hits
  • 10.10.2017 kl. 17:45

Jeg har borderline, jeg er ikke tilbakestende

Ssteren min ringer meg, jeg hrer at hun er sint. Jeg har gjort noe som ikke er greit, jeg har unnlatt ta henne med i beslutningen min, fordi dette er alt for viktig. Hun freser mot meg i telefonen, forklarer opp og ned i mente om at jeg ikke br tro at jeg er noe. " Vet du at du var sykt spesiell som barn eller? At mamma og de mtte teste deg nr du var liten. Du klarte jo ingenting, grt av ingenting, du kommer aldri til bli noe verdig."Nei si det, hvordan skulle jeg noen gang f et selvbilde som styrket meg og mine beslutninger i livet? Alltid har jeg flt meg annerledes, at noe har vrt galt med meg. Usikkerhet, lavt selvbilde og skiftinger av identitet. Hvem er jeg egentlig? Jeg kan huske spesielt at mange venner av meg reagerte nr jeg ble kjent med en ny veninne, hvordan jeg tilpasset meg henne og forandret meg. For det er det som skjer, med borderline s er det ekstremt vanskelig lokalisere seg selv. Og det er s fort gjort bli en annen person, et nytt menneske. Enten ved at jeg ser en inspirerende film, eller finner en p instagram jeg synes er helt fantastisk. Jeg kan lese en blogg og ville bli personen som sitter bak, om ikke jeg blir det s vil jeg i alle fall prve. (S jeg p Top Model s ville jeg bli modell, skjnner dere?) Og snn fortsetter det i det uendelige. Jeg har aldri ment endre meg for noen, men det bare skjer, helt enkelt. 

Det hres helt vanvittig sykt ut, men det er alts snn hjernen min fungerer. Og det er helt forjvlig. 

Hele livet har jeg ogs grtt mye av ingenting, jeg husker jeg gikk i femteklasse og en kommenterte at han syntes jeg hadde store reringer. Dette var liksom det vrste jeg hadde hrt, og jeg flte meg totalt sltt i bakken. Ikke at han sa noe galt en gang, haha. Men alt skjedde s fort i hodet mitt, og flelsene kom s brtt. Jeg forsto ikke dette. Hjemme mtte jeg heller aldri forstelse, og jeg ble gjort narr av ofte fordi jeg var s sensitiv som jeg var. Til slutt klarte jeg ikke ta mine egne flelser p alvor, og jeg flte ikke at jeg kunne vise de mer. Dette sliter jeg med den dag i dag, fordi hver gang jeg fler jeg blir lei meg s skammer jeg meg s intenst. Jeg vil helst gjemme meg vekk til det gr over. Borderline gjr at jeg ofte fler meg liten og svak, og det gjr at jeg tviler p om jeg noen gang vil kunne kjenne p dette med vre stor og sterk. Det verste med dette er hvordan det preger mitt forhold til andre, enten det er venner, bekjente, nre og kjre. Jeg kan f for meg at jeg er verdens verste menneske, og at ingen nsker ha noe med meg gjre. Jeg kan oppriktig fle at mennesker hater meg, og fler avsky for meg snn at jeg isolerer meg i frykt. Selvom det overhode ikke er saken. Frykten for bli forlatt er s intens at jeg kan innbille meg at den eneste lsningen p problemet er rive meg selv bort i fra alle. 

Jeg var ogs utrolig redd for ta i mot hjelp i mange r fordi jeg ikke ville bli som familien min sa at jeg var. Jeg ville vre normal, uten arr i fra det jvlige jeg hadde gtt gjennom. Jeg ville klare meg, og jeg ville gjre det bra. bli syk var et nederlag, jeg flte at de vant. At de kunne sitte hjemme i sofaen og godte seg over at jeg hadde en diagnose, at det stemte, at jeg ikke var normal. Men jeg er s mye mer enn dette, og jeg er enda sterkere. Jeg glemmer aldri ordene til psykologen min da jeg var ferdig med utredningen. " Dette, Iris. Har vi fantastisk hjelp til, du vil bli frisk." Jeg lener meg p hennes ord, drar frem stabeistet i meg, det er klart jeg kommer meg gjennom dette. Jeg har ikke vrt spesiell, jeg er fortsatt Iris, men jeg har en personlighetsforstyrrelse som gjr noen ting i hverdagen min LITT mer utfordrende enn hva det vanligvis er for andre.  Og jeg er p god vei, hver dag fr jeg litt mer innsikt i meg selv og diagnosen jeg har. Hver dag blir jeg enda bedre kjent med mine egne reaksjoner og flelser. Jeg kommer aldri til tillate at noen prater til meg p den mten familien har snakket til meg p, og hvis noen der ute har opplevd lignende s ikke finn deg i det du heller. Fordi du er mer enn det, jeg er mer enn det. Jeg er et menneske som skal ha en fantastisk fremtid, og det mlet  kan ingen ta fra meg. 

 

Victoria Larsen

10.10.2017 kl. 18:09
S sterkt hre din historie! Sterk du er som deler :-)

Iris Anti

10.10.2017 kl. 18:11
Victoria Larsen: Tusen takk <3 Det betyr mye hre!

