hits
  • 06.04.2018 kl. 22:05

Personlig peptalk

De siste månedene har jeg brukt tiden min på selvrealisering, jeg har tatt avstand fra alt jeg har hatt nært, kjært og jeg har for første gang på veldig veldig lenge klart å se ting på en klarere måte enn hva jeg gjorde tidligere. 2017 var et vanskelig år, det var rett og slett et bedritent år. Et år som skulle minne meg på hvor skjørt livet er, men samtidig minne meg på hvilken utrolig styrke som finnes i meg. Jeg har møtt veggen, på alle plan. Jeg har falt og jeg har virkelig fundert på om det er verdt å fortsette hele kampen, om ikke jeg bare skulle gitt opp alt sammen og gi etter. Men det har ikke skjedd, fordi uansett hvor mørkt livet har vært for meg så har det alltid vært noe i meg som har søkt etter noe mer, det må finnes mer. Hver og en av oss har på et eller annet tidspunkt stilt oss selv spørsmålet om hva som egentlig er meningen med livet. Jeg har kommet frem til at det å søke etter en mening, det er .. Meningsløst. Fordi det finnes ikke noen mening, det finnes bare det vi er akkurat nå. Meningen er å være, å leve. 

Det vil aldri komme et peak point i livet hvor alt er perfekt, slutt å strev etter det. Ting vil stadig gå opp, også vil det dale ned igjen. Livets syklus, med mindre du er så heldig og oppleve Nirvana. Det høres kanskje veldig brutalt ut, også tenker du kanskje at " Hva er vitsen da?". Det kan jeg ikke svare på egentlig, det er jo du som lever ditt eget selvstendige liv, jeg bare prøver å formidle at ved å være forberedt på at livet byr på en haug av tragiske situasjoner så blir det kanskje med tiden enklere å takle. Livet går ikke i grus hvis ikke du tillater det selv. 

I vinter hadde jeg en så brutal depresjon hvor jeg ikke orket noen ting, jeg var tappet for energi og jeg ante ikke hva jeg ville med livet, hvor jeg ville eller hva jeg skulle gjøre. Alt var bare tomt hos meg. Det som er så fantastisk med kroppen, hjernen vår og livet selv er at man alltid er i en prosess. Det går alltid fremover, og hvis du virkelig vil komme deg ut av det sorte hullet så kommer du også til å klare det. For min del var det et valg, og jeg vet at det høres helt surrealistisk ut. Men på et tidspunkt satt jeg på sengekanten og innså at sånn som dette ville jeg ikke ha det lengre. Det hjelper meg ikke fremover å sitte å dyrke på alt det vonde, det hjelper meg ikke fremover å la meg selv forfalle til det ugjenkjennelige. Jeg har i mange år hatt en slags formening om at mine lidelser skulle kunne bli kurert av noen andre. At noen skulle få meg til å føle meg bra igjen, glemme alt som har vært sånn at jeg kunne få muligheten til å være lykkelig. Jeg har vært skuffet når folk ikke har kunnet være der for meg sånn som jeg har ønsket, og på en måte ubevisst lagt et unødvendig ansvar på andres skuldre så jeg skulle slippe å sitte med det selv (the ego is a bitch). Jeg har ventet på at noen andre skulle hjelpe meg, så jeg har bedt alle andre om hjelp.. Bortsett fra meg selv. Og jeg skulle gjort det for lenge siden, vært der for meg selv. For det er kun du, bare du som kan dra deg selv opp fra grøfta. Det er bare du som kan dytte deg selv den ekstra mila, det er ingen andre som kan gjøre det for deg. Andre kan komme med sine råd fra sine erfaringer, men det vil ikke være det samme. Det kan hjelpe til en viss grad, men arbeidet må du gjøre selv. Du må eie en viljestyrke, og jeg tror på mange måter at det er viktig å være sta. Det er ingen som forventer at du skal klare å holde maska hele tiden, det er bare urealistisk. Bryt sammen om du må, ta deg en pause hvis du trenger det. Men ikke gi deg, fordi uansett hvor mørkt og innsnevret alt virker, så finnes det mer der ute for deg. Det gjør alltid det. 

Det har krevd alt jeg har, og jeg har måttet ta så mange vanskelige valg for å kunne komme hit jeg er akkurat nå. Jeg har måttet lytte til meg selv og virkelig kjenne etter hva jeg er nødt til å gjøre for at jeg skal kunne få det bra med meg selv. Og det gir resultater, fordi for hver dag som kommer så blir alt litt lettere. Noe jeg aldri hadde trodd eller sett for meg, jeg dro meg selv ut av depresjonen bokstavlig talt. Og jeg har bestemt meg for at det som har vært det skal ikke definere den jeg ER. Vi er alle et work in progress, og vi slutter aldri å utvikle oss. Og hva du enn går gjennom akkurat nå, vit at det er midlertidig. Alt er midlertidig. 

Jeg er klar for å begynne å leve igjen, og jeg har ikke følt meg så bra på veldig, veldig lenge. 

 

  • 23.02.2018 kl. 01:29

Å være slave for det moderne samfunn

Jeg ligger i sengen, vrir meg til høyre, og til venstre. Tar et bein utenfor og kjenner med tærne på den kalde murveggen, vender på meg, legger meg på magen og bytter om på putene. Finner ikke riktig liggestilling, er trøtt men ikke så trøtt likevel, samtidig føler jeg at jeg ikke helt har plass til flere inntrykk i dag. Men det er noe som plager meg, det er noe som gjør at jeg ikke helt føler at jeg klarer å slappe av, noe som setter en stopper for at jeg skal kunne gi meg selv tid til å ta en pust i bakken og sove.

Internett

Elsket og hatet, den moderne eran, i strid med genereasjon prestasjon. Jeg føler jeg går glipp av noe, alt jeg ser og alt jeg får med meg hver dag er helt sinnsykt. Jeg fyller hodet mitt med meningsløse ting og plutselig finner jeg meg inne på en side til en søster av en ukjent og ser på feriebilder fra 2008 med familien. 

Hva er det egentlig som feiler meg?

