• 17.11.2017 kl. 21:44

Tanker som omfavner meg

Jeg vil gjerne skrive mye, om alt, om meg, om hva jeg gjør og hvor jeg befinner meg. Hvem er jeg egentlig? Alle spørsmål som svirrer men som jeg ikke helt klarer å svare på. Jeg vil så mye, men hodet mitt sier at jeg kan så lite. Det føles så jævlig. Jeg er min aller største kritiker, og kan også da være min aller største støtte, hvis jeg tillater meg det. Jeg synes bare det er så vanskelig å tenke over at det er så lett for meg å tenke så stygt om meg selv når jeg ikke burde. 

Et sted i meg bor en sårbar 4 åring, et annet sted i meg finner jeg en voksen dame som er klar for livet og ready for fight. Når man har hatt en trøblete oppvekst som jeg har hatt så blir ikke voksenlivet sånn man har sett for seg, jeg mistet grepet om meg selv som 22 åring, jeg visste ikke lenger hva jeg mente, hva jeg sto for eller hva jeg egentlig ville. Jeg traff veggen i hundre kilometer i timen. Krasj, boom, bang. Så er det opp til meg igjen å plukke sammen bitene og bygge de opp igjen til det som nå kan bli det beste livet jeg har hatt, det er i alle fall det jeg håper på. Jeg satser alt og holder fingrene krysset bak ryggen så ingen ser. Nå befinner jeg meg i Sverige, hos pappaen min som jeg heller ikke har fått hatt særlig kontakt med opp igjennom, fordi moren min ikke tillot det. Fordi hun var så giret på å snakke stygt om han til meg da jeg var ung. Jeg vil at dere skal tenke litt over det, dere foreldre som  har barn men som er skilt. Fordi dere skaper ingenting annet enn uttrygghet hos barnet ved å kaste dritt på hverandre. Det blir liksom ikke på hverandre heller, men dritt som blir kastet på barnet, via dere. 

Jeg prøver å gjenskape en relasjon som aldri helt fikk finne sted, og det er heller ikke enkelt, det kan jeg skrive under på. Men det er verdt det, hvert eneste sekund. Vi er alle på leting etter meningen med livet vårt, hva vi skal holde på med. Hva vi skal drive med, hva som driver oss som mennesker. Hva som driver meg vet jeg enda ikke, men jeg vet at jeg har en driv som er grunnen til at jeg er i live. Og den driven tviholder jeg på. 

Men nå er det snakk om fremtiden, driven som skal drive meg videre. Og skal jeg være dønn ærlig så skremmer fremtiden meg, mest fordi jeg har brukt hvert eneste minutt på å overleve dagen som er, og den som skal komme. Jeg har ikke våget å tenke så langt, og nå er jeg nødt til å tro på meg selv mer enn noe annet. Fordi jeg vil et sted, jeg vet bare ikke hvor. 

 

 

  • 17.11.2017 kl. 09:45

SLITER DU MED SØVNPROBLEMER?

Da burde du virkelig sjekke ut dette! Jeg har til tider veldig vanskeligheter med å sovne fordi jeg ofte har utrolig mye tankekjør. Og jeg har brukt flere forskjellige avslappings-metoder for å kunne sovne. Både i form av pusteteknikker og meditasjon. Jeg har kommet over en Youtuber som driver med en form av hypnose for å hjelpe deg til å sove, og jeg må bare si hands down at det fungerer virkelig. Jeg tok den i går i rundt åtte tiden, hahah det er alt for tidlig, men jeg hadde veldig vondt i skulderen og var generelt helt utmattet etter psykologtimen min, så det å få en skikkelig god søvn var helt gull for meg. Det som også er kjempefint med han her er at i tillegg til å hjelpe med søvn, så hjelper han også med angst, depresjon og selvtillit. Alt dette går på underbevissheten din, akkurat som i terapi. Så selv om du ikke føler at du direkte får med deg alt så snakker han til underbevissheten din, noe som skal hjelpe deg videre i livet. 

Han heter Michael Selay, og dere burde virkelig virkelig sjekke han ut. Ikke bare hvis du sliter med søvn med også hva som helst annet, negative tanker, selvbilde, å komme i bedre kontakt med deg selv, gå ned i vekt, ja til og med for prokastinering haha ( denne trenger jeg ).

