hits
  • 15.11.2017 kl. 17:55

KROPP ER KROPP

Og kroppen den er toppen

Noen er store, noen er små, noen er lave, andre høye, noen har mange strekkmerker, andre har få, noen har ingen! Noen har former, andre litt mindre. Noen har store pupper, andre har små, noen er trekantede, andre er runde. Felles for de fleste av oss er at usikkerheten ikke akkurat dempes med årene som går. Det er alltid meninger ute som florerer, noen liker best fitness, noen mener at man skal og bør gjøre sånn og slik for å se best mulig ut. Mennesker finner de beste vinklene og de fineste posene sånn at de skal se finest ut, alle "stygge" merker retusjeres bort. Spis annerledes, følg disse triksene. " Sånn sminker du nesen smalere" " Her er tipsene som gjør at du endelig kan føle deg selvsikker" HOLD UP, WORLD. Jeg har fått nok av det. 

Vi lever i en verden i dag der vi nesten ikke har noe annet valg enn å måtte endre noe på oss selv for at vi skal bli akseptert som vi er, finnes det noe, om det så er en liten føflekk i ansiktet så blir det med i vurderingen. Rumpa er for flat, for stor, for ujevn. Leppene kan godt bli litt større, det er så lett å finne noe på seg selv som man ikke liker. Og dette er den verste onde sirkelen man kan havne i, det er oppskriften på selvhat. Rynker er en fantastisk ting, det viser hvordan du har levd, det er merkene du får av at du har smilt mye, eller bekymret deg mye. Alt forteller en historie, historien om deg. Du trenger ikke å kjøpe den kremen, du trenger ikke føle behovet for å bruke pengene på det. Å akseptere seg selv som man er, det er gratis. Koster ikke en eneste krone faktisk!

Skjønnhetsindustrien tjener fett LOADS med penger på å få andre mennesker til å føle seg usikre, på å få mennesker til å føle at de mangler noe, sånn at de igjen skal måtte behøve å kjøpe seg lykkelig igjen. 

Jeg er bare så lei over at vi skal være så redde for å ikke være instaverdig, eller bildeverdig i det hele tatt. Hvorfor er vi så opptatte av å nå dette syke urealistiske idealet. Vi vet liksom så godt inni oss hva som ikke er riktig i bildet vi tar, men ikke faen om det er like lett å se hva som faktisk er bra. Herregud har du glemt å barbere leggene dine en dag? Nei fysj så ekkel du er som lar det naturlige håret på kroppen din vokse en millimeter før du kutter det bort med en kjøpt og betalt barberhøvel. Det er litt som om noen tror at man blir født med høvel i lomma. Liksom hva faen egentlig. Kan vi ikke bare tenke at her er jeg, jeg ser ikke ut som deg og det er greit, vi er annerledes fordi vi er mennesker, vi skal se ulike ut, vi skal kunne inspirere andre. Hvem faen er det egentlig som sitter å bestemmer hva som ser bra ut eller ikke? Jeg orker ikke, jeg er så jævla glad jeg ikke har endret på noe som helst hos meg, uansett hvor usikker jeg har følt meg. 

Og det verste med alt dette er at jeg har sett både youtubere og bloggere som forklarer hvordan de stiller seg frem på bilder for at de skal se "best" mulig ut og at det ikke er sånn det er i virkeligheten, litt som at det forsvarer det. Kan du ikke bare være den du er? Vis hvem du er, jeg vil gjerne se deg. For jeg vil ikke dømme deg, jeg vet allerede at du er vakker som du er. 

Jeg har den siste tiden begynt å trene, og jeg trener flere ganger i uken. Ikke fordi jeg føler jeg burde gå ned i vekt, ikke fordi jeg vil se bedre ut. Men fordi jeg har en psyke som virkelig trenger det. Jeg sliter ekstremt med tankekjør, at hodet spinner tjuefiresju. Derfor trener jeg, for å roe meg selv ned. 

  • 03.11.2017 kl. 15:33

Operert til suksess

Da jeg for aller første gang fikk en kommentar om utseendet mitt, så gjaldt det at jeg hadde et langt ansikt. Da gikk jeg i fjerde klasse og vi hadde hemmelig venn, det var en som skulle beskrive hvem han hadde fått, og da det ble meg så sa han nettopp dette. Okei, tenkte jeg. Har jeg det? Nei, han visste bare ikke hva annet han skulle si fordi komplimenter ikke var hans sterkeste side. 