Jeg klikker, jeg scroller, jeg oppdaterer, jeg følger med. Hvem liker hva, hvem er på g, hvilke debatter som raser, jeg har på et tidspunkt hodet så langt opp i en annens rumpe at jeg føler at vi er kjærester. Vi kunne likegjerne vært det, så mye som deles i dag. 
Jeg føler at jeg går glipp av noe, noe som jeg egentlig bare finner hvis jeg legger alt fra meg. Hvis jeg orker å face det som virkelig bor inni meg fremfor å fokusere utad og på alt som skjer hos alle andre. Eller enda verre, illusjonen jeg har over det livet som andre presenterer for resten av verden. 


Fordi det er en skadelig sirkel, det gjør at jeg tviler mer på meg selv og setter lista enda høyere for meg selv enn hva den trenger å være. Jeg vet at det alltid vil finnes noen der ute som er bedre enn meg, det vil alltid være noen penere, noen som skriver bedre og som designer bedre. Men det vil ikke være noen akkurat som meg, eller som deg. Det vil ikke være noen andre som har de samme øynene du har når du prater om noe du virkelig elsker. Vi er ikke spesielle noen av oss, men vi er likevel unike. 

Jeg elsker internett og at den bærer med seg så mye forskjellig, jeg elsker å inspireres av mennesker der ute, likevel så hjelper internett veldig til å bidra med følelsen av at man har så sjukt dårlig tid. At man føler at man skal rekke med alt sammen, få med seg det salget, rekke den konkurransen. Alt haster hele tiden. På mange måter er det et luksusproblem, men det er likevel noe som jeg går og tenker på. Jeg føler at jeg må, at jeg må oppdateres før jeg utdateres.
Fordi hva nå enn det er jeg søker etter der ute så vil jeg ikke finne det, jeg søker jo etter noe som passer meg og mitt ego. Og når ikke jeg finner det med en gang legger jeg alt fra meg og befinner meg igjen i samme scenario fem minutter senere. 
-
Pust.
Jeg innser at jeg ikke trenger å være så redd for å møte på de tankene jeg går og bærer på, at jeg ikke må distrahere meg selv hele tiden. Jeg innser at det å kjede seg er sunt, og at man er nødt til å lære seg verdien av tålmodighet. Det finnes i dag så mange som ikke makter en gang å stå i kø i 2 minutter uten å lage noen form for scene. Det er egentlig litt morsomt når jeg tenker over det, fordi vi kan bruke tjue minutter ekstra på do med candy crush, men ekstra to minutter i kø på butikken er uaktuelt. 

  • 13.02.2018 kl. 10:47

Kan vi holde kjeft om Abort nå?

I høst gikk jeg gjennom noe jeg aldri hadde sett for meg at jeg skulle gjøre. Mest fordi jeg naivt nok trodde at jeg ikke var i stand til det, men også fordi jeg på dette tidspunktet ikke så for meg at det var noe som kom til  å skje meg. Selvfølgelig. Dette sier vi alltid, også skjer det. 

I høst tok jeg abort. 

Jeg ble gravid, og jeg trodde ikke jeg kunne bli det. På denne tiden var livet mitt et endevendt kaos, og det kunne ikke vært et verre tidspunkt for at dette skulle skje. Jeg har tenkt mye frem og tilbake på om jeg skulle skrive om dette eller ikke, men jeg velger å gjøre det fordi jeg har hatt så mange tanker rundt det. Det har også vært mye i ettertid jeg ikke så for meg at jeg skulle slite med på grunn av det, som også gjør at jeg nå befinner meg i en situasjon villig til å prate høyt om det. I Norge er vi veldig heldige og har et ganske godt støtteapparat for dette, man får god veiledning og oppfølging. I norge har vi rett til å ta abort, denne retten finnes ikke alle steder i verden. Tenk dere det, det er ulovlig å avbryte svangerskap på Malta, i Irland kan man bare gjennomføre dette dersom moren er i livstruende fare. Selv ikke voldtekt er god nok grunn til å kunne få gjennomført en abort. Jeg merker at bare det gjør at blodet bruser inni meg. 

Selv nå i 2018 er det fortsatt flere konservative motstandere til Abort, i Norge også. Jeg hadde tidligere skrevet et innlegg hvor det var noen som anså meg som en barnemorder fordi jeg valgte å ta abort i høst. Og for meg så handler det om så veldig mye mer enn det. 

For meg handler det om å sette et liv til verden som kanskje ikke får de ressursene som kreves for å ha en trygg og stabil oppvekst, det handler om at et menneske skal føle seg velkommen og ivaretatt på best mulig måte. Jeg mener ikke at man noen gang egentlig er klar for å få barn. Men det finnes bedre tidspunkter enn akkurat der jeg var i fjor høst. Veldig mange sitter på sin pidestall og krever at dersom man har hatt ubeskyttet sex og havnet i den situasjonen så bør man standhaftig stå inne for det og kjøre løpet helt ut. Fordi det ordner seg alltid, og det er klart at man finner sine løsninger. Men for meg så var ikke dette aktuelt. 

Jeg har opplevd å bli satt til verden og ikke blitt sett som jeg burde, jeg har hatt en utrolig vanskelig og traumatiserende oppvekst som jeg ikke unner noen. Det er en del ting jeg er nødt til å jobbe med selv før jeg anser meg som "klar" for å skulle bli mor. Den dagen vil komme, bare ikke enda.

Jeg kan bare ikke forstå hvorfor denne retten skal diskuteres, hvorfor er det fortsatt et faktum? Hvorfor skal vi sitte å vurdere om kvinner skal få eie retten over sin egen kropp eller ikke? Jeg kunne ikke tenkt meg noe mer hjerteskjerende enn å bli tvunget til å sette et barn til verden jeg visste jeg ikke var i stand til å ta vare på. Det som også plager meg er at det å ta abort blir sett på som en enkel greie, det er et kjapt inngrep. Ferdig med saken, ute av verden. 

