hits
  • 17.11.2017 kl. 21:44

Tanker som omfavner meg

Jeg vil gjerne skrive mye, om alt, om meg, om hva jeg gjr og hvor jeg befinner meg. Hvem er jeg egentlig? Alle sprsml som svirrer men som jeg ikke helt klarer svare p. Jeg vil s mye, men hodet mitt sier at jeg kan s lite. Det fles s jvlig. Jeg er min aller strste kritiker, og kan ogs da vre min aller strste sttte, hvis jeg tillater meg det. Jeg synes bare det er s vanskelig tenke over at det er s lett for meg tenke s stygt om meg selv nr jeg ikke burde. 

Et sted i meg bor en srbar 4 ring, et annet sted i meg finner jeg en voksen dame som er klar for livet og ready for fight. Nr man har hatt en trblete oppvekst som jeg har hatt s blir ikke voksenlivet snn man har sett for seg, jeg mistet grepet om meg selv som 22 ring, jeg visste ikke lenger hva jeg mente, hva jeg sto for eller hva jeg egentlig ville. Jeg traff veggen i hundre kilometer i timen. Krasj, boom, bang. S er det opp til meg igjen plukke sammen bitene og bygge de opp igjen til det som n kan bli det beste livet jeg har hatt, det er i alle fall det jeg hper p. Jeg satser alt og holder fingrene krysset bak ryggen s ingen ser. N befinner jeg meg i Sverige, hos pappaen min som jeg heller ikke har ftt hatt srlig kontakt med opp igjennom, fordi moren min ikke tillot det. Fordi hun var s giret p snakke stygt om han til meg da jeg var ung. Jeg vil at dere skal tenke litt over det, dere foreldre som  har barn men som er skilt. Fordi dere skaper ingenting annet enn uttrygghet hos barnet ved kaste dritt p hverandre. Det blir liksom ikke p hverandre heller, men dritt som blir kastet p barnet, via dere. 

Jeg prver gjenskape en relasjon som aldri helt fikk finne sted, og det er heller ikke enkelt, det kan jeg skrive under p. Men det er verdt det, hvert eneste sekund. Vi er alle p leting etter meningen med livet vrt, hva vi skal holde p med. Hva vi skal drive med, hva som driver oss som mennesker. Hva som driver meg vet jeg enda ikke, men jeg vet at jeg har en driv som er grunnen til at jeg er i live. Og den driven tviholder jeg p. 

Men n er det snakk om fremtiden, driven som skal drive meg videre. Og skal jeg vre dnn rlig s skremmer fremtiden meg, mest fordi jeg har brukt hvert eneste minutt p overleve dagen som er, og den som skal komme. Jeg har ikke vget tenke s langt, og n er jeg ndt til tro p meg selv mer enn noe annet. Fordi jeg vil et sted, jeg vet bare ikke hvor. 

 

 

  • 17.11.2017 kl. 09:45

SLITER DU MED SVNPROBLEMER?

Da burde du virkelig sjekke ut dette! Jeg har til tider veldig vanskeligheter med sovne fordi jeg ofte har utrolig mye tankekjr. Og jeg har brukt flere forskjellige avslappings-metoder for kunne sovne. Bde i form av pusteteknikker og meditasjon. Jeg har kommet over en Youtuber som driver med en form av hypnose for hjelpe deg til sove, og jeg m bare si hands down at det fungerer virkelig. Jeg tok den i gr i rundt tte tiden, hahah det er alt for tidlig, men jeg hadde veldig vondt i skulderen og var generelt helt utmattet etter psykologtimen min, s det f en skikkelig god svn var helt gull for meg. Det som ogs er kjempefint med han her er at i tillegg til hjelpe med svn, s hjelper han ogs med angst, depresjon og selvtillit. Alt dette gr p underbevissheten din, akkurat som i terapi. S selv om du ikke fler at du direkte fr med deg alt s snakker han til underbevissheten din, noe som skal hjelpe deg videre i livet. 

Han heter Michael Selay, og dere burde virkelig virkelig sjekke han ut. Ikke bare hvis du sliter med svn med ogs hva som helst annet, negative tanker, selvbilde, komme i bedre kontakt med deg selv, g ned i vekt, ja til og med for prokastinering haha ( denne trenger jeg ).

 

He got it aall. Sjekk ut kanalen hans HER

  • 16.11.2017 kl. 14:33

Jeg ville bare bli elsket

S hyt at jeg glemte elske meg selv

P mange mter s ser jeg p meg selv som en fantastisk jente, jeg fr til mye, jeg har gtt gjennom mye, jeg er sjukt sterk som str her den dag i dag. Jeg har mye kjrlighet vise utad og jeg brer generelt sett p veldig mange gode verdier. Men p et tidspunkt i livet mitt s har jeg vrt s opptatt av alle andre, at jeg har speilet meg ut. Det vil si at handlinger og meninger jeg har hatt og gjort har vrt basert p andre, og ikke meg selv. Jeg har hatt s lyst til bli elsket av andre, og skt s mye bekreftelse hos andre istedenfor elske meg selv. Det er s viktig ta vare p seg selv og elske den personen man er. Fordi det bare gjre det alle andre vil at du skal gjre er deleggende, spesielt i lengden. Jeg har alltid vrt en people-pleaser. En som alltid skal gjre alle til lags, jeg har gjort s mye som jeg innerst inne ikke har nsket gjre bare fordi andre har ment at det har vrt riktig.  Det har bare spist meg opp innvendig.

