• 12.10.2017 kl. 19:00

Mobbet ut av egen identitet

 

Alt virker så surrealistisk, av og til så lurer jeg på hvordan jeg har kommet meg hit jeg er i dag. Som om kroppen plutselig stopper opp i et minutt og jeg kjenner bølgen av livet skylle inn over meg. Jeg tenker på hvor mange ganger jeg har steppet inn i en rolle som ikke har vært meg, men heller en annen som jeg har ansett som mer respektabel. Det å bare være meg har aldri vært bra nok. Tenk om jeg hadde visst litt tidligere at det handler om å bygge på det gode man allerede har, ville jeg da ha kunnet stå opp for meg selv? Det har vært så lett for meg å gli inn i en annen rolle, fordi jeg i meg selv har følt meg så ukomfortabel og usikker.  Jeg er så vanvittig stolt over meg selv over at jeg aldri endret noe på meg da jeg ble krenket som verst. Jeg er stolt over at jeg aldri endret på nesa mi fordi dere mente den var for stor og stygg. Jeg er stolt over at jeg aldri ga meg da dere sa jeg burde. Jeg har overlevd drapstrusler, voldtektstrusler, mobbing, jeg har flere ganger blitt truet med å bli banket opp bare fordi jeg er den jeg er og ser ut som jeg gjør. Jeg har opplevd å kjenne på at jeg har krenket andre bare ved å være til. Det finnes ingen verre følelse. Men jeg har fortsatt å være meg, og jeg har ikke endret på noe og det kommer jeg heller ikke til å gjøre. Det var viktig for meg tidlig å kartlegge hvorfor hvis jeg eventuelt skulle fikse på utseendet mitt. Det vil si at jeg skulle aldri under noen omstendigheter endre på utseendet bare fordi noen sa noe på det. Skulle jeg la de som krenket meg vinne? Hva ville da skje? Hvordan ville det da gå videre? Det ville aldri tatt slutt. Og siden det bor en liten satan i meg så ble det.. Aldri. Nå er jeg eldre, og jeg kjenner meg selv litt bedre nå enn hva jeg gjorde da jeg var yngre. Likevel så er det mye som sitter igjen, mange spørsmål jeg kanskje aldri vil få svar på. Jeg forstår at jeg var et lett bytte for mange, jeg var mye, jeg var hit og dit, overalt. Det er mange som ikke en gang takler å være med meg fordi jeg kan være så ekstrem i reaksjonene mine, jeg er ofte litt "mye". Men det er sånn det er når man er emosjonell ustabil, reaksjonene mine kan virke falske og overfladiske, når det egentlig bare er sånn jeg føler det. Jeg føler bare på en mye sterkere skala enn de fleste andre gjør. Og det er helt OKEI, jeg aksepterer det, og det er det aller viktigste. Før så tenkte jeg ofte at det å være annerledes var en dum ting, da ble man lagt merke til og det skulle man absolutt ikke.

Tenk om noen sa noe, tenk om noen syntes noe om meg? Ja tenk det, folk synser og mener noe om alt i dag. Jeg har lært at mobbingen handlet ikke om meg, men om de som hadde noe å si. De som følte at den eneste måten å rense seg selv på var å kaste dritten sin på meg. Jeg har lært at det kanskje er like greit, jeg tørker det av meg og starter forfra, men de kan aldri ta tilbake ordene de sa, de skitne meningene som de helte over meg, alle gangene de lo og pekte. Det vil sitte hos de for alltid, og jeg håper at den dagen livet flasher forbi i film at dere får med dere dette ; Og alle andre dere har gjort livet til et helvete for. Takk for erfaringen, jeg har aldri følt meg rikere.  

Jeg har kanskje lavt selvbilde, men jeg har høy selvrespekt, og det kommer jeg aldri til å ta for gitt. 

Follow my blog with Bloglovin
  • Iris Anti

    Hei! Jeg er Iris, 23 år gammel og full av tanker. Livet er vanskelig til tider, og jeg legger ikke skjul på utfordringene det bærer med seg. Jeg synes åpenhet er viktig, og jeg vil dele for å bekjempe stigma. Videre er bloggen også et fristed for meg å dele tankene jeg har, men også det fine med at alt blir bedre. Håper du vil følge meg!


    KONTAKT


    irisanti@icloud.com

    Søk

    Bla i bloggen


    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
    hits