Videre gikk tiden, og jeg fikk høre mye rart. Jeg var for lang, for slank, for spinkel, jeg husker jeg ikke kunne bruke gensere i min egen størrelse fordi armene aldri var lange nok. Spiser du ikke nok? Fikk jeg også høre, men jeg hadde aldri et problem med mat, snarere tvert i mot. 

Nettby, husker dere den nettsiden? Jeg tror aldri det har vært et nettsted hvor det har florert så mye ekkel mobbing som der, facebook har mye. Men nå er det også lettere å banne folk, enn hva det var på den tiden. Det fantes liksom  ikke tusentalls av administratorer som holdt øye og som sjekket opp i ting som ble slengt rundt. 

For meg ble nettby et sted hvor jeg ble ekstremt utsatt, her kunne folk skrive alt de ville til meg, om meg og få med alle på bølgen. 

Jeg ble bedt om å ta livet av meg, jeg ble bedt om å operere det stygge trynet mitt så folk slapp å se på meg. Nesa di er så stor og ekkel, at ikke du får selvmordstanker av å se deg selv i speilet?

Det gikk alt for langt, og jeg klarte ikke helt å forstå omfanget av det før det har skadet meg mentalt i ettertid. 
Fordi det har seg nemlig sånn at et dårlig selvbilde kan ikke opereres bort, det må jobbes med.

Jeg blir lei meg når jeg ser hvor mange som legger seg under kniven, bare for å endre på alt som de ikke er fornøyd med. Fordi plastiske operasjoner blir mer og mer normalisert, barn helt ned i 12 års alderen sparer lommepenger til nye pupper før de i det hele tatt har utviklet egne. Det er spennende å lese om at andre gjør det og har gjort det, se på det fantastiske resultatet alle sammen! Jeg skulle ønske at det å elske seg selv, og det å stå for den man er var mer aktuelt enn research på hvilke klinikker som utfører best jobb, gjør deg selv en tjeneste og søk etter en psykolog istedenfor, verdt hver eneste krone. I dag er det å se annerledes ut en dårlig ting, enten er man for tjukk,eller så er man for tynn, eller så har man for stor nese, for stor panne, for små pupper, for store bryster. Faen meg i annen så har man heller ikke fyldig nok rumpe. Cellulitter er dårlig, rynker er fælt, grå hår er jo helt krise, og gud forby om noen har en valk eller to på magen. Jeg blir stein gal av alt dette. Jeg VET at det er mange der ute som mener at " folk får gjøre som de vil og det skal ikke vi legge oss i" Og det er HELT greit, folk gjør som de vil uansett. Men å sitte med flere tusen jenter som lytter til alt du har å si, og å spe ut om plastiske operasjoner for så og fraskrive seg alt ansvar om å være et forbilde er for meg bare naivt. Nei du er ikke noe forbilde, men som med alle mennesker her i verden så har alle valg vi tar som påvirker resten av folket. Det er bare sånn det fungerer. Det er INGEN som sier at det å jobbe med seg selv og det indre er en enkel jobb, det er drit forbanna vanskelig og det krever intenst fokus. Hvis du er så usikker på deg selv at du ikke klarer å leve med den kroppen du har så har du et problem, et veldig alvorlig problem som er nødt til å jobbes med. Tenk gjennom de valgene du tar, før du gjennomfører de. Still hundre spørsmål til deg selv om hvorfor du gjør akkurat dette. 

Det dummeste jeg ser det er de som vil operere seg eller fylle i leppene, men som vil ha et "naturlig" resultat, de vil se operert naturlig ut. Haha, samme gjelder sminke også, det skal være naturlig, men helst ikke naturlig. Vi vil jo ikke gi andre mennesker et syn på hvordan vi egentlig ser ut, nei det er jo bare skammelig. 

Jeg lurer ofte på det jeg, når jeg legger lag på lag med concealer under øynene mine så ikke de mørke ringene skal synes. En gang var det ei som spurte meg om jeg hadde blitt slått ned, nei jeg har bare ringer jeg. Som flere hundre tusen andre mennesker også. Det er ingen big deal.

Jeg er bare så ufattelig lei det store presset, og det overfladiske preiket, fordi jeg bryr meg ikke bare om meg selv. Jeg bryr meg også om alle andre der ute som sitter og kanskje føler seg usikre og stressa over det samfunnet som er i dag. Jeg bryr meg fordi jeg vet hvor mye fint som bor i mennesker, og jeg elsker når jeg møter på de som skiller seg ut og som tør og by på seg selv. 

