• 07.10.2017 kl. 23:40

Mangelen på trygghet

Trygghet er en essensiell del av livet vårt, vi trenger det for å overleve. Vi trenger grobunn, tilhørighet, trygghet, rammer, omsorg og kjærlighet. 

Dessverre er det sånn i virkeligheten at det er veldig mange barn i dag som opplever å ikke få dette, det er så mange barn som blir født inn i familier av noen som slett ikke burde hatt barn. Rammene blir ikke satt, kjærligheten får ikke gro, og tryggheten flyter ut og blir det stikk motsatte. Dette skjer, det skal ikke skje, og det burde ikke finne sted. Men det gjør det. Uttrygghet er farlig, det å ikke føle at man hører til noe sted er farlig, og å føle at man er skikkelig skikkelig verdiløs i egen eksistens er farlig. 

Jeg er et barn som ble vokst opp på et sted jeg ikke burde vært vokst opp, mine rammer fikk aldri bli til. Og jeg fikk ikke vokse til og bli trygg i meg selv sånn som jeg skulle ha blitt. Mangel på bekreftelse og anerkjennelse. Det er vondt, dritt, og det gjør livet forferdelig mye vanskeligere enn hva det trenger å være. For meg har veien vært laang og kronglete. Jeg har ikke klart å be om hjelp, jeg har ikke våget å be om hjelp. Jeg har tenkt at jeg skal være voksen, og jeg skal klare alt selv. Jeg satte meg mål, sykelige mål med urealistiske forventninger. Og når jeg ikke klarte å nå disse absurde målene jeg hadde satt for meg selv, da var jeg mislykket. Jeg har vært så streng med med selv, og jeg har aldri blitt fornøyd uansett hvor bra jeg har gjort det. Jeg var i en konstant jakt på en høy som skulle ta meg ut av dritten og gjøre at jeg fikk et fantastisk liv. Så enkelt er det bare ikke. Det har seg nemlig sånn at går man gjennom traumatiske ting så MÅ det bearbeides, hvis ikke så tar det deg igjen før eller siden. Og med meg, så kom det som en frontkollisjon i fjellveggen i 200km/t. Oppveksten min gjorde meg utrygg, jeg har blitt psykisk mishandlet, manipulert og utsatt for ekstrem alkoholisme og vold i hjemmet. 

For meg så var det uaktuelt å skulle be om hjelp, jeg skulle klare det selv, og uansett om jeg så følte at jeg trengte hjelp så ville jeg aldri ta i mot det. Rett og slett fordi jeg ikke følte at jeg fortjente det. For så lavt selvbilde har jeg nemlig hatt. Jeg falt ned i en grøft og kom meg ikke opp igjen, jeg fikset det ikke selv ; Og jeg var så skuffet. 

Men nå, etter at jeg endelig gjorde det. Etter at jeg trosset mine egne skitne tanker om hvor verdiløs jeg var så ble ikke fremtiden så skummel lengre, jeg blir ivaretatt nå. Jeg får den omsorgen jeg trenger. Det er aldri flaut å føle at man trenger å bli tatt vare på. Jeg har lært at uansett alder så vil vi alltid trenge det på et eller annet tidspunkt. Mennesker trenger mennesker, og familie trenger familie. Jeg trenger ikke lengre å føle at jeg må prestere, eller at jeg føler at jeg må være bedre enn det jeg er. Fordi jeg, jeg er god nok i massevis. Og det er du også. 

 

Stine

08.10.2017 kl. 21:13
Så utrolig fin blogg du har! Jeg blir virkelig revet med i tekstene du skriver og bildene er nydelige! Jeg fikk vondt i mammahjerte mitt av å lese dette innlegget og skal gi min lille gutt en ekstra klem når han våkner i morgen. Jeg håper du får det supert en dag! Og fortsett med bloggingen, jeg gleder meg til å lese mer!

Tusen takk for koselig kommentar på bloggen!
  • Iris Anti

    Hei! Jeg er Iris, 23 år gammel og full av tanker. Livet er vanskelig til tider, og jeg legger ikke skjul på utfordringene det bærer med seg. Jeg synes åpenhet er viktig, og jeg vil dele for å bekjempe stigma. Videre er bloggen også et fristed for meg å dele tankene jeg har, men også det fine med at alt blir bedre. Håper du vil følge meg!


    KONTAKT


    irisanti@icloud.com

    Søk

    Bla i bloggen


    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
    hits