hits
  • 06.04.2018 kl. 22:05

Personlig peptalk

De siste mnedene har jeg brukt tiden min p selvrealisering, jeg har tatt avstand fra alt jeg har hatt nrt, kjrt og jeg har for frste gang p veldig veldig lenge klart se ting p en klarere mte enn hva jeg gjorde tidligere. 2017 var et vanskelig r, det var rett og slett et bedritent r. Et r som skulle minne meg p hvor skjrt livet er, men samtidig minne meg p hvilken utrolig styrke som finnes i meg. Jeg har mtt veggen, p alle plan. Jeg har falt og jeg har virkelig fundert p om det er verdt fortsette hele kampen, om ikke jeg bare skulle gitt opp alt sammen og gi etter. Men det har ikke skjedd, fordi uansett hvor mrkt livet har vrt for meg s har det alltid vrt noe i meg som har skt etter noe mer, det m finnes mer. Hver og en av oss har p et eller annet tidspunkt stilt oss selv sprsmlet om hva som egentlig er meningen med livet. Jeg har kommet frem til at det ske etter en mening, det er .. Meningslst. Fordi det finnes ikke noen mening, det finnes bare det vi er akkurat n. Meningen er vre, leve. 

Det vil aldri komme et peak point i livet hvor alt er perfekt, slutt strev etter det. Ting vil stadig g opp, ogs vil det dale ned igjen. Livets syklus, med mindre du er s heldig og oppleve Nirvana. Det hres kanskje veldig brutalt ut, ogs tenker du kanskje at " Hva er vitsen da?". Det kan jeg ikke svare p egentlig, det er jo du som lever ditt eget selvstendige liv, jeg bare prver formidle at ved vre forberedt p at livet byr p en haug av tragiske situasjoner s blir det kanskje med tiden enklere takle. Livet gr ikke i grus hvis ikke du tillater det selv. 

I vinter hadde jeg en s brutal depresjon hvor jeg ikke orket noen ting, jeg var tappet for energi og jeg ante ikke hva jeg ville med livet, hvor jeg ville eller hva jeg skulle gjre. Alt var bare tomt hos meg. Det som er s fantastisk med kroppen, hjernen vr og livet selv er at man alltid er i en prosess. Det gr alltid fremover, og hvis du virkelig vil komme deg ut av det sorte hullet s kommer du ogs til klare det. For min del var det et valg, og jeg vet at det hres helt surrealistisk ut. Men p et tidspunkt satt jeg p sengekanten og inns at snn som dette ville jeg ikke ha det lengre. Det hjelper meg ikke fremover sitte dyrke p alt det vonde, det hjelper meg ikke fremover la meg selv forfalle til det ugjenkjennelige. Jeg har i mange r hatt en slags formening om at mine lidelser skulle kunne bli kurert av noen andre. At noen skulle f meg til fle meg bra igjen, glemme alt som har vrt snn at jeg kunne f muligheten til vre lykkelig. Jeg har vrt skuffet nr folk ikke har kunnet vre der for meg snn som jeg har nsket, og p en mte ubevisst lagt et undvendig ansvar p andres skuldre s jeg skulle slippe sitte med det selv (the ego is a bitch). Jeg har ventet p at noen andre skulle hjelpe meg, s jeg har bedt alle andre om hjelp.. Bortsett fra meg selv. Og jeg skulle gjort det for lenge siden, vrt der for meg selv. For det er kun du, bare du som kan dra deg selv opp fra grfta. Det er bare du som kan dytte deg selv den ekstra mila, det er ingen andre som kan gjre det for deg. Andre kan komme med sine rd fra sine erfaringer, men det vil ikke vre det samme. Det kan hjelpe til en viss grad, men arbeidet m du gjre selv. Du m eie en viljestyrke, og jeg tror p mange mter at det er viktig vre sta. Det er ingen som forventer at du skal klare holde maska hele tiden, det er bare urealistisk. Bryt sammen om du m, ta deg en pause hvis du trenger det. Men ikke gi deg, fordi uansett hvor mrkt og innsnevret alt virker, s finnes det mer der ute for deg. Det gjr alltid det. 

Det har krevd alt jeg har, og jeg har mttet ta s mange vanskelige valg for kunne komme hit jeg er akkurat n. Jeg har mttet lytte til meg selv og virkelig kjenne etter hva jeg er ndt til gjre for at jeg skal kunne f det bra med meg selv. Og det gir resultater, fordi for hver dag som kommer s blir alt litt lettere. Noe jeg aldri hadde trodd eller sett for meg, jeg dro meg selv ut av depresjonen bokstavlig talt. Og jeg har bestemt meg for at det som har vrt det skal ikke definere den jeg ER. Vi er alle et work in progress, og vi slutter aldri utvikle oss. Og hva du enn gr gjennom akkurat n, vit at det er midlertidig. Alt er midlertidig. 

Jeg er klar for begynne leve igjen, og jeg har ikke flt meg s bra p veldig, veldig lenge. 

 

  • 23.02.2018 kl. 01:29

vre slave for det moderne samfunn

Jeg ligger i sengen, vrir meg til hyre, og til venstre. Tar et bein utenfor og kjenner med trne p den kalde murveggen, vender p meg, legger meg p magen og bytter om p putene. Finner ikke riktig liggestilling, er trtt men ikke s trtt likevel, samtidig fler jeg at jeg ikke helt har plass til flere inntrykk i dag. Men det er noe som plager meg, det er noe som gjr at jeg ikke helt fler at jeg klarer slappe av, noe som setter en stopper for at jeg skal kunne gi meg selv tid til ta en pust i bakken og sove.

Internett

Elsket og hatet, den moderne eran, i strid med genereasjon prestasjon. Jeg fler jeg gr glipp av noe, alt jeg ser og alt jeg fr med meg hver dag er helt sinnsykt. Jeg fyller hodet mitt med meningslse ting og plutselig finner jeg meg inne p en side til en sster av en ukjent og ser p feriebilder fra 2008 med familien. 

Hva er det egentlig som feiler meg?

