hits
  • 17.11.2017 kl. 21:44

Tanker som omfavner meg

Jeg vil gjerne skrive mye, om alt, om meg, om hva jeg gjør og hvor jeg befinner meg. Hvem er jeg egentlig? Alle spørsmål som svirrer men som jeg ikke helt klarer å svare på. Jeg vil så mye, men hodet mitt sier at jeg kan så lite. Det føles så jævlig. Jeg er min aller største kritiker, og kan også da være min aller største støtte, hvis jeg tillater meg det. Jeg synes bare det er så vanskelig å tenke over at det er så lett for meg å tenke så stygt om meg selv når jeg ikke burde. 

Et sted i meg bor en sårbar 4 åring, et annet sted i meg finner jeg en voksen dame som er klar for livet og ready for fight. Når man har hatt en trøblete oppvekst som jeg har hatt så blir ikke voksenlivet sånn man har sett for seg, jeg mistet grepet om meg selv som 22 åring, jeg visste ikke lenger hva jeg mente, hva jeg sto for eller hva jeg egentlig ville. Jeg traff veggen i hundre kilometer i timen. Krasj, boom, bang. Så er det opp til meg igjen å plukke sammen bitene og bygge de opp igjen til det som nå kan bli det beste livet jeg har hatt, det er i alle fall det jeg håper på. Jeg satser alt og holder fingrene krysset bak ryggen så ingen ser. Nå befinner jeg meg i Sverige, hos pappaen min som jeg heller ikke har fått hatt særlig kontakt med opp igjennom, fordi moren min ikke tillot det. Fordi hun var så giret på å snakke stygt om han til meg da jeg var ung. Jeg vil at dere skal tenke litt over det, dere foreldre som  har barn men som er skilt. Fordi dere skaper ingenting annet enn uttrygghet hos barnet ved å kaste dritt på hverandre. Det blir liksom ikke på hverandre heller, men dritt som blir kastet på barnet, via dere. 

Jeg prøver å gjenskape en relasjon som aldri helt fikk finne sted, og det er heller ikke enkelt, det kan jeg skrive under på. Men det er verdt det, hvert eneste sekund. Vi er alle på leting etter meningen med livet vårt, hva vi skal holde på med. Hva vi skal drive med, hva som driver oss som mennesker. Hva som driver meg vet jeg enda ikke, men jeg vet at jeg har en driv som er grunnen til at jeg er i live. Og den driven tviholder jeg på. 

Men nå er det snakk om fremtiden, driven som skal drive meg videre. Og skal jeg være dønn ærlig så skremmer fremtiden meg, mest fordi jeg har brukt hvert eneste minutt på å overleve dagen som er, og den som skal komme. Jeg har ikke våget å tenke så langt, og nå er jeg nødt til å tro på meg selv mer enn noe annet. Fordi jeg vil et sted, jeg vet bare ikke hvor. 

 

 

  • 17.11.2017 kl. 09:45

SLITER DU MED SØVNPROBLEMER?

Da burde du virkelig sjekke ut dette! Jeg har til tider veldig vanskeligheter med å sovne fordi jeg ofte har utrolig mye tankekjør. Og jeg har brukt flere forskjellige avslappings-metoder for å kunne sovne. Både i form av pusteteknikker og meditasjon. Jeg har kommet over en Youtuber som driver med en form av hypnose for å hjelpe deg til å sove, og jeg må bare si hands down at det fungerer virkelig. Jeg tok den i går i rundt åtte tiden, hahah det er alt for tidlig, men jeg hadde veldig vondt i skulderen og var generelt helt utmattet etter psykologtimen min, så det å få en skikkelig god søvn var helt gull for meg. Det som også er kjempefint med han her er at i tillegg til å hjelpe med søvn, så hjelper han også med angst, depresjon og selvtillit. Alt dette går på underbevissheten din, akkurat som i terapi. Så selv om du ikke føler at du direkte får med deg alt så snakker han til underbevissheten din, noe som skal hjelpe deg videre i livet. 

Han heter Michael Selay, og dere burde virkelig virkelig sjekke han ut. Ikke bare hvis du sliter med søvn med også hva som helst annet, negative tanker, selvbilde, å komme i bedre kontakt med deg selv, gå ned i vekt, ja til og med for prokastinering haha ( denne trenger jeg ).

 

He got it aall. Sjekk ut kanalen hans HER

  • 16.11.2017 kl. 14:33

Jeg ville bare bli elsket

Så høyt at jeg glemte å elske meg selv

På mange måter så ser jeg på meg selv som en fantastisk jente, jeg får til mye, jeg har gått gjennom mye, jeg er sjukt sterk som står her den dag i dag. Jeg har mye kjærlighet å vise utad og jeg bærer generelt sett på veldig mange gode verdier. Men på et tidspunkt i livet mitt så har jeg vært så opptatt av alle andre, at jeg har speilet meg ut. Det vil si at handlinger og meninger jeg har hatt og gjort har vært basert på andre, og ikke meg selv. Jeg har hatt så lyst til å bli elsket av andre, og søkt så mye bekreftelse hos andre istedenfor å elske meg selv. Det er så viktig å ta vare på seg selv og å elske den personen man er. Fordi det å bare gjøre det alle andre vil at du skal gjøre er ødeleggende, spesielt i lengden. Jeg har alltid vært en people-pleaser. En som alltid skal gjøre alle til lags, jeg har gjort så mye som jeg innerst inne ikke har ønsket å gjøre bare fordi andre har ment at det har vært riktig.  Det har bare spist meg opp innvendig.

Men så har jeg også lært at alle meninger som kommer fra andre er basert ut i fra et spekter av informasjon som igjen har blitt fortalt videre, og alle sitter med forskjellige erfaringer og meninger. Det er jo bare å sjekke på et forum det, så skjønner du. Det er noe med dette med å ikke være redd for å gjøre det man selv synes er riktig. Ikke tvile på at man selv ikke mestrer eller har peiling på hva man holder på med. Fordi newsflash: Ingen av oss vet. Alle prøver å gjøre det riktige, men det finnes liksom ikke noen direkte fasit på hvordan vi skal leve livet. Jeg sitter her i senga mi, jeg vet ikke hvor jeg skal eller hva jeg kommer til å oppnå, men jeg vet inni meg at det jeg definitivt skal gjøre: Det er å elske meg selv. 