Men s har jeg ogs lrt at alle meninger som kommer fra andre er basert ut i fra et spekter av informasjon som igjen har blitt fortalt videre, og alle sitter med forskjellige erfaringer og meninger. Det er jo bare sjekke p et forum det, s skjnner du. Det er noe med dette med ikke vre redd for gjre det man selv synes er riktig. Ikke tvile p at man selv ikke mestrer eller har peiling p hva man holder p med. Fordi newsflash: Ingen av oss vet. Alle prver gjre det riktige, men det finnes liksom ikke noen direkte fasit p hvordan vi skal leve livet. Jeg sitter her i senga mi, jeg vet ikke hvor jeg skal eller hva jeg kommer til oppn, men jeg vet inni meg at det jeg definitivt skal gjre: Det er elske meg selv. 

  • 13.11.2017 kl. 09:44

Jeg var sikker p at du var en bitch

Hei dere! Jeg har startet dagen alt for tidlig med at jeg syklet hele veien til legekontoret for ordne enda flere ting som skal fikses i det lille livet mitt, n trenger jeg en pause snart kjenner jeg. Selvom jeg fler jeg tar mange pauser rett som det er, s har ikke ro til sitte stille uansett. Jeg kunne kjenne kulda bre seg over meg som et teppe i det jeg fly bortover veien om kapp med alle som skulle rekke jobben. Snudde jeg meg kunne jeg skimte sola som var p vei opp over alle hus. Fint. Overskriften min i dag handler jo om frsteinntrykk, dette skal visstnok vre spesielt avgjrende for hvordan man kommer overens med en person. Og la meg bare fortelle, dere aner ikke hvor mange ganger jeg har ftt fortalt at jeg er mye snillere og stere enn hva jeg ser ut som. " Du ser ut som en bitch " "Jeg trodde egentlig du var utrolig frekk " " En drittkjerring ser du ut som, men du er jo ikke snn i det hele tatt" HEHE TAKK. 

Nei men hva sier man egentlig til det? Stakkars alle som har et resting bitch face, det gjr jo at mange ikke vger nrme seg innp deg fordi de er redde for hva som vil mte dem. Det er egentlig helt sykt hvor mange som bare trekker konklusjoner ut fra hvordan man ser ut. Jeg har hatt veldig vanskeligheter med f jentevenner opp igjennom p grunn av dette, jeg har ogs blitt mobbet for hvordan jeg ser ut. Det vil jo liksom ingen ende ta.

Jeg skulle nske vi ble venner med ynene lukket.

Hadde det bare vrt s enkelt, jeg har lrt mye av dette. Jeg dmmer aldri noen ut i fra utseende eller hvordan de ser ut. Hell, jeg kan ikke en gang uttale meg om noen andre hvis ikke jeg kjenner dem. Det er klart at man kan danne seg et bilde ut i fra egne meninger og tanker, men det vil jo absolutt ikke reflektere virkeligheten? Hvor kjapp er du til dmme noen ut i fra det du ser? Hvor mye skal det egentlig til for at du slr deg til ro med at du ikke liker noen? Er det blikket? Er det auraen? Er det ansiktet? Klesstilen? Et menneske har s mye mer by p, hva med revurdere de tankene som kommer med en gang du mter noen nye, for det du ser samsvarer ikke alltid med det som er. Tenk litt p det. 

  • 11.11.2017 kl. 21:07

Varm i jakka, kald i hjertet

Vi kjrer bil, det er kveld og jeg sitter i baksetet. Pappa spr om jeg har god nok plass til beina, jeg ljuger og sier at det har jeg. Bryr meg ikke. Lener hodet inn mot ruta og puster s det kommer dogg p vinduet. Vil skrive noe, men tenker fort at det er nok litt fjortis. Kommer vel ikke p noe annet enn " You&Me " skrevet inn i et hjerte. Hva vil jeg egentlig med livet mitt? Jeg spr meg om det hver eneste dag,det har nok blitt en essensiell filosofi for meg. Hvordan kan jeg eie s store drmmer, og samtidig sitte med s liten tro p meg selv? Det henger jo faktisk ikke p greip.

Nr er man egentlig tilfreds med livet sitt? Er det nr man har ftt den annerkjennelsen man tror man trenger av andre, eller er det nr man virkelig kjenner at man har mestret selv? Liksom ordentlig inni seg. 

