hits
  • 15.11.2017 kl. 13:52

STORYTIME : MAMMA ELSKET MEG IKKE

På bussholdeplassen ved Torp flyplass sitter en femten år gammel jente og venter på at hun skal bli hentet av mamma. Hun reiser på besøk annenhver helg nå som hun har blitt flyttet i fosterhjem. Det er minusgrader, og frosten står ut av munnen på henne. Det er ingen steder å gå for å varme seg, bensinstasjonen holder stengt på grunn av vedlikehold og oppussing. Har hun glemt meg? Hun visste jo at jeg skulle komme i dag? Jeg har jo ringt flere ganger, dobbeltsjekket.. Jeg ringer en gang til, spør hvor hun blir av. Hun sier at stefaren min er på vei. Og at han reiste for lenge siden. Jeg vet hvor lang tid turen tar, og jeg vet også at de har glemt det. Likevel later jeg som ingenting og gleder meg til å bli hentet likevel. Tærne er frosne, men det gjør ingenting. 

Jeg hadde alltid så høye forventninger til hvordan det ville bli å komme hjem igjen, likevel så stakk det mer og mer i brystet for hver gang jeg innså at det ikke var like gøyalt og fint for mamma som det var for meg. Jeg forsøkte å kommunisere hvor vondt det var for meg, og hun var enig. Det var vondt for henne også. For sånn var det jevnt, det handlet alltid om henne. Hvor synd det var for henne, hvor vondt hun alltid hadde det, hun som levde et tragisk liv men som aldri hadde baller nok til å gjøre noe med det. 

Men ingenting stoppet, hun drakk seg fortsatt dritings, han også. Tilværelsen fortsatte å være kald, alt det hun lovet ble aldri til. Det var liksom som at hun bare sa ting for å tilfredsstille meg der og da, uten å tenke over konsekvensene. Hun glemte meg bort, det var enda enklere etter at hun hadde gitt meg opp og sendt meg i fosterhjem fordi hun ikke orket å ta vare på meg. Noe hun aldri sa til meg, men som jeg ble nødt til å finne ut av i sakspapirene i senere tid. 

Jeg var veldig lojal mot mamma, og jeg elsket henne over alt på jord, som en datter gjør for moren sin. Jeg ønsket så hardt at det forholdet vi hadde skulle være et godt et. Men det ble aldri sånn, det var ikke sånn at hun kunne hjelpe meg med hjemmelekser, eller gi meg gode råd. Hun kunne aldri være der for meg som en mor skulle, fordi det lå ikke i henne. Hun er en av de menneskene som aldri burde fått barn. Det føles helt banalt å si, fordi det er litt som å si at jeg skulle ønske jeg aldri var her. Men hadde det ikke vært for at jeg havnet i et så bra fosterhjem som jeg gjorde, så hadde det nok vært sannheten. 

Alle de årene hos henne har skadet meg, uten tvil. Og jeg er nødt til å jobbe med dette hver eneste dag. Mitt forhold til relasjoner er helt ødelagt og jeg må finne ut av hvordan jeg skal takle det, jeg har så store vanskeligheter med mitt eget selvbilde fordi jeg så lenge har følt meg verdiløs. Verdiløs fordi jeg aldri var noe mer enn et barnebidrag for henne, ekstra spenn i lommeboka, og gjorde jeg det bra så var jeg også en hun kunne skryte av. Hun manipulerte meg i stykker, og så klaget hun over at jeg ikke var hel. Hun satte meg i så mange situasjoner som var utrygt for et barn, hun tok så mange valg som var så lite gjennomtenkte. Hun tenkte bare på seg selv. Jeg vet at jeg får pes for å skrive dette, men det å kunne skrive er en frihet for meg. 

Og alt dette har vært så vondt og sårt vet dere, fordi jeg i tillegg har fått høre fra henne at dette er noe jeg bare finner på selv. Fordi hun selv ikke kan erkjenne noe av det. Og jeg forstår det godt jeg, fordi jeg hadde vel sikkert ikke husket alt selv; Påvirket av ørten glass vin hver eneste kveld. 