  • 16.11.2017 kl. 10:35

Psykologen og jeg

06:30 våkner jeg, det er svart ute og jeg har min aller første psykologtime klokken åtte. Jeg aner ikke hva jeg går til og det skremmer meg, jeg vet ikke hvem denne personen er som skal sitte å bedømme meg, dette mennesket jeg skal dele mine sorteste tanker til. Jeg lager meg en kopp te, skimter at det er minusgrader ute. Det er noen som sier at du ikke har en sjans til å kunne vite hvordan andre ser deg som menneske utenfra, og hadde du møtt på deg selv så ville du ikke gjenkjent deg. Jeg vet ikke om den tanken er befriende, eller dritskummel. Om ikke annet så er det i alle fall veldig interessant. Han er ikke som jeg har sett for meg, jeg ante ikke hva jeg så for meg. Kanskje at han skulle være litt strammere, litt gamlere, litt kortere i svarene. Men han er ikke sånn, han er ikke som jeg trodde. Han stiller gode spørsmål, han reagerer på det jeg sier. Han sier at han må ta en pause og la alt jeg sier gå innpå han. Han sitter ikke som hun forrige terapauten min gjorde, han har ikke pokerfjes og tviholder på det profesjonelle i seg. Han ler godt, han har kjempegod karisma og det gjør meg glad inni meg. Men han sier også alvorlig " Uten den driven du har i deg, så hadde du ikke sittet her i dag." Jeg smiler, men jeg tar det til meg. Jeg blir bedt om å respektere traumene jeg har gått gjennom, og ikke hate de. Fordi man skal ha en respekt for det man har gått gjennom. Han sier at jeg har god kontakt med følelsene mine, og at jeg klarer å reflektere godt over det. Det er godt å se sier han, fordi det er ikke ofte jeg opplever det hos pasientene jeg har. 

Jeg har som han sier vanskeligheter for å ta til meg de positive tingene jeg gjør og oppnår, men jeg blir bedt om å ta det til meg. På ordentlig. Jeg føler meg heldig, heldig som har noen som lytter, som får treffe en som kan forstå selvom jeg ikke sier så mye. Jeg må grave i de vondeste sårene som aldri vil leges, derfor er det ekstra viktig at jeg er snill mot meg selv. Det er så utrolig viktig å være snill mot seg selv. 

  • 15.11.2017 kl. 17:55

KROPP ER KROPP

Og kroppen den er toppen

Noen er store, noen er små, noen er lave, andre høye, noen har mange strekkmerker, andre har få, noen har ingen! Noen har former, andre litt mindre. Noen har store pupper, andre har små, noen er trekantede, andre er runde. Felles for de fleste av oss er at usikkerheten ikke akkurat dempes med årene som går. Det er alltid meninger ute som florerer, noen liker best fitness, noen mener at man skal og bør gjøre sånn og slik for å se best mulig ut. Mennesker finner de beste vinklene og de fineste posene sånn at de skal se finest ut, alle "stygge" merker retusjeres bort. Spis annerledes, følg disse triksene. " Sånn sminker du nesen smalere" " Her er tipsene som gjør at du endelig kan føle deg selvsikker" HOLD UP, WORLD. Jeg har fått nok av det. 

Vi lever i en verden i dag der vi nesten ikke har noe annet valg enn å måtte endre noe på oss selv for at vi skal bli akseptert som vi er, finnes det noe, om det så er en liten føflekk i ansiktet så blir det med i vurderingen. Rumpa er for flat, for stor, for ujevn. Leppene kan godt bli litt større, det er så lett å finne noe på seg selv som man ikke liker. Og dette er den verste onde sirkelen man kan havne i, det er oppskriften på selvhat. Rynker er en fantastisk ting, det viser hvordan du har levd, det er merkene du får av at du har smilt mye, eller bekymret deg mye. Alt forteller en historie, historien om deg. Du trenger ikke å kjøpe den kremen, du trenger ikke føle behovet for å bruke pengene på det. Å akseptere seg selv som man er, det er gratis. Koster ikke en eneste krone faktisk!

Skjønnhetsindustrien tjener fett LOADS med penger på å få andre mennesker til å føle seg usikre, på å få mennesker til å føle at de mangler noe, sånn at de igjen skal måtte behøve å kjøpe seg lykkelig igjen. 

Jeg er bare så lei over at vi skal være så redde for å ikke være instaverdig, eller bildeverdig i det hele tatt. Hvorfor er vi så opptatte av å nå dette syke urealistiske idealet. Vi vet liksom så godt inni oss hva som ikke er riktig i bildet vi tar, men ikke faen om det er like lett å se hva som faktisk er bra. Herregud har du glemt å barbere leggene dine en dag? Nei fysj så ekkel du er som lar det naturlige håret på kroppen din vokse en millimeter før du kutter det bort med en kjøpt og betalt barberhøvel. Det er litt som om noen tror at man blir født med høvel i lomma. Liksom hva faen egentlig. Kan vi ikke bare tenke at her er jeg, jeg ser ikke ut som deg og det er greit, vi er annerledes fordi vi er mennesker, vi skal se ulike ut, vi skal kunne inspirere andre. Hvem faen er det egentlig som sitter å bestemmer hva som ser bra ut eller ikke? Jeg orker ikke, jeg er så jævla glad jeg ikke har endret på noe som helst hos meg, uansett hvor usikker jeg har følt meg. 

Og det verste med alt dette er at jeg har sett både youtubere og bloggere som forklarer hvordan de stiller seg frem på bilder for at de skal se "best" mulig ut og at det ikke er sånn det er i virkeligheten, litt som at det forsvarer det. Kan du ikke bare være den du er? Vis hvem du er, jeg vil gjerne se deg. For jeg vil ikke dømme deg, jeg vet allerede at du er vakker som du er. 

