• 19.10.2017 kl. 21:11

Poesi på si


 

Relasjoner, dissosiasjoner

Kvernede drømmer

Hullet jeg har i brystet vil ingen dose

antidepressiva fylle

Jeg tenker at det må sys sammen

Men da er jeg redd jeg blir

like liten som jeg føler meg

- Iris Anti

  • 19.10.2017 kl. 12:37

Styggen på ryggen er meg selv

Jeg lurer egentlig på hvor det gikk så nedover. Det er så enkelt å skyve alt på situasjonene som har vært og de dramatiske tingene som har skjedd. Det er så lett å vinkle alle problemene utad, som om jeg er speilet og alle andre refleksjonene.
Jeg var arbeidsnyttig, eide ståpåvilje og ga meg aldri. Jeg tok utfordringer på strak arm og var aldeles så nyskjerrig av natur. Hvor tok jeg veien? Hva var det egentlig som gjorde at jeg begynte å tvile sånn på meg selv? Når var det jeg slo meg til ro med at jeg ikke fikk til noe lengre? Når ble dette et faktum, og en reell begrensning for meg?

Styggen på ryggen er meg selv

Hver gang jeg forteller meg selv at jeg ikke får til noe så tror jeg på det litt mer, hver gang jeg sier at jeg ikke kan noe, så klarer jeg det ikke. Og av en eller annen grunn så blir jeg skuffet når jeg da gir det et halvhjertet forsøk. Skal dette liksom være nok til å slå pusten ut av meg? 

Hvor lenge skal jeg fortsette å være min egen verste fiende? Frykten jeg sitter med og tankene på forhånd er alltid jævligere enn situasjonen som kommer. 
Jeg innser at den eneste som kan fortelle meg noe om hva jeg kan og ikke kan, hva jeg får til og ikke, er meg selv. Jeg kan ikke drive å lene meg på andres bekreftelser og fortsette den usikre tankegangen mot meg selv. Alt trenger ikke å være en sånn himla utfordring for meg, det eneste jeg trenger å gjøre er bare å stole litt mer på meg selv. For hvem sitter egentlig med fasiten på livet? Vi lever,feiler,lærer,utvikler,seirer.  Mange kan kanskje sitte i godstolen sin og tenke at de har all verdens peiling, men egentlig er det ingen som vet hva de holder på med. Alle forsøker å gjøre de riktige tingene. Og noen ganger går det ikke helt veien.

Men det er da det er ekstra viktig å ikke bli liggene i søla man tryner i, og heller reise seg igjen og fortsette maratonet. Finne troen, samle motivasjonen og gi en god solid midtfinger til sin egen usikkerhet. 

  • 18.10.2017 kl. 18:15

Refleksjoner med gode intensjoner

 

Heisann Peisann! HERREFRED så fin høsten er. Jeg føler at jeg får nyte den mer og mer for hvert år som går, det er så viktig for meg å få kjent på de forskjellige årstidene. Blir så utrolig skuffet når jeg ikke rekker å få det med meg, ja dere vet når vinteren bestemmer seg for å komme 3 oktober. Jeg finner meg bare ikke i det haha. I dag tok jeg meg faktisk tiden til å gå en lang tur ut, jeg synes det er så deilig å bare vandre rundt på ukjente trakter. Finne nye gater, observere spesielle hus. Jeg tar inn over meg alle de vakre hagene, hvor mange som enda har roser voksende oppover husveggen. Det er en nydelig mix i forbindelse med høstfargene. Når jeg ikke bruker tiden på å skrive, så reflekterer jeg mye. Observerer og filosoferer meg selv bort, det er noe av det fineste jeg vet å gjøre.
(Lue - Adidas, Jakke fra innsiden av skapet en plass.. En av mine tusen bomber jakker lol, Kjole - Cheap Monday , Cardigan-Selected og sko fra Vans)
Jeg har egentlig aldri vært en super jente-jente. Aldri har jeg hatt lange negler, jeg har hatt akryl EN gang og det var altså rett og slett en gang for mye. Skjønner ikke hva jeg tenkte med, det ser kanskje fint ut men det blir med det haha, det er ikke verdt de svimlende summene man må ut med spør du meg. Komfortabel har vært nøkkelen hos meg, jeg er en av de som synes det ER akseptabelt å gå med joggebukse offentlig. Alt handler jo litt om hvordan man bærer tøyet mener jeg. Vil du se ut som en slask så kan du det, vil du se sporty ut så kan du det også. Men man kan også se ut som man bare er en casual human som bare vil være komfortabel og fin. Jeg har innsett at jeg ikke kan kjøre joggis hver dag til en hver anledning, derfor er strømpebukser og lange kjoler, skjørt og oversized t-skjorter redningen for meg. Sitter jeg hjemme er jeg helst bukseløs, grunnen er ganske simpel: Hvorfor ikke? 