Jeg klikker, jeg scroller, jeg oppdaterer, jeg flger med. Hvem liker hva, hvem er p g, hvilke debatter som raser, jeg har p et tidspunkt hodet s langt opp i en annens rumpe at jeg fler at vi er kjrester. Vi kunne likegjerne vrt det, s mye som deles i dag. 
Jeg fler at jeg gr glipp av noe, noe som jeg egentlig bare finner hvis jeg legger alt fra meg. Hvis jeg orker face det som virkelig bor inni meg fremfor fokusere utad og p alt som skjer hos alle andre. Eller enda verre, illusjonen jeg har over det livet som andre presenterer for resten av verden. 


Fordi det er en skadelig sirkel, det gjr at jeg tviler mer p meg selv og setter lista enda hyere for meg selv enn hva den trenger vre. Jeg vet at det alltid vil finnes noen der ute som er bedre enn meg, det vil alltid vre noen penere, noen som skriver bedre og som designer bedre. Men det vil ikke vre noen akkurat som meg, eller som deg. Det vil ikke vre noen andre som har de samme ynene du har nr du prater om noe du virkelig elsker. Vi er ikke spesielle noen av oss, men vi er likevel unike. 

Jeg elsker internett og at den brer med seg s mye forskjellig, jeg elsker inspireres av mennesker der ute, likevel s hjelper internett veldig til bidra med flelsen av at man har s sjukt drlig tid. At man fler at man skal rekke med alt sammen, f med seg det salget, rekke den konkurransen. Alt haster hele tiden. P mange mter er det et luksusproblem, men det er likevel noe som jeg gr og tenker p. Jeg fler at jeg m, at jeg m oppdateres fr jeg utdateres.
Fordi hva n enn det er jeg sker etter der ute s vil jeg ikke finne det, jeg sker jo etter noe som passer meg og mitt ego. Og nr ikke jeg finner det med en gang legger jeg alt fra meg og befinner meg igjen i samme scenario fem minutter senere. 
-
Pust.
Jeg innser at jeg ikke trenger vre s redd for mte p de tankene jeg gr og brer p, at jeg ikke m distrahere meg selv hele tiden. Jeg innser at det kjede seg er sunt, og at man er ndt til lre seg verdien av tlmodighet. Det finnes i dag s mange som ikke makter en gang st i k i 2 minutter uten lage noen form for scene. Det er egentlig litt morsomt nr jeg tenker over det, fordi vi kan bruke tjue minutter ekstra p do med candy crush, men ekstra to minutter i k p butikken er uaktuelt. 

  • 13.02.2018 kl. 10:47

Kan vi holde kjeft om Abort n?

I hst gikk jeg gjennom noe jeg aldri hadde sett for meg at jeg skulle gjre. Mest fordi jeg naivt nok trodde at jeg ikke var i stand til det, men ogs fordi jeg p dette tidspunktet ikke s for meg at det var noe som kom til  skje meg. Selvflgelig. Dette sier vi alltid, ogs skjer det. 

I hst tok jeg abort. 

Jeg ble gravid, og jeg trodde ikke jeg kunne bli det. P denne tiden var livet mitt et endevendt kaos, og det kunne ikke vrt et verre tidspunkt for at dette skulle skje. Jeg har tenkt mye frem og tilbake p om jeg skulle skrive om dette eller ikke, men jeg velger gjre det fordi jeg har hatt s mange tanker rundt det. Det har ogs vrt mye i ettertid jeg ikke s for meg at jeg skulle slite med p grunn av det, som ogs gjr at jeg n befinner meg i en situasjon villig til prate hyt om det. I Norge er vi veldig heldige og har et ganske godt sttteapparat for dette, man fr god veiledning og oppflging. I norge har vi rett til ta abort, denne retten finnes ikke alle steder i verden. Tenk dere det, det er ulovlig avbryte svangerskap p Malta, i Irland kan man bare gjennomfre dette dersom moren er i livstruende fare. Selv ikke voldtekt er god nok grunn til kunne f gjennomfrt en abort. Jeg merker at bare det gjr at blodet bruser inni meg. 

Selv n i 2018 er det fortsatt flere konservative motstandere til Abort, i Norge ogs. Jeg hadde tidligere skrevet et innlegg hvor det var noen som ans meg som en barnemorder fordi jeg valgte ta abort i hst. Og for meg s handler det om s veldig mye mer enn det. 

For meg handler det om sette et liv til verden som kanskje ikke fr de ressursene som kreves for ha en trygg og stabil oppvekst, det handler om at et menneske skal fle seg velkommen og ivaretatt p best mulig mte. Jeg mener ikke at man noen gang egentlig er klar for f barn. Men det finnes bedre tidspunkter enn akkurat der jeg var i fjor hst. Veldig mange sitter p sin pidestall og krever at dersom man har hatt ubeskyttet sex og havnet i den situasjonen s br man standhaftig st inne for det og kjre lpet helt ut. Fordi det ordner seg alltid, og det er klart at man finner sine lsninger. Men for meg s var ikke dette aktuelt. 

Jeg har opplevd bli satt til verden og ikke blitt sett som jeg burde, jeg har hatt en utrolig vanskelig og traumatiserende oppvekst som jeg ikke unner noen. Det er en del ting jeg er ndt til jobbe med selv fr jeg anser meg som "klar" for skulle bli mor. Den dagen vil komme, bare ikke enda.

Jeg kan bare ikke forst hvorfor denne retten skal diskuteres, hvorfor er det fortsatt et faktum? Hvorfor skal vi sitte vurdere om kvinner skal f eie retten over sin egen kropp eller ikke? Jeg kunne ikke tenkt meg noe mer hjerteskjerende enn bli tvunget til sette et barn til verden jeg visste jeg ikke var i stand til ta vare p. Det som ogs plager meg er at det ta abort blir sett p som en enkel greie, det er et kjapt inngrep. Ferdig med saken, ute av verden. 