Jeg har den siste tiden begynt å trene, og jeg trener flere ganger i uken. Ikke fordi jeg føler jeg burde gå ned i vekt, ikke fordi jeg vil se bedre ut. Men fordi jeg har en psyke som virkelig trenger det. Jeg sliter ekstremt med tankekjør, at hodet spinner tjuefiresju. Derfor trener jeg, for å roe meg selv ned. 

  • 15.11.2017 kl. 13:52

STORYTIME : MAMMA ELSKET MEG IKKE

På bussholdeplassen ved Torp flyplass sitter en femten år gammel jente og venter på at hun skal bli hentet av mamma. Hun reiser på besøk annenhver helg nå som hun har blitt flyttet i fosterhjem. Det er minusgrader, og frosten står ut av munnen på henne. Det er ingen steder å gå for å varme seg, bensinstasjonen holder stengt på grunn av vedlikehold og oppussing. Har hun glemt meg? Hun visste jo at jeg skulle komme i dag? Jeg har jo ringt flere ganger, dobbeltsjekket.. Jeg ringer en gang til, spør hvor hun blir av. Hun sier at stefaren min er på vei. Og at han reiste for lenge siden. Jeg vet hvor lang tid turen tar, og jeg vet også at de har glemt det. Likevel later jeg som ingenting og gleder meg til å bli hentet likevel. Tærne er frosne, men det gjør ingenting. 

Jeg hadde alltid så høye forventninger til hvordan det ville bli å komme hjem igjen, likevel så stakk det mer og mer i brystet for hver gang jeg innså at det ikke var like gøyalt og fint for mamma som det var for meg. Jeg forsøkte å kommunisere hvor vondt det var for meg, og hun var enig. Det var vondt for henne også. For sånn var det jevnt, det handlet alltid om henne. Hvor synd det var for henne, hvor vondt hun alltid hadde det, hun som levde et tragisk liv men som aldri hadde baller nok til å gjøre noe med det. 

Men ingenting stoppet, hun drakk seg fortsatt dritings, han også. Tilværelsen fortsatte å være kald, alt det hun lovet ble aldri til. Det var liksom som at hun bare sa ting for å tilfredsstille meg der og da, uten å tenke over konsekvensene. Hun glemte meg bort, det var enda enklere etter at hun hadde gitt meg opp og sendt meg i fosterhjem fordi hun ikke orket å ta vare på meg. Noe hun aldri sa til meg, men som jeg ble nødt til å finne ut av i sakspapirene i senere tid. 

Jeg var veldig lojal mot mamma, og jeg elsket henne over alt på jord, som en datter gjør for moren sin. Jeg ønsket så hardt at det forholdet vi hadde skulle være et godt et. Men det ble aldri sånn, det var ikke sånn at hun kunne hjelpe meg med hjemmelekser, eller gi meg gode råd. Hun kunne aldri være der for meg som en mor skulle, fordi det lå ikke i henne. Hun er en av de menneskene som aldri burde fått barn. Det føles helt banalt å si, fordi det er litt som å si at jeg skulle ønske jeg aldri var her. Men hadde det ikke vært for at jeg havnet i et så bra fosterhjem som jeg gjorde, så hadde det nok vært sannheten. 

Alle de årene hos henne har skadet meg, uten tvil. Og jeg er nødt til å jobbe med dette hver eneste dag. Mitt forhold til relasjoner er helt ødelagt og jeg må finne ut av hvordan jeg skal takle det, jeg har så store vanskeligheter med mitt eget selvbilde fordi jeg så lenge har følt meg verdiløs. Verdiløs fordi jeg aldri var noe mer enn et barnebidrag for henne, ekstra spenn i lommeboka, og gjorde jeg det bra så var jeg også en hun kunne skryte av. Hun manipulerte meg i stykker, og så klaget hun over at jeg ikke var hel. Hun satte meg i så mange situasjoner som var utrygt for et barn, hun tok så mange valg som var så lite gjennomtenkte. Hun tenkte bare på seg selv. Jeg vet at jeg får pes for å skrive dette, men det å kunne skrive er en frihet for meg. 

Og alt dette har vært så vondt og sårt vet dere, fordi jeg i tillegg har fått høre fra henne at dette er noe jeg bare finner på selv. Fordi hun selv ikke kan erkjenne noe av det. Og jeg forstår det godt jeg, fordi jeg hadde vel sikkert ikke husket alt selv; Påvirket av ørten glass vin hver eneste kveld. 

Dette forholdet vil aldri kunne fikses, det vil være et åpent sår som lekes med tiden. Det blir noe jeg lærer å leve med fordi jeg ikke har noe annet valg. Det er så merkelig, fordi det er dette som er noe av det verste man kan oppleve. Det skrives bøker om det, det lages filmer om det. Mennesker som har sine issues på grunn av foreldrene. Pappa-problemene, den uendelige søken etter anerkjennelse, plis elsk meg, plis si at du er stolt av meg, la meg være noe for deg.

Så ja, det stikker ekstra i brystet når jeg ser mor og datter ute på kjøpesenteret, det stikker ekstra når vennene mine får gode meldinger av mødrene sine som gjør alt hva de kan for å støtte oppunder. Av og til knekker jeg, jeg gjør jo det. Av og til gråter jeg høyt og synes synd på meg selv fordi jeg skulle ønsket moren min elsket meg som deres mor elsker dem. 

Men, jeg reiser meg også igjen, og tørker mine egne tårer. Jeg legger håret bak ørene også smiler jeg. Fordi jeg er ikke henne. Jeg er meg, og jeg skal et sted. Jeg skal ikke bli værende i grøfta hvor alt er tragisk og sørgelig. Jeg skal ikke være verdiløs som hun har fått meg til å føle meg. Jeg er bedre enn det. Jeg er sterkere enn det.  Hun tok aldri tak i seg selv, eller sine problemer. Disse ble drukket ned og ruset bort.  Jeg har et valg, jeg velger livet. Og jeg velger å gjøre det så bra jeg bare kan. Jeg skal komme meg forbi dette og bli så uendelig mye bedre enn hva jeg har blitt fortalt at jeg er. Fordi det er det som er så fantastisk med å bli voksen, man har dette hele ene og alene ansvaret for at livet og fremtiden skal bli best mulig for seg selv. 