 

He got it aall. Sjekk ut kanalen hans HER

  • 16.11.2017 kl. 14:33

Jeg ville bare bli elsket

Så høyt at jeg glemte å elske meg selv

På mange måter så ser jeg på meg selv som en fantastisk jente, jeg får til mye, jeg har gått gjennom mye, jeg er sjukt sterk som står her den dag i dag. Jeg har mye kjærlighet å vise utad og jeg bærer generelt sett på veldig mange gode verdier. Men på et tidspunkt i livet mitt så har jeg vært så opptatt av alle andre, at jeg har speilet meg ut. Det vil si at handlinger og meninger jeg har hatt og gjort har vært basert på andre, og ikke meg selv. Jeg har hatt så lyst til å bli elsket av andre, og søkt så mye bekreftelse hos andre istedenfor å elske meg selv. Det er så viktig å ta vare på seg selv og å elske den personen man er. Fordi det å bare gjøre det alle andre vil at du skal gjøre er ødeleggende, spesielt i lengden. Jeg har alltid vært en people-pleaser. En som alltid skal gjøre alle til lags, jeg har gjort så mye som jeg innerst inne ikke har ønsket å gjøre bare fordi andre har ment at det har vært riktig.  Det har bare spist meg opp innvendig.

Men så har jeg også lært at alle meninger som kommer fra andre er basert ut i fra et spekter av informasjon som igjen har blitt fortalt videre, og alle sitter med forskjellige erfaringer og meninger. Det er jo bare å sjekke på et forum det, så skjønner du. Det er noe med dette med å ikke være redd for å gjøre det man selv synes er riktig. Ikke tvile på at man selv ikke mestrer eller har peiling på hva man holder på med. Fordi newsflash: Ingen av oss vet. Alle prøver å gjøre det riktige, men det finnes liksom ikke noen direkte fasit på hvordan vi skal leve livet. Jeg sitter her i senga mi, jeg vet ikke hvor jeg skal eller hva jeg kommer til å oppnå, men jeg vet inni meg at det jeg definitivt skal gjøre: Det er å elske meg selv. 

  • 13.11.2017 kl. 09:44

Jeg var sikker på at du var en bitch

Hei dere! Jeg har startet dagen alt for tidlig med at jeg syklet hele veien til legekontoret for å ordne enda flere ting som skal fikses i det lille livet mitt, nå trenger jeg en pause snart kjenner jeg. Selvom jeg føler jeg tar mange pauser rett som det er, så har ikke ro til å sitte stille uansett. Jeg kunne kjenne kulda bre seg over meg som et teppe i det jeg fløy bortover veien om kapp med alle som skulle rekke jobben. Snudde jeg meg kunne jeg skimte sola som var på vei opp over alle hus. Fint. Overskriften min i dag handler jo om førsteinntrykk, dette skal visstnok være spesielt avgjørende for hvordan man kommer overens med en person. Og la meg bare fortelle, dere aner ikke hvor mange ganger jeg har fått fortalt at jeg er mye snillere og søtere enn hva jeg ser ut som. " Du ser ut som en bitch " "Jeg trodde egentlig du var utrolig frekk " " En drittkjerring ser du ut som, men du er jo ikke sånn i det hele tatt" HEHE TAKK. 

Nei men hva sier man egentlig til det? Stakkars alle som har et resting bitch face, det gjør jo at mange ikke våger å nærme seg innpå deg fordi de er redde for hva som vil møte dem. Det er egentlig helt sykt hvor mange som bare trekker konklusjoner ut fra hvordan man ser ut. Jeg har hatt veldig vanskeligheter med å få jentevenner opp igjennom på grunn av dette, jeg har også blitt mobbet for hvordan jeg ser ut. Det vil jo liksom ingen ende ta.

Jeg skulle ønske vi ble venner med øynene lukket.

Hadde det bare vært så enkelt, jeg har lært mye av dette. Jeg dømmer aldri noen ut i fra utseende eller hvordan de ser ut. Hell, jeg kan ikke en gang uttale meg om noen andre hvis ikke jeg kjenner dem. Det er klart at man kan danne seg et bilde ut i fra egne meninger og tanker, men det vil jo absolutt ikke reflektere virkeligheten? Hvor kjapp er du til å dømme noen ut i fra det du ser? Hvor mye skal det egentlig til for at du slår deg til ro med at du ikke liker noen? Er det blikket? Er det auraen? Er det ansiktet? Klesstilen? Et menneske har så mye mer å by på, hva med å revurdere de tankene som kommer med en gang du møter noen nye, for det du ser samsvarer ikke alltid med det som er. Tenk litt på det. 

  • 11.11.2017 kl. 21:07

Varm i jakka, kald i hjertet

Vi kjører bil, det er kveld og jeg sitter i baksetet. Pappa spør om jeg har god nok plass til beina, jeg ljuger og sier at det har jeg. Bryr meg ikke. Lener hodet inn mot ruta og puster så det kommer dogg på vinduet. Vil skrive noe, men tenker fort at det er nok litt fjortis. Kommer vel ikke på noe annet enn " You&Me " skrevet inn i et hjerte. Hva vil jeg egentlig med livet mitt? Jeg spør meg om det hver eneste dag,det har nok blitt en essensiell filosofi for meg. Hvordan kan jeg eie så store drømmer, og samtidig sitte med så liten tro på meg selv? Det henger jo faktisk ikke på greip.

Når er man egentlig tilfreds med livet sitt? Er det når man har fått den annerkjennelsen man tror man trenger av andre, eller er det når man virkelig kjenner at man har mestret selv? Liksom ordentlig inni seg. 