Jeg hadde ikke denne oppfatningen i det hele tatt, for det frste s hadde jeg bare noen dager p meg til finne ut av hva jeg skulle gjre, og bde gjennomfrelsen av det og tiden etterp er noe av det mest turbulente jeg har vrt med p rent emosjonelt. Det er ikke ENKELT. Det er ikke BARE gjre det, jeg trodde jeg hadde sett for meg den situasjonen s mange ganger at jeg var i stand til takle det uten problem nr det frst kom til stykket. Men jeg tok s jvlig feil, fordi nr det frst skjer s er det s mye som gr gjennom kroppen, s mange flelser. Selvom jeg sitter og er klar p at dette var det riktige gjre for min del s ble det ikke noe enklere av den grunn, det er og forblir en av de vanskeligste tingene jeg har gjort i livet. Og jeg har lovet meg selv at jeg kommer aldri til gjre det igjen. 

Tiden etterp er ogs vanskelig, det se andre barn er vondt, og se venner og bekjente bli gravide og vente barn er vondt, det er vondt g i gjennom barneavdelingen i klesbutikker, det stikker i hjertet hver gang jeg ser sm barnesokker og sko. Det sitter fast i meg enda, sammen med flere ting.

Men jeg angrer ikke.

Fordi jeg vet hvordan det fles ikke vre nsket, jeg vet hvordan omsorgssvikt trer p en, jeg vet hvor verdifull en god oppvekst er for et menneske.

Det er klart at man br ta ansvar for sine handlinger, og det mener jeg at jeg gjorde. Jeg tok et ansvar ved ikke sette et liv til verden, og det var vanskelig. 

Kvinner br f holde p denne retten, vi har allerede s mange barn og unge som trenger fosterhjem og som sliter fordi det er s ufattelig mange foreldre der ute som absolutt ikke egner seg til rollen. Det er alt for mange som ikke burde ftt gleden av f et barn, det er s alt for mange som misbruker denne gaven.

  • 17.01.2018 kl. 18:37

Nr angsten er en venn

I dag var jeg hos psykologen, og for frste gang noen sinne hadde jeg med meg noen. Pappa. Berget. Fjellet. Det stdige skjret. 

Jeg tror at flere mennesker burde g til psykolog, ikke fordi jeg mener at alle mennesker er korka i bollen. Men fordi man lrer seg selv kjenne p en helt annen mte. Det pner opp for flere muligheter, man blir liksom aldri utlrt nr det kommer til seg selv heller. Og det du tror om deg selv er ikke alltid riktig, ved stille de riktige sprsmlene og vinkle de viktigste dilemmaene gjr utrolig mye. Psykologen jeg har n er fantastisk, han skribler og skisser lange linjer og sirkler p ark, peker og forklarer, ler og skildrer. Han er en spkefugl, med god humor og samtidig s ser han meg. Det synes jeg er s uendelig vakkert i seg selv. 

Jeg tvang meg selv til ha en treningsfri dag, en hviledag. Jeg vet med meg selv at jeg er s rastls, og at min indre PTSD ikke klarer tillate meg ligge i sengen hele dagen. S jeg m alltid gjre NOE, men det kan vre hva som helst. Jeg pleier vanligvis lpe fra tankene mine, lper gjennom flelsene mine p treningsmlla, helt til jeg ikke orker mer. Helt til jeg ikke har krefter til tenke, da hviler jeg. Men selvom jeg er mester p springe fra alt s er det ogs viktig at jeg stopper opp for kjenne p det som er. Jeg m fr eller siden mte meg selv, jeg kan ikke for alltid leke gjemsel med mitt indre jeg. 

Den siste tiden har jeg hatt veldig mye angst, den har for aller frste gang ikke vrt trigget, det er med andre ord ingenting som har utlst det. Det knyter seg i brystet nr jeg skriver dette, og jeg har ikke peiling p hvorfor. Psykologen min sier at dette er en god ting, pappa lurte veldig p hva han/jeg kan gjre for at det skal bli bedre? Han var veldig st da han svarte " Til slutt blir man venn med den ". Jeg? Venn med min egen angst? Har det klikka for deg? Men det er faktisk helt sant. Det jeg har vrt igjennom vil for alltid sitte i meg, jeg vil aldri kunne ignorere det.  Jeg vil aldri kunne leve et helt normalt liv, uten mrke tanker. Men akseptere det er et steg i riktig retning. Jeg skal knytte vennskap med det som knyter i brystet mitt. Venn for livet. Jeg klarer ikke helt smake p det uten fle litt bitterhet  over det. Det er faktisk snn at den forteller meg noe, og jeg m lytte. 

 

  • 16.01.2018 kl. 16:21

Jeg velger meg

"Det gr bra"

Nonchalante meg har universiell gullmedalje i spe alle personlige problemer under teppet. Alt annet er viktigere, flge med p andre, vre en venn, en kjreste, en datter. Jeg nsker aldri vre til bry, det er det verste jeg vet. Men etter alt som skjedde n i hst, s gr det ikke lengre an g p dette teppet. Det er farlig, jeg faller bare pladask hver gang jeg prver trampe over det.

( Wish you were beer )

Jeg tror at det prioritere meg selv, helt p ordentlig har vrt en av de strste og vanskeligste tingene jeg noen gang har gjort for meg selv. Fr s trodde jeg at jeg alltid ville bli lykkelig hvis jeg bare hadde gjort det litt bedre p jobben, mestret litt bedre p skolen. Jeg har ofte flt meg som verdens strste hykler fordi jeg har vrt s god p gi rd, jeg har sett alt jeg har slitt med s klart, men likevel s har jeg valgt ignorere. Alt for mange ganger har jeg sagt ja til ting jeg egentlig har hatt lyst til takke nei til. Alt for mange ganger har jeg gitt blanke i den drlige mageflelsen, ogs har jeg gtt helt i klikk fordi jeg visste at jeg hadde rett. Skuffet meg selv, over at jeg har latt meg overkjre s mye som jeg har nr jeg egentlig ikke har hatt behov for det. Skuffet over at jeg ikke har klart se meg selv tydelig nok, ogs skuffet over at jeg er s utrolig dyktig til lete etter drlige sider med meg selv. Jeg har alltid valgt se p meg selv som et drlig menneske fordi moren min har sett s ned p meg i alle r, det gjr meg s frustert, forbannet og lei meg at jeg har mttet arve hennes drlige innflytelser. Men som pappa sa " Du har hele livet foran deg, det har ikke hun ", og selvom det er skarpt hre s er det faktisk sant. Jeg lener meg s veldig p friheten over at jeg har muligheten til leve mitt liv. Jeg kan gjre hva jeg vil, s lenge jeg tror nok p meg selv.  

