hits
  • 16.11.2017 kl. 10:35

Psykologen og jeg

06:30 våkner jeg, det er svart ute og jeg har min aller første psykologtime klokken åtte. Jeg aner ikke hva jeg går til og det skremmer meg, jeg vet ikke hvem denne personen er som skal sitte å bedømme meg, dette mennesket jeg skal dele mine sorteste tanker til. Jeg lager meg en kopp te, skimter at det er minusgrader ute. Det er noen som sier at du ikke har en sjans til å kunne vite hvordan andre ser deg som menneske utenfra, og hadde du møtt på deg selv så ville du ikke gjenkjent deg. Jeg vet ikke om den tanken er befriende, eller dritskummel. Om ikke annet så er det i alle fall veldig interessant. Han er ikke som jeg har sett for meg, jeg ante ikke hva jeg så for meg. Kanskje at han skulle være litt strammere, litt gamlere, litt kortere i svarene. Men han er ikke sånn, han er ikke som jeg trodde. Han stiller gode spørsmål, han reagerer på det jeg sier. Han sier at han må ta en pause og la alt jeg sier gå innpå han. Han sitter ikke som hun forrige terapauten min gjorde, han har ikke pokerfjes og tviholder på det profesjonelle i seg. Han ler godt, han har kjempegod karisma og det gjør meg glad inni meg. Men han sier også alvorlig " Uten den driven du har i deg, så hadde du ikke sittet her i dag." Jeg smiler, men jeg tar det til meg. Jeg blir bedt om å respektere traumene jeg har gått gjennom, og ikke hate de. Fordi man skal ha en respekt for det man har gått gjennom. Han sier at jeg har god kontakt med følelsene mine, og at jeg klarer å reflektere godt over det. Det er godt å se sier han, fordi det er ikke ofte jeg opplever det hos pasientene jeg har. 

Jeg har som han sier vanskeligheter for å ta til meg de positive tingene jeg gjør og oppnår, men jeg blir bedt om å ta det til meg. På ordentlig. Jeg føler meg heldig, heldig som har noen som lytter, som får treffe en som kan forstå selvom jeg ikke sier så mye. Jeg må grave i de vondeste sårene som aldri vil leges, derfor er det ekstra viktig at jeg er snill mot meg selv. Det er så utrolig viktig å være snill mot seg selv. 

Victoria Larsen

16.11.2017 kl. 10:54
Jeg håper det har gått fint! :-)

Oda

16.11.2017 kl. 15:07
Du skriver så vanvittig bra! Jeg er glad på dine vegne for at du fikk en god opplevelse :)
  • Iris Anti

    Hei! Jeg er Iris, 23 år gammel og full av tanker. Livet er vanskelig til tider, og jeg legger ikke skjul på utfordringene det bærer med seg. Jeg synes åpenhet er viktig, og jeg vil dele for å bekjempe stigma. Videre er bloggen også et fristed for meg å dele tankene jeg har, men også det fine med at alt blir bedre. Håper du vil følge meg!


    KONTAKT


    irisanti@icloud.com

    Søk

    Bla i bloggen


    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no