( Ringer - Vettafanden, sikkert fra Wish ellernoe)

En annen ting som er litt gøy er at jeg faktisk nesten ikke bruker accessories, jeg er mer av typen less is more. Men synes det både er gøy og essensielt med små detaljer. Jeg pleier ofte å bli relativt kvalt av å bruke halskjeder, får nesten litt klaus av det for å være ærlig. Så de eneste gangene jeg tar det i bruk er hvis det er gaver, som bruker å være ganske små og sjenerte. Ringer derimot elsker jeg, med de ekstra lange fingrene jeg har så finnes det nok av plass å dekorere. 


Jeg har store planer om å bruke resten av dagen på Netflix! Har dere forresten sjekket ut den nye serien Mindhunter? Utrolig spennende! Jeg er så fan av psykologi-serier, hvor man går i dybden av personligheter og menneskets atferd. Hva skal du i dag? ♥

  • 18.10.2017 kl. 11:51

Jeg ble befølt av en mann på bussen

15 år gammel satt jeg på ekspressbussen på vei til Oslo. Det var ettermiddag, jeg skulle dra rett etter skoletid. Bussene er alltid så fulle på denne tiden det er bare noen få plasser igjen, Fredag, alle skal hjem til sitt og seg. Jeg har tatt denne bussen flere ganger før, det har alltid gått fint. Det er et ledig sete foran meg,og ved siden av meg. To stykker kommer på, en dame og en mann, kanskje i 30 årene begge to. Jeg smiler til begge og nikker, jeg synes alltid det er viktig å gi folk jeg møter på et smil. Du vet aldri hva folk går gjennom, et smil kan gjøre så utrolig mye. Han spør om det er greit at han kan sitte med meg, jeg sier at det er selvsagt helt i orden. Jeg setter øreproppene tilbake i ørene mine, og fortsetter spillelisten min. Etter et kvarter merker jeg at han forsøker å få kontakt med meg, han spør hvor jeg skal. Hvor jeg bor og hva jeg skal ta meg til. Jeg svarer kort, viser til at jeg egentlig ikke har noen stor interesse av å fortsette samtalen. Plutselig tar han hånden sin på låret mitt og jeg skvetter til, jeg spør hva det er han holder på med. Han svarer meg stille: " You like?" Jeg stivner til, det går kaldt nedover ryggen min og jeg har på dette tidspunktet ingen steder å vende meg. Skal jeg rope? Skal jeg si noe til de ved siden av meg? Dette skjer på en fullstappet buss og jeg føler meg lammet. Nei, sier jeg tydelig. Han gir seg ikke med dette, og jeg forsøker å forklare at jeg bare er 15 år og at dette overhodet ikke er passende. Han forklarer at han bare er et par år eldre enn meg, så han sier at det ikke gjør noe. Jeg kan klart se at han er mye eldre enn dette, han er en voksen mann som sitter og tar på meg. Jeg ber han stoppe. Han gir seg ikke før jeg sier i fra at dersom han ikke gir seg så kommer jeg til å si i fra til bussjåføren. Desverre ble jeg nødt til å sitte ved siden av denne mannen i 2,5 timer. Jeg ante ikke at jeg hadde gitt så gale signaler, skulle jeg aldri gitt et smil? Han ønsket å sitte ved meg. Det var hyggelig. Etter dette har jeg hatt vanskeligheter med å kunne smile til menn, jeg vil ikke at de skal oppfatte det som noe annet enn medmenneskelig vennlighet. Fordi det er ikke greit, det er ikke greit å bare forsyne seg. Det er ikke greit å beføle bare fordi fristelsen er der. Tenk om alle skulle gjort det? Hva faen sier det om menneskeheten? Det er ikke greit å ta jenter eller gutter på rumpa , puppene eller i skrittet på byen bare fordi muligheten er der, bare fordi det er mye folk, bare fordi ikke alle følger med, det er krenkende. Det er ikke greit å rope hore, jeg synes ikke det er hyggelig å gå forbi en gjeng og ikke kunne gi et nikk en gang utenom at det blir "Hola sexy mama come over here for sexytime". Det er heller faen ikke greit å oppføre seg som en massiv Dick bare fordi DU blir avvist, det er ikke greit at det bare er du som er med på dette. Et seksuelt behov skal ikke ødelegge en annen persons liv. 

Dette skal være noe fint. Det skal symbolisere kjærlighet, ømhet, omsorg, nærhet. Ikke skam,undertrykkelse,ødeleggelse og mishandling. ​
STILL NOT ASKING FOR IT.