P et eller annet tidspunkt s sa det stopp i meg, jeg vet ikke om det var fordi psykologen min s hp i meg og at han har vrt s utrolig flink til se meg, eller det at jeg for  frste gang klarer se mulighetene jeg har. Kanskje en blanding, jeg fr s mange fine tilbakemeldinger og det er min plikt lytte til det. 

Jeg er ikke et perfekt menneske, jeg har gjort s mye dumt og dyttet fra meg s mange, jeg har virkelig sret folk og jeg har skuffet s mange. Men samtidig s er jeg i en prosess, som vi alle er. Prosessen som heter selve livet, dette evigvarende pensumet som man feiler p helt til man seirer. 

Jeg har ingen planer om gi opp, selvom noen dager kan vre mrke s vet jeg at det ikke varer. Ingenting varer, snen forsvinner og vren kommer, s er det sommer, hst og det blir vinter igjen. 

  • 14.01.2018 kl. 16:26

Tanker om dden

Frst og fremst : Hallo!! Hper alle koser seg vel inne i et nytt r, mange er sikkert tilbake i gamle rutiner og i gang med nye nyttrsforsett. Jeg personlig tror ikke p snt, kjenner meg selv godt nok til at et nytt r ikke gjr at jeg p magisk vis kommer til bli et ordensmenneske, selvom det er lov leve i hpet. Istedenfor har jeg heller mange nyttrs-nsker. Kan dele mer om dette siden. 

 

Ofte s har jeg tanker om d, bare forsvinne, ofte tenker jeg p hvorfor jeg egentlig orker fortsette st p snn som jeg gjr. Det krever s sykt mye mot st opp til en ny dag og face virkeligheten som den er. Fordi den er og forblir vanvittig vanskelig. Og veldig mange dager virker alt bare s sykt.. Meningslst?  Men likevel s er dette bare tanker, jeg tenker mye, men den siste tiden har dden vrt et jvla aktuelt faktum for meg. Men det handler ikke om at jeg ikke vil leve lengre, det handler om at jeg nsker ha et ordentlig liv. Det handler om kontroll, og uansett hvor banalt fucka det mtte hres ut s fler jeg meg mest i live nr jeg tenker p d. Jeg velger leve. Jeg velger ta tilbake livet. Dette kontrollerer jeg, dette er meg.

Ytterst p stupet fler jeg vinden i hret og jeg er millimeter i fra kanten, jeg fler at en eneste grad kan vre avgjrende for hele mitt liv. Og jeg velger steppe tilbake, blodet bruser og adrenalinet pumper. Jeg fler det, i kropp og sinn. Jeg er virkelig i live. Mange lar seg nok skremme av dette, men for meg s er dette s naturlig, og dden er like aktuelt som livet selv. Det er jo ingenting man skal frykte, jeg tenker p mange mter at dden er fint. Men s er jeg ogs en av de som finner sorg og sorte tanker utrolig vakkert. S jeg kan vel egentlig bare snakke for meg selv.

Fjord-ret var intet annet enn grusomt for meg, rlig talt. N m det faktisk g oppover. Men det har dog(!) ogs gitt meg s mye erfaring. Jeg lurer mye p hva jeg skal med all denne bagasjen, jeg lurer ogs p hvor i all verden jeg finner styrken til bre den. hvor skal jeg hen. Hvor vil jeg? Det er vanskelig si, frst og fremst skal jeg bli frisk. Jeg har ikke skrevet her p en stund, jeg har bare holdt meg til skrive lst og fast p dokumenter jeg s gjerne vil skal bli til en bok en gang, aller frst m jeg vippe frem troen p at jeg klarer det. 

i mellomtiden har jeg drukket mye vin, skrevet mye poesi og hatt store tanker om livet. Jeg har vrt skikkelig deprimert og jeg har virkelig lurt p hvorfor jeg orker fortsette dette lpet. Men s str jeg jo opp hver dag og gir ikke opp, og jeg liker tro at det vil komme noe godt ut av det til slutt. Historien min skal ikke slutte her, ikke snn.  Ikke fr jeg har ftt leve det livet jeg skal leve. Jeg nekter gi meg bare fordi livet ikke har vrt s snill med meg de rene jeg har eksistert. Det er n jeg sitter med friheten og muligheten til virkeliggjre de drmmene jeg mtte sitte p, og det i seg selv er en jvla gave. 

Uansett, her er jeg igjen; Takk for at du tar deg tlmodigheten til lese. Du er ytterst verdsatt. 

Klem,Iris

 

 

 

  • 17.11.2017 kl. 21:44

Tanker som omfavner meg

Jeg vil gjerne skrive mye, om alt, om meg, om hva jeg gjr og hvor jeg befinner meg. Hvem er jeg egentlig? Alle sprsml som svirrer men som jeg ikke helt klarer svare p. Jeg vil s mye, men hodet mitt sier at jeg kan s lite. Det fles s jvlig. Jeg er min aller strste kritiker, og kan ogs da vre min aller strste sttte, hvis jeg tillater meg det. Jeg synes bare det er s vanskelig tenke over at det er s lett for meg tenke s stygt om meg selv nr jeg ikke burde. 

Et sted i meg bor en srbar 4 ring, et annet sted i meg finner jeg en voksen dame som er klar for livet og ready for fight. Nr man har hatt en trblete oppvekst som jeg har hatt s blir ikke voksenlivet snn man har sett for seg, jeg mistet grepet om meg selv som 22 ring, jeg visste ikke lenger hva jeg mente, hva jeg sto for eller hva jeg egentlig ville. Jeg traff veggen i hundre kilometer i timen. Krasj, boom, bang. S er det opp til meg igjen plukke sammen bitene og bygge de opp igjen til det som n kan bli det beste livet jeg har hatt, det er i alle fall det jeg hper p. Jeg satser alt og holder fingrene krysset bak ryggen s ingen ser. N befinner jeg meg i Sverige, hos pappaen min som jeg heller ikke har ftt hatt srlig kontakt med opp igjennom, fordi moren min ikke tillot det. Fordi hun var s giret p snakke stygt om han til meg da jeg var ung. Jeg vil at dere skal tenke litt over det, dere foreldre som  har barn men som er skilt. Fordi dere skaper ingenting annet enn uttrygghet hos barnet ved kaste dritt p hverandre. Det blir liksom ikke p hverandre heller, men dritt som blir kastet p barnet, via dere. 