Kristina

10.10.2017 kl. 19:31
Utrolig tft av deg dele dette. Hres mistenkelig ut som meg selv faktisk... St p, du er sterk <3

Iris Anti

10.10.2017 kl. 20:10
Kristina: <3 Jeg heier p deg, hvis du lurer p noe s m du bare ta kontakt <3

Ada

10.10.2017 kl. 20:59
S fint skrevet. Jeg har det selv og skjenner meg veldig igjen. Jeg har nok ikke mtt p noen som er villige til hjelpe meg noe mer enn sette meg p medisiner og det virkelr som terapauter/psykologisk kvier seg til jobbe med slike som oss, desverre. Og jeg blir aldri tatt helt serist siden jeg ikke har de typiske kutte meg selv/selvmordforskene bak meg, er i bde jobb og gr skole og alt ser tilsynelatende fint ut. Men flelseslivet varierer jo s siiinsykt inni meg og man har jo lett for sette seg i dumme situasjoner enten konomisk eller relasjonsmessig. Trenger virkelig mer fokus p flere aspekter med borderline enn de p akuttmotaket.

11.10.2017 kl. 11:54
Veldig fint at du pner deg opp om dette, og deler det med oss. Det m ha vrt veldig tft for deg!! nsker deg all lykke til videre <3 Jeg vil ogs bare si at du burde vre forsiktig med bruken av ordet tilbakestende, da det er et utdatert ord som n i strst grad brukes for se ned p psykisk utviklingshemmede.

Iris Anti

11.10.2017 kl. 18:50
Anonym: Tusen takk! Ja, det skal jeg absolutt vre, men akkurat i dette tilfellet s stemmer det. Fordi jeg ble sett ned p som en psykisk utviklingshemmet. Stor klem <3

11.10.2017 kl. 12:47
Jeg er en mamma p 27 r med gode utsikter. Jeg har tidligere hatt 2 ulike personlighetsforstyrrelser siden 2009.

Alle er vi fdt med ulike personligheter. Ergo har alle et snev med personlighets forstyrrelse - vi alle er eksponert. Personlighetsforstyrrelse er ikke en tidsbestemt diagnose - ikke vedvarende type.

Eksempel i 2009 da jeg var 19 r fikk jeg diagnosen F60.1 emosjonell personlighetsforstyrrelse - noks alvorlig type.

Jeg gikk hele 7 r uten og vite om dette selv. Fastlegen hadde glemt og informere meg om epikrisen fra DPSen, da ung etablering (Alleris) hadde ansvaret for meg den gangen da. Ergo s jegnaldri til disse papirene og gikk ubehandlet i hele 6-7 r frem til 2015. Da dukket mine gamle papirer opp.

Da tok jeg ny utredning. Ved andre utredning i 2016 fikk jeg uspesefisert personlighetsforstyrrelse (som ikke er alvorlig type). Jeg har siden gtt til samtaler hos 1 psykolog i 1 1/2 r.

Tok tredje utredning i 2017... der scoret jeg ikke p noen diagnoser. Tok min siste uredning ved spesialist klinikken ved (ullevlsykehus personlighets poliklinikken). S min personlighetsforstyrrelse er n borte.

Det er fullt mulig at den kan komme tilbake. Slik jeg har forsttt diagnosen s preges den av miljet rundt (nesten som en forsjelse). Har man drlige og usunne omgivelser med mye belasninger rundt seg. S kan alle f utslag p en eller annnen type personlighets forstyrrelse. Det finnes mange typer - skalt en merkelapp som forteller noe om hva slags vare man er som menneske.

Iris Anti

11.10.2017 kl. 18:53
Anonym: Du har helt riktig i det du sier at alle har en personlighetsforstyrrelse. Men det er ogs viktig tenke p at alle er forskjellige og reagerer i forskjellig grad i forhold til opplevelser og situasjoner. Jeg var under ekstrem omsorgssvikt og opplevde mye vold og rus i hjemmet, s den verste perioden er jo bak meg. Men det var da jeg trodde at alt var over at livet falt i grus for meg, selvom alt var tilsynelatende bra og i orden for meg s var det da jeg ble sykest. Det var ogs da (n) Jeg ble diagnosert med Borderline. Det er ingen tvil om at dette kan jobbes ut av, og det er det jeg fokuserer p ogs. Men jeg synes likevel ikke at man skal bagatellisere det, for jeg har hatt dette siden jeg var rundt 7 r. Tusen takk for kommentar :)
  • Iris Anti

    Hei! Jeg er Iris, 23 r gammel og full av tanker. Livet er vanskelig til tider, og jeg legger ikke skjul p utfordringene det brer med seg. Jeg synes penhet er viktig, og jeg vil dele for bekjempe stigma. Videre er bloggen ogs et fristed for meg dele tankene jeg har, men ogs det fine med at alt blir bedre. Hper du vil flge meg!


    KONTAKT


    irisanti@icloud.com

    Sk

    Bla i bloggen


    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no