hits
  • 05.10.2017 kl. 12:45

VM i Isolasjon

Jeg krker meg sammen, tar hendene til ansiktet og hiver etter pusten. Pulsen min ker og jeg kjenner at panikken driver meg fra 0-100 p no time. Jeg har en veninne som kommer over, jeg har selv avtalt dette. 10 minutter igjen og kvalmen stiger. Nei. Det gr ikke. Jeg stenger meg inne p badet og drar knrne under haka. Jeg sitter snn i noe som fles som hundre r, jeg vil bare forsvinne fra overflaten. Det ringer p dren, mange ganger. For hver gang dunker hjertet enda hardere, jeg klarer ikke dette tenker jeg.  

Jeg skrur av mobilen og bestemmer meg for late som jeg ikke er hjemme, selvom hun vet at jeg er hjemme. Hun vet at vi har avtale og hun banker p lenge. Jeg zooner ut og lurer p hvordan i alle dager jeg skal kunne forklare denne situasjonen. Jeg klarer ikke det heller, det faller bare bort i en teit unnskyldning. Jeg skammer meg s hardt og s lenge etterp, for s og bli uendelig fortvilet over hvorfor jeg ikke klarer oppfre meg som et normalt menneske. 

Dette, mine damer og herrer er et klassisk utdrag fra livet mitt. Verdensmester i isolering, skulle hatt medalje. Jeg har funnet det vanskelig vre til bry, og dersom jeg har hatt et problem eller slitt med noe s har det vrt enklere for meg lukke meg inn i meg selv fremfor snakke om det. Det virker helt umulig skulle lette brystet, det er som om noen str og tramper p det. Best bare holde seg for seg selv. Bort fra alle andre, s jeg slipper delegge for noen, s jeg slipper mtte vre til bry.  Dette synes jeg er s flaut, s mange ganger har jeg feiget ut fordi jeg har sttt der i full panikk og ikke visst hvor jeg skulle tatt veien. Jeg har frosset fast i bakken og blitt tom i blikket, slitt med vre pen med meg selv. Jeg skjnte ingenting, jeg forsto ikke mine egne reaksjoner og det eneste jeg kunne tenke det var at jeg var annerledes. Ville jeg noen gang kunne klare ha et normalt forhold til noen som helst? Helt sikkert ikke, men tenker jeg meg om s er ikke normal mitt ideal.  

Angst er ingen spk, og lenge gikk jeg rundt og handlet ut i fra panikk og jeg var ikke i stand til forst hva som var galt med meg. Hva feilte det meg, hvorfor kunne jeg ikke bare g ut som andre, hvorfor var det s vanskelig mte venner som jeg var s himla glad i. Hvorfor var det s vanskelig ringe og si at jeg hadde det vanskelig? 

Sannheten er jo at jeg gjerne nsket fikse alt selv, jeg ville glemme fortiden og traumene, jeg ville trosse alt dette og vise at jeg kunne fungere selv om jeg har vrt gjennom s mye traumer. Jeg ville ikke at dette skulle pvirke meg fordi jeg ville leve et godt og selvstendig liv. Problemet var at jeg visste ikke hvordan. Nr man sitter der midt i dritten s fler man ogs at alle andre takler livet eksepsjonelt mye bedre enn seg selv. Jeg flte meg som en total failure, noe som heller ikke gjorde selvbildet mitt srlig bedre. 

N i ettertid ser jeg at jeg kunne gjort mye annerledes, og jeg har lrt stort av de feilene jeg har gjort og fra alle jeg har dyttet bort. Samtidig kjenner jeg p hvor viktig det har vrt for meg akseptere meg selv og de flelsene jeg har, tidligere har jeg fortrengt de. Men det er frst nr jeg pner meg opp for meg selv, at muligheten for forandring finnes. 

Natalie Haraldseide

05.10.2017 kl. 13:04
<3 <3 <3 st p

Drea

10.10.2017 kl. 23:42
Guri, s pen du er!
  • Iris Anti

    Hei! Jeg er Iris, 23 r gammel og full av tanker. Livet er vanskelig til tider, og jeg legger ikke skjul p utfordringene det brer med seg. Jeg synes penhet er viktig, og jeg vil dele for bekjempe stigma. Videre er bloggen ogs et fristed for meg dele tankene jeg har, men ogs det fine med at alt blir bedre. Hper du vil flge meg!


    KONTAKT


    irisanti@icloud.com

    Sk

    Bla i bloggen


    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no