• 10.10.2017 kl. 17:45

Jeg har borderline, jeg er ikke tilbakestående

Søsteren min ringer meg, jeg hører at hun er sint. Jeg har gjort noe som ikke er greit, jeg har unnlatt å ta henne med i beslutningen min, fordi dette er alt for viktig. Hun freser mot meg i telefonen, forklarer opp og ned i mente om at jeg ikke bør tro at jeg er noe. " Vet du at du var sykt spesiell som barn eller? At mamma og de måtte teste deg når du var liten. Du klarte jo ingenting, gråt av ingenting, du kommer aldri til å bli noe verdig."Nei si det, hvordan skulle jeg noen gang få et selvbilde som styrket meg og mine beslutninger i livet? Alltid har jeg følt meg annerledes, at noe har vært galt med meg. Usikkerhet, lavt selvbilde og skiftinger av identitet. Hvem er jeg egentlig? Jeg kan huske spesielt at mange venner av meg reagerte når jeg ble kjent med en ny veninne, hvordan jeg tilpasset meg henne og forandret meg. For det er det som skjer, med borderline så er det ekstremt vanskelig å lokalisere seg selv. Og det er så fort gjort å bli en annen person, et nytt menneske. Enten ved at jeg ser en inspirerende film, eller finner en på instagram jeg synes er helt fantastisk. Jeg kan lese en blogg og ville bli personen som sitter bak, om ikke jeg blir det så vil jeg i alle fall prøve. (Så jeg på Top Model så ville jeg bli modell, skjønner dere?) Og sånn fortsetter det i det uendelige. Jeg har aldri ment å endre meg for noen, men det bare skjer, helt enkelt. 

Det høres helt vanvittig sykt ut, men det er altså sånn hjernen min fungerer. Og det er helt forjævlig. 

Hele livet har jeg også grått mye av ingenting, jeg husker jeg gikk i femteklasse og en kommenterte at han syntes jeg hadde store øreringer. Dette var liksom det værste jeg hadde hørt, og jeg følte meg totalt slått i bakken. Ikke at han sa noe galt en gang, haha. Men alt skjedde så fort i hodet mitt, og følelsene kom så brått. Jeg forsto ikke dette. Hjemme møtte jeg heller aldri forståelse, og jeg ble gjort narr av ofte fordi jeg var så sensitiv som jeg var. Til slutt klarte jeg ikke å ta mine egne følelser på alvor, og jeg følte ikke at jeg kunne vise de mer. Dette sliter jeg med den dag i dag, fordi hver gang jeg føler jeg blir lei meg så skammer jeg meg så intenst. Jeg vil helst gjemme meg vekk til det går over. Borderline gjør at jeg ofte føler meg liten og svak, og det gjør at jeg tviler på om jeg noen gang vil kunne kjenne på dette med å være stor og sterk. Det verste med dette er hvordan det preger mitt forhold til andre, enten det er venner, bekjente, nære og kjære. Jeg kan få for meg at jeg er verdens verste menneske, og at ingen ønsker å ha noe med meg å gjøre. Jeg kan oppriktig føle at mennesker hater meg, og føler avsky for meg sånn at jeg isolerer meg i frykt. Selvom det overhode ikke er saken. Frykten for å bli forlatt er så intens at jeg kan innbille meg at den eneste løsningen på problemet er å rive meg selv bort i fra alle. 

Jeg var også utrolig redd for å ta i mot hjelp i mange år fordi jeg ikke ville bli som familien min sa at jeg var. Jeg ville være normal, uten arr i fra det jævlige jeg hadde gått gjennom. Jeg ville klare meg, og jeg ville gjøre det bra. Å bli syk var et nederlag, jeg følte at de vant. At de kunne sitte hjemme i sofaen og godte seg over at jeg hadde en diagnose, at det stemte, at jeg ikke var normal. Men jeg er så mye mer enn dette, og jeg er enda sterkere. Jeg glemmer aldri ordene til psykologen min da jeg var ferdig med utredningen. " Dette, Iris. Har vi fantastisk hjelp til, du vil bli frisk." Jeg lener meg på hennes ord, drar frem stabeistet i meg, det er klart jeg kommer meg gjennom dette. Jeg har ikke vært spesiell, jeg er fortsatt Iris, men jeg har en personlighetsforstyrrelse som gjør noen ting i hverdagen min LITT mer utfordrende enn hva det vanligvis er for andre.  Og jeg er på god vei, hver dag får jeg litt mer innsikt i meg selv og diagnosen jeg har. Hver dag blir jeg enda bedre kjent med mine egne reaksjoner og følelser. Jeg kommer aldri til å tillate at noen prater til meg på den måten familien har snakket til meg på, og hvis noen der ute har opplevd lignende så ikke finn deg i det du heller. Fordi du er mer enn det, jeg er mer enn det. Jeg er et menneske som skal ha en fantastisk fremtid, og det målet  kan ingen ta fra meg. 

 

Victoria Larsen

10.10.2017 kl. 18:09
Så sterkt å høre din historie! Sterk du er som deler :-)

Iris Anti

10.10.2017 kl. 18:11
Victoria Larsen: Tusen takk <3 Det betyr mye å høre!