#metoo

  • 17.10.2017 kl. 21:49

Det går ikke til helvete før det gjør det

Huden min er tørr, jeg ser på meg selv i speilet og studerer ansiktet mitt. Rynker pannen, smiler skjevt, gliser, surmuler. Jeg går nærmere, drar av noen flak med tørr hud fra T-sona, TØRR-SONA. Vinterhuden velkommen hjem. Sikkert fordi jeg absolutt ikke har peiling på hvordan jeg ivaretar huden min, bryr meg heller egentlig ikke. Drikker mer vann, men ikke nok. Burde drikke mer, er det forresten mulig uten å bli helt Wasser-ekstremist?Jeg blir som regel alltid trigget av at jeg blir usikker, tankene mine flyter over og jeg tar den kjappe, enkle utveien ved å tenke at nå. Nå går alt rett til helvete, det er ingen vits i å fortsette, fordi ingenting vil ordne seg for meg. Det er så lett å bare gi seg, og alt for mange ganger har jeg følt på det og gjort nettopp det. Jeg har slått meg til ro med at det ikke kommer til å fikse seg, også har jeg bitt ned neglene mine og vært total-stresset. Men det går jo alltid i orden før eller siden uansett, jeg kjenner jeg er så utrolig lei av å vandre i dette samme mønsteret. Jeg blir frustrert over at jeg alltid må dra meg selv så langt ned i dritten før jeg innser at jeg ikke behøver det. Jeg føler jeg holder på å drukne på grunna, finner du egentlig noe mer ødeleggende og meningsløst?

Det går ikke til helvete før det gjør det

Det gjør altså ikke det, og det er viktig. Fordi om jeg skal gå og bruke hver eneste dag å tenke på at alt raser så bruker jeg all energien min og tid på negative onde sirkler. Også har du meg igjen, hvor jeg da reflekterer over min egen situasjon ; Og skammer meg over egne reaksjoner. Det hjelper meg heller ikke å tenke at jeg er udugelig som har disse reaksjonene, fordi det er helt naturlig. Jeg er ikke udugelig, jeg er ikke ubrukelig, jeg er ikke svak. Jeg er Ressurssterk, Smart , Oppegående og jeg DUGER. Jeg innser når jeg skriver at jeg ikke kan fortsette å ha disse dumme tankene om meg selv, fordi det gjør at selvbildet mitt ikke blir noe bedre. Det jeg må gjøre er å bli mye flinkere på å snakke pent til meg selv, og heller være min egen beste venn fremfor å være min aller største fiende.

Pust.

  • 17.10.2017 kl. 17:10

Clickbait-syndromet

Processed with VSCO with a8 presetDet er helt greit at det å være blogger er jobben din, det er også fullstendig forståelig at du er nødt til å skape oppmerksomhet for og oppnå engasjement. Dette har jeg ingen problem med, jeg vet godt hvordan markedsføring fungerer. Det jeg ikke forstår, det er lureri overskriften som overhodet ikke stemmer overens med innholdet. Å skape falsk interesse bare på måfå.  Clickbait-syndromet. Det gjør meg forbanna, sint og skuffet som leser. Å være en offentlig person og med en omfattende profil sitter man, enten man vil det eller ikke med et form for ansvar. Du trenger ikke å være et forbilde, men det går an å forholde seg profesjonell. Leserene er ditt levebrød, disse som gir deg klikk, som velger å engasjere seg, disse som har bært deg med til toppen, som gjør at pengene strømmer inn på konto. Det er noe som skal bli ivaretatt. Skal man da ta seg retten til å uttrykke seg som offer så fort klagene strømmer inn? 

" Jeg og **** har slått opp.... I et leksikon "

" Jeg kler meg NAKEN!! ... Når jeg dusjer "

" ORKER IKKE MER ... Av denne desserten etter tre-rettersen, er helt stappmett."

Det er klart at det er en vanskelig og utfordrende jobb å skulle kunne finne fengende overskrifter til en hver tid hver eneste dag, men hadde det vært enkelt så ville jo alle klart det med en gang. Because newsflash : Det er dette som er en del av jobben.  Nei jeg kjenner at jeg er veldig skuffet. Det er noen jeg har fulgt over kjempelange perioder som bare har valgt å misbruke clickbait så til de grader, og det sier litt om hvilken respekt som symboliseres fra skribent til leser.  

Hva mener du om dette? Synes du det er helt greit med Clickbait? Har du kanskje ingen formening om det? Jeg vil høre! 

  • 16.10.2017 kl. 21:48

Kunsten å bare være

I dag bestemte jeg meg for å gå en tur, jeg skulle ta et steg om gangen og bare føle på det å være til.