Når kan man virkelig klappe seg selv på skulderen? 
Er det når man har fått tusen likes? Er det når følgerene på instagram går fra 900 til 1000? 

Er det når man klipper ny frisyre og den personen man bryr seg mest om i hele verden liker bildet du nettopp la ut?

Vi vet jo ærlig talt ikke, men kanskje det heller ikke er så viktig. Kanskje vi bare skal fokusere på noe helt annet, jeg vil gjøre noe som er viktig for meg, og jeg vil gjøre en forandring. Jeg vil prate høyt og jeg vil ikke være så redd for å gjøre en forskjell. Ute er det minusgrader og jeg er varm i jakka, men kald i hjertet. 

  • 11.11.2017 kl. 10:59

Alle er jo litt usikre

Hei dere! Jeg har hatt en liten pause i skrivingen fordi jeg riktig nok har hatt andre viktige prioriteringer, blant annet dette med å jobbe med psyken min og utfordre meg selv på flere ulike plan. Men nå er jeg her igjen, plutselig. Skrivelysten kommer og går, som med alt annet. Jeg har ofte ikke klart å publisere noen innlegg fordi jeg har vært så redd for at det ikke skal holde mål med alt annet som florerer. Redd for at det ikke skal være interessant nok for de som leser. Likevel så får jeg så himla mange gode tilbakemeldinger, og det varmer hjertet mitt så sykt mye. 

Jeg har lengtet sånn etter å  finne den ambisiøse meg, full av liv, glede og motivasjon. Denne siden av meg har vist seg litt frem, litt og litt. Tingen er jo den at jeg ikke har våget å gripe tak i den, fordi jeg har vært så vant med å være trist, lei og usikker. Går det altså an å snu dette? Ja, det gjør visst det!Tidligere har jeg jo følt at absolutt alle andre i verden har hatt ting mer på stell en hva jeg har hatt, alle har vært smartere, klokere, og visst bedre enn meg. Jeg har følt at jeg ikke har hatt noe å si, jeg har mumlet små ord når jeg egentlig har hatt lyst til å rope høyt. Jeg har mye godt å by på, og jeg vil ikke legge det under teppet. Jeg har innsett at vi alle prøver å finne vår vei her i verden, alle prøver, feiler og utforsker. Alle er jo usikre når de gjør noe som de ikke har gjort før. Jeg satt på legekontoret her om dagen og var så stresset, føttene trippet og jeg kjente uroen boble i meg som nyåpnet prosecco. Så slo det meg: Alle som sitter her er jo urolige de også, jeg skimtet folk som ikke visste hvor de skulle henvise seg, folk som spurte om hjelp og veiledning. Det er jo ikke bare jeg som sitter og føler meg engstelig. Og på en måte gjorde dette alt mye enklere, jeg kunne senke skuldrene og fokusere på at her er jeg for å be om hjelp. Ikke for å prestere. 

Jeg føler meg ganske ferdig med å dytte meg selv vekk, fordi hvis ikke jeg står opp for meg selv og sier høyt at jeg fortjener å ha det bra så vil det ikke komme noen endring. Jeg kan ikke fortsette å søke bekreftelse hos andre hvis ikke jeg tillater det hos meg selv. Da er jeg tilbake i den samme onde sirkelen, fordi alle andre kan si de fineste tingene til meg, om alt jeg får til, har mestret og hvor bra jeg er. Men hvis ikke jeg tror på det selv så vil ikke mitt eget selvbilde stige. 

Ingen kan bygge deg selv opp for deg, det ligger helt og holdent i dine egne hender. 

