• 05.10.2017 kl. 12:45

VM i Isolasjon

Jeg krøker meg sammen, tar hendene til ansiktet og hiver etter pusten. Pulsen min øker og jeg kjenner at panikken driver meg fra 0-100 på no time. Jeg har en veninne som kommer over, jeg har selv avtalt dette. 10 minutter igjen og kvalmen stiger. Nei. Det går ikke. Jeg stenger meg inne på badet og drar knærne under haka. Jeg sitter sånn i noe som føles som hundre år, jeg vil bare forsvinne fra overflaten. Det ringer på døren, mange ganger. For hver gang dunker hjertet enda hardere, jeg klarer ikke dette tenker jeg.  

Jeg skrur av mobilen og bestemmer meg for å late som jeg ikke er hjemme, selvom hun vet at jeg er hjemme. Hun vet at vi har avtale og hun banker på lenge. Jeg zooner ut og lurer på hvordan i alle dager jeg skal kunne forklare denne situasjonen. Jeg klarer ikke det heller, det faller bare bort i en teit unnskyldning. Jeg skammer meg så hardt og så lenge etterpå, for så og bli uendelig fortvilet over hvorfor jeg ikke klarer å oppføre meg som et normalt menneske. 

Dette, mine damer og herrer er et klassisk utdrag fra livet mitt. Verdensmester i isolering, skulle hatt medalje. Jeg har funnet det vanskelig å være til bry, og dersom jeg har hatt et problem eller slitt med noe så har det vært enklere for meg å lukke meg inn i meg selv fremfor å snakke om det. Det virker helt umulig å skulle lette brystet, det er som om noen står og tramper på det. Best å bare holde seg for seg selv. Bort fra alle andre, så jeg slipper å ødelegge for noen, så jeg slipper å måtte være til bry.  Dette synes jeg er så flaut, så mange ganger har jeg feiget ut fordi jeg har stått der i full panikk og ikke visst hvor jeg skulle tatt veien. Jeg har frosset fast i bakken og blitt tom i blikket, slitt med å være åpen med meg selv. Jeg skjønte ingenting, jeg forsto ikke mine egne reaksjoner og det eneste jeg kunne tenke det var at jeg var annerledes. Ville jeg noen gang kunne klare å ha et normalt forhold til noen som helst? Helt sikkert ikke, men tenker jeg meg om så er ikke normal mitt ideal.  

Angst er ingen spøk, og lenge gikk jeg rundt og handlet ut i fra panikk og jeg var ikke i stand til å forstå hva som var galt med meg. Hva feilte det meg, hvorfor kunne jeg ikke bare gå ut som andre, hvorfor var det så vanskelig å møte venner som jeg var så himla glad i. Hvorfor var det så vanskelig å ringe og si at jeg hadde det vanskelig? 

Sannheten er jo at jeg gjerne ønsket å fikse alt selv, jeg ville glemme fortiden og traumene, jeg ville trosse alt dette og vise at jeg kunne fungere selv om jeg har vært gjennom så mye traumer. Jeg ville ikke at dette skulle påvirke meg fordi jeg ville leve et godt og selvstendig liv. Problemet var at jeg visste ikke hvordan. Når man sitter der midt i dritten så føler man også at alle andre takler livet eksepsjonelt mye bedre enn seg selv. Jeg følte meg som en total failure, noe som heller ikke gjorde selvbildet mitt særlig bedre. 

Nå i ettertid ser jeg at jeg kunne gjort mye annerledes, og jeg har lært stort av de feilene jeg har gjort og fra alle jeg har dyttet bort. Samtidig kjenner jeg på hvor viktig det har vært for meg å akseptere meg selv og de følelsene jeg har, tidligere har jeg fortrengt de. Men det er først når jeg åpner meg opp for meg selv, at muligheten for forandring finnes. 

Natalie Haraldseide

05.10.2017 kl. 13:04
<3 <3 <3 stå på

Drea

10.10.2017 kl. 23:42
Guri, så pen du er!
  • Iris Anti

    Hei! Jeg er Iris, 23 år gammel og full av tanker. Livet er vanskelig til tider, og jeg legger ikke skjul på utfordringene det bærer med seg. Jeg synes åpenhet er viktig, og jeg vil dele for å bekjempe stigma. Videre er bloggen også et fristed for meg å dele tankene jeg har, men også det fine med at alt blir bedre. Håper du vil følge meg!


    KONTAKT


    irisanti@icloud.com

    Søk

    Bla i bloggen


    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
    hits