Jeg går videre, mine sorte vans har blitt utrolig møkkete, jeg tar det ene beinet opp og studerer sålen. Jeg kan ikke helt skjønne hvordan, jeg føler at jeg akkurat har kjøpt de. Det er svalt i luften, ikke helt kaldt, men ikke helt varmt heller. Jeg har bare en tynn jakke, det er liksom ikke en ordentlig jakke heller. Jeg føler at cardiganen jeg bærer under har større potensiale som ytterplagg. Det hender ofte at jeg raskt får en følelse av klaustrofobi og at verden lukker seg inn mot meg, jeg får ikke puste, det kan selvfølgelig ha noe å gjøre med at oksygenet jeg trekker inn glemmer og ta turen via magen og heller bare får en liten svipp innom lungene så brystet bare rekker å øke en millimeter. Pust med fuckings magen amigo. Jeg kikker opp på himmelen, går sånn lenge og bare kjenner på at jeg trekker lange drag ut i det store universet. Ironisk nok er det dette som gir meg mest  S p a c e. Jeg går videre, til lekeparken jeg har pleid å ha det så morsomt i da jeg var mindre, some things never change. Den er ikke like sliten som den var. Jeg synes det er fint at sånt blir ivaretatt. Gresset er fortsatt grønt, det kryr av trekløvere. Jeg har aldri funnet en firkløver, men har store ambisjoner om å lykkes med det en vakker dag. Kanskje jeg ikke har oppnådd dette fordi jeg ikke har hatt troen på lykke? Jeg setter kursen mot huskene, jeg vil egentlig bare sitte der, gynge og se om jeg kan få stor nok fart sånn at jeg kanskje flyr ut i det store intet. Himmelen er så vakker.  I det jeg er målrettet på vei mot huskene kommer det noen andre barn som roper høyt at de skal svinge, jeg tar en casual-turn og vender meg mot skogen istedenfor. Jeg går inn blant alle trær og busker, finner små-stier som guider meg til et fremmed sted. Jeg følger, observerer en stor haug som jeg tenker kunne vært gull som akebakke når vinteren kommer, jeg lurer på om jeg føler meg bedre av å stå der oppe og titte ned på alt. Vil det endre noe? Sikkert ikke, jeg går opp. Jeg står der oppe lenge, jeg kan se trærne, de røde, grønne, gule. Jeg kan se barna som leker, jeg hører at de hviner av fryd som når de får litt for rask fart av foreldrene. Vinden suser i ørene mine, jeg lukker øynene og på et tidspunkt bare ER jeg.

 

Tusen takk for alle de fine tilbakemeldingene jeg har fått på videoen jeg la ut, og generelt på bursdagen min. Det er så sinnsykt mange fine mennesker der ute, og jeg er så takknemlig over at så mange fine sjeler tar seg tid til å se og lese hva jeg byr på selvom det ikke alltid gleder hjertet like mye. Tusen takk.

  • 16.10.2017 kl. 14:55

Hello darkness my old friend

Av og til føler jeg meg som verdens største hykler, noen dager får jeg lyst til å kaste hele meg selv i en container og bli skippet til malaysia. Jeg føler at jeg ikke burde sitte sånn som dette når jeg vet så godt hvordan jeg reagerer og har det. Jeg føler jeg har kontroll men så kommer det som et sykt uvær og regner på hele paraden min. Alle de tingene jeg brenner for å gjøre, alt som jeg holder på med, tegning, ukulele, bilder, blogging betyr liksom ikke noe. Jeg ser bare tomt på skjermen og føler ingenting. Jeg lå og vred meg i sengen til morgenen i dag, jeg ville ikke stå opp. For første gang på ekstremt lenge følte jeg  at jeg veide 50 kilo ekstra enn før jeg la meg. Jeg forsøker å tenke kognitivt, jeg gjenkjenner symptomene mine, og jeg reflekterer over det. Er dritt lei. Jeg vil leve, og ikke være så begrenset av min egen psyke. Jeg har så utrolig lyst til å være frisk, være oppegående og kunne få gjort alt som jeg drømmer om. Som jeg får til av og til, men ikke nok til at jeg kan gjøre det til en egen rutine. Det er så tungt. Det er tungt å savne, det er tungt å ha det så vanskelig. Mest av alt så er det så forferdelig hvordan det snur på hælen, hvordan humøret tar en 360 og knocker meg rett ut. Faen. ​
Dette skal snu. Dette skal faen meg vende, og jeg skal ta tilbake kontrollen. Men akkurat i dag, i dag slår jeg meg til ro med at det er en utfordring. Og jeg aksepterer at det ikke er en enkel oppgave å bli frisk, det tar tid. 

  • 15.10.2017 kl. 17:04

VIDEO! - Emosjonell Ustabil Bursdag // NB, sensitivt innhold.

Jeg var usikker på om jeg skulle dele dette, jeg ville fortelle hva jeg føler og hvorfor. Det er vanskelig å ha sånne vonde følelser når dagen egentlig skal være så innmari bra. Jeg har hatt en fantastisk dag så langt, men jeg har også kjent på den tunge steinen i magen som bare ikke ville bort, enten jeg skrev takknemlighets-lister, Lykke-lister eller jogget 20 minutter på tredemøllen. Det er vanskelig når man gjerne vil, men ikke helt klarer å kontrollere det som skjer på innsiden. I det jeg skriver dette føler jeg allerede at humøret og stemningsleiet har stabilisert seg, men dette er sannheten. Ærlig. Ufiltrert. 