  • 27.10.2017 kl. 22:06

Livet er nå

Det absolutt dummeste jeg har fått for meg i livet, det er å tenke at jeg skal ha kontroll på det som kommer til å skje. At jeg kan legge lange detaljerte planer for hvordan livet kommer til å bli, at det alltid skal stå til mine forventninger. Dette er noe som jeg virkelig har fått lære på den tøffe måten, ting blir aldri sånn som man ser det for seg. Derfor finnes det så mange bruder som griner på bryllupsdagen fordi ting går skeis. Det sto ikke til forventningene. Disse jævla forventningene. For ikke å snakke om skuffelsen som følger med. Livet kan man ikke kontrollere, ting skjer, dører lukkes, noen mister jobben plutselig. Andre gjør det slutt i et forhold de trodde kom til å vare ut, folk skilles, barn blir revet fra familier fordi de får det bedre et annet sted. Dette perfekte idealet som man sitter med er like grunnleggende for deg som den absurde drømmen du hadde i går natt. Jeg har lært at livet er nå, det viktigste vi har er det som skjer akkurat nå.Lev i nuet, elsk med hele ditt hjerte og ikke vær redd for å ta sjanser. Jeg har levd så utrolig lenge i forventninger av fremtiden, også har jeg blitt skuffet hver eneste gang fordi det ikke har blitt som jeg har tenkt, enten at jeg ikke har stått til egne forventninger, eller andre, eller arbeid jeg har gjort. Jeg har levd i fremtiden, eller i fortiden, og hatt store vanskeligheter med å tilpasse meg det som er nå. Hvis du virkelig lurer på hvor tiden blir av, eller du føler at alt bare flyr forbi; Ta deg tre minutter til å bare observere omstendighetene. Livet er hver eneste klem, livet er å si at jeg er glad i deg, at jeg elsker deg. Livet er solnedgangen, og få en ny venn. Livet er å le sammen med andre, livet er skuffelser, full av feiltagelser og gode erfaringer. Vi lærer, men vi kan ikke lære eller utvikle oss hvis ikke vi tar oss tid til å reflektere over det som er akkurat nå. Hvordan er pusten din? Puster du med magen eller brystet? Bruker du det venstre eller høyre nesebor mest når du trekker pusten? Denne generasjonen byr på helt ekstreme distraksjoner, vi har TV, vi har internett, vi har alle mulige sosiale medier som kan trekke oppmerksomheten vår bort i fra det som er essensielt i livet. Hvis du sitter med alt opp i halsen, hvis du føler at du mister deg selv, eller at du har behovet for et pusterom så er det kanskje fordi det akkurat er det du trenger. Ta en pause, lev. Vær tilstede.

Vi kan ikke kontrollere det som kommer til å skje, vi kan ikke forutsi hva som vil finne sted i morgen. Fordi hva som helst kan skje, aksepter dette, og vær her.

Livet er nå.

  • 21.10.2017 kl. 21:36

Vi er alle vinnere


Med dagens press fra alle kanter og generasjon prestasjon som hviler på våre skuldre er det alt for lett å falle ned i det miserable hullet, det er så lett å tenke at man har tapt. At det ikke er noe vits, det er vanskelig å skulle feie veien videre fordi målene er så store, drømmene så sterke og kravene så j æ v l i g høye. 

Hvis jeg ikke hadde eid perspektiv på livet så hadde jeg nok ikke stått her hvor jeg er i dag. Jeg hadde absolutt ikke skrevet disse ordene i dette sekund, jeg hadde nok heller ligget six-feet under. Jeg har alltid stilt unaturlige høye krav til meg selv fordi jeg har vært så livredd for å feile, for å falle, for å ta i mot hjelp. Redd for at det skulle endre synet på meg, at jeg skulle bli en som ikke fikk til noe, som bare gikk rundt og rundt meg selv. Perspektiv har lært meg at i det store og hele bildet så er problemer ubetydelige, alt jeg gjør og bekymrer meg over blir så smått når jeg tenker over hvor stort universet er. Jeg blir en liten prikk i forhold, ikke det en gang. 

Hvorfor er det så mye lettere å akseptere at man er en taper, fremfor en vinner? 

Hvorfor er det så enkelt å klandre seg selv som tidenes idiot når man gjør noe så lite som å søle, miste telefonen i bakken, eller noe annet som bare er en helt vanlig menneskelig feil? Hvorfor er det så lett å si at man er fæl, utilstrekkelig og stygg, imens det å skulle skryte og gi seg en real klapp på skulderen er noe som må jobbes iherdig med? Hvordan har det seg at det skal så lite til for å bryte et menneske ned, og så enormt mye for å bygge det samme mennesket opp igjen?

Vi er alle vinnere.

Hvis du leser dette, vit at du er en vinner. Og jeg skal fortelle deg nøyaktig hvorfor. 

Du kjemper, alle kjemper, noen mot psyken, andre mot rettferdighet, noen kjemper daglig mot trakassering, andre kjemper mot kreft. Noen kjemper for å komme seg opp av sengen, noen for å komme seg ut av et voldelig forhold. Noen kjemper mot rusen, andre mot mobbere. Noen kjemper med sitt eget speilbilde, og sin egen aksept. Noen fighter hver eneste dag, bare for å føle seg vel med seg selv. Vi har alle vår kamp å kjempe, det er vanskelig og til tider helt uholdbart. Men det aller viktigste er å finne det i seg hver dag man våkner, og hver gang man legger seg, at man er en vinner i seg selv. Du er en vinner som orker å stå opp, du er en vinner som puster og mestrer å gå inn i den neste timen som kommer. Jeg heier på dere, jeg heier på deg som har glemt hvordan du heier på deg selv.  Det er ingen som har sagt at livet er enkelt å leve, det er fullt av utfordringer og nok av opplevelser og situasjoner som kan tære og slå pusten ut av en. Men her står du, lever ut enda en dag, det som kanskje virket helt umulig å gjennomføre, ble en mestring i seg selv. Og jeg er så himla stolt på dine vegne.

