hits
  • 17.11.2017 kl. 21:44

Tanker som omfavner meg

Jeg vil gjerne skrive mye, om alt, om meg, om hva jeg gjør og hvor jeg befinner meg. Hvem er jeg egentlig? Alle spørsmål som svirrer men som jeg ikke helt klarer å svare på. Jeg vil så mye, men hodet mitt sier at jeg kan så lite. Det føles så jævlig. Jeg er min aller største kritiker, og kan også da være min aller største støtte, hvis jeg tillater meg det. Jeg synes bare det er så vanskelig å tenke over at det er så lett for meg å tenke så stygt om meg selv når jeg ikke burde. 

Et sted i meg bor en sårbar 4 åring, et annet sted i meg finner jeg en voksen dame som er klar for livet og ready for fight. Når man har hatt en trøblete oppvekst som jeg har hatt så blir ikke voksenlivet sånn man har sett for seg, jeg mistet grepet om meg selv som 22 åring, jeg visste ikke lenger hva jeg mente, hva jeg sto for eller hva jeg egentlig ville. Jeg traff veggen i hundre kilometer i timen. Krasj, boom, bang. Så er det opp til meg igjen å plukke sammen bitene og bygge de opp igjen til det som nå kan bli det beste livet jeg har hatt, det er i alle fall det jeg håper på. Jeg satser alt og holder fingrene krysset bak ryggen så ingen ser. Nå befinner jeg meg i Sverige, hos pappaen min som jeg heller ikke har fått hatt særlig kontakt med opp igjennom, fordi moren min ikke tillot det. Fordi hun var så giret på å snakke stygt om han til meg da jeg var ung. Jeg vil at dere skal tenke litt over det, dere foreldre som  har barn men som er skilt. Fordi dere skaper ingenting annet enn uttrygghet hos barnet ved å kaste dritt på hverandre. Det blir liksom ikke på hverandre heller, men dritt som blir kastet på barnet, via dere. 

Jeg prøver å gjenskape en relasjon som aldri helt fikk finne sted, og det er heller ikke enkelt, det kan jeg skrive under på. Men det er verdt det, hvert eneste sekund. Vi er alle på leting etter meningen med livet vårt, hva vi skal holde på med. Hva vi skal drive med, hva som driver oss som mennesker. Hva som driver meg vet jeg enda ikke, men jeg vet at jeg har en driv som er grunnen til at jeg er i live. Og den driven tviholder jeg på. 

Men nå er det snakk om fremtiden, driven som skal drive meg videre. Og skal jeg være dønn ærlig så skremmer fremtiden meg, mest fordi jeg har brukt hvert eneste minutt på å overleve dagen som er, og den som skal komme. Jeg har ikke våget å tenke så langt, og nå er jeg nødt til å tro på meg selv mer enn noe annet. Fordi jeg vil et sted, jeg vet bare ikke hvor. 

 

 

Guro

17.11.2017 kl. 22:20
<3

julietalivstil

18.11.2017 kl. 19:14
<3

Tanja

18.12.2017 kl. 20:00
æ lure på siden fortiden din med alkohol har vært slik den e . Drikk du alkohol eller e du avholds ? Du e flink t å blogge ❤️
  • Iris Anti

    Hei! Jeg er Iris, 23 år gammel og full av tanker. Livet er vanskelig til tider, og jeg legger ikke skjul på utfordringene det bærer med seg. Jeg synes åpenhet er viktig, og jeg vil dele for å bekjempe stigma. Videre er bloggen også et fristed for meg å dele tankene jeg har, men også det fine med at alt blir bedre. Håper du vil følge meg!


    KONTAKT


    irisanti@icloud.com

    Søk

    Bla i bloggen


    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no