Nr kan man virkelig klappe seg selv p skulderen? 
Er det nr man har ftt tusen likes? Er det nr flgerene p instagram gr fra 900 til 1000? 

Er det nr man klipper ny frisyre og den personen man bryr seg mest om i hele verden liker bildet du nettopp la ut?

Vi vet jo rlig talt ikke, men kanskje det heller ikke er s viktig. Kanskje vi bare skal fokusere p noe helt annet, jeg vil gjre noe som er viktig for meg, og jeg vil gjre en forandring. Jeg vil prate hyt og jeg vil ikke vre s redd for gjre en forskjell. Ute er det minusgrader og jeg er varm i jakka, men kald i hjertet. 

  • 11.11.2017 kl. 10:59

Alle er jo litt usikre

Hei dere! Jeg har hatt en liten pause i skrivingen fordi jeg riktig nok har hatt andre viktige prioriteringer, blant annet dette med jobbe med psyken min og utfordre meg selv p flere ulike plan. Men n er jeg her igjen, plutselig. Skrivelysten kommer og gr, som med alt annet. Jeg har ofte ikke klart publisere noen innlegg fordi jeg har vrt s redd for at det ikke skal holde ml med alt annet som florerer. Redd for at det ikke skal vre interessant nok for de som leser. Likevel s fr jeg s himla mange gode tilbakemeldinger, og det varmer hjertet mitt s sykt mye. 

Jeg har lengtet snn etter  finne den ambisise meg, full av liv, glede og motivasjon. Denne siden av meg har vist seg litt frem, litt og litt. Tingen er jo den at jeg ikke har vget gripe tak i den, fordi jeg har vrt s vant med vre trist, lei og usikker. Gr det alts an snu dette? Ja, det gjr visst det!Tidligere har jeg jo flt at absolutt alle andre i verden har hatt ting mer p stell en hva jeg har hatt, alle har vrt smartere, klokere, og visst bedre enn meg. Jeg har flt at jeg ikke har hatt noe si, jeg har mumlet sm ord nr jeg egentlig har hatt lyst til rope hyt. Jeg har mye godt by p, og jeg vil ikke legge det under teppet. Jeg har innsett at vi alle prver finne vr vei her i verden, alle prver, feiler og utforsker. Alle er jo usikre nr de gjr noe som de ikke har gjort fr. Jeg satt p legekontoret her om dagen og var s stresset, fttene trippet og jeg kjente uroen boble i meg som nypnet prosecco. S slo det meg: Alle som sitter her er jo urolige de ogs, jeg skimtet folk som ikke visste hvor de skulle henvise seg, folk som spurte om hjelp og veiledning. Det er jo ikke bare jeg som sitter og fler meg engstelig. Og p en mte gjorde dette alt mye enklere, jeg kunne senke skuldrene og fokusere p at her er jeg for be om hjelp. Ikke for prestere. 

Jeg fler meg ganske ferdig med dytte meg selv vekk, fordi hvis ikke jeg str opp for meg selv og sier hyt at jeg fortjener ha det bra s vil det ikke komme noen endring. Jeg kan ikke fortsette ske bekreftelse hos andre hvis ikke jeg tillater det hos meg selv. Da er jeg tilbake i den samme onde sirkelen, fordi alle andre kan si de fineste tingene til meg, om alt jeg fr til, har mestret og hvor bra jeg er. Men hvis ikke jeg tror p det selv s vil ikke mitt eget selvbilde stige. 

Ingen kan bygge deg selv opp for deg, det ligger helt og holdent i dine egne hender. 

  • 27.10.2017 kl. 22:06

Livet er n

Det absolutt dummeste jeg har ftt for meg i livet, det er tenke at jeg skal ha kontroll p det som kommer til skje. At jeg kan legge lange detaljerte planer for hvordan livet kommer til bli, at det alltid skal st til mine forventninger. Dette er noe som jeg virkelig har ftt lre p den tffe mten, ting blir aldri snn som man ser det for seg. Derfor finnes det s mange bruder som griner p bryllupsdagen fordi ting gr skeis. Det sto ikke til forventningene. Disse jvla forventningene. For ikke snakke om skuffelsen som flger med. Livet kan man ikke kontrollere, ting skjer, drer lukkes, noen mister jobben plutselig. Andre gjr det slutt i et forhold de trodde kom til vare ut, folk skilles, barn blir revet fra familier fordi de fr det bedre et annet sted. Dette perfekte idealet som man sitter med er like grunnleggende for deg som den absurde drmmen du hadde i gr natt. Jeg har lrt at livet er n, det viktigste vi har er det som skjer akkurat n.Lev i nuet, elsk med hele ditt hjerte og ikke vr redd for ta sjanser. Jeg har levd s utrolig lenge i forventninger av fremtiden, ogs har jeg blitt skuffet hver eneste gang fordi det ikke har blitt som jeg har tenkt, enten at jeg ikke har sttt til egne forventninger, eller andre, eller arbeid jeg har gjort. Jeg har levd i fremtiden, eller i fortiden, og hatt store vanskeligheter med tilpasse meg det som er n. Hvis du virkelig lurer p hvor tiden blir av, eller du fler at alt bare flyr forbi; Ta deg tre minutter til bare observere omstendighetene. Livet er hver eneste klem, livet er si at jeg er glad i deg, at jeg elsker deg. Livet er solnedgangen, og f en ny venn. Livet er le sammen med andre, livet er skuffelser, full av feiltagelser og gode erfaringer. Vi lrer, men vi kan ikke lre eller utvikle oss hvis ikke vi tar oss tid til reflektere over det som er akkurat n. Hvordan er pusten din? Puster du med magen eller brystet? Bruker du det venstre eller hyre nesebor mest nr du trekker pusten? Denne generasjonen byr p helt ekstreme distraksjoner, vi har TV, vi har internett, vi har alle mulige sosiale medier som kan trekke oppmerksomheten vr bort i fra det som er essensielt i livet. Hvis du sitter med alt opp i halsen, hvis du fler at du mister deg selv, eller at du har behovet for et pusterom s er det kanskje fordi det akkurat er det du trenger. Ta en pause, lev. Vr tilstede.

