• 07.10.2017 kl. 23:40

Mangelen på trygghet

Trygghet er en essensiell del av livet vårt, vi trenger det for å overleve. Vi trenger grobunn, tilhørighet, trygghet, rammer, omsorg og kjærlighet. 

Dessverre er det sånn i virkeligheten at det er veldig mange barn i dag som opplever å ikke få dette, det er så mange barn som blir født inn i familier av noen som slett ikke burde hatt barn. Rammene blir ikke satt, kjærligheten får ikke gro, og tryggheten flyter ut og blir det stikk motsatte. Dette skjer, det skal ikke skje, og det burde ikke finne sted. Men det gjør det. Uttrygghet er farlig, det å ikke føle at man hører til noe sted er farlig, og å føle at man er skikkelig skikkelig verdiløs i egen eksistens er farlig. 

Jeg er et barn som ble vokst opp på et sted jeg ikke burde vært vokst opp, mine rammer fikk aldri bli til. Og jeg fikk ikke vokse til og bli trygg i meg selv sånn som jeg skulle ha blitt. Mangel på bekreftelse og anerkjennelse. Det er vondt, dritt, og det gjør livet forferdelig mye vanskeligere enn hva det trenger å være. For meg har veien vært laang og kronglete. Jeg har ikke klart å be om hjelp, jeg har ikke våget å be om hjelp. Jeg har tenkt at jeg skal være voksen, og jeg skal klare alt selv. Jeg satte meg mål, sykelige mål med urealistiske forventninger. Og når jeg ikke klarte å nå disse absurde målene jeg hadde satt for meg selv, da var jeg mislykket. Jeg har vært så streng med med selv, og jeg har aldri blitt fornøyd uansett hvor bra jeg har gjort det. Jeg var i en konstant jakt på en høy som skulle ta meg ut av dritten og gjøre at jeg fikk et fantastisk liv. Så enkelt er det bare ikke. Det har seg nemlig sånn at går man gjennom traumatiske ting så MÅ det bearbeides, hvis ikke så tar det deg igjen før eller siden. Og med meg, så kom det som en frontkollisjon i fjellveggen i 200km/t. Oppveksten min gjorde meg utrygg, jeg har blitt psykisk mishandlet, manipulert og utsatt for ekstrem alkoholisme og vold i hjemmet. 

For meg så var det uaktuelt å skulle be om hjelp, jeg skulle klare det selv, og uansett om jeg så følte at jeg trengte hjelp så ville jeg aldri ta i mot det. Rett og slett fordi jeg ikke følte at jeg fortjente det. For så lavt selvbilde har jeg nemlig hatt. Jeg falt ned i en grøft og kom meg ikke opp igjen, jeg fikset det ikke selv ; Og jeg var så skuffet. 

Men nå, etter at jeg endelig gjorde det. Etter at jeg trosset mine egne skitne tanker om hvor verdiløs jeg var så ble ikke fremtiden så skummel lengre, jeg blir ivaretatt nå. Jeg får den omsorgen jeg trenger. Det er aldri flaut å føle at man trenger å bli tatt vare på. Jeg har lært at uansett alder så vil vi alltid trenge det på et eller annet tidspunkt. Mennesker trenger mennesker, og familie trenger familie. Jeg trenger ikke lengre å føle at jeg må prestere, eller at jeg føler at jeg må være bedre enn det jeg er. Fordi jeg, jeg er god nok i massevis. Og det er du også. 

 

  • 05.10.2017 kl. 12:45

VM i Isolasjon

Jeg krøker meg sammen, tar hendene til ansiktet og hiver etter pusten. Pulsen min øker og jeg kjenner at panikken driver meg fra 0-100 på no time. Jeg har en veninne som kommer over, jeg har selv avtalt dette. 10 minutter igjen og kvalmen stiger. Nei. Det går ikke. Jeg stenger meg inne på badet og drar knærne under haka. Jeg sitter sånn i noe som føles som hundre år, jeg vil bare forsvinne fra overflaten. Det ringer på døren, mange ganger. For hver gang dunker hjertet enda hardere, jeg klarer ikke dette tenker jeg.  