 

 

  • 19.10.2017 kl. 12:37

Styggen på ryggen er meg selv

Jeg lurer egentlig på hvor det gikk så nedover. Det er så enkelt å skyve alt på situasjonene som har vært og de dramatiske tingene som har skjedd. Det er så lett å vinkle alle problemene utad, som om jeg er speilet og alle andre refleksjonene.
Jeg var arbeidsnyttig, eide ståpåvilje og ga meg aldri. Jeg tok utfordringer på strak arm og var aldeles så nyskjerrig av natur. Hvor tok jeg veien? Hva var det egentlig som gjorde at jeg begynte å tvile sånn på meg selv? Når var det jeg slo meg til ro med at jeg ikke fikk til noe lengre? Når ble dette et faktum, og en reell begrensning for meg?

Styggen på ryggen er meg selv

Hver gang jeg forteller meg selv at jeg ikke får til noe så tror jeg på det litt mer, hver gang jeg sier at jeg ikke kan noe, så klarer jeg det ikke. Og av en eller annen grunn så blir jeg skuffet når jeg da gir det et halvhjertet forsøk. Skal dette liksom være nok til å slå pusten ut av meg? 

Hvor lenge skal jeg fortsette å være min egen verste fiende? Frykten jeg sitter med og tankene på forhånd er alltid jævligere enn situasjonen som kommer. 
Jeg innser at den eneste som kan fortelle meg noe om hva jeg kan og ikke kan, hva jeg får til og ikke, er meg selv. Jeg kan ikke drive å lene meg på andres bekreftelser og fortsette den usikre tankegangen mot meg selv. Alt trenger ikke å være en sånn himla utfordring for meg, det eneste jeg trenger å gjøre er bare å stole litt mer på meg selv. For hvem sitter egentlig med fasiten på livet? Vi lever,feiler,lærer,utvikler,seirer.  Mange kan kanskje sitte i godstolen sin og tenke at de har all verdens peiling, men egentlig er det ingen som vet hva de holder på med. Alle forsøker å gjøre de riktige tingene. Og noen ganger går det ikke helt veien.

Men det er da det er ekstra viktig å ikke bli liggene i søla man tryner i, og heller reise seg igjen og fortsette maratonet. Finne troen, samle motivasjonen og gi en god solid midtfinger til sin egen usikkerhet. 

  • 13.10.2017 kl. 15:11

10 Fakta du ikke visste om meg!

1) Jeg samler på steiner, dette er egentlig veldig merkelig og jeg har blitt stoppet noen ganger fordi folk har lurt på hva i alle dager jeg holder på med. Jeg vet ikke eksakt hvorfor jeg gjør det. Jeg har bare en ekstremt stor respekt og kjærlighet for naturen og det den er i stand til å skape. Så da tar jeg med meg noen souvenirer nå og da. 

2) Jeg har 14 tattoveringer, og en av de har jeg designet selv! Dette er en av de viktigste tattoveringene jeg eier, fordi det symboliserer hvor godt jeg har klart meg alene, og at jeg virkelig får til det jeg vil når jeg går inn for det. Jeg er en fighter, og det er noe verdig å minnes.

 

3) Jeg spiller Ukulele, men våger enda ikke helt å dele når jeg spiller fordi jeg ikke føler meg helt trygg på det, er veldig perfeksjonist når det kommer til å skulle lære meg noe nytt, og jeg setter kanskje baren alt for høyt men skitt au! Det morsomste med dette er at jeg aldri trodde jeg kunne lære meg noe som helst musikalsk, men da jeg fikk meg en kjæreste som brenner for musikk så ble jeg bitt av basillen etterhvert jeg også.  ( Det finnes ingen bedre følelse enn å kunne dele musikk med kjæresten sin, og å sitte en lørdagskveld å jamme i lag. ) 

Processed with VSCO with q3 preset

4) Jeg har en Siberian Husky som heter Navajo, vi er ikke sammen akkurat nå på grunn av situasjonen, men han er altså den største gullklumpen i verden, han har gitt meg et helt nytt syn på morskjærlighet.  Og jeg gleder meg til å kunne gi han tidenes kos! <3 

Processed with VSCO with 5 preset

5) Jeg og kjæresten min deler samme etternavn, vi byttet faktisk navn samtidig og ble enige om å ha det samme. Vi er ikke gift, men er veldig trygge i oss selv på at vi ønsker å dele livet med hverandre, dermed ble det ikke et særlig vanskelig valg. Det er mange som tenker at vi er gift og som regner med det, så vi pleier egentlig bare å spille på det haha. 

Processed with VSCO with a9 preset

6) Jeg tok førerkortet på fire måneder helt uten hjelp fra noen, jeg hadde på den tiden ingen jeg kunne øvelseskjøre med, så jeg ble nødt til å ha to dobbelttimer i uken. Og jeg jobbet alt jeg kunne på Pizzabakeren for å kunne finansiere dette. Ettermiddagene brukte jeg på å se for meg aktuelle situasjoner i trafikken, og å lese teoretisk. Jeg besto begge prøvene på første forsøk, dette er noe jeg er ekstremt stolt av. Funfact: Kjørelæreren min trodde IKKE at jeg kom til å bestå, i guess i proved that bitch wrong! Haha beste følelsen. 