Jeg hadde ikke denne oppfatningen i det hele tatt, for det første så hadde jeg bare noen dager på meg til å finne ut av hva jeg skulle gjøre, og både gjennomførelsen av det og tiden etterpå er noe av det mest turbulente jeg har vært med på rent emosjonelt. Det er ikke ENKELT. Det er ikke BARE å gjøre det, jeg trodde jeg hadde sett for meg den situasjonen så mange ganger at jeg var i stand til å takle det uten problem når det først kom til stykket. Men jeg tok så jævlig feil, fordi når det først skjer så er det så mye som går gjennom kroppen, så mange følelser. Selvom jeg sitter og er klar på at dette var det riktige å gjøre for min del så ble det ikke noe enklere av den grunn, det er og forblir en av de vanskeligste tingene jeg har gjort i livet. Og jeg har lovet meg selv at jeg kommer aldri til å gjøre det igjen. 

Tiden etterpå er også vanskelig, det å se andre barn er vondt, og se venner og bekjente bli gravide og vente barn er vondt, det er vondt å gå i gjennom barneavdelingen i klesbutikker, det stikker i hjertet hver gang jeg ser små barnesokker og sko. Det sitter fast i meg enda, sammen med flere ting.

Men jeg angrer ikke.

Fordi jeg vet hvordan det føles å ikke være ønsket, jeg vet hvordan omsorgssvikt tærer på en, jeg vet hvor verdifull en god oppvekst er for et menneske.

Det er klart at man bør ta ansvar for sine handlinger, og det mener jeg at jeg gjorde. Jeg tok et ansvar ved å ikke sette et liv til verden, og det var vanskelig. 

Kvinner bør få holde på denne retten, vi har allerede så mange barn og unge som trenger fosterhjem og som sliter fordi det er så ufattelig mange foreldre der ute som absolutt ikke egner seg til rollen. Det er alt for mange som ikke burde fått gleden av å få et barn, det er så alt for mange som misbruker denne gaven.

  • 17.01.2018 kl. 18:37

Når angsten er en venn

I dag var jeg hos psykologen, og for første gang noen sinne hadde jeg med meg noen. Pappa. Berget. Fjellet. Det stødige skjæret. 

Jeg tror at flere mennesker burde gå til psykolog, ikke fordi jeg mener at alle mennesker er korka i bollen. Men fordi man lærer seg selv å kjenne på en helt annen måte. Det åpner opp for flere muligheter, man blir liksom aldri utlært når det kommer til seg selv heller. Og det du tror om deg selv er ikke alltid riktig, ved å stille de riktige spørsmålene og vinkle de viktigste dilemmaene gjør utrolig mye. Psykologen jeg har nå er fantastisk, han skribler og skisser lange linjer og sirkler på ark, peker og forklarer, ler og skildrer. Han er en spøkefugl, med god humor og samtidig så ser han meg. Det synes jeg er så uendelig vakkert i seg selv. 

Jeg tvang meg selv til å ha en treningsfri dag, en hviledag. Jeg vet med meg selv at jeg er så rastløs, og at min indre PTSD ikke klarer å tillate meg å ligge i sengen hele dagen. Så jeg må alltid gjøre NOE, men det kan være hva som helst. Jeg pleier vanligvis å løpe fra tankene mine, løper gjennom følelsene mine på treningsmølla, helt til jeg ikke orker mer. Helt til jeg ikke har krefter til å tenke, da hviler jeg. Men selvom jeg er mester på å springe fra alt så er det også viktig at jeg stopper opp for å kjenne på det som er. Jeg må før eller siden møte meg selv, jeg kan ikke for alltid leke gjemsel med mitt indre jeg. 

Den siste tiden har jeg hatt veldig mye angst, den har for aller første gang ikke vært trigget, det er med andre ord ingenting som har utløst det. Det knyter seg i brystet når jeg skriver dette, og jeg har ikke peiling på hvorfor. Psykologen min sier at dette er en god ting, pappa lurte veldig på hva han/jeg kan gjøre for at det skal bli bedre? Han var veldig søt da han svarte " Til slutt blir man venn med den ". Jeg? Venn med min egen angst? Har det klikka for deg? Men det er faktisk helt sant. Det jeg har vært igjennom vil for alltid sitte i meg, jeg vil aldri kunne ignorere det.  Jeg vil aldri kunne leve et helt normalt liv, uten mørke tanker. Men å akseptere det er et steg i riktig retning. Jeg skal knytte vennskap med det som knyter i brystet mitt. Venn for livet. Jeg klarer ikke helt å smake på det uten å føle litt bitterhet  over det. Det er faktisk sånn at den forteller meg noe, og jeg må lytte. 

 

  • 16.01.2018 kl. 16:21

Jeg velger meg

"Det går bra"

Nonchalante meg har universiell gullmedalje i å spe alle personlige problemer under teppet. Alt annet er viktigere, å følge med på andre, å være en venn, en kjæreste, en datter. Jeg ønsker aldri å være til bry, det er det verste jeg vet. Men etter alt som skjedde nå i høst, så går det ikke lengre an å gå på dette teppet. Det er farlig, jeg faller bare pladask hver gang jeg prøver å trampe over det.

( Wish you were beer )

Jeg tror at det å prioritere meg selv, helt på ordentlig har vært en av de største og vanskeligste tingene jeg noen gang har gjort for meg selv. Før så trodde jeg at jeg alltid ville bli lykkelig hvis jeg bare hadde gjort det litt bedre på jobben, mestret litt bedre på skolen. Jeg har ofte følt meg som verdens største hykler fordi jeg har vært så god på å gi råd, jeg har sett alt jeg har slitt med så klart, men likevel så har jeg valgt å ignorere. Alt for mange ganger har jeg sagt ja til ting jeg egentlig har hatt lyst til å takke nei til. Alt for mange ganger har jeg gitt blanke i den dårlige magefølelsen, også har jeg gått helt i klikk fordi jeg visste at jeg hadde rett. Skuffet meg selv, over at jeg har latt meg overkjøre så mye som jeg har når jeg egentlig ikke har hatt behov for det. Skuffet over at jeg ikke har klart å se meg selv tydelig nok, også skuffet over at jeg er så utrolig dyktig til å lete etter dårlige sider med meg selv. Jeg har alltid valgt å se på meg selv som et dårlig menneske fordi moren min har sett så ned på meg i alle år, det gjør meg så frustert, forbannet og lei meg at jeg har måttet arve hennes dårlige innflytelser. Men som pappa sa " Du har hele livet foran deg, det har ikke hun ", og selvom det er skarpt å høre så er det faktisk sant. Jeg lener meg så veldig på friheten over at jeg har muligheten til å leve mitt liv. Jeg kan gjøre hva jeg vil, så lenge jeg tror nok på meg selv.  