Vi kan ikke kontrollere det som kommer til skje, vi kan ikke forutsi hva som vil finne sted i morgen. Fordi hva som helst kan skje, aksepter dette, og vr her.

Livet er n.

  • 21.10.2017 kl. 21:36

Vi er alle vinnere


Med dagens press fra alle kanter og generasjon prestasjon som hviler p vre skuldre er det alt for lett falle ned i det miserable hullet, det er s lett tenke at man har tapt. At det ikke er noe vits, det er vanskelig skulle feie veien videre fordi mlene er s store, drmmene s sterke og kravene s j v l i g hye. 

Hvis jeg ikke hadde eid perspektiv p livet s hadde jeg nok ikke sttt her hvor jeg er i dag. Jeg hadde absolutt ikke skrevet disse ordene i dette sekund, jeg hadde nok heller ligget six-feet under. Jeg har alltid stilt unaturlige hye krav til meg selv fordi jeg har vrt s livredd for feile, for falle, for ta i mot hjelp. Redd for at det skulle endre synet p meg, at jeg skulle bli en som ikke fikk til noe, som bare gikk rundt og rundt meg selv. Perspektiv har lrt meg at i det store og hele bildet s er problemer ubetydelige, alt jeg gjr og bekymrer meg over blir s smtt nr jeg tenker over hvor stort universet er. Jeg blir en liten prikk i forhold, ikke det en gang. 

Hvorfor er det s mye lettere akseptere at man er en taper, fremfor en vinner? 

Hvorfor er det s enkelt klandre seg selv som tidenes idiot nr man gjr noe s lite som sle, miste telefonen i bakken, eller noe annet som bare er en helt vanlig menneskelig feil? Hvorfor er det s lett si at man er fl, utilstrekkelig og stygg, imens det skulle skryte og gi seg en real klapp p skulderen er noe som m jobbes iherdig med? Hvordan har det seg at det skal s lite til for bryte et menneske ned, og s enormt mye for bygge det samme mennesket opp igjen?

Vi er alle vinnere.

Hvis du leser dette, vit at du er en vinner. Og jeg skal fortelle deg nyaktig hvorfor. 

Du kjemper, alle kjemper, noen mot psyken, andre mot rettferdighet, noen kjemper daglig mot trakassering, andre kjemper mot kreft. Noen kjemper for komme seg opp av sengen, noen for komme seg ut av et voldelig forhold. Noen kjemper mot rusen, andre mot mobbere. Noen kjemper med sitt eget speilbilde, og sin egen aksept. Noen fighter hver eneste dag, bare for fle seg vel med seg selv. Vi har alle vr kamp kjempe, det er vanskelig og til tider helt uholdbart. Men det aller viktigste er finne det i seg hver dag man vkner, og hver gang man legger seg, at man er en vinner i seg selv. Du er en vinner som orker st opp, du er en vinner som puster og mestrer g inn i den neste timen som kommer. Jeg heier p dere, jeg heier p deg som har glemt hvordan du heier p deg selv.  Det er ingen som har sagt at livet er enkelt leve, det er fullt av utfordringer og nok av opplevelser og situasjoner som kan tre og sl pusten ut av en. Men her str du, lever ut enda en dag, det som kanskje virket helt umulig gjennomfre, ble en mestring i seg selv. Og jeg er s himla stolt p dine vegne.

