hits
  • 15.11.2017 kl. 13:52

STORYTIME : MAMMA ELSKET MEG IKKE

P bussholdeplassen ved Torp flyplass sitter en femten r gammel jente og venter p at hun skal bli hentet av mamma. Hun reiser p besk annenhver helg n som hun har blitt flyttet i fosterhjem. Det er minusgrader, og frosten str ut av munnen p henne. Det er ingen steder g for varme seg, bensinstasjonen holder stengt p grunn av vedlikehold og oppussing. Har hun glemt meg? Hun visste jo at jeg skulle komme i dag? Jeg har jo ringt flere ganger, dobbeltsjekket.. Jeg ringer en gang til, spr hvor hun blir av. Hun sier at stefaren min er p vei. Og at han reiste for lenge siden. Jeg vet hvor lang tid turen tar, og jeg vet ogs at de har glemt det. Likevel later jeg som ingenting og gleder meg til bli hentet likevel. Trne er frosne, men det gjr ingenting. 

Jeg hadde alltid s hye forventninger til hvordan det ville bli komme hjem igjen, likevel s stakk det mer og mer i brystet for hver gang jeg inns at det ikke var like gyalt og fint for mamma som det var for meg. Jeg forskte kommunisere hvor vondt det var for meg, og hun var enig. Det var vondt for henne ogs. For snn var det jevnt, det handlet alltid om henne. Hvor synd det var for henne, hvor vondt hun alltid hadde det, hun som levde et tragisk liv men som aldri hadde baller nok til gjre noe med det. 

Men ingenting stoppet, hun drakk seg fortsatt dritings, han ogs. Tilvrelsen fortsatte vre kald, alt det hun lovet ble aldri til. Det var liksom som at hun bare sa ting for tilfredsstille meg der og da, uten tenke over konsekvensene. Hun glemte meg bort, det var enda enklere etter at hun hadde gitt meg opp og sendt meg i fosterhjem fordi hun ikke orket ta vare p meg. Noe hun aldri sa til meg, men som jeg ble ndt til finne ut av i sakspapirene i senere tid. 

Jeg var veldig lojal mot mamma, og jeg elsket henne over alt p jord, som en datter gjr for moren sin. Jeg nsket s hardt at det forholdet vi hadde skulle vre et godt et. Men det ble aldri snn, det var ikke snn at hun kunne hjelpe meg med hjemmelekser, eller gi meg gode rd. Hun kunne aldri vre der for meg som en mor skulle, fordi det l ikke i henne. Hun er en av de menneskene som aldri burde ftt barn. Det fles helt banalt si, fordi det er litt som si at jeg skulle nske jeg aldri var her. Men hadde det ikke vrt for at jeg havnet i et s bra fosterhjem som jeg gjorde, s hadde det nok vrt sannheten. 

Alle de rene hos henne har skadet meg, uten tvil. Og jeg er ndt til jobbe med dette hver eneste dag. Mitt forhold til relasjoner er helt delagt og jeg m finne ut av hvordan jeg skal takle det, jeg har s store vanskeligheter med mitt eget selvbilde fordi jeg s lenge har flt meg verdils. Verdils fordi jeg aldri var noe mer enn et barnebidrag for henne, ekstra spenn i lommeboka, og gjorde jeg det bra s var jeg ogs en hun kunne skryte av. Hun manipulerte meg i stykker, og s klaget hun over at jeg ikke var hel. Hun satte meg i s mange situasjoner som var utrygt for et barn, hun tok s mange valg som var s lite gjennomtenkte. Hun tenkte bare p seg selv. Jeg vet at jeg fr pes for skrive dette, men det kunne skrive er en frihet for meg. 

Og alt dette har vrt s vondt og srt vet dere, fordi jeg i tillegg har ftt hre fra henne at dette er noe jeg bare finner p selv. Fordi hun selv ikke kan erkjenne noe av det. Og jeg forstr det godt jeg, fordi jeg hadde vel sikkert ikke husket alt selv; Pvirket av rten glass vin hver eneste kveld. 

