hits
  • 07.10.2017 kl. 23:40

Mangelen p trygghet

Trygghet er en essensiell del av livet vrt, vi trenger det for overleve. Vi trenger grobunn, tilhrighet, trygghet, rammer, omsorg og kjrlighet. 

Dessverre er det snn i virkeligheten at det er veldig mange barn i dag som opplever ikke f dette, det er s mange barn som blir fdt inn i familier av noen som slett ikke burde hatt barn. Rammene blir ikke satt, kjrligheten fr ikke gro, og tryggheten flyter ut og blir det stikk motsatte. Dette skjer, det skal ikke skje, og det burde ikke finne sted. Men det gjr det. Uttrygghet er farlig, det ikke fle at man hrer til noe sted er farlig, og fle at man er skikkelig skikkelig verdils i egen eksistens er farlig. 

Jeg er et barn som ble vokst opp p et sted jeg ikke burde vrt vokst opp, mine rammer fikk aldri bli til. Og jeg fikk ikke vokse til og bli trygg i meg selv snn som jeg skulle ha blitt. Mangel p bekreftelse og anerkjennelse. Det er vondt, dritt, og det gjr livet forferdelig mye vanskeligere enn hva det trenger vre. For meg har veien vrt laang og kronglete. Jeg har ikke klart be om hjelp, jeg har ikke vget be om hjelp. Jeg har tenkt at jeg skal vre voksen, og jeg skal klare alt selv. Jeg satte meg ml, sykelige ml med urealistiske forventninger. Og nr jeg ikke klarte n disse absurde mlene jeg hadde satt for meg selv, da var jeg mislykket. Jeg har vrt s streng med med selv, og jeg har aldri blitt fornyd uansett hvor bra jeg har gjort det. Jeg var i en konstant jakt p en hy som skulle ta meg ut av dritten og gjre at jeg fikk et fantastisk liv. S enkelt er det bare ikke. Det har seg nemlig snn at gr man gjennom traumatiske ting s M det bearbeides, hvis ikke s tar det deg igjen fr eller siden. Og med meg, s kom det som en frontkollisjon i fjellveggen i 200km/t. Oppveksten min gjorde meg utrygg, jeg har blitt psykisk mishandlet, manipulert og utsatt for ekstrem alkoholisme og vold i hjemmet. 

For meg s var det uaktuelt skulle be om hjelp, jeg skulle klare det selv, og uansett om jeg s flte at jeg trengte hjelp s ville jeg aldri ta i mot det. Rett og slett fordi jeg ikke flte at jeg fortjente det. For s lavt selvbilde har jeg nemlig hatt. Jeg falt ned i en grft og kom meg ikke opp igjen, jeg fikset det ikke selv ; Og jeg var s skuffet. 

Men n, etter at jeg endelig gjorde det. Etter at jeg trosset mine egne skitne tanker om hvor verdils jeg var s ble ikke fremtiden s skummel lengre, jeg blir ivaretatt n. Jeg fr den omsorgen jeg trenger. Det er aldri flaut fle at man trenger bli tatt vare p. Jeg har lrt at uansett alder s vil vi alltid trenge det p et eller annet tidspunkt. Mennesker trenger mennesker, og familie trenger familie. Jeg trenger ikke lengre fle at jeg m prestere, eller at jeg fler at jeg m vre bedre enn det jeg er. Fordi jeg, jeg er god nok i massevis. Og det er du ogs. 

 

  • 05.10.2017 kl. 12:45

VM i Isolasjon

Jeg krker meg sammen, tar hendene til ansiktet og hiver etter pusten. Pulsen min ker og jeg kjenner at panikken driver meg fra 0-100 p no time. Jeg har en veninne som kommer over, jeg har selv avtalt dette. 10 minutter igjen og kvalmen stiger. Nei. Det gr ikke. Jeg stenger meg inne p badet og drar knrne under haka. Jeg sitter snn i noe som fles som hundre r, jeg vil bare forsvinne fra overflaten. Det ringer p dren, mange ganger. For hver gang dunker hjertet enda hardere, jeg klarer ikke dette tenker jeg.  

Jeg skrur av mobilen og bestemmer meg for late som jeg ikke er hjemme, selvom hun vet at jeg er hjemme. Hun vet at vi har avtale og hun banker p lenge. Jeg zooner ut og lurer p hvordan i alle dager jeg skal kunne forklare denne situasjonen. Jeg klarer ikke det heller, det faller bare bort i en teit unnskyldning. Jeg skammer meg s hardt og s lenge etterp, for s og bli uendelig fortvilet over hvorfor jeg ikke klarer oppfre meg som et normalt menneske. 

Dette, mine damer og herrer er et klassisk utdrag fra livet mitt. Verdensmester i isolering, skulle hatt medalje. Jeg har funnet det vanskelig vre til bry, og dersom jeg har hatt et problem eller slitt med noe s har det vrt enklere for meg lukke meg inn i meg selv fremfor snakke om det. Det virker helt umulig skulle lette brystet, det er som om noen str og tramper p det. Best bare holde seg for seg selv. Bort fra alle andre, s jeg slipper delegge for noen, s jeg slipper mtte vre til bry.  Dette synes jeg er s flaut, s mange ganger har jeg feiget ut fordi jeg har sttt der i full panikk og ikke visst hvor jeg skulle tatt veien. Jeg har frosset fast i bakken og blitt tom i blikket, slitt med vre pen med meg selv. Jeg skjnte ingenting, jeg forsto ikke mine egne reaksjoner og det eneste jeg kunne tenke det var at jeg var annerledes. Ville jeg noen gang kunne klare ha et normalt forhold til noen som helst? Helt sikkert ikke, men tenker jeg meg om s er ikke normal mitt ideal.  

Angst er ingen spk, og lenge gikk jeg rundt og handlet ut i fra panikk og jeg var ikke i stand til forst hva som var galt med meg. Hva feilte det meg, hvorfor kunne jeg ikke bare g ut som andre, hvorfor var det s vanskelig mte venner som jeg var s himla glad i. Hvorfor var det s vanskelig ringe og si at jeg hadde det vanskelig? 

Sannheten er jo at jeg gjerne nsket fikse alt selv, jeg ville glemme fortiden og traumene, jeg ville trosse alt dette og vise at jeg kunne fungere selv om jeg har vrt gjennom s mye traumer. Jeg ville ikke at dette skulle pvirke meg fordi jeg ville leve et godt og selvstendig liv. Problemet var at jeg visste ikke hvordan. Nr man sitter der midt i dritten s fler man ogs at alle andre takler livet eksepsjonelt mye bedre enn seg selv. Jeg flte meg som en total failure, noe som heller ikke gjorde selvbildet mitt srlig bedre. 

N i ettertid ser jeg at jeg kunne gjort mye annerledes, og jeg har lrt stort av de feilene jeg har gjort og fra alle jeg har dyttet bort. Samtidig kjenner jeg p hvor viktig det har vrt for meg akseptere meg selv og de flelsene jeg har, tidligere har jeg fortrengt de. Men det er frst nr jeg pner meg opp for meg selv, at muligheten for forandring finnes. 

  • Iris Anti

    Hei! Jeg er Iris, 23 r gammel og full av tanker. Livet er vanskelig til tider, og jeg legger ikke skjul p utfordringene det brer med seg. Jeg synes penhet er viktig, og jeg vil dele for bekjempe stigma. Videre er bloggen ogs et fristed for meg dele tankene jeg har, men ogs det fine med at alt blir bedre. Hper du vil flge meg!


    KONTAKT


    irisanti@icloud.com

    Sk

    Bla i bloggen


    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no