Og ærlig talt, vi må slutte å kalle vår naturlige look for " hobo-looken" Fordi det er ikke et bra utgangspunkt.

Takk for meg.

  • 25.10.2017 kl. 13:51

Drapstrusler og Ytringsfrihet går IKKE hånd i hånd

Det er helt utrolig hva mennesker kan få til i disse dager

Jeg blir redd når jeg ser hvor mange som blir utsatt for trakassering, det skremmer meg når jeg tenker på hvor mange som opplever spredning av private bilder, enten via hacking eller videresending. Martine Halvorsen ble for noen dager siden utsatt for noe helt hårreisende; At noen tok bilde av henne imens hun kledde på seg inne i garderoben på Elixia. Mammasom16 opplevde å få Iclouden hacket så private bilder ble delt. Det er så mange som blir hengt ut bare fordi de er offentlige personer og våger å stikke hodet litt frem. Dette er mennesker som IKKE gjemmer seg bak anonyme kommentarer, men som våger å stå for den de er og det de gjør. Jeg prøver å forstå hva som foregår oppi hodene til folk som ikke tenker over at dette skaper konsekvenser. Glemmer vi at vi er mennesker med følelser og egne tanker så fort vi entrer internett? Vi kan skrive de styggeste og ekleste tingene i kommentarfelt, det er faktisk ingen grenser for hva som kommer ut av folk hvis man tar seg litt bry med å lese. Alle får det med seg, fordi det skjer over alt. Men når det kommer til å skulle stå opp for noen i det virkelige livet, eller hjelpe noen ut av situasjoner, si i fra eller bare snakke høyt DA er det plutselig ikke noens sak? Da skal man ikke legge seg oppi noe som helst, fordi det ikke angår noen.  Men på internett, der er det fritt frem. 

Da jeg var 12 år hadde jeg en Piczo side, der kunne folk skrive i gjesteboken og man kunne fremstille seg som hvem som helst, hele ideen var å legge igjen en fin beskjed eller hva man syntes om hele nettsiden jeg hadde brukt timesvis på å redigere. En veldig god venn av meg hadde en mamma som jobbet i politiet, han hadde sjekket dette før jeg hadde stått opp. Det var noen som hadde skrevet til meg, og jeg fikk beskjed om å ikke bli redd, men at jeg måtte se hva som sto der med en eneste gang. Der var det en som hadde utgitt seg for å være en voldtektsmann, det sto skrevet groteske meldinger om at denne personen hadde sett meg tidligere på senteret, at han visste alt om meg og hvor jeg bodde, og hadde konstant oversikten over meg. Han skulle voldta meg og kutte meg opp i biter, med detaljert forklaring, han ville kjenne mitt blod i hendene sine. 

Dette ble anmeldt og vi fant til slutt ut hvem denne personen var, sykt nok viste det seg å være en jente som gikk på samme skole som meg. Hun gikk i klassen under meg og hele greia baserte seg på sjalusi. For henne var dette en egen personlig utblåsning, hun ville at jeg skulle knekke.

Det jeg ikke har snakket om er hvordan dette påvirket meg, hvordan jeg i flere uker var livredd for å være hjemme alene, jeg fikk panikkangst og hadde flere anfall daglig. Jeg turte ikke å sove alene, og da jeg først sovnet våknet jeg ofte av ekstreme mareritt. Jeg måtte bli kjørt over alt, jeg husker at jeg bare skulle gå fra bilen og inn på bensinstasjonen for å handle noe godteri, og selv da var jeg sikker på at jeg kom til å bli overfalt. Det er noe av det jævligste jeg har vært med på, og jeg unner INGEN dette. 

HVOR ER LOGIKKEN?

