hits
  • 17.01.2018 kl. 18:37

Nr angsten er en venn

I dag var jeg hos psykologen, og for frste gang noen sinne hadde jeg med meg noen. Pappa. Berget. Fjellet. Det stdige skjret. 

Jeg tror at flere mennesker burde g til psykolog, ikke fordi jeg mener at alle mennesker er korka i bollen. Men fordi man lrer seg selv kjenne p en helt annen mte. Det pner opp for flere muligheter, man blir liksom aldri utlrt nr det kommer til seg selv heller. Og det du tror om deg selv er ikke alltid riktig, ved stille de riktige sprsmlene og vinkle de viktigste dilemmaene gjr utrolig mye. Psykologen jeg har n er fantastisk, han skribler og skisser lange linjer og sirkler p ark, peker og forklarer, ler og skildrer. Han er en spkefugl, med god humor og samtidig s ser han meg. Det synes jeg er s uendelig vakkert i seg selv. 

Jeg tvang meg selv til ha en treningsfri dag, en hviledag. Jeg vet med meg selv at jeg er s rastls, og at min indre PTSD ikke klarer tillate meg ligge i sengen hele dagen. S jeg m alltid gjre NOE, men det kan vre hva som helst. Jeg pleier vanligvis lpe fra tankene mine, lper gjennom flelsene mine p treningsmlla, helt til jeg ikke orker mer. Helt til jeg ikke har krefter til tenke, da hviler jeg. Men selvom jeg er mester p springe fra alt s er det ogs viktig at jeg stopper opp for kjenne p det som er. Jeg m fr eller siden mte meg selv, jeg kan ikke for alltid leke gjemsel med mitt indre jeg. 

Den siste tiden har jeg hatt veldig mye angst, den har for aller frste gang ikke vrt trigget, det er med andre ord ingenting som har utlst det. Det knyter seg i brystet nr jeg skriver dette, og jeg har ikke peiling p hvorfor. Psykologen min sier at dette er en god ting, pappa lurte veldig p hva han/jeg kan gjre for at det skal bli bedre? Han var veldig st da han svarte " Til slutt blir man venn med den ". Jeg? Venn med min egen angst? Har det klikka for deg? Men det er faktisk helt sant. Det jeg har vrt igjennom vil for alltid sitte i meg, jeg vil aldri kunne ignorere det.  Jeg vil aldri kunne leve et helt normalt liv, uten mrke tanker. Men akseptere det er et steg i riktig retning. Jeg skal knytte vennskap med det som knyter i brystet mitt. Venn for livet. Jeg klarer ikke helt smake p det uten fle litt bitterhet  over det. Det er faktisk snn at den forteller meg noe, og jeg m lytte. 

 

Helena Westergren

17.01.2018 kl. 18:42
veldig bra skrevet!! og veldig viktig

Martin

18.01.2018 kl. 00:45
Oppdaget bloggen din nylig, og du setter s veldig godt ord p alt av tanker og flelser. Likte det du skrev om bli venn med angsten, tenker endel p det selv. Har innsett at jeg ikke kan gjre noe med det som har skjedd fr, og p godt og vondt s har det gjort meg til den jeg er idag. S jeg skjnte at jeg ikke kunne lpe fra det, s jeg har prvd se det positive det har gjort for den jeg har blitt, selv om det har vrt litt vanskelig finne noe noen ganger, s har jeg prvd blitt venn med depresjonen og tankene.

Jeg hper og tror at du kan klare knytte det vennskapet, og at det styrker deg Iris!

jeaegeland

19.01.2018 kl. 04:52
M si meg enig med Martin ovenfor her. Fantastisk <3
  • Iris Anti

    Hei! Jeg er Iris, 23 r gammel og full av tanker. Livet er vanskelig til tider, og jeg legger ikke skjul p utfordringene det brer med seg. Jeg synes penhet er viktig, og jeg vil dele for bekjempe stigma. Videre er bloggen ogs et fristed for meg dele tankene jeg har, men ogs det fine med at alt blir bedre. Hper du vil flge meg!


    KONTAKT


    irisanti@icloud.com

    Sk

    Bla i bloggen


    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no