Jeg prver gjenskape en relasjon som aldri helt fikk finne sted, og det er heller ikke enkelt, det kan jeg skrive under p. Men det er verdt det, hvert eneste sekund. Vi er alle p leting etter meningen med livet vrt, hva vi skal holde p med. Hva vi skal drive med, hva som driver oss som mennesker. Hva som driver meg vet jeg enda ikke, men jeg vet at jeg har en driv som er grunnen til at jeg er i live. Og den driven tviholder jeg p. 

Men n er det snakk om fremtiden, driven som skal drive meg videre. Og skal jeg vre dnn rlig s skremmer fremtiden meg, mest fordi jeg har brukt hvert eneste minutt p overleve dagen som er, og den som skal komme. Jeg har ikke vget tenke s langt, og n er jeg ndt til tro p meg selv mer enn noe annet. Fordi jeg vil et sted, jeg vet bare ikke hvor. 

 

 

  • 17.11.2017 kl. 09:45

SLITER DU MED SVNPROBLEMER?

Da burde du virkelig sjekke ut dette! Jeg har til tider veldig vanskeligheter med sovne fordi jeg ofte har utrolig mye tankekjr. Og jeg har brukt flere forskjellige avslappings-metoder for kunne sovne. Bde i form av pusteteknikker og meditasjon. Jeg har kommet over en Youtuber som driver med en form av hypnose for hjelpe deg til sove, og jeg m bare si hands down at det fungerer virkelig. Jeg tok den i gr i rundt tte tiden, hahah det er alt for tidlig, men jeg hadde veldig vondt i skulderen og var generelt helt utmattet etter psykologtimen min, s det f en skikkelig god svn var helt gull for meg. Det som ogs er kjempefint med han her er at i tillegg til hjelpe med svn, s hjelper han ogs med angst, depresjon og selvtillit. Alt dette gr p underbevissheten din, akkurat som i terapi. S selv om du ikke fler at du direkte fr med deg alt s snakker han til underbevissheten din, noe som skal hjelpe deg videre i livet. 

Han heter Michael Selay, og dere burde virkelig virkelig sjekke han ut. Ikke bare hvis du sliter med svn med ogs hva som helst annet, negative tanker, selvbilde, komme i bedre kontakt med deg selv, g ned i vekt, ja til og med for prokastinering haha ( denne trenger jeg ).

 

He got it aall. Sjekk ut kanalen hans HER

  • 16.11.2017 kl. 14:33

Jeg ville bare bli elsket

S hyt at jeg glemte elske meg selv

P mange mter s ser jeg p meg selv som en fantastisk jente, jeg fr til mye, jeg har gtt gjennom mye, jeg er sjukt sterk som str her den dag i dag. Jeg har mye kjrlighet vise utad og jeg brer generelt sett p veldig mange gode verdier. Men p et tidspunkt i livet mitt s har jeg vrt s opptatt av alle andre, at jeg har speilet meg ut. Det vil si at handlinger og meninger jeg har hatt og gjort har vrt basert p andre, og ikke meg selv. Jeg har hatt s lyst til bli elsket av andre, og skt s mye bekreftelse hos andre istedenfor elske meg selv. Det er s viktig ta vare p seg selv og elske den personen man er. Fordi det bare gjre det alle andre vil at du skal gjre er deleggende, spesielt i lengden. Jeg har alltid vrt en people-pleaser. En som alltid skal gjre alle til lags, jeg har gjort s mye som jeg innerst inne ikke har nsket gjre bare fordi andre har ment at det har vrt riktig.  Det har bare spist meg opp innvendig.

Men s har jeg ogs lrt at alle meninger som kommer fra andre er basert ut i fra et spekter av informasjon som igjen har blitt fortalt videre, og alle sitter med forskjellige erfaringer og meninger. Det er jo bare sjekke p et forum det, s skjnner du. Det er noe med dette med ikke vre redd for gjre det man selv synes er riktig. Ikke tvile p at man selv ikke mestrer eller har peiling p hva man holder p med. Fordi newsflash: Ingen av oss vet. Alle prver gjre det riktige, men det finnes liksom ikke noen direkte fasit p hvordan vi skal leve livet. Jeg sitter her i senga mi, jeg vet ikke hvor jeg skal eller hva jeg kommer til oppn, men jeg vet inni meg at det jeg definitivt skal gjre: Det er elske meg selv. 

  • 16.11.2017 kl. 10:35

Psykologen og jeg

06:30 vkner jeg, det er svart ute og jeg har min aller frste psykologtime klokken tte. Jeg aner ikke hva jeg gr til og det skremmer meg, jeg vet ikke hvem denne personen er som skal sitte bedmme meg, dette mennesket jeg skal dele mine sorteste tanker til. Jeg lager meg en kopp te, skimter at det er minusgrader ute. Det er noen som sier at du ikke har en sjans til kunne vite hvordan andre ser deg som menneske utenfra, og hadde du mtt p deg selv s ville du ikke gjenkjent deg. Jeg vet ikke om den tanken er befriende, eller dritskummel. Om ikke annet s er det i alle fall veldig interessant. Han er ikke som jeg har sett for meg, jeg ante ikke hva jeg s for meg. Kanskje at han skulle vre litt strammere, litt gamlere, litt kortere i svarene. Men han er ikke snn, han er ikke som jeg trodde. Han stiller gode sprsml, han reagerer p det jeg sier. Han sier at han m ta en pause og la alt jeg sier g innp han. Han sitter ikke som hun forrige terapauten min gjorde, han har ikke pokerfjes og tviholder p det profesjonelle i seg. Han ler godt, han har kjempegod karisma og det gjr meg glad inni meg. Men han sier ogs alvorlig " Uten den driven du har i deg, s hadde du ikke sittet her i dag." Jeg smiler, men jeg tar det til meg. Jeg blir bedt om respektere traumene jeg har gtt gjennom, og ikke hate de. Fordi man skal ha en respekt for det man har gtt gjennom. Han sier at jeg har god kontakt med flelsene mine, og at jeg klarer reflektere godt over det. Det er godt se sier han, fordi det er ikke ofte jeg opplever det hos pasientene jeg har. 