På et eller annet tidspunkt så sa det stopp i meg, jeg vet ikke om det var fordi psykologen min så håp i meg og at han har vært så utrolig flink til å se meg, eller det at jeg for  første gang klarer å se mulighetene jeg har. Kanskje en blanding, jeg får så mange fine tilbakemeldinger og det er min plikt å lytte til det. 

Jeg er ikke et perfekt menneske, jeg har gjort så mye dumt og dyttet fra meg så mange, jeg har virkelig såret folk og jeg har skuffet så mange. Men samtidig så er jeg i en prosess, som vi alle er. Prosessen som heter selve livet, dette evigvarende pensumet som man feiler på helt til man seirer. 

Jeg har ingen planer om å gi opp, selvom noen dager kan være mørke så vet jeg at det ikke varer. Ingenting varer, snøen forsvinner og våren kommer, så er det sommer, høst og det blir vinter igjen. 

  • 14.01.2018 kl. 16:26

Tanker om døden

Først og fremst : Hallo!! Håper alle koser seg vel inne i et nytt år, mange er sikkert tilbake i gamle rutiner og i gang med nye nyttårsforsett. Jeg personlig tror ikke på sånt, kjenner meg selv godt nok til at et nytt år ikke gjør at jeg på magisk vis kommer til å bli et ordensmenneske, selvom det er lov å leve i håpet. Istedenfor har jeg heller mange nyttårs-ønsker. Kan dele mer om dette siden. 

 

Ofte så har jeg tanker om å dø, bare forsvinne, ofte tenker jeg på hvorfor jeg egentlig orker å fortsette å stå på sånn som jeg gjør. Det krever så sykt mye mot å stå opp til en ny dag og face virkeligheten som den er. Fordi den er og forblir vanvittig vanskelig. Og veldig mange dager virker alt bare så sykt.. Meningsløst?  Men likevel så er dette bare tanker, jeg tenker mye, men den siste tiden har døden vært et jævla aktuelt faktum for meg. Men det handler ikke om at jeg ikke vil leve lengre, det handler om at jeg ønsker å ha et ordentlig liv. Det handler om kontroll, og uansett hvor banalt fucka det måtte høres ut så føler jeg meg mest i live når jeg tenker på å dø. Jeg velger å leve. Jeg velger å ta tilbake livet. Dette kontrollerer jeg, dette er meg.

Ytterst på stupet føler jeg vinden i håret og jeg er millimeter i fra kanten, jeg føler at en eneste grad kan være avgjørende for hele mitt liv. Og jeg velger å steppe tilbake, blodet bruser og adrenalinet pumper. Jeg føler det, i kropp og sinn. Jeg er virkelig i live. Mange lar seg nok skremme av dette, men for meg så er dette så naturlig, og døden er like aktuelt som livet selv. Det er jo ingenting man skal frykte, jeg tenker på mange måter at døden er fint. Men så er jeg også en av de som finner sorg og sorte tanker utrolig vakkert. Så jeg kan vel egentlig bare snakke for meg selv.

Fjord-året var intet annet enn grusomt for meg, ærlig talt. Nå må det faktisk gå oppover. Men det har dog(!) også gitt meg så mye erfaring. Jeg lurer mye på hva jeg skal med all denne bagasjen, jeg lurer også på hvor i all verden jeg finner styrken til å bære den. hvor skal jeg hen. Hvor vil jeg? Det er vanskelig å si, først og fremst skal jeg bli frisk. Jeg har ikke skrevet her på en stund, jeg har bare holdt meg til å skrive løst og fast på dokumenter jeg så gjerne vil skal bli til en bok en gang, aller først må jeg vippe frem troen på at jeg klarer det. 

i mellomtiden har jeg drukket mye vin, skrevet mye poesi og hatt store tanker om livet. Jeg har vært skikkelig deprimert og jeg har virkelig lurt på hvorfor jeg orker å fortsette dette løpet. Men så står jeg jo opp hver dag og gir ikke opp, og jeg liker å tro at det vil komme noe godt ut av det til slutt. Historien min skal ikke slutte her, ikke sånn.  Ikke før jeg har fått leve det livet jeg skal leve. Jeg nekter å gi meg bare fordi livet ikke har vært så snill med meg de årene jeg har eksistert. Det er nå jeg sitter med friheten og muligheten til å virkeliggjøre de drømmene jeg måtte sitte på, og det i seg selv er en jævla gave. 

Uansett, her er jeg igjen; Takk for at du tar deg tålmodigheten til å lese. Du er ytterst verdsatt. 

Klem,Iris

 

 

 

  • 17.11.2017 kl. 21:44

Tanker som omfavner meg

Jeg vil gjerne skrive mye, om alt, om meg, om hva jeg gjør og hvor jeg befinner meg. Hvem er jeg egentlig? Alle spørsmål som svirrer men som jeg ikke helt klarer å svare på. Jeg vil så mye, men hodet mitt sier at jeg kan så lite. Det føles så jævlig. Jeg er min aller største kritiker, og kan også da være min aller største støtte, hvis jeg tillater meg det. Jeg synes bare det er så vanskelig å tenke over at det er så lett for meg å tenke så stygt om meg selv når jeg ikke burde. 

Et sted i meg bor en sårbar 4 åring, et annet sted i meg finner jeg en voksen dame som er klar for livet og ready for fight. Når man har hatt en trøblete oppvekst som jeg har hatt så blir ikke voksenlivet sånn man har sett for seg, jeg mistet grepet om meg selv som 22 åring, jeg visste ikke lenger hva jeg mente, hva jeg sto for eller hva jeg egentlig ville. Jeg traff veggen i hundre kilometer i timen. Krasj, boom, bang. Så er det opp til meg igjen å plukke sammen bitene og bygge de opp igjen til det som nå kan bli det beste livet jeg har hatt, det er i alle fall det jeg håper på. Jeg satser alt og holder fingrene krysset bak ryggen så ingen ser. Nå befinner jeg meg i Sverige, hos pappaen min som jeg heller ikke har fått hatt særlig kontakt med opp igjennom, fordi moren min ikke tillot det. Fordi hun var så giret på å snakke stygt om han til meg da jeg var ung. Jeg vil at dere skal tenke litt over det, dere foreldre som  har barn men som er skilt. Fordi dere skaper ingenting annet enn uttrygghet hos barnet ved å kaste dritt på hverandre. Det blir liksom ikke på hverandre heller, men dritt som blir kastet på barnet, via dere. 