 

 

  • 19.10.2017 kl. 12:37

Styggen p ryggen er meg selv

Jeg lurer egentlig p hvor det gikk s nedover. Det er s enkelt skyve alt p situasjonene som har vrt og de dramatiske tingene som har skjedd. Det er s lett vinkle alle problemene utad, som om jeg er speilet og alle andre refleksjonene.
Jeg var arbeidsnyttig, eide stpvilje og ga meg aldri. Jeg tok utfordringer p strak arm og var aldeles s nyskjerrig av natur. Hvor tok jeg veien? Hva var det egentlig som gjorde at jeg begynte tvile snn p meg selv? Nr var det jeg slo meg til ro med at jeg ikke fikk til noe lengre? Nr ble dette et faktum, og en reell begrensning for meg?

Styggen p ryggen er meg selv

Hver gang jeg forteller meg selv at jeg ikke fr til noe s tror jeg p det litt mer, hver gang jeg sier at jeg ikke kan noe, s klarer jeg det ikke. Og av en eller annen grunn s blir jeg skuffet nr jeg da gir det et halvhjertet forsk. Skal dette liksom vre nok til sl pusten ut av meg? 

Hvor lenge skal jeg fortsette vre min egen verste fiende? Frykten jeg sitter med og tankene p forhnd er alltid jvligere enn situasjonen som kommer. 
Jeg innser at den eneste som kan fortelle meg noe om hva jeg kan og ikke kan, hva jeg fr til og ikke, er meg selv. Jeg kan ikke drive lene meg p andres bekreftelser og fortsette den usikre tankegangen mot meg selv. Alt trenger ikke vre en snn himla utfordring for meg, det eneste jeg trenger gjre er bare stole litt mer p meg selv. For hvem sitter egentlig med fasiten p livet? Vi lever,feiler,lrer,utvikler,seirer.  Mange kan kanskje sitte i godstolen sin og tenke at de har all verdens peiling, men egentlig er det ingen som vet hva de holder p med. Alle forsker gjre de riktige tingene. Og noen ganger gr det ikke helt veien.

Men det er da det er ekstra viktig ikke bli liggene i sla man tryner i, og heller reise seg igjen og fortsette maratonet. Finne troen, samle motivasjonen og gi en god solid midtfinger til sin egen usikkerhet. 

  • 13.10.2017 kl. 15:11

10 Fakta du ikke visste om meg!

1) Jeg samler p steiner, dette er egentlig veldig merkelig og jeg har blitt stoppet noen ganger fordi folk har lurt p hva i alle dager jeg holder p med. Jeg vet ikke eksakt hvorfor jeg gjr det. Jeg har bare en ekstremt stor respekt og kjrlighet for naturen og det den er i stand til skape. S da tar jeg med meg noen souvenirer n og da. 

2) Jeg har 14 tattoveringer, og en av de har jeg designet selv! Dette er en av de viktigste tattoveringene jeg eier, fordi det symboliserer hvor godt jeg har klart meg alene, og at jeg virkelig fr til det jeg vil nr jeg gr inn for det. Jeg er en fighter, og det er noe verdig minnes.

 

3) Jeg spiller Ukulele, men vger enda ikke helt dele nr jeg spiller fordi jeg ikke fler meg helt trygg p det, er veldig perfeksjonist nr det kommer til skulle lre meg noe nytt, og jeg setter kanskje baren alt for hyt men skitt au! Det morsomste med dette er at jeg aldri trodde jeg kunne lre meg noe som helst musikalsk, men da jeg fikk meg en kjreste som brenner for musikk s ble jeg bitt av basillen etterhvert jeg ogs.  ( Det finnes ingen bedre flelse enn kunne dele musikk med kjresten sin, og sitte en lrdagskveld jamme i lag. ) 

Processed with VSCO with q3 preset

4) Jeg har en Siberian Husky som heter Navajo, vi er ikke sammen akkurat n p grunn av situasjonen, men han er alts den strste gullklumpen i verden, han har gitt meg et helt nytt syn p morskjrlighet.  Og jeg gleder meg til kunne gi han tidenes kos! <3 

Processed with VSCO with 5 preset

5) Jeg og kjresten min deler samme etternavn, vi byttet faktisk navn samtidig og ble enige om ha det samme. Vi er ikke gift, men er veldig trygge i oss selv p at vi nsker dele livet med hverandre, dermed ble det ikke et srlig vanskelig valg. Det er mange som tenker at vi er gift og som regner med det, s vi pleier egentlig bare spille p det haha. 

Processed with VSCO with a9 preset

6) Jeg tok frerkortet p fire mneder helt uten hjelp fra noen, jeg hadde p den tiden ingen jeg kunne velseskjre med, s jeg ble ndt til ha to dobbelttimer i uken. Og jeg jobbet alt jeg kunne p Pizzabakeren for kunne finansiere dette. Ettermiddagene brukte jeg p se for meg aktuelle situasjoner i trafikken, og lese teoretisk. Jeg besto begge prvene p frste forsk, dette er noe jeg er ekstremt stolt av. Funfact: Kjrelreren min trodde IKKE at jeg kom til best, i guess i proved that bitch wrong! Haha beste flelsen. 