Jeg har som han sier vanskeligheter for ta til meg de positive tingene jeg gjr og oppnr, men jeg blir bedt om ta det til meg. P ordentlig. Jeg fler meg heldig, heldig som har noen som lytter, som fr treffe en som kan forst selvom jeg ikke sier s mye. Jeg m grave i de vondeste srene som aldri vil leges, derfor er det ekstra viktig at jeg er snill mot meg selv. Det er s utrolig viktig vre snill mot seg selv. 

  • 15.11.2017 kl. 17:55

KROPP ER KROPP

Og kroppen den er toppen

Noen er store, noen er sm, noen er lave, andre hye, noen har mange strekkmerker, andre har f, noen har ingen! Noen har former, andre litt mindre. Noen har store pupper, andre har sm, noen er trekantede, andre er runde. Felles for de fleste av oss er at usikkerheten ikke akkurat dempes med rene som gr. Det er alltid meninger ute som florerer, noen liker best fitness, noen mener at man skal og br gjre snn og slik for se best mulig ut. Mennesker finner de beste vinklene og de fineste posene snn at de skal se finest ut, alle "stygge" merker retusjeres bort. Spis annerledes, flg disse triksene. " Snn sminker du nesen smalere" " Her er tipsene som gjr at du endelig kan fle deg selvsikker" HOLD UP, WORLD. Jeg har ftt nok av det. 

Vi lever i en verden i dag der vi nesten ikke har noe annet valg enn mtte endre noe p oss selv for at vi skal bli akseptert som vi er, finnes det noe, om det s er en liten fflekk i ansiktet s blir det med i vurderingen. Rumpa er for flat, for stor, for ujevn. Leppene kan godt bli litt strre, det er s lett finne noe p seg selv som man ikke liker. Og dette er den verste onde sirkelen man kan havne i, det er oppskriften p selvhat. Rynker er en fantastisk ting, det viser hvordan du har levd, det er merkene du fr av at du har smilt mye, eller bekymret deg mye. Alt forteller en historie, historien om deg. Du trenger ikke kjpe den kremen, du trenger ikke fle behovet for bruke pengene p det. akseptere seg selv som man er, det er gratis. Koster ikke en eneste krone faktisk!

Skjnnhetsindustrien tjener fett LOADS med penger p f andre mennesker til fle seg usikre, p f mennesker til fle at de mangler noe, snn at de igjen skal mtte behve kjpe seg lykkelig igjen. 

Jeg er bare s lei over at vi skal vre s redde for ikke vre instaverdig, eller bildeverdig i det hele tatt. Hvorfor er vi s opptatte av n dette syke urealistiske idealet. Vi vet liksom s godt inni oss hva som ikke er riktig i bildet vi tar, men ikke faen om det er like lett se hva som faktisk er bra. Herregud har du glemt barbere leggene dine en dag? Nei fysj s ekkel du er som lar det naturlige hret p kroppen din vokse en millimeter fr du kutter det bort med en kjpt og betalt barberhvel. Det er litt som om noen tror at man blir fdt med hvel i lomma. Liksom hva faen egentlig. Kan vi ikke bare tenke at her er jeg, jeg ser ikke ut som deg og det er greit, vi er annerledes fordi vi er mennesker, vi skal se ulike ut, vi skal kunne inspirere andre. Hvem faen er det egentlig som sitter bestemmer hva som ser bra ut eller ikke? Jeg orker ikke, jeg er s jvla glad jeg ikke har endret p noe som helst hos meg, uansett hvor usikker jeg har flt meg. 

Og det verste med alt dette er at jeg har sett bde youtubere og bloggere som forklarer hvordan de stiller seg frem p bilder for at de skal se "best" mulig ut og at det ikke er snn det er i virkeligheten, litt som at det forsvarer det. Kan du ikke bare vre den du er? Vis hvem du er, jeg vil gjerne se deg. For jeg vil ikke dmme deg, jeg vet allerede at du er vakker som du er. 

Jeg har den siste tiden begynt trene, og jeg trener flere ganger i uken. Ikke fordi jeg fler jeg burde g ned i vekt, ikke fordi jeg vil se bedre ut. Men fordi jeg har en psyke som virkelig trenger det. Jeg sliter ekstremt med tankekjr, at hodet spinner tjuefiresju. Derfor trener jeg, for roe meg selv ned. 

  • 15.11.2017 kl. 13:52

STORYTIME : MAMMA ELSKET MEG IKKE

P bussholdeplassen ved Torp flyplass sitter en femten r gammel jente og venter p at hun skal bli hentet av mamma. Hun reiser p besk annenhver helg n som hun har blitt flyttet i fosterhjem. Det er minusgrader, og frosten str ut av munnen p henne. Det er ingen steder g for varme seg, bensinstasjonen holder stengt p grunn av vedlikehold og oppussing. Har hun glemt meg? Hun visste jo at jeg skulle komme i dag? Jeg har jo ringt flere ganger, dobbeltsjekket.. Jeg ringer en gang til, spr hvor hun blir av. Hun sier at stefaren min er p vei. Og at han reiste for lenge siden. Jeg vet hvor lang tid turen tar, og jeg vet ogs at de har glemt det. Likevel later jeg som ingenting og gleder meg til bli hentet likevel. Trne er frosne, men det gjr ingenting. 

Jeg hadde alltid s hye forventninger til hvordan det ville bli komme hjem igjen, likevel s stakk det mer og mer i brystet for hver gang jeg inns at det ikke var like gyalt og fint for mamma som det var for meg. Jeg forskte kommunisere hvor vondt det var for meg, og hun var enig. Det var vondt for henne ogs. For snn var det jevnt, det handlet alltid om henne. Hvor synd det var for henne, hvor vondt hun alltid hadde det, hun som levde et tragisk liv men som aldri hadde baller nok til gjre noe med det. 