Jeg skrur av mobilen og bestemmer meg for å late som jeg ikke er hjemme, selvom hun vet at jeg er hjemme. Hun vet at vi har avtale og hun banker på lenge. Jeg zooner ut og lurer på hvordan i alle dager jeg skal kunne forklare denne situasjonen. Jeg klarer ikke det heller, det faller bare bort i en teit unnskyldning. Jeg skammer meg så hardt og så lenge etterpå, for så og bli uendelig fortvilet over hvorfor jeg ikke klarer å oppføre meg som et normalt menneske. 

Dette, mine damer og herrer er et klassisk utdrag fra livet mitt. Verdensmester i isolering, skulle hatt medalje. Jeg har funnet det vanskelig å være til bry, og dersom jeg har hatt et problem eller slitt med noe så har det vært enklere for meg å lukke meg inn i meg selv fremfor å snakke om det. Det virker helt umulig å skulle lette brystet, det er som om noen står og tramper på det. Best å bare holde seg for seg selv. Bort fra alle andre, så jeg slipper å ødelegge for noen, så jeg slipper å måtte være til bry.  Dette synes jeg er så flaut, så mange ganger har jeg feiget ut fordi jeg har stått der i full panikk og ikke visst hvor jeg skulle tatt veien. Jeg har frosset fast i bakken og blitt tom i blikket, slitt med å være åpen med meg selv. Jeg skjønte ingenting, jeg forsto ikke mine egne reaksjoner og det eneste jeg kunne tenke det var at jeg var annerledes. Ville jeg noen gang kunne klare å ha et normalt forhold til noen som helst? Helt sikkert ikke, men tenker jeg meg om så er ikke normal mitt ideal.  

Angst er ingen spøk, og lenge gikk jeg rundt og handlet ut i fra panikk og jeg var ikke i stand til å forstå hva som var galt med meg. Hva feilte det meg, hvorfor kunne jeg ikke bare gå ut som andre, hvorfor var det så vanskelig å møte venner som jeg var så himla glad i. Hvorfor var det så vanskelig å ringe og si at jeg hadde det vanskelig? 

Sannheten er jo at jeg gjerne ønsket å fikse alt selv, jeg ville glemme fortiden og traumene, jeg ville trosse alt dette og vise at jeg kunne fungere selv om jeg har vært gjennom så mye traumer. Jeg ville ikke at dette skulle påvirke meg fordi jeg ville leve et godt og selvstendig liv. Problemet var at jeg visste ikke hvordan. Når man sitter der midt i dritten så føler man også at alle andre takler livet eksepsjonelt mye bedre enn seg selv. Jeg følte meg som en total failure, noe som heller ikke gjorde selvbildet mitt særlig bedre. 

Nå i ettertid ser jeg at jeg kunne gjort mye annerledes, og jeg har lært stort av de feilene jeg har gjort og fra alle jeg har dyttet bort. Samtidig kjenner jeg på hvor viktig det har vært for meg å akseptere meg selv og de følelsene jeg har, tidligere har jeg fortrengt de. Men det er først når jeg åpner meg opp for meg selv, at muligheten for forandring finnes. 

  • Iris Anti

    Hei! Jeg er Iris, 23 år gammel og full av tanker. Livet er vanskelig til tider, og jeg legger ikke skjul på utfordringene det bærer med seg. Jeg synes åpenhet er viktig, og jeg vil dele for å bekjempe stigma. Videre er bloggen også et fristed for meg å dele tankene jeg har, men også det fine med at alt blir bedre. Håper du vil følge meg!


    KONTAKT


    irisanti@icloud.com

    Søk

    Bla i bloggen


    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
    hits