• 11.10.2017 kl. 11:16

SELVSKADING

Hei dere, god morgen! Jeg har akkurat fått i meg det viktigste måltidet for dagen og kommer meg sakte men sikkert i gang. I dag er det ikke mye jeg har planlagt å gjøre, men jeg har satt meg noen personlige mål ( Må alltid det ) Ellers så føler jeg ikke at jeg har fortjent å være våken, jeg føler bare at hele dagen har vært klin bortkastet. Dette er selvfølgelig noe jeg er nødt til å trene på, øve på å kjede meg som psykologspesialisten en gang sa til meg. Det får vel bli en milepæl det da, at jeg til slutt skal finne evnen til å gjøre ingenting uten å kjenne på at jeg blir selvdestruktiv. Men tilbake til overskriften, selvskading. Jeg har lenge hatt lyst til å skrive om dette, jeg vet at det kan være triggende, men jeg skal unnlate å ta med bilder. Regner med dere klarer å forstå hva jeg prater om uten at det trengs å dyttes opp i fronten. Jeg trodde leenge at selvskading bare gikk på å fysisk skade seg selv. Men det er altså ikke bare det, det er ikke sånn at det bare er de med arr på armer og bein som skader seg selv. Selvskading finnes i uendelige former, noe som også gjør det ekstra skummelt fordi det blir vanskeligere å innse for de det gjelder. For min del, så skadet jeg meg mentalt. I selvskading så handler det mye om kontroll, om å ta igjen kontrollen over seg selv, om å slippe unna det som gjør vondt. Unnvikelse, kompensasjon. Om å bare kjenne på noe annet enn den ekstreme psykiske smerten. Jeg presset meg selv så hardt, jeg ble aldri fornøyd med meg selv og jeg ville aldri innrømme det. Jeg fortsatte å sette ekstreme forventninger til meg selv, som jeg skulle nå. Og når jeg ikke gjorde det, så kunne jeg fint rakke ned på meg selv og hate meg selv for det. Det ble en så stor mental sort sirkel som jeg ikke så utveien fra. Jeg skadet meg selv mentalt, jeg var overhodet ikke grei med meg selv. Jeg skulle være så mye bedre enn det jeg var. Jeg la så stort press på meg selv hele veien, dette var min måte å ikke deale med det jeg slet med. Jeg druknet meg selv i arbeid, lot heller presset på meg selv være i fokus. Jakten på en høyere følelse av aksept, en illusjon som bare kom av egen ønsketenking. Jeg fattet ikke realiteten før jeg traff veggen. Flink tenkte jeg at jeg var, jeg skadet meg jo ikke fysisk, da hadde jeg jo ikke et problem. Men jeg hadde det, et jævla stort problem. Jeg var ikke god nok for meg selv. Det sier jo seg selv at det er et problem når jeg scorer 98/100 på eksamen, og det eneste jeg klarer å fokusere på er de resterende 2 poengene, og hvorfor jeg ikke klarte å overkomme de. Jeg husker da jeg var syv år pleide jeg å sette hånden på varmeovnen på skolen, jeg lot den være der til jeg kjente det brant. Jeg slapp ikke før det virkelig virkelig ikke gikk mer, da hånden min svei.  Jeg brydde meg ikke, det var godt å kjenne på det. Litt som å klype seg i armen så hardt man kan. Smerteutholdenhet. 

I dag jobber jeg fortsatt med dette, fordi det er et mønster jeg er nødt til å bryte ut fra. Nå skader jeg meg mest ved at jeg river av huden på leppene mine helt til det blør, av og til stopper jeg ikke da heller. Det er så enkelt å fokusere på, og så vanskelig å la være, spesielt når alt blir for mye for meg, når alle tankene svirrer og jeg trenger å komme ut fra det. Ahh, jeg kjenner jeg er veldig lite stolt av å skrive om dette, fordi det gjør at man blir ekstra sårbar på mange måter. Samtidig så er jeg så bevisst på alle disse tingene i dag, og jeg vet hvilke tiltak som må settes i gang, og hvordan jeg skal håndtere det. Jeg er klar over at det ikke går over på en dag, og at det kan ta tid. Men det å ha selvinnsikt, og det å ha et ønske om forandring er to store steg i riktig retning. Jeg er ikke redd for å dele dette, fordi det er så relevant. Det har vært en så stor del av meg, og jeg har lært så mye.

Stor klem <3 

Cecilie kristiansen

11.10.2017 kl. 11:45
Du er tøff. <3

Iris Anti

11.10.2017 kl. 18:50
Cecilie kristiansen: Tusen takk <3

Victoria Larsen

11.10.2017 kl. 15:06
Det er sant at det ikke bare er fysisk med for eksempel kutt, som er selvskading. Flott at du skriver om det. Tøff du er!!

Iris Anti

11.10.2017 kl. 18:54
Victoria Larsen: Tusen takk <3 God klem!

Sarah Berg

14.10.2017 kl. 11:50
Så kreative bilder! Ble litt inspirert :-)

Iris Anti

14.10.2017 kl. 12:00
Sarah Berg: Tusen takk <3 Så gøy at du ble inspirert, det er jo det aller beste!
  • Iris Anti

    Hei! Jeg er Iris, 23 år gammel og full av tanker. Livet er vanskelig til tider, og jeg legger ikke skjul på utfordringene det bærer med seg. Jeg synes åpenhet er viktig, og jeg vil dele for å bekjempe stigma. Videre er bloggen også et fristed for meg å dele tankene jeg har, men også det fine med at alt blir bedre. Håper du vil følge meg!


    KONTAKT


    irisanti@icloud.com

    Søk

    Bla i bloggen


    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
    hits