 

  • 13.11.2017 kl. 09:44

Jeg var sikker på at du var en bitch

Hei dere! Jeg har startet dagen alt for tidlig med at jeg syklet hele veien til legekontoret for å ordne enda flere ting som skal fikses i det lille livet mitt, nå trenger jeg en pause snart kjenner jeg. Selvom jeg føler jeg tar mange pauser rett som det er, så har ikke ro til å sitte stille uansett. Jeg kunne kjenne kulda bre seg over meg som et teppe i det jeg fløy bortover veien om kapp med alle som skulle rekke jobben. Snudde jeg meg kunne jeg skimte sola som var på vei opp over alle hus. Fint. Overskriften min i dag handler jo om førsteinntrykk, dette skal visstnok være spesielt avgjørende for hvordan man kommer overens med en person. Og la meg bare fortelle, dere aner ikke hvor mange ganger jeg har fått fortalt at jeg er mye snillere og søtere enn hva jeg ser ut som. " Du ser ut som en bitch " "Jeg trodde egentlig du var utrolig frekk " " En drittkjerring ser du ut som, men du er jo ikke sånn i det hele tatt" HEHE TAKK. 

Nei men hva sier man egentlig til det? Stakkars alle som har et resting bitch face, det gjør jo at mange ikke våger å nærme seg innpå deg fordi de er redde for hva som vil møte dem. Det er egentlig helt sykt hvor mange som bare trekker konklusjoner ut fra hvordan man ser ut. Jeg har hatt veldig vanskeligheter med å få jentevenner opp igjennom på grunn av dette, jeg har også blitt mobbet for hvordan jeg ser ut. Det vil jo liksom ingen ende ta.

Jeg skulle ønske vi ble venner med øynene lukket.

Hadde det bare vært så enkelt, jeg har lært mye av dette. Jeg dømmer aldri noen ut i fra utseende eller hvordan de ser ut. Hell, jeg kan ikke en gang uttale meg om noen andre hvis ikke jeg kjenner dem. Det er klart at man kan danne seg et bilde ut i fra egne meninger og tanker, men det vil jo absolutt ikke reflektere virkeligheten? Hvor kjapp er du til å dømme noen ut i fra det du ser? Hvor mye skal det egentlig til for at du slår deg til ro med at du ikke liker noen? Er det blikket? Er det auraen? Er det ansiktet? Klesstilen? Et menneske har så mye mer å by på, hva med å revurdere de tankene som kommer med en gang du møter noen nye, for det du ser samsvarer ikke alltid med det som er. Tenk litt på det. 

  • 12.11.2017 kl. 19:51

Stille savn

Jeg skulle egentlig ta meg tiden til å skrive om dagen min i dag, men jeg vil ikke skrive om sånt. Jeg orker ikke, sikkert fordi jeg ikke føler at jeg gjør noe som er spennende nok til å skulle skrives om. Jeg har egentlig gått rundt å vært relativt irritert store deler av dagen, det verste er at jeg ikke har kunnet sette fingeren på hva det kan være heller. Jeg har kjent på at jeg er trøtt og lei, jeg har snart vært sykemeldt et år, det har vært et av de lengste og tyngste årene i livet mitt. Jeg er flere hundre mil unna kjæresten min, og generelt de jeg er veldig glad i. Jeg har mennesker her også som er glad i meg og som tar godt vare på meg, men jeg tar meg lov til å kjenne på andre savn også. 

Mest av alt så savner jeg å bare ha et ordentlig liv. 

Ting har så lenge vært turbulent for meg, enten så har det vært andre som har gjort livet vanskelig og utfordrende for meg, eller så har det vært jeg som har skapt rabalderet for meg. Kaoset har liksom aldri villet ta slutt. Det er litt som om det har vært en del av meg. Jeg kjenner at jeg til tider har litt vanskeligheter for å puste, eller at jeg kanskje bare vil sette meg på et tog og forsvinne bort i ingenting. Men det hjelper jo ikke det heller, fordi alt ved meg vil bli hos meg med mindre jeg gjør noe med det. Jeg har tatt meg selv i å fortrenge følelsene mine den siste uken, det er mye enklere å si at det går bra enn at det ikke gjør det. Jeg vet ikke hva jeg skal si alltid, fordi jeg ikke helt vet hva jeg føler selv. Av og til så er det bare sånn det er. 

Pust med magen

Jeg puster og puster, så mye at jeg nesten hyperventilerer. Noen ganger så tar bare følelsene litt overhånd, stemningsleiet senker seg selvom jeg er proppet full av stabiliserende medisiner. Jeg vil jo hyle litt, jeg vil jo det. Men jeg sitter stille, sitter helt i ro og lar bølgen skylle over meg, lar den dra med seg dritten tilbake i den mørke sjøen. Tilbake der den kom fra. 

Det er ingen tilfeldighet at jeg sitter her jeg sitter i dag, det er ingen selvfølge at jeg fortsatt står opp, går og puster.
Jeg gir aldri opp, uansett hvor dårlig alt ser ut i hodet mitt. Bare èn dag til tenker jeg når alt er som verst.
Du klarer faen meg èn dag til
. Og dagen etter det, så falmer sårene og et nytt kapittel starter. 

 

 

  • 12.11.2017 kl. 12:56

Å leve er et privilegium

Jeg stepper ut i Novemberluften, den er tørr, kald og frisk. Litt som en god champagne.