Jeg prøver å gjenskape en relasjon som aldri helt fikk finne sted, og det er heller ikke enkelt, det kan jeg skrive under på. Men det er verdt det, hvert eneste sekund. Vi er alle på leting etter meningen med livet vårt, hva vi skal holde på med. Hva vi skal drive med, hva som driver oss som mennesker. Hva som driver meg vet jeg enda ikke, men jeg vet at jeg har en driv som er grunnen til at jeg er i live. Og den driven tviholder jeg på. 

Men nå er det snakk om fremtiden, driven som skal drive meg videre. Og skal jeg være dønn ærlig så skremmer fremtiden meg, mest fordi jeg har brukt hvert eneste minutt på å overleve dagen som er, og den som skal komme. Jeg har ikke våget å tenke så langt, og nå er jeg nødt til å tro på meg selv mer enn noe annet. Fordi jeg vil et sted, jeg vet bare ikke hvor. 

 

 

  • 17.11.2017 kl. 09:45

SLITER DU MED SØVNPROBLEMER?

Da burde du virkelig sjekke ut dette! Jeg har til tider veldig vanskeligheter med å sovne fordi jeg ofte har utrolig mye tankekjør. Og jeg har brukt flere forskjellige avslappings-metoder for å kunne sovne. Både i form av pusteteknikker og meditasjon. Jeg har kommet over en Youtuber som driver med en form av hypnose for å hjelpe deg til å sove, og jeg må bare si hands down at det fungerer virkelig. Jeg tok den i går i rundt åtte tiden, hahah det er alt for tidlig, men jeg hadde veldig vondt i skulderen og var generelt helt utmattet etter psykologtimen min, så det å få en skikkelig god søvn var helt gull for meg. Det som også er kjempefint med han her er at i tillegg til å hjelpe med søvn, så hjelper han også med angst, depresjon og selvtillit. Alt dette går på underbevissheten din, akkurat som i terapi. Så selv om du ikke føler at du direkte får med deg alt så snakker han til underbevissheten din, noe som skal hjelpe deg videre i livet. 

Han heter Michael Selay, og dere burde virkelig virkelig sjekke han ut. Ikke bare hvis du sliter med søvn med også hva som helst annet, negative tanker, selvbilde, å komme i bedre kontakt med deg selv, gå ned i vekt, ja til og med for prokastinering haha ( denne trenger jeg ).

 

He got it aall. Sjekk ut kanalen hans HER

  • 16.11.2017 kl. 14:33

Jeg ville bare bli elsket

Så høyt at jeg glemte å elske meg selv

På mange måter så ser jeg på meg selv som en fantastisk jente, jeg får til mye, jeg har gått gjennom mye, jeg er sjukt sterk som står her den dag i dag. Jeg har mye kjærlighet å vise utad og jeg bærer generelt sett på veldig mange gode verdier. Men på et tidspunkt i livet mitt så har jeg vært så opptatt av alle andre, at jeg har speilet meg ut. Det vil si at handlinger og meninger jeg har hatt og gjort har vært basert på andre, og ikke meg selv. Jeg har hatt så lyst til å bli elsket av andre, og søkt så mye bekreftelse hos andre istedenfor å elske meg selv. Det er så viktig å ta vare på seg selv og å elske den personen man er. Fordi det å bare gjøre det alle andre vil at du skal gjøre er ødeleggende, spesielt i lengden. Jeg har alltid vært en people-pleaser. En som alltid skal gjøre alle til lags, jeg har gjort så mye som jeg innerst inne ikke har ønsket å gjøre bare fordi andre har ment at det har vært riktig.  Det har bare spist meg opp innvendig.

Men så har jeg også lært at alle meninger som kommer fra andre er basert ut i fra et spekter av informasjon som igjen har blitt fortalt videre, og alle sitter med forskjellige erfaringer og meninger. Det er jo bare å sjekke på et forum det, så skjønner du. Det er noe med dette med å ikke være redd for å gjøre det man selv synes er riktig. Ikke tvile på at man selv ikke mestrer eller har peiling på hva man holder på med. Fordi newsflash: Ingen av oss vet. Alle prøver å gjøre det riktige, men det finnes liksom ikke noen direkte fasit på hvordan vi skal leve livet. Jeg sitter her i senga mi, jeg vet ikke hvor jeg skal eller hva jeg kommer til å oppnå, men jeg vet inni meg at det jeg definitivt skal gjøre: Det er å elske meg selv. 

  • 16.11.2017 kl. 10:35

Psykologen og jeg

06:30 våkner jeg, det er svart ute og jeg har min aller første psykologtime klokken åtte. Jeg aner ikke hva jeg går til og det skremmer meg, jeg vet ikke hvem denne personen er som skal sitte å bedømme meg, dette mennesket jeg skal dele mine sorteste tanker til. Jeg lager meg en kopp te, skimter at det er minusgrader ute. Det er noen som sier at du ikke har en sjans til å kunne vite hvordan andre ser deg som menneske utenfra, og hadde du møtt på deg selv så ville du ikke gjenkjent deg. Jeg vet ikke om den tanken er befriende, eller dritskummel. Om ikke annet så er det i alle fall veldig interessant. Han er ikke som jeg har sett for meg, jeg ante ikke hva jeg så for meg. Kanskje at han skulle være litt strammere, litt gamlere, litt kortere i svarene. Men han er ikke sånn, han er ikke som jeg trodde. Han stiller gode spørsmål, han reagerer på det jeg sier. Han sier at han må ta en pause og la alt jeg sier gå innpå han. Han sitter ikke som hun forrige terapauten min gjorde, han har ikke pokerfjes og tviholder på det profesjonelle i seg. Han ler godt, han har kjempegod karisma og det gjør meg glad inni meg. Men han sier også alvorlig " Uten den driven du har i deg, så hadde du ikke sittet her i dag." Jeg smiler, men jeg tar det til meg. Jeg blir bedt om å respektere traumene jeg har gått gjennom, og ikke hate de. Fordi man skal ha en respekt for det man har gått gjennom. Han sier at jeg har god kontakt med følelsene mine, og at jeg klarer å reflektere godt over det. Det er godt å se sier han, fordi det er ikke ofte jeg opplever det hos pasientene jeg har. 