 

  • 15.10.2017 kl. 10:18

Jeg er dritt lei av å høre om at du sliter psykisk

Tidligere kom jeg over et avis-innlegg som tok opp dette med ringvirkningene av dette med å snakke åpent om psykisk helse. Hvordan vil dette påvirke personen i fremtiden, hva skjer når man er frisk igjen? Det var en spesiell dame jeg la merke til som skrev følgende kommentar :"Jeg har tenkt mye på hvem som vinner på det når ungdommer «profesjonaliseres» som psykisk syke. Hvem skal de bli etterpå, da, når hele deres identitet henger på å være psykisk syk? Den eks- psykisk syke? Eller alltid psykisk syk?Jeg er ikke sikker på at det er i barnets/ ungdommens interesse å bli eksponert slik vi ser mye av nå, og er ikke sikker på at de ivaretas i stor nok grad. "Det er ingen hemmelighet at folk har sine delte meninger om alt og ingenting, og det kan godt være at mange er lei og trøtte av å lese om det fordi det i dag eksponeres langt mer enn tidligere. Det er kanskje ekstra vanskelig å sette seg inn i når man aldri har slitt med noe, og ikke aner hvordan det føles å få et panikkanfall bare  ved at telefonen ringer. Det aller viktigste med dette er å skille sykdom og person, diagnosen min er IKKE identiteten min, Angsten min er IKKE den jeg er. Jeg ser heller på det som noe som plager meg, kall det  interne mobbere om du vil. Jeg har valgt å være åpen med det jeg sliter med, også fordi jeg vet at jeg ikke er alene om dette. Jeg har opplevd alt for mange tilfeller av kjente og ukjente som har valgt og ende livet sitt uten å ha snakket et eneste ord om hvordan de har hatt det under overflaten. Det ligger mye skam, mye frykt for å ikke bli møtt med forståelse. Det er så mange der ute som sitter med følelsen av at de er helt alene i verden om å føle det sånn som de gjør. Det er viktig å sette lys på det, fordi det skaper håp. Det er mulig å komme seg ut av mørket man sitter i, men for at det skal skje så trenger vi å prate mer om det. Det trenger å bli mindre tabubelagt. Men da krever det også at flere setter seg inn i det, det vil si MINDRE synsing, og mer fakta. Vår psykiske helse er livsviktig, det påvirker oss i så stor grad og må tas på alvor. Hva med alle tilfeller hvor vi ikke blir hørt, hvor alt blir generalisert og satt i bås. Jeg er ikke Borderline-jenta, jeg er ikke hun med den ræva psyken. Jeg er Iris, dette er noe jeg sliter med, men det er ikke den jeg ER.

 

  • 14.10.2017 kl. 19:41

Du vil aldri være bra nok

Tenker du på å gjøre noe nytt? Våger du å sitte med store drømmer i hjertet? Innerst inne vet du at det aldri kommer til å skje, du våger ikke, du er for feig, du kommer aldri til å klare det. Skal vi ikke heller fokusere litt på det som du ikke har oppnådd enda, ta en runde rundt alle dårlige avgjørelser og reflektere grundig over hvor dum i hodet det faktisk går an å bli. Du vet godt at når du stepper ut den døra så er det ingen som liker deg eller vil ha noe med deg å gjøre, dette står fast i fronten hver gang du skal hilse på noen, holdningen blir klein og du har aldri følt deg mer ukomfortabel i egen kropp. Du trasker nedover gata og kan føle blikkene feste seg, våger ikke se opp, klistrer blikket mot asfalten. En fot foran det andre. Kan du i det hele tatt ha en mening om noe uten at den endres fordi noen sier noe på det? Tenk at alle andre vet bedre enn deg. Du er ikke verdt en dritt. 

Jeg får lyst til å grine når jeg tenker over hvor forferdelig langt nede jeg har vært, men nok av tårer har fått renne nedover mitt kinn i ren usikkerhet. Jeg gikk så lenge uten å forstå hvorfor dette skjedde meg, hvorfor følte jeg meg så bedriten. Hvem var det som sa alle disse tingene til meg, hvordan kunne det ta over livet mitt på den måten? Jeg trodde ærlig talt at dette var meg, at denne ekle sirkelen med mental mobbing var den jeg var. Det er ikke rart jeg hatet meg selv. Jeg var så lei av å føle det sånn, jeg ble så sliten av å føle at jeg var så ille, og at jeg aldri kunne bli ordentlig fornøyd selvom det var det eneste jeg ønsket. Jeg har ønsket bekreftelse og aksept av alle, men uansett hvor mye jeg fikk så lettet det ikke et gram.

Det er sånn det blir når du ikke elsker deg selv,
men gjerne vil at alle andre skal det. 
Det handler ikke lenger om noen andre, det handler om meg og hvordan jeg skal takle livet fra nå av. Det vil alltid komme opp og nedturer, det er uunngåelig. Lykke er et flytende konsept, alt er midlertidig. Kjipt å tenke på når alt er bra, jævlig godt å minnes på når alt er vondt. Det handler mer om å være tilstede i nåtiden og ikke gruble for mye på alt som har vært, en stor del av dette handler om å akseptere situasjonen man sitter i. Og deretter akseptere seg selv, først da kan man ta steget videre. Det er ingen andre som kan være ryggraden din for deg, det er kun deg. Det er nemlig sånn at jeg alltid har vært bra nok, fordi aldri i livet om jeg ser på et bilde av 13 år gamle jeg og repeterer alle disse fæle tankene jeg har hatt om meg selv. Jeg er bra nok som jeg er, og har alltid vært det. Jeg måtte bare minne meg selv på det, og selvom det tok meg så mange år som det gjorde, så tenker jeg bedre sent enn aldri. 