7) jeg HATER egentlig g med jeans, dette er mest fordi jeg ikke takler highwaist, jeg fler det er en type bukse man bare kan st oppreist med haha. Fordi nr jeg sitter fler jeg at alle innvollene mine skriker om hjelp. Noen som vet hvor de selger vanlige gode jeans som ikke tar kvelertak p livmoren?

8) Jeg droppet ut av ungdomsskolen, men gikk ut av hyskolen med toppkarakterer. 

9) Morsmlet mitt er faktisk Bergensk, men jeg har lagt om til bokml fordi da vi flyttet fra vest til st ble jeg ndt til gjenta meg s mye for at folk skulle forst meg, s jeg la relativt kjapt om da jeg startet p ny skole. Jeg angrer p dette den dag i dag, fordi jeg elsker dialekter. Men hver gang jeg prater med broren min s er det dialekt som gjelder, dere kan tro jeg har gitt en hver hakeslepp nr jeg tar telefonen og plutselig legger om til skarre R. 

10) Pappaen min er svensk, og bor i sverige. Jeg kommuniserer med han p svensk og har alltid gjort det, selvom vi ikke har hatt jevnlig kontakt oppgjennom. Det ligger i blodet mitt og jeg har ingen problem med forst, likt som prate. 

Det var 10 fakta om meeeg:-) Si gjerne fra om dere nsker flere innlegg som dette, det er nok av rare ting fortelle om i alle fall haha!

  • 04.10.2017 kl. 15:39

Hvorfor jeg byttet navn

Jeg har byttet navn, hele navnet mitt. Dette er et ganske stort valg som jeg har tatt, men ogs et av de viktigste jeg har gjort som en del av utviklingen min videre til bli det selvstendige mennesket jeg er.  komme p ideen med bytte navn ble aktuelt da jeg og kjresten min begynte drfte det, jeg hadde aldri tenkt tanken p at dette var noe jeg kunne gjre for meg selv. Men tanken p kunne starte blankt et sted ga meg noe. En ny gld, et nytt hp. Nye muligheter. Det har vrt noen som har reagert p det og vrt tydelige p meg at jeg ikke vil kunne rmme fra den jeg er, jeg tror heller ikke at jeg bare blir en ny person bare fordi jeg har et nytt navn. Men det handler heller ikke om det. Jeg vil fortsatt alltid vre meg uavhengig av hvilket navn jeg brer. 

Tidligere het jeg Malin. Malin er et vakkert navn, jeg elsker det navnet. Bare ikke til meg. Dette er mest fordi jeg gjennom oppveksten og vanskelige barndom alltid har flt meg som lille Malin. Lille svake Malin. Malin som griner av ingenting. Malin som ikke klarer st opp for seg selv, som alltid fyer seg. 

Malin Jonsson - Iris Anti

Det ble s viktig for meg bryte ut fra dette, bryte ut av denne vanskelige flelsen som hele tiden hang over meg. Som hver gang noen sa navnet mitt s kunne jeg ogs hre den klingende nedlatende tonen fra min egen familie. Jeg har et viktig ansvar for meg selv og for livet mitt videre, og da fltes det veldig riktig for meg ta valget om navnebytte. Jeg flte jeg fortsatt vasset i fortiden min, og jeg har strre ambisjoner om en bedre fremtid.

Til gjengjeld s er navnebytte noe man m tenke seg godt gjennom fr man gjr, fordi det er en totalforandring. Og prosessen er ganske lang bde for deg selv og alle rundt deg, men det er utrolig befriende p mange andre mter ogs.  Det er viktig at man tenker det er et valg som man tar for seg selv, og ingen andre skal legge seg i denne prosessen, med mindre du nsker det selv da. Det kan vre utfordrende tenke p hva andre mtte synes om det, men det er ingenting som skal spille en avgjrende rolle, folk mener s mangt om alt mulig likevel. 

  • 04.10.2017 kl. 08:47

Et minutt i sentrum

Det er lenge siden jeg har vrt i Kristiansand n
Det fles i alle fall som en evighet
Jeg trkker av bussen og tar et skritt tilbake i meg selv
Fler p flelsen av by , kaffeos og yr i lufta.

Jeg puster frisk Hstluft

Voksenparfymer draperer rundt meg, lavender, rose.
Lunch fra Le Monde siver fra restauranten
Asko har varelevering, jeg tenker at det sikkert er paprika, brd og melk for et mannskap i den varebilen. Jeg kunne sttt slik i sentrum i evigheter og bare kjent p alt. P det varme, p det kalde. P det gode og fine, bitre og sure. Inni meg drikker jeg kakao og blir varm i brystet.

  • 03.10.2017 kl. 19:51

Hvis du bare sker lykken vil du finne store skuffelser

penbaringer, 

I veldig veldig lang tid s har jeg vrt s ekstremt langt nede i depresjon. Dette ret her har bydd p alt det verste det kan by p, og hadde jeg vrt meg selv for seks mneder siden ville det kanskje falt meg inn skrive om hvor vondt jeg har det, fordi det er det jeg gjr nr ting er vanskelig. Og det er viktig, det er viktig tenke p flelsene man har, det er viktig drfte tanker og indre dialoger med seg selv. 