Jeg har som han sier vanskeligheter for å ta til meg de positive tingene jeg gjør og oppnår, men jeg blir bedt om å ta det til meg. På ordentlig. Jeg føler meg heldig, heldig som har noen som lytter, som får treffe en som kan forstå selvom jeg ikke sier så mye. Jeg må grave i de vondeste sårene som aldri vil leges, derfor er det ekstra viktig at jeg er snill mot meg selv. Det er så utrolig viktig å være snill mot seg selv. 

  • 15.11.2017 kl. 17:55

KROPP ER KROPP

Og kroppen den er toppen

Noen er store, noen er små, noen er lave, andre høye, noen har mange strekkmerker, andre har få, noen har ingen! Noen har former, andre litt mindre. Noen har store pupper, andre har små, noen er trekantede, andre er runde. Felles for de fleste av oss er at usikkerheten ikke akkurat dempes med årene som går. Det er alltid meninger ute som florerer, noen liker best fitness, noen mener at man skal og bør gjøre sånn og slik for å se best mulig ut. Mennesker finner de beste vinklene og de fineste posene sånn at de skal se finest ut, alle "stygge" merker retusjeres bort. Spis annerledes, følg disse triksene. " Sånn sminker du nesen smalere" " Her er tipsene som gjør at du endelig kan føle deg selvsikker" HOLD UP, WORLD. Jeg har fått nok av det. 

Vi lever i en verden i dag der vi nesten ikke har noe annet valg enn å måtte endre noe på oss selv for at vi skal bli akseptert som vi er, finnes det noe, om det så er en liten føflekk i ansiktet så blir det med i vurderingen. Rumpa er for flat, for stor, for ujevn. Leppene kan godt bli litt større, det er så lett å finne noe på seg selv som man ikke liker. Og dette er den verste onde sirkelen man kan havne i, det er oppskriften på selvhat. Rynker er en fantastisk ting, det viser hvordan du har levd, det er merkene du får av at du har smilt mye, eller bekymret deg mye. Alt forteller en historie, historien om deg. Du trenger ikke å kjøpe den kremen, du trenger ikke føle behovet for å bruke pengene på det. Å akseptere seg selv som man er, det er gratis. Koster ikke en eneste krone faktisk!

Skjønnhetsindustrien tjener fett LOADS med penger på å få andre mennesker til å føle seg usikre, på å få mennesker til å føle at de mangler noe, sånn at de igjen skal måtte behøve å kjøpe seg lykkelig igjen. 

Jeg er bare så lei over at vi skal være så redde for å ikke være instaverdig, eller bildeverdig i det hele tatt. Hvorfor er vi så opptatte av å nå dette syke urealistiske idealet. Vi vet liksom så godt inni oss hva som ikke er riktig i bildet vi tar, men ikke faen om det er like lett å se hva som faktisk er bra. Herregud har du glemt å barbere leggene dine en dag? Nei fysj så ekkel du er som lar det naturlige håret på kroppen din vokse en millimeter før du kutter det bort med en kjøpt og betalt barberhøvel. Det er litt som om noen tror at man blir født med høvel i lomma. Liksom hva faen egentlig. Kan vi ikke bare tenke at her er jeg, jeg ser ikke ut som deg og det er greit, vi er annerledes fordi vi er mennesker, vi skal se ulike ut, vi skal kunne inspirere andre. Hvem faen er det egentlig som sitter å bestemmer hva som ser bra ut eller ikke? Jeg orker ikke, jeg er så jævla glad jeg ikke har endret på noe som helst hos meg, uansett hvor usikker jeg har følt meg. 

Og det verste med alt dette er at jeg har sett både youtubere og bloggere som forklarer hvordan de stiller seg frem på bilder for at de skal se "best" mulig ut og at det ikke er sånn det er i virkeligheten, litt som at det forsvarer det. Kan du ikke bare være den du er? Vis hvem du er, jeg vil gjerne se deg. For jeg vil ikke dømme deg, jeg vet allerede at du er vakker som du er. 

Jeg har den siste tiden begynt å trene, og jeg trener flere ganger i uken. Ikke fordi jeg føler jeg burde gå ned i vekt, ikke fordi jeg vil se bedre ut. Men fordi jeg har en psyke som virkelig trenger det. Jeg sliter ekstremt med tankekjør, at hodet spinner tjuefiresju. Derfor trener jeg, for å roe meg selv ned. 

  • 15.11.2017 kl. 13:52

STORYTIME : MAMMA ELSKET MEG IKKE

På bussholdeplassen ved Torp flyplass sitter en femten år gammel jente og venter på at hun skal bli hentet av mamma. Hun reiser på besøk annenhver helg nå som hun har blitt flyttet i fosterhjem. Det er minusgrader, og frosten står ut av munnen på henne. Det er ingen steder å gå for å varme seg, bensinstasjonen holder stengt på grunn av vedlikehold og oppussing. Har hun glemt meg? Hun visste jo at jeg skulle komme i dag? Jeg har jo ringt flere ganger, dobbeltsjekket.. Jeg ringer en gang til, spør hvor hun blir av. Hun sier at stefaren min er på vei. Og at han reiste for lenge siden. Jeg vet hvor lang tid turen tar, og jeg vet også at de har glemt det. Likevel later jeg som ingenting og gleder meg til å bli hentet likevel. Tærne er frosne, men det gjør ingenting. 

Jeg hadde alltid så høye forventninger til hvordan det ville bli å komme hjem igjen, likevel så stakk det mer og mer i brystet for hver gang jeg innså at det ikke var like gøyalt og fint for mamma som det var for meg. Jeg forsøkte å kommunisere hvor vondt det var for meg, og hun var enig. Det var vondt for henne også. For sånn var det jevnt, det handlet alltid om henne. Hvor synd det var for henne, hvor vondt hun alltid hadde det, hun som levde et tragisk liv men som aldri hadde baller nok til å gjøre noe med det. 