Dette forholdet vil aldri kunne fikses, det vil være et åpent sår som lekes med tiden. Det blir noe jeg lærer å leve med fordi jeg ikke har noe annet valg. Det er så merkelig, fordi det er dette som er noe av det verste man kan oppleve. Det skrives bøker om det, det lages filmer om det. Mennesker som har sine issues på grunn av foreldrene. Pappa-problemene, den uendelige søken etter anerkjennelse, plis elsk meg, plis si at du er stolt av meg, la meg være noe for deg.

Så ja, det stikker ekstra i brystet når jeg ser mor og datter ute på kjøpesenteret, det stikker ekstra når vennene mine får gode meldinger av mødrene sine som gjør alt hva de kan for å støtte oppunder. Av og til knekker jeg, jeg gjør jo det. Av og til gråter jeg høyt og synes synd på meg selv fordi jeg skulle ønsket moren min elsket meg som deres mor elsker dem. 

Men, jeg reiser meg også igjen, og tørker mine egne tårer. Jeg legger håret bak ørene også smiler jeg. Fordi jeg er ikke henne. Jeg er meg, og jeg skal et sted. Jeg skal ikke bli værende i grøfta hvor alt er tragisk og sørgelig. Jeg skal ikke være verdiløs som hun har fått meg til å føle meg. Jeg er bedre enn det. Jeg er sterkere enn det.  Hun tok aldri tak i seg selv, eller sine problemer. Disse ble drukket ned og ruset bort.  Jeg har et valg, jeg velger livet. Og jeg velger å gjøre det så bra jeg bare kan. Jeg skal komme meg forbi dette og bli så uendelig mye bedre enn hva jeg har blitt fortalt at jeg er. Fordi det er det som er så fantastisk med å bli voksen, man har dette hele ene og alene ansvaret for at livet og fremtiden skal bli best mulig for seg selv. 

 

Tl

15.11.2017 kl. 14:12
Du burde skrive bøker, jeg tror du hjelper mange mennesker med innleggene dine. <3

Charlene N. Nedrum

15.11.2017 kl. 15:37
Nydelig innlegg Iris <3 Du er bare helt fantastisk! så sterk og en helt enorm ståpå vilje!! utrolig tris å høre om forholdet til moren din.... jeg så nettopp en dokumentar "broken child" på hbo, fy fader, helt sykt hvordan foreldre kan etterlate barna til seg selv og hvor mye omsorgssvikt som finnes der ute... jeg satt med tårer gjennom hele dokumentaren, for jeg kan virkelig ikke forstå tankegangen, nå som jeg er mor selv... Hvordan en kan sette seg selv foran sitt eget barn på den måten... for meg er dette helt absurd.... Jeg synes du er beintøff som har gått igjennom dette og er så åpen om det som du er! stå på jenta mi!! jeg digger deg <3 <3 <3

Heidi

15.11.2017 kl. 16:34
Du er så himla rå på å skrive, du videreformidler følelsene dine via tekst, og det er så sykt sterkt.

Mange klemmer til deg💜

Carinas

15.11.2017 kl. 20:07
Tenkte også på bokskriving etter at jeg leste akkurat dette innlegget

Helene

16.11.2017 kl. 00:45
Dette traff meg rett i hjertet! Du er råsterk<3
  • Iris Anti

    Hei! Jeg er Iris, 23 år gammel og full av tanker. Livet er vanskelig til tider, og jeg legger ikke skjul på utfordringene det bærer med seg. Jeg synes åpenhet er viktig, og jeg vil dele for å bekjempe stigma. Videre er bloggen også et fristed for meg å dele tankene jeg har, men også det fine med at alt blir bedre. Håper du vil følge meg!


    KONTAKT


    irisanti@icloud.com

    Søk

    Bla i bloggen


    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no