For seks mneder siden ville jeg hatt et eksponeringsbehov uten like, men uansett hvor mye jeg hadde delt  s ville jeg aldri ftt frem det jeg egentlig hadde hatt p hjertet. Flelser som egentlig ligger der. I store deler av denne syke perioden min har jeg vrt s innstilt p bli lykkelig,

jeg finner meg p sengekanten med knrne trukket opp til brystet. " Jeg vil bare ha det bra, jeg".

Og jeg har blitt s uendelig skuffet over ikke kunne vre i stand til  fokusere p det som er s fint og bra, hvorfor har det vrt s vanskelig?

Alt hadde vrt s utrolig mye enklere dersom man bare kunne unng alt som er vondt og flt for alltid. 

Jeg tror jeg har levd litt i den oppfatningen av at siden jeg har vrt gjennom s mye vanskelig s har jeg p en mte etterhvert fyllt opp livskvota for smerte jeg trenger g gjennom ila et liv. Og at jeg da senere i livet ikke vil ha det srlig vanskelig, jeg ser jo n som jeg skriver dette ned at det hres helt latterlig naivt ut, men det er jo veldig mye som folk gjr hver dag som ikke gir helt mening. 

 

Tingen er den at man kan ikke, det fungerer bare ikke snn. N er ting annerledes, jeg er takknemlig. Lykke for meg er en like essensiell del av livet som det vre Trist, vondt p godt, trist p glad, regn og sol, jin og yang. FOR at jeg skal kunne vre glad og ha det fint s krever det ikke at jeg fokuserer bare p de gode tingene som jeg ofte har blitt fortalt. Det krever at jeg aksepterer alle flelsene jeg har, og med det gir jeg meg selv annerkjennelsen jeg trenger. Enten har jeg fokusert for mye p alt som har vrt vondt, eller s har jeg forskt fortrenge det vonde og legge all vekten p det positive. N kjenner jeg p alt. 

Jeg er takknemlig fordi traumatiske episoder har vrt med p sette livet mitt i uendelige former av perspektiv, jeg er glad fordi jeg er voksen og for at jeg er s heldig som har et liv jeg kan leve. Jeg har lenge vrt s nedgravd i alt som har skjedd med meg at jeg helt har glemt hvilke muligheter som finnes. Veien dit er jo ikke enkel, men hvem vil ta en enkel vei uansett? I was born for challenges. 

Grab life by the Pu$$Y.

  • 16.09.2017 kl. 12:11

Flelsesls

Jeg sitter i vinduet i dag, solstrlene skinner over knrne mine, snn at jeg blir varm akkurat der stripa er.

Jeg elsker kjenne p varmen innenfra, det er noe spesielt med det. Ute kan jeg se trrne som blser, men jeg kan ikke fle det. Ingen kald bris som rsker liv i ryggraden min. Jeg har drukket n kopp te, lest 30 sider i en ny bok, og hatt nyaktig to mentale sammenbrudd. 

Tankene mine er veldig ofte sort-hvitt som er veldig vanlig med borderline, jeg tenker at livet er jvlig og snn er det. Jeg fler at det for alltid vil vre slik med mindre noen tar ansvar for det asap. Eneste kjipe med det er at den personen som m ta ansvar for det er meg selv. Jeg m klappe meg selv p skuldra og si " Du klarer dette, reis deg og trk trene, du fortjener bedre enn dette.". Jeg grter og ler litt om hverandre, mest fordi jeg synes det er s teit at jeg m krangle med meg selv hele tiden. Og fordi jeg synes det er komisk at jeg kan f et utbrudd bare fordi jeg ikke legger neglelakken riktig. 

N om dagene er jeg bare tom, jeg fler allerede at serotonin lageret mitt er tmt og kastet bort p kleine oppmuntrende ord jeg ikke har kunnet st for en gang.

Jeg trenger pause, alle mennesker trenger pause. Jeg er sliten. Hvor lenge skal jeg vre mtte behve og vre det? 

7 mneder har jeg vrt sykemeldt, jeg har vrt syk i syv mneder og jeg vet ikke hva jeg skal si til de som spr. Om jeg har blitt bedre? Ja har vel det p mange mter. Mye har blitt verre og. Vanskelig svare p, har ikke akkurat journaler heller. Eller jeg har, men de er bare fyllt med tankefulle skriblerier, ord jeg aldri vil dele og tegninger jeg aldri kunne vist til noen. I journalen er jeg mislykket p ekte. I Journalen trenger jeg ikke akseptere meg selv. I jounalen er alt som det er. Ingen forventninger og ingen skuffelser. Ingen som prver dytte p meg egne rd, som har fungert for andre,for noen de kjenner og en i familien. 