Men ingenting stoppet, hun drakk seg fortsatt dritings, han ogs. Tilvrelsen fortsatte vre kald, alt det hun lovet ble aldri til. Det var liksom som at hun bare sa ting for tilfredsstille meg der og da, uten tenke over konsekvensene. Hun glemte meg bort, det var enda enklere etter at hun hadde gitt meg opp og sendt meg i fosterhjem fordi hun ikke orket ta vare p meg. Noe hun aldri sa til meg, men som jeg ble ndt til finne ut av i sakspapirene i senere tid. 

Jeg var veldig lojal mot mamma, og jeg elsket henne over alt p jord, som en datter gjr for moren sin. Jeg nsket s hardt at det forholdet vi hadde skulle vre et godt et. Men det ble aldri snn, det var ikke snn at hun kunne hjelpe meg med hjemmelekser, eller gi meg gode rd. Hun kunne aldri vre der for meg som en mor skulle, fordi det l ikke i henne. Hun er en av de menneskene som aldri burde ftt barn. Det fles helt banalt si, fordi det er litt som si at jeg skulle nske jeg aldri var her. Men hadde det ikke vrt for at jeg havnet i et s bra fosterhjem som jeg gjorde, s hadde det nok vrt sannheten. 

Alle de rene hos henne har skadet meg, uten tvil. Og jeg er ndt til jobbe med dette hver eneste dag. Mitt forhold til relasjoner er helt delagt og jeg m finne ut av hvordan jeg skal takle det, jeg har s store vanskeligheter med mitt eget selvbilde fordi jeg s lenge har flt meg verdils. Verdils fordi jeg aldri var noe mer enn et barnebidrag for henne, ekstra spenn i lommeboka, og gjorde jeg det bra s var jeg ogs en hun kunne skryte av. Hun manipulerte meg i stykker, og s klaget hun over at jeg ikke var hel. Hun satte meg i s mange situasjoner som var utrygt for et barn, hun tok s mange valg som var s lite gjennomtenkte. Hun tenkte bare p seg selv. Jeg vet at jeg fr pes for skrive dette, men det kunne skrive er en frihet for meg. 

Og alt dette har vrt s vondt og srt vet dere, fordi jeg i tillegg har ftt hre fra henne at dette er noe jeg bare finner p selv. Fordi hun selv ikke kan erkjenne noe av det. Og jeg forstr det godt jeg, fordi jeg hadde vel sikkert ikke husket alt selv; Pvirket av rten glass vin hver eneste kveld. 

Dette forholdet vil aldri kunne fikses, det vil vre et pent sr som lekes med tiden. Det blir noe jeg lrer leve med fordi jeg ikke har noe annet valg. Det er s merkelig, fordi det er dette som er noe av det verste man kan oppleve. Det skrives bker om det, det lages filmer om det. Mennesker som har sine issues p grunn av foreldrene. Pappa-problemene, den uendelige sken etter anerkjennelse, plis elsk meg, plis si at du er stolt av meg, la meg vre noe for deg.

S ja, det stikker ekstra i brystet nr jeg ser mor og datter ute p kjpesenteret, det stikker ekstra nr vennene mine fr gode meldinger av mdrene sine som gjr alt hva de kan for sttte oppunder. Av og til knekker jeg, jeg gjr jo det. Av og til grter jeg hyt og synes synd p meg selv fordi jeg skulle nsket moren min elsket meg som deres mor elsker dem. 

Men, jeg reiser meg ogs igjen, og trker mine egne trer. Jeg legger hret bak rene ogs smiler jeg. Fordi jeg er ikke henne. Jeg er meg, og jeg skal et sted. Jeg skal ikke bli vrende i grfta hvor alt er tragisk og srgelig. Jeg skal ikke vre verdils som hun har ftt meg til fle meg. Jeg er bedre enn det. Jeg er sterkere enn det.  Hun tok aldri tak i seg selv, eller sine problemer. Disse ble drukket ned og ruset bort.  Jeg har et valg, jeg velger livet. Og jeg velger gjre det s bra jeg bare kan. Jeg skal komme meg forbi dette og bli s uendelig mye bedre enn hva jeg har blitt fortalt at jeg er. Fordi det er det som er s fantastisk med bli voksen, man har dette hele ene og alene ansvaret for at livet og fremtiden skal bli best mulig for seg selv. 

 

  • 13.11.2017 kl. 09:44

Jeg var sikker p at du var en bitch

Hei dere! Jeg har startet dagen alt for tidlig med at jeg syklet hele veien til legekontoret for ordne enda flere ting som skal fikses i det lille livet mitt, n trenger jeg en pause snart kjenner jeg. Selvom jeg fler jeg tar mange pauser rett som det er, s har ikke ro til sitte stille uansett. Jeg kunne kjenne kulda bre seg over meg som et teppe i det jeg fly bortover veien om kapp med alle som skulle rekke jobben. Snudde jeg meg kunne jeg skimte sola som var p vei opp over alle hus. Fint. Overskriften min i dag handler jo om frsteinntrykk, dette skal visstnok vre spesielt avgjrende for hvordan man kommer overens med en person. Og la meg bare fortelle, dere aner ikke hvor mange ganger jeg har ftt fortalt at jeg er mye snillere og stere enn hva jeg ser ut som. " Du ser ut som en bitch " "Jeg trodde egentlig du var utrolig frekk " " En drittkjerring ser du ut som, men du er jo ikke snn i det hele tatt" HEHE TAKK. 

Nei men hva sier man egentlig til det? Stakkars alle som har et resting bitch face, det gjr jo at mange ikke vger nrme seg innp deg fordi de er redde for hva som vil mte dem. Det er egentlig helt sykt hvor mange som bare trekker konklusjoner ut fra hvordan man ser ut. Jeg har hatt veldig vanskeligheter med f jentevenner opp igjennom p grunn av dette, jeg har ogs blitt mobbet for hvordan jeg ser ut. Det vil jo liksom ingen ende ta.