 

  • 14.10.2017 kl. 14:29

TOPP FAVORITTLÅTER AT THE MOMENT

God morgen! Eller, god dag, ettermiddag, alt etter som. Haha, jeg tar livet helt med knusende ro, det vil si så rolig som det går når tankene ikke spinner avgårde i en helsikkes tornado. Neida, jeg begynner å få teken på mestringsteknikkene mine, det er forsåvidt det eneste jeg kan gjøre for at jeg skal kunne leve et til dels normalt liv uten å la mine psykiske knekker ta totalt overhånd. Dette er så utrolig viktig, det er ikke sånn at man bare kan sitte på ræva og vente på at tiden skal gå og at man skal bli frisk. Jeg kommer meg absolutt ingen vei ved å ignorere eller fortrenge de tankene og følelsene jeg har. Det handler liksom litt om å ta alt ved rota, før var jeg skremmende redd for meg selv og hva jeg egentlig var i stand til, jeg hadde ikke oversikten i det hele tatt. Noe som ikke er så veldig rart, jeg fikk jo angst over å ignorere. Nå er jeg ikke lenger redd for å konfrontere meg selv, det betyr ikke at det er en enkel jobb. Tvert i mot, det er kjempevanskelig. Men det er noe å trene på, du er det viktigste du har. Og jeg kan ikke få sagt det nok hvilken fantastisk følelse det er å kunne opparbeide seg evnen til å kunne være sin egen beste venn. Her kommer noen av mine favorittlåter at the moment, jeg har en helt EKSTREMT variert musikksmak, alt fra Klassisk til Indisk Shpongle og Rap. Men jeg har fått høre at musikksmaken min ikke er ræva, så da får dere noen smakebiter av det jeg digger om dagen. Det er bare å klikke på de så kommer dere direkte inn på webplayer. Enjoy!

Kenton Slash Demon - Harpe

Weval - Gimme Some

Son Lux - Easy

Eazy Mac - Tortured Genius

Tame Impala - The less i know the better

Tampe Impala - Elephant

Degiheugi - Betty

BØRNS - Electric love

Lil Dicky, Snoop dogg - Professional Rapper

Cage the Elephant - Cigarette Daydreams

Rae Sremmurd - No type

Kendrick Lamar - PRIDE

  • 13.10.2017 kl. 21:24

Jeg hatet mennesker

Til deg som sitter deg, som ikke skal ut en Fredagskveld, du som kanskje gjerne ønsker og vil. Du med store drømmer, men med enda større angst for verden. Til deg som sitter med det sorte slukende hullet i brystet. Det er så utrolig lett å gi seg ende over, man sitter der og kjenner på den tilstedeværende melankolien. Mørket smyger seg innpå og jeg klarer bare ikke å stoppe det. Åpner instagram, scroller nedover feeden, 50, 100 brukere. Alle ser så glade ut. Alle har et fantastisk liv. Alle har det mye bedre enn meg. Flere venner, bedre utseende, finere klær,bedre sminke, alt på stell. Alle andre har alt i orden, fordi det er sånn det fremstilles. Klær,penger,livsstil, sosiale vinnere. Mørket prikker meg på skulderen, demonene hvisker i øret for å minne meg på alt jeg enda ikke har oppnådd, tvilen setter seg og jeg lurer på om jeg noen gang vil kunne våge å leve ordentlig. Jeg vil vri meg ut av det, men jo hardere jeg forsøker jo lenger inn i håpløsheten blir jeg dratt. Jeg mister troen, lukker laptopen og vurderer sterkt å pensjonere meg fra livet. Det er da det skriker en liten faen i meg som sier at du er deg, og du er del av noe mye større enn dette. For selvom det er enkelt å falle inn i det mørke dypet av alt man ikke har og det man ikke får til så finnes det flere herlige perspektiv å ha. I løpet av perioden hvor jeg har isolert meg har jeg til og med hatet på mennesker, tenkt at verden er stygg og fæl, og at folk er dumme i hodet. Jeg grøsser når jeg tenker på det nå, fordi det er et så utrolig innsnevret syn å ha på livet. Men også en forferdelig lett mental grøft å havne i.  Man blir en real pessimist av å ha sånne tanker. Alt blir til slutt negativt, og mennesker blir irriterende på en daglig basis, noe som gjør at livet til slutt blir en lidelse. Hadde det bare fantes ett svar på ting så ville livet vært umulig å leve, vi er enten vi liker det eller ikke ; Avhengig av hverandre og våre forskjeller for å kunne kommunisere og hente inspirasjon, vi trenger hverandre for å lære. Hele verden vil aldri bli enig på grunn av våre store forskjeller, men så må vi heller ikke glemme hvor like vi er og hvor mye vi faktisk har til felles. Det brukes mye energi på å pirke og påpeke andres feil og ujevnheter, det er så mange bedrevitere. Hvis man skal generalisere menneskeheten ut fra kommentarfeltet i VG og på diverse forum på internett så er menneskeheten dømt til å feile. Det vil se mørkt ut. Håpet i det store er at det finnes en hel verden der ute, uendelig med mennesker som bærer på så mye godt og verdig. Du, hvem du nå enn er som leser dette er en del av dette store bildet vi i dag kaller verden, du er med på å skape dette fargerike bildet. Verden trenger deg. Jeg sitter inne i kveld alene, og det føles godt. Jeg kjenner ikke på noe press, og jeg gleder meg over alle som har det bra. Alle er så vakre tenker jeg, uten at jeg trenger å dra meg selv ned. Jeg er vakker og bra nok, noe du også er. Bare ved å være til. 