Dagene er vanskelige, jeg klarer ikke helt lokalisere egen motivasjon, det er veldig fort gjort scrolle nedover instagram,hvor jeg p 20 sekunder har vrt innom innblikk i 18 forskjellige liv, hvor alle har mange venner og hvor alt ser s fint ut. Sosialt, mennesker som drikker i lag, som koser seg. Som har det fint med hverandre, mennesker som sttter. Mennesker som er trygge i seg selv og som kan vre en solid stemme for andre der ute. 

Alt som jeg nsker vre scroller jeg gjennom. S griner jeg litt over alt jeg ikke har, kaster telefonen og plukker opp en bok. 

Det er tpelig grine over det man ikke har, spesielt nr jeg bor under et tak og har gode ressurser. Jeg har bare ikke troen nok p meg selv til kunne gjre det. Troen p meg selv er der bare av og til. Jeg kan ikke leve bare av og til. 

 

 

  • 13.09.2017 kl. 16:50

Ste drmmer, bitter virkelighet & Borderline

Kaffekopp, ste drmmer og bitre oppvkninger. 
Det frste som skjer nr jeg pner ynene om morgenen og innser at virkeligheten nsker meg reell knockout er IKKE legge meg tilbake igjen, det er skikkelig tvert i mot. Jeg str opp, men jeg str ikke opp p noen fin dag hvor jeg strekker meg og nsker sola god morgen. Innstillingen min nr jeg str opp er litt snn " Ja, da er det bare ta en kaffe og vente p det neste helvete som venter rundt hjrnet. " Jeg fler alltid at noe drlig skal skje. Jeg klarer liksom ikke helt glede meg i mitt eget selskap heller lengre, jeg fler at noe jvlig kommer til skje og derfor kan jeg overhode ikke ha noen god morgen.


Litt snn er det.

Hver dag.

I forrige uke fikk jeg diagnosen Borderline Personlighetsforstyrrelse,noe som har vrt godt for meg, men samtidig ogs veldig vondt. Det er en helt forferdelig diagnose slite med, og det gr ut over alle i min omgangskrets, men spesielt meg selv. Behandlingen er lang og fryktelig tung, og akkurat n fler jeg meg litt lst fast, jeg vet ikke helt hva jeg skal gjre, jeg vet at veien er lang og tung, jeg vet at jeg m vre sterk.

P en annen side s er dette ogs en mulighet til kunne snakke pent om hva jeg gr igjennom, noe som vil vre hovedformlet med denne bloggen.  Jeg tenker at det er bedre f ut tankene et sted, enn sitte ruge p de i tte-hundre r i senga. 

 

  • 09.09.2017 kl. 16:58

Back at it again

rvken, rlig. Hallo her er jeg igjen. Jenta med slurvete struktur og som aldri helt lykkes,  men som aldri helt gir opp forsket heller. Jeg har kanskje ingenting annet ta meg til, jeg har kanskje bare veldig mye p hjertet. Og vanligvis er det gjerne snn at man har noen prate med, men hvis jeg alltid skulle pratet om det jeg nsker prate om s hadde jeg gitt alle rundt meg tinitus. Jeg er litt p toppen, og litt p bunnen, litt hele tiden. 
Iris Anti, jeg ser p verden med skrblikk, nsker vre i sentrum men trives best i skyggen. Ambivalensen river i meg, men heldigvis har jeg en r evne til reflektere og tenke kognitivt. S det har mao ikke klikka helt for meg enda. Hva skal jeg med dette liksom? Hva faen er vitsen med skrive her? Ingenting, absolutt nada hvis jeg bare spr skjermen. Jeg m gi det mening selv. Men jeg har en haug av ambisjoner! Det m jo lede et sted da, ikke sant?

Uansett, velkommen til min dimensjon

Her kan du bla a lese om mitt store ego + mange bilder

alt og ingenting jeg tenker p

KUNST!!

Lyfe ;)


 


 


 

  • 24.07.2017 kl. 14:23

24.07.2017



 

  • 19.07.2017 kl. 21:25

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller frste innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget fr.

Trenger du litt starthjelp finner du vre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vr engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
nsker du gjre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjr det lettere finne innlegg om akkurat det temaet du sker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vrt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkr for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

N som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vr dog oppmerksom p at det alltid m vre minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Nr du skal logge inn neste gang kan du gjre det fra vr forside p http://blogg.no/.

 

Vi hper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkr | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

  • Iris Anti

    Hei! Jeg er Iris, 23 r gammel og full av tanker. Livet er vanskelig til tider, og jeg legger ikke skjul p utfordringene det brer med seg. Jeg synes penhet er viktig, og jeg vil dele for bekjempe stigma. Videre er bloggen ogs et fristed for meg dele tankene jeg har, men ogs det fine med at alt blir bedre. Hper du vil flge meg!


    KONTAKT


    irisanti@icloud.com

    Sk

    Bla i bloggen


    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no