hits
  • 12.11.2017 kl. 19:51

Stille savn

Jeg skulle egentlig ta meg tiden til skrive om dagen min i dag, men jeg vil ikke skrive om snt. Jeg orker ikke, sikkert fordi jeg ikke fler at jeg gjr noe som er spennende nok til skulle skrives om. Jeg har egentlig gtt rundt vrt relativt irritert store deler av dagen, det verste er at jeg ikke har kunnet sette fingeren p hva det kan vre heller. Jeg har kjent p at jeg er trtt og lei, jeg har snart vrt sykemeldt et r, det har vrt et av de lengste og tyngste rene i livet mitt. Jeg er flere hundre mil unna kjresten min, og generelt de jeg er veldig glad i. Jeg har mennesker her ogs som er glad i meg og som tar godt vare p meg, men jeg tar meg lov til kjenne p andre savn ogs. 

Mest av alt s savner jeg bare ha et ordentlig liv. 

Ting har s lenge vrt turbulent for meg, enten s har det vrt andre som har gjort livet vanskelig og utfordrende for meg, eller s har det vrt jeg som har skapt rabalderet for meg. Kaoset har liksom aldri villet ta slutt. Det er litt som om det har vrt en del av meg. Jeg kjenner at jeg til tider har litt vanskeligheter for puste, eller at jeg kanskje bare vil sette meg p et tog og forsvinne bort i ingenting. Men det hjelper jo ikke det heller, fordi alt ved meg vil bli hos meg med mindre jeg gjr noe med det. Jeg har tatt meg selv i fortrenge flelsene mine den siste uken, det er mye enklere si at det gr bra enn at det ikke gjr det. Jeg vet ikke hva jeg skal si alltid, fordi jeg ikke helt vet hva jeg fler selv. Av og til s er det bare snn det er. 

Pust med magen

Jeg puster og puster, s mye at jeg nesten hyperventilerer. Noen ganger s tar bare flelsene litt overhnd, stemningsleiet senker seg selvom jeg er proppet full av stabiliserende medisiner. Jeg vil jo hyle litt, jeg vil jo det. Men jeg sitter stille, sitter helt i ro og lar blgen skylle over meg, lar den dra med seg dritten tilbake i den mrke sjen. Tilbake der den kom fra. 

Det er ingen tilfeldighet at jeg sitter her jeg sitter i dag, det er ingen selvflge at jeg fortsatt str opp, gr og puster.
Jeg gir aldri opp, uansett hvor drlig alt ser ut i hodet mitt. Bare n dag til tenker jeg nr alt er som verst.
Du klarer faen meg n dag til
. Og dagen etter det, s falmer srene og et nytt kapittel starter. 

 

 

Helene

12.11.2017 kl. 21:01
Kjre, gode deg! Dette var sterkt lese. Jeg sender deg en god klem<3

Iris Anti

13.11.2017 kl. 09:45
Helene: <3 <3 Stor klem.

Cecilie kristiansen

12.11.2017 kl. 22:24
En stor klem til deg <3

Iris Anti

13.11.2017 kl. 09:45
Cecilie kristiansen: <3!

Guro

12.11.2017 kl. 23:18
Fortsett kjempe deg gjennom dagene, jeg VET det er dritslitsomt. Sender deg en god klem, si ifra hvis du trenger prate, jeg kjenner meg s igjen under du skriver! Klem <3

Iris Anti

13.11.2017 kl. 09:45
Guro: <3 h, tusen takk, det var skikkelig godt hre. Det skal jeg gjre, og i like s! Stor klem<3
  • Iris Anti

    Hei! Jeg er Iris, 23 r gammel og full av tanker. Livet er vanskelig til tider, og jeg legger ikke skjul p utfordringene det brer med seg. Jeg synes penhet er viktig, og jeg vil dele for bekjempe stigma. Videre er bloggen ogs et fristed for meg dele tankene jeg har, men ogs det fine med at alt blir bedre. Hper du vil flge meg!


    KONTAKT


    irisanti@icloud.com

    Sk

    Bla i bloggen


    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no