Hva er det som får deg der ute til å tro at du kan kalle folk hva som helst bare fordi du har muligheten til det? Nett-vettet har forsvunnet for lengst, og grensen mellom på debatt og drittslenging er nærmest ikke-eksisterende. Jeg skjønner ikke hva som er så morsomt med å tråkke på andre, hvorfor er det så vanskelig å bare unne noen gode ting? Jeg merker bare selv hvor fort gjort det er å skrive en kommentar fordi følelsene bruser opp, men kan vi ikke ta å slutte med det? Det finnes overhodet ingenting saklig med å spre nakenbilder, eller å krenke andre generelt. Hva faen tenker du med? Hvorfor er det så lett for folk å snakke nedlatende til andre på daglig basis, er det makt, blir du ruset av det? Gir det deg en personlig rush når du tenker på at andre må tåle å ta i mot alt dette bare fordi man er offentlig? Blir du glad av å se andre lide og ha det vondt? I så fall så bør du oppsøke hjelp, det er en telefonsamtale unna. Ta litt tak i deg selv, faen heller. 

  • 24.10.2017 kl. 21:17

Samfunnets gråsone

Jeg føler mye, og jeg føler sterkt. Jeg vandrer rundt og grubler og funderer, setter ting inn og ut av perspektiv. Filosoferer så intenst at jeg går meg bort når jeg er ute. Det er noe jeg har tenkt på mye den siste tiden. Og det er hvordan samfunnet vårt er i dag. Eller, det riktige å si er hvordan samfunnet ser ut i fra mitt perspektiv, du må gjerne dele om du føler det på samme måte. 

Det er ingen tvil om at det er mye vondt som finnes i samfunnet vårt, vi har trakassering, vold, voldtekt, overgrep, mobbing, rasisme, terrorisme av alle mulige slag. Vi har mennesker som ikke blir hørt, vi har barn som ikke er trygge, og et enormt press fra alle kanter. Ettersom jeg har hatt vanskeligheter for å stå for det jeg mener fordi jeg alltid har vært en people-pleaser og ikke våget å si i mot noen, så har jeg heller valgt å observere. 

Jeg føler ofte at veldig mange glemmer at vi faktisk er mennesker alle sammen, vi er homo sapiens, det kloke mennesket. Noen ganger setter jeg et lite spørsmålstegn ved dette, for hva betyr det egentlig nå i dag?
Alt annet er så viktig, hus, bil,båt,arbeid,stil,inntekt. Det er så ekstremt viktig hvordan man tar seg ut. Jeg husker jeg ofte hatet hvordan mamma stelte i stand og styrte og ordnet før vi skulle ha besøk fordi hun ikke ville at noen skulle se hvordan vi egentlig hadde det. Det brettes ut på sosiale medier hvordan alt tilsynelatende er så perfekt og urørt, og det eneste det gjør er å skape et enda større press for den som ser. Selvom vi til og med vet hvordan alt fungerer. Men selvfølgelig, det er ingen som har ansvar for det. Akkurat som det ikke er noen som har ansvaret for at flere og flere legger seg under kniven for å endre på noe de ikke liker med seg selv. Fordi valget ligger selv i våre hender, men dette med å elske seg selv og det å kunne se det fine blir liksom liggende halvveis under teppet. Litt som at vi later som at vi allerede vet dette, men så er det aldri et aktuelt faktum. Jeg mener helt ærlig at flere burde rette fokuset innover på seg selv, og ikke like mye utover. Med dette mener jeg at flere kanskje burde lete etter de gode verdiene i seg selv. Så kanskje det blir enklere å finne de gode verdiene i andre også? For hvis jeg ber deg om å fortelle meg 5 gode ting om deg selv, kommer du på noe da? Ber jeg deg ramse opp 5 dårlige ting, blir det lettere da?
Det knuser hjertet mitt å tenke på så mange som blir intervjuet, eller som får spørsmålet om hva de liker best med seg selv, også svarer de med at de ikke vet. Jeg får skikkelig vondt inni meg. Jeg føler at det har blitt så lett å endre seg selv, at så fort vi gjør noe galt så er vi nødt til å forandre oss som mennesker. Bli noen andre enn det vi egentlig er. Og det handler aldri om det, det handler om å bygge videre på det gode man har, og heller akseptere det som ikke er så bra, istedenfor å fokusere på det. Innsikten snakker vi ikke nok om, og det er innsiden vår som skinner utad. Ingen er feilfrie, og ingen er perfekte. Vi glorifiserer og romantiserer denne ikke-eksisterende perfeksjonismen,noe som er et forferdelig slitsomt jag. Jeg var 22 år da jeg innså at jeg ville være meg, jeg mistet hele bakkekontakten da jeg plutselig trengte disse grunnleggende svarene ovenfor meg selv. Hva står jeg for? Hva ønsker jeg egentlig å gjøre? Hvilke meninger har jeg egentlig? Hva er det egentlig som er viktig for meg? 

