hits
  • 17.01.2018 kl. 18:37

Når angsten er en venn

I dag var jeg hos psykologen, og for første gang noen sinne hadde jeg med meg noen. Pappa. Berget. Fjellet. Det stødige skjæret. 

Jeg tror at flere mennesker burde gå til psykolog, ikke fordi jeg mener at alle mennesker er korka i bollen. Men fordi man lærer seg selv å kjenne på en helt annen måte. Det åpner opp for flere muligheter, man blir liksom aldri utlært når det kommer til seg selv heller. Og det du tror om deg selv er ikke alltid riktig, ved å stille de riktige spørsmålene og vinkle de viktigste dilemmaene gjør utrolig mye. Psykologen jeg har nå er fantastisk, han skribler og skisser lange linjer og sirkler på ark, peker og forklarer, ler og skildrer. Han er en spøkefugl, med god humor og samtidig så ser han meg. Det synes jeg er så uendelig vakkert i seg selv. 

Jeg tvang meg selv til å ha en treningsfri dag, en hviledag. Jeg vet med meg selv at jeg er så rastløs, og at min indre PTSD ikke klarer å tillate meg å ligge i sengen hele dagen. Så jeg må alltid gjøre NOE, men det kan være hva som helst. Jeg pleier vanligvis å løpe fra tankene mine, løper gjennom følelsene mine på treningsmølla, helt til jeg ikke orker mer. Helt til jeg ikke har krefter til å tenke, da hviler jeg. Men selvom jeg er mester på å springe fra alt så er det også viktig at jeg stopper opp for å kjenne på det som er. Jeg må før eller siden møte meg selv, jeg kan ikke for alltid leke gjemsel med mitt indre jeg. 

Den siste tiden har jeg hatt veldig mye angst, den har for aller første gang ikke vært trigget, det er med andre ord ingenting som har utløst det. Det knyter seg i brystet når jeg skriver dette, og jeg har ikke peiling på hvorfor. Psykologen min sier at dette er en god ting, pappa lurte veldig på hva han/jeg kan gjøre for at det skal bli bedre? Han var veldig søt da han svarte " Til slutt blir man venn med den ". Jeg? Venn med min egen angst? Har det klikka for deg? Men det er faktisk helt sant. Det jeg har vært igjennom vil for alltid sitte i meg, jeg vil aldri kunne ignorere det.  Jeg vil aldri kunne leve et helt normalt liv, uten mørke tanker. Men å akseptere det er et steg i riktig retning. Jeg skal knytte vennskap med det som knyter i brystet mitt. Venn for livet. Jeg klarer ikke helt å smake på det uten å føle litt bitterhet  over det. Det er faktisk sånn at den forteller meg noe, og jeg må lytte. 

 

Helena Westergren

17.01.2018 kl. 18:42
veldig bra skrevet!! og veldig viktig

Martin

18.01.2018 kl. 00:45
Oppdaget bloggen din nylig, og du setter så veldig godt ord på alt av tanker og følelser. Likte det du skrev om å bli venn med angsten, tenker endel på det selv. Har innsett at jeg ikke kan gjøre noe med det som har skjedd før, og på godt og vondt så har det gjort meg til den jeg er idag. Så jeg skjønte at jeg ikke kunne løpe fra det, så jeg har prøvd å se det positive det har gjort for den jeg har blitt, selv om det har vært litt vanskelig å finne noe noen ganger, så har jeg prøvd å blitt venn med depresjonen og tankene.

Jeg håper og tror at du kan klare å knytte det vennskapet, og at det styrker deg Iris!

jeaegeland

19.01.2018 kl. 04:52
Må si meg enig med Martin ovenfor her. Fantastisk <3
  • Iris Anti

    Hei! Jeg er Iris, 23 år gammel og full av tanker. Livet er vanskelig til tider, og jeg legger ikke skjul på utfordringene det bærer med seg. Jeg synes åpenhet er viktig, og jeg vil dele for å bekjempe stigma. Videre er bloggen også et fristed for meg å dele tankene jeg har, men også det fine med at alt blir bedre. Håper du vil følge meg!


    KONTAKT


    irisanti@icloud.com

    Søk

    Bla i bloggen


    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no