Jeg skulle nske vi ble venner med ynene lukket.

Hadde det bare vrt s enkelt, jeg har lrt mye av dette. Jeg dmmer aldri noen ut i fra utseende eller hvordan de ser ut. Hell, jeg kan ikke en gang uttale meg om noen andre hvis ikke jeg kjenner dem. Det er klart at man kan danne seg et bilde ut i fra egne meninger og tanker, men det vil jo absolutt ikke reflektere virkeligheten? Hvor kjapp er du til dmme noen ut i fra det du ser? Hvor mye skal det egentlig til for at du slr deg til ro med at du ikke liker noen? Er det blikket? Er det auraen? Er det ansiktet? Klesstilen? Et menneske har s mye mer by p, hva med revurdere de tankene som kommer med en gang du mter noen nye, for det du ser samsvarer ikke alltid med det som er. Tenk litt p det. 

  • 12.11.2017 kl. 19:51

Stille savn

Jeg skulle egentlig ta meg tiden til skrive om dagen min i dag, men jeg vil ikke skrive om snt. Jeg orker ikke, sikkert fordi jeg ikke fler at jeg gjr noe som er spennende nok til skulle skrives om. Jeg har egentlig gtt rundt vrt relativt irritert store deler av dagen, det verste er at jeg ikke har kunnet sette fingeren p hva det kan vre heller. Jeg har kjent p at jeg er trtt og lei, jeg har snart vrt sykemeldt et r, det har vrt et av de lengste og tyngste rene i livet mitt. Jeg er flere hundre mil unna kjresten min, og generelt de jeg er veldig glad i. Jeg har mennesker her ogs som er glad i meg og som tar godt vare p meg, men jeg tar meg lov til kjenne p andre savn ogs. 

Mest av alt s savner jeg bare ha et ordentlig liv. 

Ting har s lenge vrt turbulent for meg, enten s har det vrt andre som har gjort livet vanskelig og utfordrende for meg, eller s har det vrt jeg som har skapt rabalderet for meg. Kaoset har liksom aldri villet ta slutt. Det er litt som om det har vrt en del av meg. Jeg kjenner at jeg til tider har litt vanskeligheter for puste, eller at jeg kanskje bare vil sette meg p et tog og forsvinne bort i ingenting. Men det hjelper jo ikke det heller, fordi alt ved meg vil bli hos meg med mindre jeg gjr noe med det. Jeg har tatt meg selv i fortrenge flelsene mine den siste uken, det er mye enklere si at det gr bra enn at det ikke gjr det. Jeg vet ikke hva jeg skal si alltid, fordi jeg ikke helt vet hva jeg fler selv. Av og til s er det bare snn det er. 

Pust med magen

Jeg puster og puster, s mye at jeg nesten hyperventilerer. Noen ganger s tar bare flelsene litt overhnd, stemningsleiet senker seg selvom jeg er proppet full av stabiliserende medisiner. Jeg vil jo hyle litt, jeg vil jo det. Men jeg sitter stille, sitter helt i ro og lar blgen skylle over meg, lar den dra med seg dritten tilbake i den mrke sjen. Tilbake der den kom fra. 

Det er ingen tilfeldighet at jeg sitter her jeg sitter i dag, det er ingen selvflge at jeg fortsatt str opp, gr og puster.
Jeg gir aldri opp, uansett hvor drlig alt ser ut i hodet mitt. Bare n dag til tenker jeg nr alt er som verst.
Du klarer faen meg n dag til
. Og dagen etter det, s falmer srene og et nytt kapittel starter. 

 

 

  • 12.11.2017 kl. 12:56

leve er et privilegium

Jeg stepper ut i Novemberluften, den er trr, kald og frisk. Litt som en god champagne.

Tenk at en dag blir det ikke like lett for meg ta p meg skoene og g rett ut, nr jeg vil. En dag vil beina kanskje svikte helt, og det vil kreve s mye av meg bare for skulle hente posten. En dag vil jeg vre gammel og skrpelig, en dag kommer det kanskje en ulykke som hemmer meg. Det kunne leve ordentlig er et privilegium, det kunne bre seg selv p to bein er aldri noe vi br ta for gitt. Likevel har jeg selv gjort det, s alt for mange ganger. Friheten ligger i oss selv. Jeg tenker tilbake p den verste depressive episoden hos meg og grsser, og p alle gangene jeg har himlet med ynene over alle rd jeg har ftt om ta meg en tur ut. For hva skulle det liksom vre godt for? Men det er s godt for alt mulig rart, for sinnet, for tankene, det letter litt p alt. Det er skummelt ligge i sengen og bli vrende der i mange dager bare fordi hodet sier stopp og motivasjonen har reist p ferie. Det er s lett bare bli liggende, og s lure p hvor tiden ble av. Det er alltid s lett vre etterpklok, men hva med vre litt fre var? Jeg elsker puste den friske luften, jeg elsker se at det glitrer p bakken, jeg elsker trampe p isen over slepyttene og jeg elsker kunne strekke p meg i det sola varmer ansiktet mitt. Livet er s lett ta for gitt fordi det ikke vil samsvare med forventningene vi setter oss. Det er s lett bli skuffet over det som ikke er, fremfor elske og akseptere det som er, akkurat n. Og, jeg mener det er ikke alltid at jeg orker selv n. Men jeg forsker i alle fall sette meg et ml om dagen som gjr at jeg fr ut fingeren og gjr noe med livet mitt, om det s bare er en tur rundt blokka. En dag vil jeg kanskje ikke f muligheten til det, og da vil det vre det eneste jeg nsker gjre. 

 

  • Iris Anti

    Hei! Jeg er Iris, 23 r gammel og full av tanker. Livet er vanskelig til tider, og jeg legger ikke skjul p utfordringene det brer med seg. Jeg synes penhet er viktig, og jeg vil dele for bekjempe stigma. Videre er bloggen ogs et fristed for meg dele tankene jeg har, men ogs det fine med at alt blir bedre. Hper du vil flge meg!


    KONTAKT


    irisanti@icloud.com

    Sk

    Bla i bloggen


    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no