Kristina

10.10.2017 kl. 19:31
Utrolig tøft av deg å dele dette. Høres mistenkelig ut som meg selv faktisk... Stå på, du er sterk <3

Iris Anti

10.10.2017 kl. 20:10
Kristina: <3 Jeg heier på deg, hvis du lurer på noe så må du bare ta kontakt <3

Ada

10.10.2017 kl. 20:59
Så fint skrevet. Jeg har det selv og skjenner meg veldig igjen. Jeg har nok ikke møtt på noen som er villige til å hjelpe meg noe mer enn å sette meg på medisiner og det virkelr som terapauter/psykologisk kvier seg til å jobbe med slike som oss, desverre. Og jeg blir aldri tatt helt seriøst siden jeg ikke har de typiske kutte meg selv/selvmordforsøkene bak meg, er i både jobb og går skole og alt ser tilsynelatende fint ut. Men følelseslivet varierer jo så siiinsykt inni meg og man har jo lett for å sette seg i dumme situasjoner enten økonomisk eller relasjonsmessig. Trenger virkelig mer fokus på flere aspekter med borderline enn de på akuttmotaket.

11.10.2017 kl. 11:54
Veldig fint at du åpner deg opp om dette, og deler det med oss. Det må ha vært veldig tøft for deg!! Ønsker deg all lykke til videre <3 Jeg vil også bare si at du burde være forsiktig med bruken av ordet «tilbakestående», da det er et utdatert ord som nå i størst grad brukes for å se ned på psykisk utviklingshemmede.

Iris Anti

11.10.2017 kl. 18:50
Anonym: Tusen takk! Ja, det skal jeg absolutt være, men akkurat i dette tilfellet så stemmer det. Fordi jeg ble sett ned på som en psykisk utviklingshemmet. Stor klem <3

11.10.2017 kl. 12:47
Jeg er en mamma på 27 år med gode utsikter. Jeg har tidligere hatt 2 ulike personlighetsforstyrrelser siden 2009.

Alle er vi født med ulike personligheter. Ergo har alle et snev med personlighets forstyrrelse - vi alle er eksponert. Personlighetsforstyrrelse er ikke en tidsbestemt diagnose - ikke vedvarende type.

Eksempel i 2009 da jeg var 19 år fikk jeg diagnosen F60.1 emosjonell personlighetsforstyrrelse - nokså alvorlig type.

Jeg gikk hele 7 år uten og vite om dette selv. Fastlegen hadde glemt og informere meg om epikrisen fra DPSen, da ung etablering (Alleris) hadde ansvaret for meg den gangen da. Ergo så jegnaldri til disse papirene og gikk ubehandlet i hele 6-7 år frem til 2015. Da dukket mine gamle papirer opp.

Da tok jeg ny utredning. Ved andre utredning i 2016 fikk jeg uspesefisert personlighetsforstyrrelse (som ikke er alvorlig type). Jeg har siden gått til samtaler hos 1 psykolog i 1 1/2 år.

Tok tredje utredning i 2017... der scoret jeg ikke på noen diagnoser. Tok min siste uredning ved spesialist klinikken ved (ullevålsykehus personlighets poliklinikken). Så min personlighetsforstyrrelse er nå borte.

Det er fullt mulig at den kan komme tilbake. Slik jeg har forstått diagnosen så preges den av miljøet rundt (nesten som en forsjøelse). Har man dårlige og usunne omgivelser med mye belasninger rundt seg. Så kan alle få utslag på en eller annnen type personlighets forstyrrelse. Det finnes mange typer - såkalt en merkelapp som forteller noe om hva slags vare man er som menneske.

Iris Anti

11.10.2017 kl. 18:53
Anonym: Du har helt riktig i det du sier at alle har en personlighetsforstyrrelse. Men det er også viktig å tenke på at alle er forskjellige og reagerer i forskjellig grad i forhold til opplevelser og situasjoner. Jeg var under ekstrem omsorgssvikt og opplevde mye vold og rus i hjemmet, så den verste perioden er jo bak meg. Men det var da jeg trodde at alt var over at livet falt i grus for meg, selvom alt var tilsynelatende bra og i orden for meg så var det da jeg ble sykest. Det var også da (nå) Jeg ble diagnosert med Borderline. Det er ingen tvil om at dette kan jobbes ut av, og det er det jeg fokuserer på også. Men jeg synes likevel ikke at man skal bagatellisere det, for jeg har hatt dette siden jeg var rundt 7 år. Tusen takk for kommentar :)
  • Iris Anti

    Hei! Jeg er Iris, 23 år gammel og full av tanker. Livet er vanskelig til tider, og jeg legger ikke skjul på utfordringene det bærer med seg. Jeg synes åpenhet er viktig, og jeg vil dele for å bekjempe stigma. Videre er bloggen også et fristed for meg å dele tankene jeg har, men også det fine med at alt blir bedre. Håper du vil følge meg!


    KONTAKT


    irisanti@icloud.com

    Søk

    Bla i bloggen


    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
    hits