• 19.10.2017 kl. 12:37

Styggen på ryggen er meg selv

Jeg lurer egentlig på hvor det gikk så nedover. Det er så enkelt å skyve alt på situasjonene som har vært og de dramatiske tingene som har skjedd. Det er så lett å vinkle alle problemene utad, som om jeg er speilet og alle andre refleksjonene.
Jeg var arbeidsnyttig, eide ståpåvilje og ga meg aldri. Jeg tok utfordringer på strak arm og var aldeles så nyskjerrig av natur. Hvor tok jeg veien? Hva var det egentlig som gjorde at jeg begynte å tvile sånn på meg selv? Når var det jeg slo meg til ro med at jeg ikke fikk til noe lengre? Når ble dette et faktum, og en reell begrensning for meg?

Styggen på ryggen er meg selv

Hver gang jeg forteller meg selv at jeg ikke får til noe så tror jeg på det litt mer, hver gang jeg sier at jeg ikke kan noe, så klarer jeg det ikke. Og av en eller annen grunn så blir jeg skuffet når jeg da gir det et halvhjertet forsøk. Skal dette liksom være nok til å slå pusten ut av meg? 

Hvor lenge skal jeg fortsette å være min egen verste fiende? Frykten jeg sitter med og tankene på forhånd er alltid jævligere enn situasjonen som kommer. 
Jeg innser at den eneste som kan fortelle meg noe om hva jeg kan og ikke kan, hva jeg får til og ikke, er meg selv. Jeg kan ikke drive å lene meg på andres bekreftelser og fortsette den usikre tankegangen mot meg selv. Alt trenger ikke å være en sånn himla utfordring for meg, det eneste jeg trenger å gjøre er bare å stole litt mer på meg selv. For hvem sitter egentlig med fasiten på livet? Vi lever,feiler,lærer,utvikler,seirer.  Mange kan kanskje sitte i godstolen sin og tenke at de har all verdens peiling, men egentlig er det ingen som vet hva de holder på med. Alle forsøker å gjøre de riktige tingene. Og noen ganger går det ikke helt veien.

Men det er da det er ekstra viktig å ikke bli liggene i søla man tryner i, og heller reise seg igjen og fortsette maratonet. Finne troen, samle motivasjonen og gi en god solid midtfinger til sin egen usikkerhet. 

Mikzz

19.10.2017 kl. 12:57
Know how u feel. ❤️

Victoria Larsen

19.10.2017 kl. 17:09
Vet hvordan du føler.. ingen god følelse <3 klem!

EvaMartina

20.10.2017 kl. 02:45
Bra skrevet! Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, men har aldri klart å sette ord på det selv. Takk! Bare det at du har så bra innsikt og mye tanker rundt dette er vel et gigantisk steg mot å faktisk overkomme det, tror du ikke?
  • Iris Anti

    Hei! Jeg er Iris, 23 år gammel og full av tanker. Livet er vanskelig til tider, og jeg legger ikke skjul på utfordringene det bærer med seg. Jeg synes åpenhet er viktig, og jeg vil dele for å bekjempe stigma. Videre er bloggen også et fristed for meg å dele tankene jeg har, men også det fine med at alt blir bedre. Håper du vil følge meg!


    KONTAKT


    irisanti@icloud.com

    Søk

    Bla i bloggen


    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
    hits