Men ingenting stoppet, hun drakk seg fortsatt dritings, han også. Tilværelsen fortsatte å være kald, alt det hun lovet ble aldri til. Det var liksom som at hun bare sa ting for å tilfredsstille meg der og da, uten å tenke over konsekvensene. Hun glemte meg bort, det var enda enklere etter at hun hadde gitt meg opp og sendt meg i fosterhjem fordi hun ikke orket å ta vare på meg. Noe hun aldri sa til meg, men som jeg ble nødt til å finne ut av i sakspapirene i senere tid. 

Jeg var veldig lojal mot mamma, og jeg elsket henne over alt på jord, som en datter gjør for moren sin. Jeg ønsket så hardt at det forholdet vi hadde skulle være et godt et. Men det ble aldri sånn, det var ikke sånn at hun kunne hjelpe meg med hjemmelekser, eller gi meg gode råd. Hun kunne aldri være der for meg som en mor skulle, fordi det lå ikke i henne. Hun er en av de menneskene som aldri burde fått barn. Det føles helt banalt å si, fordi det er litt som å si at jeg skulle ønske jeg aldri var her. Men hadde det ikke vært for at jeg havnet i et så bra fosterhjem som jeg gjorde, så hadde det nok vært sannheten. 

Alle de årene hos henne har skadet meg, uten tvil. Og jeg er nødt til å jobbe med dette hver eneste dag. Mitt forhold til relasjoner er helt ødelagt og jeg må finne ut av hvordan jeg skal takle det, jeg har så store vanskeligheter med mitt eget selvbilde fordi jeg så lenge har følt meg verdiløs. Verdiløs fordi jeg aldri var noe mer enn et barnebidrag for henne, ekstra spenn i lommeboka, og gjorde jeg det bra så var jeg også en hun kunne skryte av. Hun manipulerte meg i stykker, og så klaget hun over at jeg ikke var hel. Hun satte meg i så mange situasjoner som var utrygt for et barn, hun tok så mange valg som var så lite gjennomtenkte. Hun tenkte bare på seg selv. Jeg vet at jeg får pes for å skrive dette, men det å kunne skrive er en frihet for meg. 

Og alt dette har vært så vondt og sårt vet dere, fordi jeg i tillegg har fått høre fra henne at dette er noe jeg bare finner på selv. Fordi hun selv ikke kan erkjenne noe av det. Og jeg forstår det godt jeg, fordi jeg hadde vel sikkert ikke husket alt selv; Påvirket av ørten glass vin hver eneste kveld. 

Dette forholdet vil aldri kunne fikses, det vil være et åpent sår som lekes med tiden. Det blir noe jeg lærer å leve med fordi jeg ikke har noe annet valg. Det er så merkelig, fordi det er dette som er noe av det verste man kan oppleve. Det skrives bøker om det, det lages filmer om det. Mennesker som har sine issues på grunn av foreldrene. Pappa-problemene, den uendelige søken etter anerkjennelse, plis elsk meg, plis si at du er stolt av meg, la meg være noe for deg.

Så ja, det stikker ekstra i brystet når jeg ser mor og datter ute på kjøpesenteret, det stikker ekstra når vennene mine får gode meldinger av mødrene sine som gjør alt hva de kan for å støtte oppunder. Av og til knekker jeg, jeg gjør jo det. Av og til gråter jeg høyt og synes synd på meg selv fordi jeg skulle ønsket moren min elsket meg som deres mor elsker dem. 

Men, jeg reiser meg også igjen, og tørker mine egne tårer. Jeg legger håret bak ørene også smiler jeg. Fordi jeg er ikke henne. Jeg er meg, og jeg skal et sted. Jeg skal ikke bli værende i grøfta hvor alt er tragisk og sørgelig. Jeg skal ikke være verdiløs som hun har fått meg til å føle meg. Jeg er bedre enn det. Jeg er sterkere enn det.  Hun tok aldri tak i seg selv, eller sine problemer. Disse ble drukket ned og ruset bort.  Jeg har et valg, jeg velger livet. Og jeg velger å gjøre det så bra jeg bare kan. Jeg skal komme meg forbi dette og bli så uendelig mye bedre enn hva jeg har blitt fortalt at jeg er. Fordi det er det som er så fantastisk med å bli voksen, man har dette hele ene og alene ansvaret for at livet og fremtiden skal bli best mulig for seg selv. 

 

  • 13.11.2017 kl. 09:44

Jeg var sikker på at du var en bitch

Hei dere! Jeg har startet dagen alt for tidlig med at jeg syklet hele veien til legekontoret for å ordne enda flere ting som skal fikses i det lille livet mitt, nå trenger jeg en pause snart kjenner jeg. Selvom jeg føler jeg tar mange pauser rett som det er, så har ikke ro til å sitte stille uansett. Jeg kunne kjenne kulda bre seg over meg som et teppe i det jeg fløy bortover veien om kapp med alle som skulle rekke jobben. Snudde jeg meg kunne jeg skimte sola som var på vei opp over alle hus. Fint. Overskriften min i dag handler jo om førsteinntrykk, dette skal visstnok være spesielt avgjørende for hvordan man kommer overens med en person. Og la meg bare fortelle, dere aner ikke hvor mange ganger jeg har fått fortalt at jeg er mye snillere og søtere enn hva jeg ser ut som. " Du ser ut som en bitch " "Jeg trodde egentlig du var utrolig frekk " " En drittkjerring ser du ut som, men du er jo ikke sånn i det hele tatt" HEHE TAKK. 

Nei men hva sier man egentlig til det? Stakkars alle som har et resting bitch face, det gjør jo at mange ikke våger å nærme seg innpå deg fordi de er redde for hva som vil møte dem. Det er egentlig helt sykt hvor mange som bare trekker konklusjoner ut fra hvordan man ser ut. Jeg har hatt veldig vanskeligheter med å få jentevenner opp igjennom på grunn av dette, jeg har også blitt mobbet for hvordan jeg ser ut. Det vil jo liksom ingen ende ta.