Fordi i bunn og grunn så er det ikke penger, eller hus, eller klær, sminke, bil, båt eller status. Det er kjærlighet, dybde, perspektiv og medmenneskelighet. Alt som man ikke kan betale for, egentlig. 

Jeg har enda ikke funnet helt ut av det, men jeg er på god vei, for det er nemlig sånn at hele veien i livet så utvikles man. Man endrer seg etterhvert som livet skjer, man lærer av sine feil og tar nye veier og flere sjanser. Tester personlige grenser, utforsker nye muligheter. Det finnes alltid noe nytt å lære om seg selv, hele tiden. Men også av andre, hvis man vil. Det gjelder bare å være litt mer oppmerksom.

  • 24.10.2017 kl. 15:10

Nei, du trenger ikke å forklare deg

Panikken kommer krypende opp via ryggraden og nakken, det grøsser gjennom hele meg i det jeg svinger frem og tilbake i forhold til hva jeg tenker, føler og synes. Jeg har planer, jeg vil ikke ha planer, hvorfor planlegger jeg så langt frem i tid når alt baserer seg på følelsene jeg har der og da?

Jeg legger planer når jeg er på topp, og avlyser dem når dagen kommer fordi dagsformen er underregulert. Jeg vil så gjerne, men blir overstyrt av noe annet. Hvordan skal jeg komme meg ut av dette? Hvordan skal jeg kunne si nei til noen som spør om jeg vil henge, fordi jeg har så lyst, jeg bare klarer ikke. 

 

 

Learn the art of saying "No." Don't lie. Don't make excuses.

Don't over-explain yourself.

Just simply decline.

 

 

Det har tatt meg så mange år og innse at det å bare si Nei til noe uten å måtte forklare seg er helt greit. Følelsen er der likevel, følelsen av å måtte gi en verdig forklaring til hvorfor jeg ikke kan bli med på fest eller på grillings. "Det passer ikke i dag" Er også helt i orden å skrive, trenger ikke noe mer enn det. 

Hvorfor føler jeg da at det ikke holder? Jeg har alltid blitt fortalt at jeg ikke trenger å forklare meg. Men så føler jeg at jeg må likevel, jeg kan ikke fordi jeg.. Jeg sliter. Men det blir liksom ikke det heller, det blir bare pakket inn i en sånn banal lang forklaring som egentlig er fullstendig unødvendig. Det er også spesielt irriterende for de som blir stående og vente på at du skal dukke opp, men du klarer ikke å få sagt noe fordi det grunnlaget for at du blir hjemme ikke er solid nok. 
Å si nei er greit, " Nei, jeg kan ikke i dag" Eller "Nei,det passer ikke" Eller bare nei. Jeg kjenner selv at frykten for at noen skal spørre hvorfor er der, og mange vil spørre hvorfor, hvordan har det seg? Du virket helt fin i går? Det er faktisk ikke andres business. Du lever et eget liv også, og det er ikke alt alle har behov for å vite. Eller rettere sagt, det er ikke alt du trenger å dele. Poenget er at selv om man føler at man må noe, så er det ikke nødvendigvis sånn at man er nødt til det. Hvis du trenger å avlyse planer så gjør det. Hvis du ikke vil være med på festen så si nei, det er helt greit. Vil du ikke ha besøk? Helt okei! Du er din egen råder. 

En annen ting som også er viktig er at du heller ikke skal føle at du ikke kan være aktiv på sosiale medier fordi du har sagt nei til planer, tusen ganger har jeg bare følt at jeg nærmest må bli i senga fordi jeg ikke føler at jeg kan gjøre noe som helst, skylden kommer snikende og jeg føler at spørsmålet om hvordan jeg kan si nei til å bli med ut men at det er greit for meg å ha baluba hjemme hos meg selv kan dukke opp når som helst. Throw it in the fuck-it bucket, dette er ditt liv.

Jeg har fucket opp så mye fordi jeg har følt at jeg har måttet takke ja til så mye jeg egentlig innerst inne har følt at jeg ikke har villet, det er ganske skadelig. Fordi man skal lytte til seg selv, og hva andre måtte tenke og tro om det er ikke din sak. Men vit at det å si nei det er helt greit, og du trenger ikke å forklare deg. 