Tenk at en dag blir det ikke like lett for meg å ta på meg skoene og gå rett ut, når jeg vil. En dag vil beina kanskje svikte helt, og det vil kreve så mye av meg bare for å skulle hente posten. En dag vil jeg være gammel og skrøpelig, en dag kommer det kanskje en ulykke som hemmer meg. Det å kunne leve ordentlig er et privilegium, det å kunne bære seg selv på to bein er aldri noe vi bør ta for gitt. Likevel har jeg selv gjort det, så alt for mange ganger. Friheten ligger i oss selv. Jeg tenker tilbake på den verste depressive episoden hos meg og grøsser, og på alle gangene jeg har himlet med øynene over alle råd jeg har fått om å ta meg en tur ut. For hva skulle det liksom være godt for? Men det er så godt for alt mulig rart, for sinnet, for tankene, det letter litt på alt. Det er skummelt å ligge i sengen og bli værende der i mange dager bare fordi hodet sier stopp og motivasjonen har reist på ferie. Det er så lett å bare bli liggende, og så lure på hvor tiden ble av. Det er alltid så lett å være etterpåklok, men hva med å være litt føre var? Jeg elsker å puste den friske luften, jeg elsker å se at det glitrer på bakken, jeg elsker å trampe på isen over sølepyttene og jeg elsker å kunne strekke på meg i det sola varmer ansiktet mitt. Livet er så lett å ta for gitt fordi det ikke vil samsvare med forventningene vi setter oss. Det er så lett å bli skuffet over det som ikke er, fremfor å elske og akseptere det som er, akkurat nå. Og, jeg mener det er ikke alltid at jeg orker selv nå. Men jeg forsøker i alle fall å sette meg et mål om dagen som gjør at jeg får ut fingeren og gjør noe med livet mitt, om det så bare er en tur rundt blokka. En dag vil jeg kanskje ikke få muligheten til det, og da vil det være det eneste jeg ønsker å gjøre. 

 

  • 11.11.2017 kl. 21:07

Varm i jakka, kald i hjertet

Vi kjører bil, det er kveld og jeg sitter i baksetet. Pappa spør om jeg har god nok plass til beina, jeg ljuger og sier at det har jeg. Bryr meg ikke. Lener hodet inn mot ruta og puster så det kommer dogg på vinduet. Vil skrive noe, men tenker fort at det er nok litt fjortis. Kommer vel ikke på noe annet enn " You&Me " skrevet inn i et hjerte. Hva vil jeg egentlig med livet mitt? Jeg spør meg om det hver eneste dag,det har nok blitt en essensiell filosofi for meg. Hvordan kan jeg eie så store drømmer, og samtidig sitte med så liten tro på meg selv? Det henger jo faktisk ikke på greip.

Når er man egentlig tilfreds med livet sitt? Er det når man har fått den annerkjennelsen man tror man trenger av andre, eller er det når man virkelig kjenner at man har mestret selv? Liksom ordentlig inni seg. 

Når kan man virkelig klappe seg selv på skulderen? 
Er det når man har fått tusen likes? Er det når følgerene på instagram går fra 900 til 1000? 

Er det når man klipper ny frisyre og den personen man bryr seg mest om i hele verden liker bildet du nettopp la ut?

Vi vet jo ærlig talt ikke, men kanskje det heller ikke er så viktig. Kanskje vi bare skal fokusere på noe helt annet, jeg vil gjøre noe som er viktig for meg, og jeg vil gjøre en forandring. Jeg vil prate høyt og jeg vil ikke være så redd for å gjøre en forskjell. Ute er det minusgrader og jeg er varm i jakka, men kald i hjertet. 

  • 11.11.2017 kl. 10:59

Alle er jo litt usikre

Hei dere! Jeg har hatt en liten pause i skrivingen fordi jeg riktig nok har hatt andre viktige prioriteringer, blant annet dette med å jobbe med psyken min og utfordre meg selv på flere ulike plan. Men nå er jeg her igjen, plutselig. Skrivelysten kommer og går, som med alt annet. Jeg har ofte ikke klart å publisere noen innlegg fordi jeg har vært så redd for at det ikke skal holde mål med alt annet som florerer. Redd for at det ikke skal være interessant nok for de som leser. Likevel så får jeg så himla mange gode tilbakemeldinger, og det varmer hjertet mitt så sykt mye. 

Jeg har lengtet sånn etter å  finne den ambisiøse meg, full av liv, glede og motivasjon. Denne siden av meg har vist seg litt frem, litt og litt. Tingen er jo den at jeg ikke har våget å gripe tak i den, fordi jeg har vært så vant med å være trist, lei og usikker. Går det altså an å snu dette? Ja, det gjør visst det!Tidligere har jeg jo følt at absolutt alle andre i verden har hatt ting mer på stell en hva jeg har hatt, alle har vært smartere, klokere, og visst bedre enn meg. Jeg har følt at jeg ikke har hatt noe å si, jeg har mumlet små ord når jeg egentlig har hatt lyst til å rope høyt. Jeg har mye godt å by på, og jeg vil ikke legge det under teppet. Jeg har innsett at vi alle prøver å finne vår vei her i verden, alle prøver, feiler og utforsker. Alle er jo usikre når de gjør noe som de ikke har gjort før. Jeg satt på legekontoret her om dagen og var så stresset, føttene trippet og jeg kjente uroen boble i meg som nyåpnet prosecco. Så slo det meg: Alle som sitter her er jo urolige de også, jeg skimtet folk som ikke visste hvor de skulle henvise seg, folk som spurte om hjelp og veiledning. Det er jo ikke bare jeg som sitter og føler meg engstelig. Og på en måte gjorde dette alt mye enklere, jeg kunne senke skuldrene og fokusere på at her er jeg for å be om hjelp. Ikke for å prestere. 

Jeg føler meg ganske ferdig med å dytte meg selv vekk, fordi hvis ikke jeg står opp for meg selv og sier høyt at jeg fortjener å ha det bra så vil det ikke komme noen endring. Jeg kan ikke fortsette å søke bekreftelse hos andre hvis ikke jeg tillater det hos meg selv. Da er jeg tilbake i den samme onde sirkelen, fordi alle andre kan si de fineste tingene til meg, om alt jeg får til, har mestret og hvor bra jeg er. Men hvis ikke jeg tror på det selv så vil ikke mitt eget selvbilde stige. 