 

  • 13.10.2017 kl. 15:11

10 Fakta du ikke visste om meg!

1) Jeg samler på steiner, dette er egentlig veldig merkelig og jeg har blitt stoppet noen ganger fordi folk har lurt på hva i alle dager jeg holder på med. Jeg vet ikke eksakt hvorfor jeg gjør det. Jeg har bare en ekstremt stor respekt og kjærlighet for naturen og det den er i stand til å skape. Så da tar jeg med meg noen souvenirer nå og da. 

2) Jeg har 14 tattoveringer, og en av de har jeg designet selv! Dette er en av de viktigste tattoveringene jeg eier, fordi det symboliserer hvor godt jeg har klart meg alene, og at jeg virkelig får til det jeg vil når jeg går inn for det. Jeg er en fighter, og det er noe verdig å minnes.

 

3) Jeg spiller Ukulele, men våger enda ikke helt å dele når jeg spiller fordi jeg ikke føler meg helt trygg på det, er veldig perfeksjonist når det kommer til å skulle lære meg noe nytt, og jeg setter kanskje baren alt for høyt men skitt au! Det morsomste med dette er at jeg aldri trodde jeg kunne lære meg noe som helst musikalsk, men da jeg fikk meg en kjæreste som brenner for musikk så ble jeg bitt av basillen etterhvert jeg også.  ( Det finnes ingen bedre følelse enn å kunne dele musikk med kjæresten sin, og å sitte en lørdagskveld å jamme i lag. ) 

Processed with VSCO with q3 preset

4) Jeg har en Siberian Husky som heter Navajo, vi er ikke sammen akkurat nå på grunn av situasjonen, men han er altså den største gullklumpen i verden, han har gitt meg et helt nytt syn på morskjærlighet.  Og jeg gleder meg til å kunne gi han tidenes kos! <3 

Processed with VSCO with 5 preset

5) Jeg og kjæresten min deler samme etternavn, vi byttet faktisk navn samtidig og ble enige om å ha det samme. Vi er ikke gift, men er veldig trygge i oss selv på at vi ønsker å dele livet med hverandre, dermed ble det ikke et særlig vanskelig valg. Det er mange som tenker at vi er gift og som regner med det, så vi pleier egentlig bare å spille på det haha. 

Processed with VSCO with a9 preset

6) Jeg tok førerkortet på fire måneder helt uten hjelp fra noen, jeg hadde på den tiden ingen jeg kunne øvelseskjøre med, så jeg ble nødt til å ha to dobbelttimer i uken. Og jeg jobbet alt jeg kunne på Pizzabakeren for å kunne finansiere dette. Ettermiddagene brukte jeg på å se for meg aktuelle situasjoner i trafikken, og å lese teoretisk. Jeg besto begge prøvene på første forsøk, dette er noe jeg er ekstremt stolt av. Funfact: Kjørelæreren min trodde IKKE at jeg kom til å bestå, i guess i proved that bitch wrong! Haha beste følelsen. 

7) jeg HATER egentlig å gå med jeans, dette er mest fordi jeg ikke takler highwaist, jeg føler det er en type bukse man bare kan stå oppreist med haha. Fordi når jeg sitter føler jeg at alle innvollene mine skriker om hjelp. Noen som vet hvor de selger vanlige gode jeans som ikke tar kvelertak på livmoren?

8) Jeg droppet ut av ungdomsskolen, men gikk ut av høyskolen med toppkarakterer. 

9) Morsmålet mitt er faktisk Bergensk, men jeg har lagt om til bokmål fordi da vi flyttet fra vest til øst ble jeg nødt til å gjenta meg så mye for at folk skulle forstå meg, så jeg la relativt kjapt om da jeg startet på ny skole. Jeg angrer på dette den dag i dag, fordi jeg elsker dialekter. Men hver gang jeg prater med broren min så er det dialekt som gjelder, dere kan tro jeg har gitt en hver hakeslepp når jeg tar telefonen og plutselig legger om til skarre R. 