Dette forholdet vil aldri kunne fikses, det vil vre et pent sr som lekes med tiden. Det blir noe jeg lrer leve med fordi jeg ikke har noe annet valg. Det er s merkelig, fordi det er dette som er noe av det verste man kan oppleve. Det skrives bker om det, det lages filmer om det. Mennesker som har sine issues p grunn av foreldrene. Pappa-problemene, den uendelige sken etter anerkjennelse, plis elsk meg, plis si at du er stolt av meg, la meg vre noe for deg.

S ja, det stikker ekstra i brystet nr jeg ser mor og datter ute p kjpesenteret, det stikker ekstra nr vennene mine fr gode meldinger av mdrene sine som gjr alt hva de kan for sttte oppunder. Av og til knekker jeg, jeg gjr jo det. Av og til grter jeg hyt og synes synd p meg selv fordi jeg skulle nsket moren min elsket meg som deres mor elsker dem. 

Men, jeg reiser meg ogs igjen, og trker mine egne trer. Jeg legger hret bak rene ogs smiler jeg. Fordi jeg er ikke henne. Jeg er meg, og jeg skal et sted. Jeg skal ikke bli vrende i grfta hvor alt er tragisk og srgelig. Jeg skal ikke vre verdils som hun har ftt meg til fle meg. Jeg er bedre enn det. Jeg er sterkere enn det.  Hun tok aldri tak i seg selv, eller sine problemer. Disse ble drukket ned og ruset bort.  Jeg har et valg, jeg velger livet. Og jeg velger gjre det s bra jeg bare kan. Jeg skal komme meg forbi dette og bli s uendelig mye bedre enn hva jeg har blitt fortalt at jeg er. Fordi det er det som er s fantastisk med bli voksen, man har dette hele ene og alene ansvaret for at livet og fremtiden skal bli best mulig for seg selv. 

 

Tl

15.11.2017 kl. 14:12
Du burde skrive bker, jeg tror du hjelper mange mennesker med innleggene dine. <3

Charlene N. Nedrum

15.11.2017 kl. 15:37
Nydelig innlegg Iris <3 Du er bare helt fantastisk! s sterk og en helt enorm stp vilje!! utrolig tris hre om forholdet til moren din.... jeg s nettopp en dokumentar "broken child" p hbo, fy fader, helt sykt hvordan foreldre kan etterlate barna til seg selv og hvor mye omsorgssvikt som finnes der ute... jeg satt med trer gjennom hele dokumentaren, for jeg kan virkelig ikke forst tankegangen, n som jeg er mor selv... Hvordan en kan sette seg selv foran sitt eget barn p den mten... for meg er dette helt absurd.... Jeg synes du er beintff som har gtt igjennom dette og er s pen om det som du er! st p jenta mi!! jeg digger deg <3 <3 <3

Heidi

15.11.2017 kl. 16:34
Du er s himla r p skrive, du videreformidler flelsene dine via tekst, og det er s sykt sterkt.

Mange klemmer til deg💜

Carinas

15.11.2017 kl. 20:07
Tenkte ogs p bokskriving etter at jeg leste akkurat dette innlegget

Helene

16.11.2017 kl. 00:45
Dette traff meg rett i hjertet! Du er rsterk<3
  • Iris Anti

    Hei! Jeg er Iris, 23 r gammel og full av tanker. Livet er vanskelig til tider, og jeg legger ikke skjul p utfordringene det brer med seg. Jeg synes penhet er viktig, og jeg vil dele for bekjempe stigma. Videre er bloggen ogs et fristed for meg dele tankene jeg har, men ogs det fine med at alt blir bedre. Hper du vil flge meg!


    KONTAKT


    irisanti@icloud.com

    Sk

    Bla i bloggen


    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no