Ingen kan bygge deg selv opp for deg, det ligger helt og holdent i dine egne hender. 

  • 03.11.2017 kl. 15:33

Operert til suksess

Da jeg for aller første gang fikk en kommentar om utseendet mitt, så gjaldt det at jeg hadde et langt ansikt. Da gikk jeg i fjerde klasse og vi hadde hemmelig venn, det var en som skulle beskrive hvem han hadde fått, og da det ble meg så sa han nettopp dette. Okei, tenkte jeg. Har jeg det? Nei, han visste bare ikke hva annet han skulle si fordi komplimenter ikke var hans sterkeste side. 

Videre gikk tiden, og jeg fikk høre mye rart. Jeg var for lang, for slank, for spinkel, jeg husker jeg ikke kunne bruke gensere i min egen størrelse fordi armene aldri var lange nok. Spiser du ikke nok? Fikk jeg også høre, men jeg hadde aldri et problem med mat, snarere tvert i mot. 

Nettby, husker dere den nettsiden? Jeg tror aldri det har vært et nettsted hvor det har florert så mye ekkel mobbing som der, facebook har mye. Men nå er det også lettere å banne folk, enn hva det var på den tiden. Det fantes liksom  ikke tusentalls av administratorer som holdt øye og som sjekket opp i ting som ble slengt rundt. 

For meg ble nettby et sted hvor jeg ble ekstremt utsatt, her kunne folk skrive alt de ville til meg, om meg og få med alle på bølgen. 

Jeg ble bedt om å ta livet av meg, jeg ble bedt om å operere det stygge trynet mitt så folk slapp å se på meg. Nesa di er så stor og ekkel, at ikke du får selvmordstanker av å se deg selv i speilet?

Det gikk alt for langt, og jeg klarte ikke helt å forstå omfanget av det før det har skadet meg mentalt i ettertid. 
Fordi det har seg nemlig sånn at et dårlig selvbilde kan ikke opereres bort, det må jobbes med.

Jeg blir lei meg når jeg ser hvor mange som legger seg under kniven, bare for å endre på alt som de ikke er fornøyd med. Fordi plastiske operasjoner blir mer og mer normalisert, barn helt ned i 12 års alderen sparer lommepenger til nye pupper før de i det hele tatt har utviklet egne. Det er spennende å lese om at andre gjør det og har gjort det, se på det fantastiske resultatet alle sammen! Jeg skulle ønske at det å elske seg selv, og det å stå for den man er var mer aktuelt enn research på hvilke klinikker som utfører best jobb, gjør deg selv en tjeneste og søk etter en psykolog istedenfor, verdt hver eneste krone. I dag er det å se annerledes ut en dårlig ting, enten er man for tjukk,eller så er man for tynn, eller så har man for stor nese, for stor panne, for små pupper, for store bryster. Faen meg i annen så har man heller ikke fyldig nok rumpe. Cellulitter er dårlig, rynker er fælt, grå hår er jo helt krise, og gud forby om noen har en valk eller to på magen. Jeg blir stein gal av alt dette. Jeg VET at det er mange der ute som mener at " folk får gjøre som de vil og det skal ikke vi legge oss i" Og det er HELT greit, folk gjør som de vil uansett. Men å sitte med flere tusen jenter som lytter til alt du har å si, og å spe ut om plastiske operasjoner for så og fraskrive seg alt ansvar om å være et forbilde er for meg bare naivt. Nei du er ikke noe forbilde, men som med alle mennesker her i verden så har alle valg vi tar som påvirker resten av folket. Det er bare sånn det fungerer. Det er INGEN som sier at det å jobbe med seg selv og det indre er en enkel jobb, det er drit forbanna vanskelig og det krever intenst fokus. Hvis du er så usikker på deg selv at du ikke klarer å leve med den kroppen du har så har du et problem, et veldig alvorlig problem som er nødt til å jobbes med. Tenk gjennom de valgene du tar, før du gjennomfører de. Still hundre spørsmål til deg selv om hvorfor du gjør akkurat dette. 

Det dummeste jeg ser det er de som vil operere seg eller fylle i leppene, men som vil ha et "naturlig" resultat, de vil se operert naturlig ut. Haha, samme gjelder sminke også, det skal være naturlig, men helst ikke naturlig. Vi vil jo ikke gi andre mennesker et syn på hvordan vi egentlig ser ut, nei det er jo bare skammelig. 

Jeg lurer ofte på det jeg, når jeg legger lag på lag med concealer under øynene mine så ikke de mørke ringene skal synes. En gang var det ei som spurte meg om jeg hadde blitt slått ned, nei jeg har bare ringer jeg. Som flere hundre tusen andre mennesker også. Det er ingen big deal.

Jeg er bare så ufattelig lei det store presset, og det overfladiske preiket, fordi jeg bryr meg ikke bare om meg selv. Jeg bryr meg også om alle andre der ute som sitter og kanskje føler seg usikre og stressa over det samfunnet som er i dag. Jeg bryr meg fordi jeg vet hvor mye fint som bor i mennesker, og jeg elsker når jeg møter på de som skiller seg ut og som tør og by på seg selv. 

Og ærlig talt, vi må slutte å kalle vår naturlige look for " hobo-looken" Fordi det er ikke et bra utgangspunkt.

Takk for meg.