Jeg skulle ønske vi ble venner med øynene lukket.

Hadde det bare vært så enkelt, jeg har lært mye av dette. Jeg dømmer aldri noen ut i fra utseende eller hvordan de ser ut. Hell, jeg kan ikke en gang uttale meg om noen andre hvis ikke jeg kjenner dem. Det er klart at man kan danne seg et bilde ut i fra egne meninger og tanker, men det vil jo absolutt ikke reflektere virkeligheten? Hvor kjapp er du til å dømme noen ut i fra det du ser? Hvor mye skal det egentlig til for at du slår deg til ro med at du ikke liker noen? Er det blikket? Er det auraen? Er det ansiktet? Klesstilen? Et menneske har så mye mer å by på, hva med å revurdere de tankene som kommer med en gang du møter noen nye, for det du ser samsvarer ikke alltid med det som er. Tenk litt på det. 

  • 12.11.2017 kl. 19:51

Stille savn

Jeg skulle egentlig ta meg tiden til å skrive om dagen min i dag, men jeg vil ikke skrive om sånt. Jeg orker ikke, sikkert fordi jeg ikke føler at jeg gjør noe som er spennende nok til å skulle skrives om. Jeg har egentlig gått rundt å vært relativt irritert store deler av dagen, det verste er at jeg ikke har kunnet sette fingeren på hva det kan være heller. Jeg har kjent på at jeg er trøtt og lei, jeg har snart vært sykemeldt et år, det har vært et av de lengste og tyngste årene i livet mitt. Jeg er flere hundre mil unna kjæresten min, og generelt de jeg er veldig glad i. Jeg har mennesker her også som er glad i meg og som tar godt vare på meg, men jeg tar meg lov til å kjenne på andre savn også. 

Mest av alt så savner jeg å bare ha et ordentlig liv. 

Ting har så lenge vært turbulent for meg, enten så har det vært andre som har gjort livet vanskelig og utfordrende for meg, eller så har det vært jeg som har skapt rabalderet for meg. Kaoset har liksom aldri villet ta slutt. Det er litt som om det har vært en del av meg. Jeg kjenner at jeg til tider har litt vanskeligheter for å puste, eller at jeg kanskje bare vil sette meg på et tog og forsvinne bort i ingenting. Men det hjelper jo ikke det heller, fordi alt ved meg vil bli hos meg med mindre jeg gjør noe med det. Jeg har tatt meg selv i å fortrenge følelsene mine den siste uken, det er mye enklere å si at det går bra enn at det ikke gjør det. Jeg vet ikke hva jeg skal si alltid, fordi jeg ikke helt vet hva jeg føler selv. Av og til så er det bare sånn det er. 

Pust med magen

Jeg puster og puster, så mye at jeg nesten hyperventilerer. Noen ganger så tar bare følelsene litt overhånd, stemningsleiet senker seg selvom jeg er proppet full av stabiliserende medisiner. Jeg vil jo hyle litt, jeg vil jo det. Men jeg sitter stille, sitter helt i ro og lar bølgen skylle over meg, lar den dra med seg dritten tilbake i den mørke sjøen. Tilbake der den kom fra. 

Det er ingen tilfeldighet at jeg sitter her jeg sitter i dag, det er ingen selvfølge at jeg fortsatt står opp, går og puster.
Jeg gir aldri opp, uansett hvor dårlig alt ser ut i hodet mitt. Bare èn dag til tenker jeg når alt er som verst.
Du klarer faen meg èn dag til
. Og dagen etter det, så falmer sårene og et nytt kapittel starter. 

 

 

  • 12.11.2017 kl. 12:56

Å leve er et privilegium

Jeg stepper ut i Novemberluften, den er tørr, kald og frisk. Litt som en god champagne.

Tenk at en dag blir det ikke like lett for meg å ta på meg skoene og gå rett ut, når jeg vil. En dag vil beina kanskje svikte helt, og det vil kreve så mye av meg bare for å skulle hente posten. En dag vil jeg være gammel og skrøpelig, en dag kommer det kanskje en ulykke som hemmer meg. Det å kunne leve ordentlig er et privilegium, det å kunne bære seg selv på to bein er aldri noe vi bør ta for gitt. Likevel har jeg selv gjort det, så alt for mange ganger. Friheten ligger i oss selv. Jeg tenker tilbake på den verste depressive episoden hos meg og grøsser, og på alle gangene jeg har himlet med øynene over alle råd jeg har fått om å ta meg en tur ut. For hva skulle det liksom være godt for? Men det er så godt for alt mulig rart, for sinnet, for tankene, det letter litt på alt. Det er skummelt å ligge i sengen og bli værende der i mange dager bare fordi hodet sier stopp og motivasjonen har reist på ferie. Det er så lett å bare bli liggende, og så lure på hvor tiden ble av. Det er alltid så lett å være etterpåklok, men hva med å være litt føre var? Jeg elsker å puste den friske luften, jeg elsker å se at det glitrer på bakken, jeg elsker å trampe på isen over sølepyttene og jeg elsker å kunne strekke på meg i det sola varmer ansiktet mitt. Livet er så lett å ta for gitt fordi det ikke vil samsvare med forventningene vi setter oss. Det er så lett å bli skuffet over det som ikke er, fremfor å elske og akseptere det som er, akkurat nå. Og, jeg mener det er ikke alltid at jeg orker selv nå. Men jeg forsøker i alle fall å sette meg et mål om dagen som gjør at jeg får ut fingeren og gjør noe med livet mitt, om det så bare er en tur rundt blokka. En dag vil jeg kanskje ikke få muligheten til det, og da vil det være det eneste jeg ønsker å gjøre. 

 

  • Iris Anti

    Hei! Jeg er Iris, 23 år gammel og full av tanker. Livet er vanskelig til tider, og jeg legger ikke skjul på utfordringene det bærer med seg. Jeg synes åpenhet er viktig, og jeg vil dele for å bekjempe stigma. Videre er bloggen også et fristed for meg å dele tankene jeg har, men også det fine med at alt blir bedre. Håper du vil følge meg!


    KONTAKT


    irisanti@icloud.com

    Søk

    Bla i bloggen


    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no