  • 18.10.2017 kl. 18:15

Refleksjoner med gode intensjoner

 

Heisann Peisann! HERREFRED så fin høsten er. Jeg føler at jeg får nyte den mer og mer for hvert år som går, det er så viktig for meg å få kjent på de forskjellige årstidene. Blir så utrolig skuffet når jeg ikke rekker å få det med meg, ja dere vet når vinteren bestemmer seg for å komme 3 oktober. Jeg finner meg bare ikke i det haha. I dag tok jeg meg faktisk tiden til å gå en lang tur ut, jeg synes det er så deilig å bare vandre rundt på ukjente trakter. Finne nye gater, observere spesielle hus. Jeg tar inn over meg alle de vakre hagene, hvor mange som enda har roser voksende oppover husveggen. Det er en nydelig mix i forbindelse med høstfargene. Når jeg ikke bruker tiden på å skrive, så reflekterer jeg mye. Observerer og filosoferer meg selv bort, det er noe av det fineste jeg vet å gjøre.
(Lue - Adidas, Jakke fra innsiden av skapet en plass.. En av mine tusen bomber jakker lol, Kjole - Cheap Monday , Cardigan-Selected og sko fra Vans)
Jeg har egentlig aldri vært en super jente-jente. Aldri har jeg hatt lange negler, jeg har hatt akryl EN gang og det var altså rett og slett en gang for mye. Skjønner ikke hva jeg tenkte med, det ser kanskje fint ut men det blir med det haha, det er ikke verdt de svimlende summene man må ut med spør du meg. Komfortabel har vært nøkkelen hos meg, jeg er en av de som synes det ER akseptabelt å gå med joggebukse offentlig. Alt handler jo litt om hvordan man bærer tøyet mener jeg. Vil du se ut som en slask så kan du det, vil du se sporty ut så kan du det også. Men man kan også se ut som man bare er en casual human som bare vil være komfortabel og fin. Jeg har innsett at jeg ikke kan kjøre joggis hver dag til en hver anledning, derfor er strømpebukser og lange kjoler, skjørt og oversized t-skjorter redningen for meg. Sitter jeg hjemme er jeg helst bukseløs, grunnen er ganske simpel: Hvorfor ikke? 

( Ringer - Vettafanden, sikkert fra Wish ellernoe)

En annen ting som er litt gøy er at jeg faktisk nesten ikke bruker accessories, jeg er mer av typen less is more. Men synes det både er gøy og essensielt med små detaljer. Jeg pleier ofte å bli relativt kvalt av å bruke halskjeder, får nesten litt klaus av det for å være ærlig. Så de eneste gangene jeg tar det i bruk er hvis det er gaver, som bruker å være ganske små og sjenerte. Ringer derimot elsker jeg, med de ekstra lange fingrene jeg har så finnes det nok av plass å dekorere. 


Jeg har store planer om å bruke resten av dagen på Netflix! Har dere forresten sjekket ut den nye serien Mindhunter? Utrolig spennende! Jeg er så fan av psykologi-serier, hvor man går i dybden av personligheter og menneskets atferd. Hva skal du i dag? ♥