  • 02.11.2017 kl. 17:55

Jeg blir også redd

Hei dere! Jeg har brukt halve dagen min på å være på legesentralen her hvor jeg bor at the moment. Det er vanskelig og fremmed, og angsten sitter oppi halsen og gjør at jeg får boblestemme av hele opplegget. Jeg føler meg alltid så liten når jeg skal sitte å forklare hva jeg sliter med, regner med at flere også føler seg sånn? Heldigvis har jeg fått mye god hjelp i dag, jeg kan faen ikke klage et sekund på den psykiske helsehjelpen her i sverige, det kan bare ikke måle seg med ventetiden og kranglingen man må gjennom i Norge. Jeg blir alltid redd, redd og engstelig. Redd for at jeg ikke skal bli trodd, engstelig for at jeg ikke skal få den hjelpen jeg trenger, eller at jeg bare skal bli feid under et teppe. Rett deg opp, ta medisinene dine og hiv deg ut i arbeidslivet er setningen jeg er aller mest redd for å møte på. Veldig ofte når man sliter psykisk så får man en slags formening om at man er nødt til å prestere hos legen, men du har slett ingen ting du trenger å bevise. Fordi en lege er et støtteapparat, som skal være tilgjengelig for deg dersom du trenger hjelp. Det er noe man skal lene seg på, det er ikke et sted hvor man behøver å holde store foredrag om det som man sliter med. Man trenger ikke å ramse opp alle symptomer man har googlet seg frem til heller, dette er legen sin oppgave. Det handler helt enkelt om at man bare skal forklare hva problemet er, og stole på at systemet gjør det riktige. Og når de ikke gjør det så er det ekstremt viktig å si i fra om det. 

Jeg kan egentlig bare ikke få sagt det nok hvor viktig det er å be om hjelp hvis du har det vondt, ikke utsett det på grunnlag av at du gruer deg til å sitte i stolen på legekontoret, jeg er enig i at det er utfordrende og vanskelig.  Jeg kan love deg at det er tusen ganger verre å sitte hjemme og gruble over hva som feiler deg.

Da jeg satt der i dag kom jeg på at alle som sitter på samme rom mest sannsynlig er like usikre og engstelige over besøket som det jeg var. 

Det føles skikkelig godt å få den hjelpen man trenger, det er i alle fall helt sikkert.

  • 31.10.2017 kl. 21:04

Så lett blir du kvitt de psykiske problemene

Hei alle sammen! Jeg har ikke forduftet helt, bare litt. Det går liksom litt i bølger alt dette, skrivelysten kommer og går. Har ørten innlegg i arkivlisten som jeg gjerne ønsker å dele med dere. Men innen jeg har skrevet det ferdig så er jeg allerede blitt umotivert. Jeg lengter etter å fortsette å inspirere der ute, og jeg vet at jeg har skrevet mye om hvordan jeg har hatt det, at jeg sliter, og hva jeg sliter med. Men jeg har jo faktisk ikke delt noen ting om hvordan jeg egentlig dealer med alt dette. Fordi selvom det er viktig å dele for å bekjempe stigma, så er det minst like viktig å fortelle noe om hva man gjør på veien for at alt skal bli bedre. Jeg var veldig bestemt da jeg opprettet denne bloggen på at det ikke skulle bli en sutre-plattform, fordi når alt bare blir negativt så blir jeg det selv også. En annen viktig del av grunnen til at jeg ikke har delt så mye har vært at jeg ikke helt har forstått det selv, og jeg innser jo at det fortsatt er ting jeg ikke helt vet hvordan jeg skal takle, men med de øvelsene jeg har så blir det litt lettere for hver dag. 

Håper dere forstår ironien med overskriften, det er på ingen måte lett å bli kvitt det man sliter med, og alle er jo forskjellige, noen bruker lang tid, andre kort. Likevel vil jeg dele disse tingene som faktisk hjelper meg til å bli et bedre menneske hver dag, og som hjelper meg i mine situasjoner på daglig basis. 

1. Puste.
Pust med magen, bare det å bruke riktige pusteteknikker gjør at hodet automatisk stabiliserer seg og det gjør at alt kan gå i fra totalt kaos til indre sinnsro. Først tenkte jeg ; Nei, fuck dette her jeg gidder ikke, har ikke tid, klarer ikke, er for stressa. Men etter at jeg startet å fokusere på det så har det blitt så mye lettere for meg å holde oversikten over mine egne reaksjoner. Det kan være nyttig å kanskje ha noen nære som minner deg på dette når alt virker helt håpløst, jeg blir i alle fall kjempetakknemlig hver gang jeg er opprørt og de forteller meg at jeg bare må puste før jeg forteller om noe som helst. Det finnes mange ulike teknikker man kan bruke, men å puste dypt ned i magen gjennom nesa og ut igjen med munnen fungerer veldig bra for meg, det gjelder egentlig i hovedsak å lytte til kroppen og bringe fokuset tilbake. 

2. Mestring!
Altså jeg har ikke ord for hvor viktig dette er, jeg har alltid hatt et stort problem med selvtillit og eget selvbilde, det har ikke hjulpet at jeg i tillegg har satt meg urealistiske mål som jeg igjen har blitt destruktiv av fordi jeg ikke har klart å nå dem. Ved å sette små enkle mål om dagen så hjelper det såå mye, det kan være alt i fra å gå en tur, begynne å lære seg et nytt språk, bare noen ord om gangen, gjøre i alle fall en viktig ting som er utfordrende ( Jeg har dette med å ringe staten osv, eller til legen for å bestille time. Har en sinnsyk telefonskrekk men overkommer den litt og litt for hver dag! ) Jeg spiller Ukulele og merker at jeg blir bedre og bedre for hver gang jeg traller på den, det gir meg såå mye, selvom det bare er fem minutter av gangen. Å kjenne på mestringsfølelse er så deilig, og det trenger ikke å være big and hairy for at man skal få kjenne på det. 

2. Gi deg selv en real pep-talk.
Haha, først så tenkte jeg at dette kanskje virket litt rart, skal jeg virkelig sitte å snakke med meg selv? Svaret er absolutt JA. I det jeg syklet på vei hjem i dag så snakket jeg med meg selv, hvor jeg fortalte om alt jeg hadde fått til, jeg skrøt av at jeg er sterk og vakker. Jeg boostet rett og slett meg selv opp i skyene, og det føltes veldig godt. Jeg mener, hvis man skal tillate seg selv å snakke nedlatende hele tiden så burde den positive snakken også få plass. Selvom det føltes litt rart der og da så gjorde det at jeg kom meg gjennom enda mer enn hva jeg trodde jeg skulle kunne få til i dag.

