hits
  • 16.01.2018 kl. 16:21

Jeg velger meg

"Det går bra"

Nonchalante meg har universiell gullmedalje i å spe alle personlige problemer under teppet. Alt annet er viktigere, å følge med på andre, å være en venn, en kjæreste, en datter. Jeg ønsker aldri å være til bry, det er det verste jeg vet. Men etter alt som skjedde nå i høst, så går det ikke lengre an å gå på dette teppet. Det er farlig, jeg faller bare pladask hver gang jeg prøver å trampe over det.

( Wish you were beer )

Jeg tror at det å prioritere meg selv, helt på ordentlig har vært en av de største og vanskeligste tingene jeg noen gang har gjort for meg selv. Før så trodde jeg at jeg alltid ville bli lykkelig hvis jeg bare hadde gjort det litt bedre på jobben, mestret litt bedre på skolen. Jeg har ofte følt meg som verdens største hykler fordi jeg har vært så god på å gi råd, jeg har sett alt jeg har slitt med så klart, men likevel så har jeg valgt å ignorere. Alt for mange ganger har jeg sagt ja til ting jeg egentlig har hatt lyst til å takke nei til. Alt for mange ganger har jeg gitt blanke i den dårlige magefølelsen, også har jeg gått helt i klikk fordi jeg visste at jeg hadde rett. Skuffet meg selv, over at jeg har latt meg overkjøre så mye som jeg har når jeg egentlig ikke har hatt behov for det. Skuffet over at jeg ikke har klart å se meg selv tydelig nok, også skuffet over at jeg er så utrolig dyktig til å lete etter dårlige sider med meg selv. Jeg har alltid valgt å se på meg selv som et dårlig menneske fordi moren min har sett så ned på meg i alle år, det gjør meg så frustert, forbannet og lei meg at jeg har måttet arve hennes dårlige innflytelser. Men som pappa sa " Du har hele livet foran deg, det har ikke hun ", og selvom det er skarpt å høre så er det faktisk sant. Jeg lener meg så veldig på friheten over at jeg har muligheten til å leve mitt liv. Jeg kan gjøre hva jeg vil, så lenge jeg tror nok på meg selv.  

På et eller annet tidspunkt så sa det stopp i meg, jeg vet ikke om det var fordi psykologen min så håp i meg og at han har vært så utrolig flink til å se meg, eller det at jeg for  første gang klarer å se mulighetene jeg har. Kanskje en blanding, jeg får så mange fine tilbakemeldinger og det er min plikt å lytte til det. 

Jeg er ikke et perfekt menneske, jeg har gjort så mye dumt og dyttet fra meg så mange, jeg har virkelig såret folk og jeg har skuffet så mange. Men samtidig så er jeg i en prosess, som vi alle er. Prosessen som heter selve livet, dette evigvarende pensumet som man feiler på helt til man seirer. 

Jeg har ingen planer om å gi opp, selvom noen dager kan være mørke så vet jeg at det ikke varer. Ingenting varer, snøen forsvinner og våren kommer, så er det sommer, høst og det blir vinter igjen. 

lsteen

16.01.2018 kl. 17:39
En blogg jeg skal følge videre med på

intodeep

21.01.2018 kl. 14:21
Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Flink til å sette ord på ting er du:)
  • Iris Anti

    Hei! Jeg er Iris, 23 år gammel og full av tanker. Livet er vanskelig til tider, og jeg legger ikke skjul på utfordringene det bærer med seg. Jeg synes åpenhet er viktig, og jeg vil dele for å bekjempe stigma. Videre er bloggen også et fristed for meg å dele tankene jeg har, men også det fine med at alt blir bedre. Håper du vil følge meg!


    KONTAKT


    irisanti@icloud.com

    Søk

    Bla i bloggen


    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no