7) jeg HATER egentlig å gå med jeans, dette er mest fordi jeg ikke takler highwaist, jeg føler det er en type bukse man bare kan stå oppreist med haha. Fordi når jeg sitter føler jeg at alle innvollene mine skriker om hjelp. Noen som vet hvor de selger vanlige gode jeans som ikke tar kvelertak på livmoren?

8) Jeg droppet ut av ungdomsskolen, men gikk ut av høyskolen med toppkarakterer. 

9) Morsmålet mitt er faktisk Bergensk, men jeg har lagt om til bokmål fordi da vi flyttet fra vest til øst ble jeg nødt til å gjenta meg så mye for at folk skulle forstå meg, så jeg la relativt kjapt om da jeg startet på ny skole. Jeg angrer på dette den dag i dag, fordi jeg elsker dialekter. Men hver gang jeg prater med broren min så er det dialekt som gjelder, dere kan tro jeg har gitt en hver hakeslepp når jeg tar telefonen og plutselig legger om til skarre R. 

10) Pappaen min er svensk, og bor i sverige. Jeg kommuniserer med han på svensk og har alltid gjort det, selvom vi ikke har hatt jevnlig kontakt oppgjennom. Det ligger i blodet mitt og jeg har ingen problem med å forstå, likt som å prate. 

Det var 10 fakta om meeeg:-) Si gjerne fra om dere ønsker flere innlegg som dette, det er nok av rare ting å fortelle om i alle fall haha!

  • 04.10.2017 kl. 15:39

Hvorfor jeg byttet navn

Jeg har byttet navn, hele navnet mitt. Dette er et ganske stort valg som jeg har tatt, men også et av de viktigste jeg har gjort som en del av utviklingen min videre til å bli det selvstendige mennesket jeg er. Å komme på ideen med å bytte navn ble aktuelt da jeg og kjæresten min begynte å drøfte det, jeg hadde aldri tenkt tanken på at dette var noe jeg kunne gjøre for meg selv. Men tanken på å kunne starte blankt et sted ga meg noe. En ny glød, et nytt håp. Nye muligheter. Det har vært noen som har reagert på det og vært tydelige på meg at jeg ikke vil kunne rømme fra den jeg er, jeg tror heller ikke at jeg bare blir en ny person bare fordi jeg har et nytt navn. Men det handler heller ikke om det. Jeg vil fortsatt alltid være meg uavhengig av hvilket navn jeg bærer. 

Tidligere het jeg Malin. Malin er et vakkert navn, jeg elsker det navnet. Bare ikke til meg. Dette er mest fordi jeg gjennom oppveksten og vanskelige barndom alltid har følt meg som lille Malin. Lille svake Malin. Malin som griner av ingenting. Malin som ikke klarer å stå opp for seg selv, som alltid føyer seg. 

Malin Jonsson - Iris Anti

Det ble så viktig for meg å bryte ut fra dette, bryte ut av denne vanskelige følelsen som hele tiden hang over meg. Som hver gang noen sa navnet mitt så kunne jeg også høre den klingende nedlatende tonen fra min egen familie. Jeg har et viktig ansvar for meg selv og for livet mitt videre, og da føltes det veldig riktig for meg å ta valget om navnebytte. Jeg følte jeg fortsatt vasset i fortiden min, og jeg har større ambisjoner om en bedre fremtid.

Til gjengjeld så er navnebytte noe man må tenke seg godt gjennom før man gjør, fordi det er en totalforandring. Og prosessen er ganske lang både for deg selv og alle rundt deg, men det er utrolig befriende på mange andre måter også.  Det er viktig at man tenker det er et valg som man tar for seg selv, og ingen andre skal legge seg i denne prosessen, med mindre du ønsker det selv da. Det kan være utfordrende å tenke på hva andre måtte synes om det, men det er ingenting som skal spille en avgjørende rolle, folk mener så mangt om alt mulig likevel. 

  • 04.10.2017 kl. 08:47

Et minutt i sentrum

Det er lenge siden jeg har vært i Kristiansand nå
Det føles i alle fall som en evighet
Jeg tråkker av bussen og tar et skritt tilbake i meg selv
Føler på følelsen av by , kaffeos og yr i lufta.

Jeg puster frisk Høstluft

Voksenparfymer draperer rundt meg, lavender, rose.
Lunch fra Le Monde siver fra restauranten
Asko har varelevering, jeg tenker at det sikkert er paprika, brød og melk for et mannskap i den varebilen. Jeg kunne stått slik i sentrum i evigheter og bare kjent på alt. På det varme, på det kalde. På det gode og fine, bitre og sure. Inni meg drikker jeg kakao og blir varm i brystet.