10) Pappaen min er svensk, og bor i sverige. Jeg kommuniserer med han på svensk og har alltid gjort det, selvom vi ikke har hatt jevnlig kontakt oppgjennom. Det ligger i blodet mitt og jeg har ingen problem med å forstå, likt som å prate. 

Det var 10 fakta om meeeg:-) Si gjerne fra om dere ønsker flere innlegg som dette, det er nok av rare ting å fortelle om i alle fall haha!

  • 12.10.2017 kl. 19:00

Mobbet ut av egen identitet

 

Alt virker så surrealistisk, av og til så lurer jeg på hvordan jeg har kommet meg hit jeg er i dag. Som om kroppen plutselig stopper opp i et minutt og jeg kjenner bølgen av livet skylle inn over meg. Jeg tenker på hvor mange ganger jeg har steppet inn i en rolle som ikke har vært meg, men heller en annen som jeg har ansett som mer respektabel. Det å bare være meg har aldri vært bra nok. Tenk om jeg hadde visst litt tidligere at det handler om å bygge på det gode man allerede har, ville jeg da ha kunnet stå opp for meg selv? Det har vært så lett for meg å gli inn i en annen rolle, fordi jeg i meg selv har følt meg så ukomfortabel og usikker.  Jeg er så vanvittig stolt over meg selv over at jeg aldri endret noe på meg da jeg ble krenket som verst. Jeg er stolt over at jeg aldri endret på nesa mi fordi dere mente den var for stor og stygg. Jeg er stolt over at jeg aldri ga meg da dere sa jeg burde. Jeg har overlevd drapstrusler, voldtektstrusler, mobbing, jeg har flere ganger blitt truet med å bli banket opp bare fordi jeg er den jeg er og ser ut som jeg gjør. Jeg har opplevd å kjenne på at jeg har krenket andre bare ved å være til. Det finnes ingen verre følelse. Men jeg har fortsatt å være meg, og jeg har ikke endret på noe og det kommer jeg heller ikke til å gjøre. Det var viktig for meg tidlig å kartlegge hvorfor hvis jeg eventuelt skulle fikse på utseendet mitt. Det vil si at jeg skulle aldri under noen omstendigheter endre på utseendet bare fordi noen sa noe på det. Skulle jeg la de som krenket meg vinne? Hva ville da skje? Hvordan ville det da gå videre? Det ville aldri tatt slutt. Og siden det bor en liten satan i meg så ble det.. Aldri. Nå er jeg eldre, og jeg kjenner meg selv litt bedre nå enn hva jeg gjorde da jeg var yngre. Likevel så er det mye som sitter igjen, mange spørsmål jeg kanskje aldri vil få svar på. Jeg forstår at jeg var et lett bytte for mange, jeg var mye, jeg var hit og dit, overalt. Det er mange som ikke en gang takler å være med meg fordi jeg kan være så ekstrem i reaksjonene mine, jeg er ofte litt "mye". Men det er sånn det er når man er emosjonell ustabil, reaksjonene mine kan virke falske og overfladiske, når det egentlig bare er sånn jeg føler det. Jeg føler bare på en mye sterkere skala enn de fleste andre gjør. Og det er helt OKEI, jeg aksepterer det, og det er det aller viktigste. Før så tenkte jeg ofte at det å være annerledes var en dum ting, da ble man lagt merke til og det skulle man absolutt ikke.

Tenk om noen sa noe, tenk om noen syntes noe om meg? Ja tenk det, folk synser og mener noe om alt i dag. Jeg har lært at mobbingen handlet ikke om meg, men om de som hadde noe å si. De som følte at den eneste måten å rense seg selv på var å kaste dritten sin på meg. Jeg har lært at det kanskje er like greit, jeg tørker det av meg og starter forfra, men de kan aldri ta tilbake ordene de sa, de skitne meningene som de helte over meg, alle gangene de lo og pekte. Det vil sitte hos de for alltid, og jeg håper at den dagen livet flasher forbi i film at dere får med dere dette ; Og alle andre dere har gjort livet til et helvete for. Takk for erfaringen, jeg har aldri følt meg rikere.  

Jeg har kanskje lavt selvbilde, men jeg har høy selvrespekt, og det kommer jeg aldri til å ta for gitt. 

Follow my blog with Bloglovin
  • Iris Anti

    Hei! Jeg er Iris, 23 år gammel og full av tanker. Livet er vanskelig til tider, og jeg legger ikke skjul på utfordringene det bærer med seg. Jeg synes åpenhet er viktig, og jeg vil dele for å bekjempe stigma. Videre er bloggen også et fristed for meg å dele tankene jeg har, men også det fine med at alt blir bedre. Håper du vil følge meg!


    KONTAKT


    irisanti@icloud.com

    Søk

    Bla i bloggen


    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
    hits