3. Kognitiv tenking
Dette burde være et eget tema på skolen, fordi dette med å tenke kognitivt er ikke bare nyttig når man sliter, men det er også ufattelig lærerikt. Vi er Homo Sapiens, det at vi evner til å tenke kognitive tanker er en av de tingene som gjør at vi er den sterkeste arten. I bunn og grunn så går det ut på å reflektere over de tankene og følelsene man har, jeg har ofte hørt at man alltid skal lytte til de følelsene man har. Og det skal man, men man skal også reflektere over de, fordi noen ganger reagerer vi på intuisjon, altså på erfaringer vi har hatt tidligere. Det kan være for eksempel at jeg har hatt et problem med en mann med skjegg, så hvis jeg da møter en mann med skjegg så føler jeg automatisk en dårlig vibe som da kan gjøre at jeg misliker denne personen helt uten at jeg egentlig vil det selv. Det var ikke noe prakt-eksempel, men dere skjønner. Jeg har lært så ufattelig mye om meg selv ved å reflektere over følelsene jeg har og hvilke reaksjoner som oppstår i ulike sammenhenger.  

4. Aksepter alle følelser som kommer.
Dette, dere. Dette har nok vært noe av det vanskeligste og mest utfordrende. Jeg har vært som veldig mange andre, en person som gjerne gjemmer meg bort fordi jeg har begynt å gråte. Jeg har aldri helt forstått meg på mine egne følelser og har vel egentlig bare sett på de som utrolig upassende. Jeg har ofte følt skam over at jeg føler som jeg gjør, og har mer enn ofte nok satt på meg et smil og presset de andre følelsene under teppet fordi det ikke har vært helt akseptabelt. Jeg har også lest om veldig mange som blir sinte og skuffet over at de reagerer, og at mange også kjenner på den sterke følelsen med at de er nødt til å ta seg sammen. Nei, du trenger ikke å ta deg sammen. Du trenger å lytte til deg selv, fordi kroppen din prøver å fortelle deg noe. Det er ikke flaut å gråte, det er ikke skammelig å bli sint, det er en like naturlig del som det å være glad. 

5. Ta vare på deg selv.
 ikke vær redd for å gjøre det du vil. Slutt å si ja til det du innerst inne vil takke nei til, bare lytt til deg selv. Du er verdig, du er en fargeklatt i livets store mesterverk. Bær fargene dine med stolthet, ikke kast skygger. Jeg heier på deg. 

 

Dette er de viktigste tingene jeg holder på med at the moment, de mest essensielle i alle fall. Jeg kan gjerne komme med flere tips og råd hvis dere lurer! Ikke nøl med å ta kontakt heller, livet er skikkelig utfordrende til tider og det trenger ikke å være noe vi legger skam på. 

Ta vare på deg selv, 

Stor klem

 

  • 27.10.2017 kl. 22:06

Livet er nå

Det absolutt dummeste jeg har fått for meg i livet, det er å tenke at jeg skal ha kontroll på det som kommer til å skje. At jeg kan legge lange detaljerte planer for hvordan livet kommer til å bli, at det alltid skal stå til mine forventninger. Dette er noe som jeg virkelig har fått lære på den tøffe måten, ting blir aldri sånn som man ser det for seg. Derfor finnes det så mange bruder som griner på bryllupsdagen fordi ting går skeis. Det sto ikke til forventningene. Disse jævla forventningene. For ikke å snakke om skuffelsen som følger med. Livet kan man ikke kontrollere, ting skjer, dører lukkes, noen mister jobben plutselig. Andre gjør det slutt i et forhold de trodde kom til å vare ut, folk skilles, barn blir revet fra familier fordi de får det bedre et annet sted. Dette perfekte idealet som man sitter med er like grunnleggende for deg som den absurde drømmen du hadde i går natt. Jeg har lært at livet er nå, det viktigste vi har er det som skjer akkurat nå.Lev i nuet, elsk med hele ditt hjerte og ikke vær redd for å ta sjanser. Jeg har levd så utrolig lenge i forventninger av fremtiden, også har jeg blitt skuffet hver eneste gang fordi det ikke har blitt som jeg har tenkt, enten at jeg ikke har stått til egne forventninger, eller andre, eller arbeid jeg har gjort. Jeg har levd i fremtiden, eller i fortiden, og hatt store vanskeligheter med å tilpasse meg det som er nå. Hvis du virkelig lurer på hvor tiden blir av, eller du føler at alt bare flyr forbi; Ta deg tre minutter til å bare observere omstendighetene. Livet er hver eneste klem, livet er å si at jeg er glad i deg, at jeg elsker deg. Livet er solnedgangen, og få en ny venn. Livet er å le sammen med andre, livet er skuffelser, full av feiltagelser og gode erfaringer. Vi lærer, men vi kan ikke lære eller utvikle oss hvis ikke vi tar oss tid til å reflektere over det som er akkurat nå. Hvordan er pusten din? Puster du med magen eller brystet? Bruker du det venstre eller høyre nesebor mest når du trekker pusten? Denne generasjonen byr på helt ekstreme distraksjoner, vi har TV, vi har internett, vi har alle mulige sosiale medier som kan trekke oppmerksomheten vår bort i fra det som er essensielt i livet. Hvis du sitter med alt opp i halsen, hvis du føler at du mister deg selv, eller at du har behovet for et pusterom så er det kanskje fordi det akkurat er det du trenger. Ta en pause, lev. Vær tilstede.

Vi kan ikke kontrollere det som kommer til å skje, vi kan ikke forutsi hva som vil finne sted i morgen. Fordi hva som helst kan skje, aksepter dette, og vær her.

Livet er nå.

  • Iris Anti

    Hei! Jeg er Iris, 23 år gammel og full av tanker. Livet er vanskelig til tider, og jeg legger ikke skjul på utfordringene det bærer med seg. Jeg synes åpenhet er viktig, og jeg vil dele for å bekjempe stigma. Videre er bloggen også et fristed for meg å dele tankene jeg har, men også det fine med at alt blir bedre. Håper du vil følge meg!


    KONTAKT


    irisanti@icloud.com

    Søk

    Bla i bloggen


    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no