  • 03.10.2017 kl. 19:51

Hvis du bare søker lykken vil du finne store skuffelser

Åpenbaringer, 

I veldig veldig lang tid så har jeg vært så ekstremt langt nede i depresjon. Dette året her har bydd på alt det verste det kan by på, og hadde jeg vært meg selv for seks måneder siden ville det kanskje falt meg inn å skrive om hvor vondt jeg har det, fordi det er det jeg gjør når ting er vanskelig. Og det er viktig, det er viktig å tenke på følelsene man har, det er viktig å drøfte tanker og indre dialoger med seg selv. 

For seks måneder siden ville jeg hatt et eksponeringsbehov uten like, men uansett hvor mye jeg hadde delt  så ville jeg aldri fått frem det jeg egentlig hadde hatt på hjertet. Følelser som egentlig ligger der. I store deler av denne syke perioden min har jeg vært så innstilt på å bli lykkelig,

jeg finner meg på sengekanten med knærne trukket opp til brystet. " Jeg vil bare ha det bra, jeg".

Og jeg har blitt så uendelig skuffet over å ikke kunne være i stand til å fokusere på det som er så fint og bra, hvorfor har det vært så vanskelig?

Alt hadde vært så utrolig mye enklere dersom man bare kunne unngå alt som er vondt og fælt for alltid. 

Jeg tror jeg har levd litt i den oppfatningen av at siden jeg har vært gjennom så mye vanskelig så har jeg på en måte etterhvert fyllt opp livskvota for smerte jeg trenger å gå gjennom ila et liv. Og at jeg da senere i livet ikke vil ha det særlig vanskelig, jeg ser jo nå som jeg skriver dette ned at det høres helt latterlig naivt ut, men det er jo veldig mye som folk gjør hver dag som ikke gir helt mening. 

 

Tingen er den at man kan ikke, det fungerer bare ikke sånn. Nå er ting annerledes, jeg er takknemlig. Lykke for meg er en like essensiell del av livet som det å være Trist, vondt på godt, trist på glad, regn og sol, jin og yang. FOR at jeg skal kunne være glad og ha det fint så krever det ikke at jeg fokuserer bare på de gode tingene som jeg ofte har blitt fortalt. Det krever at jeg aksepterer alle følelsene jeg har, og med det gir jeg meg selv annerkjennelsen jeg trenger. Enten har jeg fokusert for mye på alt som har vært vondt, eller så har jeg forsøkt å fortrenge det vonde og legge all vekten på det positive. Nå kjenner jeg på alt. 

Jeg er takknemlig fordi traumatiske episoder har vært med på å sette livet mitt i uendelige former av perspektiv, jeg er glad fordi jeg er voksen og for at jeg er så heldig som har et liv jeg kan leve. Jeg har lenge vært så nedgravd i alt som har skjedd med meg at jeg helt har glemt hvilke muligheter som finnes. Veien dit er jo ikke enkel, men hvem vil ta en enkel vei uansett? I was born for challenges. 

Grab life by the Pu$$Y.

  • 16.09.2017 kl. 12:11

Følelsesløs

Jeg sitter i vinduet i dag, solstrålene skinner over knærne mine, sånn at jeg blir varm akkurat der stripa er.

Jeg elsker å kjenne på varmen innenfra, det er noe spesielt med det. Ute kan jeg se trærne som blåser, men jeg kan ikke føle det. Ingen kald bris som røsker liv i ryggraden min. Jeg har drukket èn kopp te, lest 30 sider i en ny bok, og hatt nøyaktig to mentale sammenbrudd. 

Tankene mine er veldig ofte sort-hvitt som er veldig vanlig med borderline, jeg tenker at livet er jævlig og sånn er det. Jeg føler at det for alltid vil være slik med mindre noen tar ansvar for det asap. Eneste kjipe med det er at den personen som må ta ansvar for det er meg selv. Jeg må klappe meg selv på skuldra og si " Du klarer dette, reis deg og tørk tårene, du fortjener bedre enn dette.". Jeg gråter og ler litt om hverandre, mest fordi jeg synes det er så teit at jeg må krangle med meg selv hele tiden. Og fordi jeg synes det er komisk at jeg kan få et utbrudd bare fordi jeg ikke legger neglelakken riktig. 

Nå om dagene er jeg bare tom, jeg føler allerede at serotonin lageret mitt er tømt og kastet bort på kleine oppmuntrende ord jeg ikke har kunnet stå for en gang.

Jeg trenger pause, alle mennesker trenger pause. Jeg er sliten. Hvor lenge skal jeg være måtte behøve og være det? 

7 måneder har jeg vært sykemeldt, jeg har vært syk i syv måneder og jeg vet ikke hva jeg skal si til de som spør. Om jeg har blitt bedre? Ja har vel det på mange måter. Mye har blitt verre og. Vanskelig å svare på, har ikke akkurat journaler heller. Eller jeg har, men de er bare fyllt med tankefulle skriblerier, ord jeg aldri vil dele og tegninger jeg aldri kunne vist til noen. I journalen er jeg mislykket på ekte. I Journalen trenger jeg ikke å akseptere meg selv. I jounalen er alt som det er. Ingen forventninger og ingen skuffelser. Ingen som prøver å dytte på meg egne råd, som har fungert for andre,for noen de kjenner og en i familien. 

Dagene er vanskelige, jeg klarer ikke helt å lokalisere egen motivasjon, det er veldig fort gjort å scrolle nedover instagram,hvor jeg på 20 sekunder har vært innom innblikk i 18 forskjellige liv, hvor alle har mange venner og hvor alt ser så fint ut. Sosialt, mennesker som drikker i lag, som koser seg. Som har det fint med hverandre, mennesker som støtter. Mennesker som er trygge i seg selv og som kan være en solid stemme for andre der ute. 

Alt som jeg ønsker å være scroller jeg gjennom. Så griner jeg litt over alt jeg ikke har, kaster telefonen og plukker opp en bok. 

Det er tåpelig å grine over det man ikke har, spesielt når jeg bor under et tak og har gode ressurser. Jeg har bare ikke troen nok på meg selv til å kunne gjøre det. Troen på meg selv er der bare av og til. Jeg kan ikke leve bare av og til. 

 

 

  • 13.09.2017 kl. 16:50

Søte drømmer, bitter virkelighet & Borderline

Kaffekopp, søte drømmer og bitre oppvåkninger. 
Det første som skjer når jeg åpner øynene om morgenen og innser at virkeligheten ønsker meg reell knockout er IKKE å legge meg tilbake igjen, det er skikkelig tvert i mot. Jeg står opp, men jeg står ikke opp på noen fin dag hvor jeg strekker meg og ønsker sola god morgen. Innstillingen min når jeg står opp er litt sånn " Ja, da er det bare å ta en kaffe og vente på det neste helvete som venter rundt hjørnet. " Jeg føler alltid at noe dårlig skal skje. Jeg klarer liksom ikke helt å glede meg i mitt eget selskap heller lengre, jeg føler at noe jævlig kommer til å skje og derfor kan jeg overhode ikke ha noen god morgen.


Litt sånn er det.

Hver dag.

I forrige uke fikk jeg diagnosen Borderline Personlighetsforstyrrelse,noe som har vært godt for meg, men samtidig også veldig vondt. Det er en helt forferdelig diagnose å slite med, og det går ut over alle i min omgangskrets, men spesielt meg selv. Behandlingen er lang og fryktelig tung, og akkurat nå føler jeg meg litt låst fast, jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre, jeg vet at veien er lang og tung, jeg vet at jeg må være sterk.

På en annen side så er dette også en mulighet til å kunne snakke åpent om hva jeg går igjennom, noe som vil være hovedformålet med denne bloggen.  Jeg tenker at det er bedre å få ut tankene et sted, enn å sitte å ruge på de i åtte-hundre år i senga. 

 

  • 09.09.2017 kl. 16:58

Back at it again

Årvåken, ærlig. Hallo her er jeg igjen. Jenta med slurvete struktur og som aldri helt lykkes,  men som aldri helt gir opp forsøket heller. Jeg har kanskje ingenting annet å ta meg til, jeg har kanskje bare veldig mye på hjertet. Og vanligvis er det gjerne sånn at man har noen å prate med, men hvis jeg alltid skulle pratet om det jeg ønsker å prate om så hadde jeg gitt alle rundt meg tinitus. Jeg er litt på toppen, og litt på bunnen, litt hele tiden. 
Iris Anti, jeg ser på verden med skråblikk, ønsker å være i sentrum men trives best i skyggen. Ambivalensen river i meg, men heldigvis har jeg en rå evne til å reflektere og tenke kognitivt. Så det har mao ikke klikka helt for meg enda. Hva skal jeg med dette liksom? Hva faen er vitsen med å skrive her? Ingenting, absolutt nada hvis jeg bare spør skjermen. Jeg må gi det mening selv. Men jeg har en haug av ambisjoner! Det må jo lede et sted da, ikke sant?

Uansett, velkommen til min dimensjon

Her kan du bla a lese om mitt store ego + mange bilder

alt og ingenting jeg tenker på

KUNST!!

Lyfe ;)


 


 


 

  • 24.07.2017 kl. 14:23

24.07.2017



 

  • 19.07.2017 kl. 21:25

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

  • Iris Anti

    Hei! Jeg er Iris, 23 år gammel og full av tanker. Livet er vanskelig til tider, og jeg legger ikke skjul på utfordringene det bærer med seg. Jeg synes åpenhet er viktig, og jeg vil dele for å bekjempe stigma. Videre er bloggen også et fristed for meg å dele tankene jeg har, men også det fine med at alt blir bedre. Håper du vil følge meg!


    KONTAKT


    irisanti@icloud.com

    Søk

    Bla i bloggen


    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
    hits