  • 18.10.2017 kl. 11:51

Jeg ble befølt av en mann på bussen

15 år gammel satt jeg på ekspressbussen på vei til Oslo. Det var ettermiddag, jeg skulle dra rett etter skoletid. Bussene er alltid så fulle på denne tiden det er bare noen få plasser igjen, Fredag, alle skal hjem til sitt og seg. Jeg har tatt denne bussen flere ganger før, det har alltid gått fint. Det er et ledig sete foran meg,og ved siden av meg. To stykker kommer på, en dame og en mann, kanskje i 30 årene begge to. Jeg smiler til begge og nikker, jeg synes alltid det er viktig å gi folk jeg møter på et smil. Du vet aldri hva folk går gjennom, et smil kan gjøre så utrolig mye. Han spør om det er greit at han kan sitte med meg, jeg sier at det er selvsagt helt i orden. Jeg setter øreproppene tilbake i ørene mine, og fortsetter spillelisten min. Etter et kvarter merker jeg at han forsøker å få kontakt med meg, han spør hvor jeg skal. Hvor jeg bor og hva jeg skal ta meg til. Jeg svarer kort, viser til at jeg egentlig ikke har noen stor interesse av å fortsette samtalen. Plutselig tar han hånden sin på låret mitt og jeg skvetter til, jeg spør hva det er han holder på med. Han svarer meg stille: " You like?" Jeg stivner til, det går kaldt nedover ryggen min og jeg har på dette tidspunktet ingen steder å vende meg. Skal jeg rope? Skal jeg si noe til de ved siden av meg? Dette skjer på en fullstappet buss og jeg føler meg lammet. Nei, sier jeg tydelig. Han gir seg ikke med dette, og jeg forsøker å forklare at jeg bare er 15 år og at dette overhodet ikke er passende. Han forklarer at han bare er et par år eldre enn meg, så han sier at det ikke gjør noe. Jeg kan klart se at han er mye eldre enn dette, han er en voksen mann som sitter og tar på meg. Jeg ber han stoppe. Han gir seg ikke før jeg sier i fra at dersom han ikke gir seg så kommer jeg til å si i fra til bussjåføren. Desverre ble jeg nødt til å sitte ved siden av denne mannen i 2,5 timer. Jeg ante ikke at jeg hadde gitt så gale signaler, skulle jeg aldri gitt et smil? Han ønsket å sitte ved meg. Det var hyggelig. Etter dette har jeg hatt vanskeligheter med å kunne smile til menn, jeg vil ikke at de skal oppfatte det som noe annet enn medmenneskelig vennlighet. Fordi det er ikke greit, det er ikke greit å bare forsyne seg. Det er ikke greit å beføle bare fordi fristelsen er der. Tenk om alle skulle gjort det? Hva faen sier det om menneskeheten? Det er ikke greit å ta jenter eller gutter på rumpa , puppene eller i skrittet på byen bare fordi muligheten er der, bare fordi det er mye folk, bare fordi ikke alle følger med, det er krenkende. Det er ikke greit å rope hore, jeg synes ikke det er hyggelig å gå forbi en gjeng og ikke kunne gi et nikk en gang utenom at det blir "Hola sexy mama come over here for sexytime". Det er heller faen ikke greit å oppføre seg som en massiv Dick bare fordi DU blir avvist, det er ikke greit at det bare er du som er med på dette. Et seksuelt behov skal ikke ødelegge en annen persons liv. 

Dette skal være noe fint. Det skal symbolisere kjærlighet, ømhet, omsorg, nærhet. Ikke skam,undertrykkelse,ødeleggelse og mishandling. ​
STILL NOT ASKING FOR IT.

#metoo

  • 17.10.2017 kl. 21:49

Det går ikke til helvete før det gjør det

Huden min er tørr, jeg ser på meg selv i speilet og studerer ansiktet mitt. Rynker pannen, smiler skjevt, gliser, surmuler. Jeg går nærmere, drar av noen flak med tørr hud fra T-sona, TØRR-SONA. Vinterhuden velkommen hjem. Sikkert fordi jeg absolutt ikke har peiling på hvordan jeg ivaretar huden min, bryr meg heller egentlig ikke. Drikker mer vann, men ikke nok. Burde drikke mer, er det forresten mulig uten å bli helt Wasser-ekstremist?Jeg blir som regel alltid trigget av at jeg blir usikker, tankene mine flyter over og jeg tar den kjappe, enkle utveien ved å tenke at nå. Nå går alt rett til helvete, det er ingen vits i å fortsette, fordi ingenting vil ordne seg for meg. Det er så lett å bare gi seg, og alt for mange ganger har jeg følt på det og gjort nettopp det. Jeg har slått meg til ro med at det ikke kommer til å fikse seg, også har jeg bitt ned neglene mine og vært total-stresset. Men det går jo alltid i orden før eller siden uansett, jeg kjenner jeg er så utrolig lei av å vandre i dette samme mønsteret. Jeg blir frustrert over at jeg alltid må dra meg selv så langt ned i dritten før jeg innser at jeg ikke behøver det. Jeg føler jeg holder på å drukne på grunna, finner du egentlig noe mer ødeleggende og meningsløst?

Det går ikke til helvete før det gjør det

Det gjør altså ikke det, og det er viktig. Fordi om jeg skal gå og bruke hver eneste dag å tenke på at alt raser så bruker jeg all energien min og tid på negative onde sirkler. Også har du meg igjen, hvor jeg da reflekterer over min egen situasjon ; Og skammer meg over egne reaksjoner. Det hjelper meg heller ikke å tenke at jeg er udugelig som har disse reaksjonene, fordi det er helt naturlig. Jeg er ikke udugelig, jeg er ikke ubrukelig, jeg er ikke svak. Jeg er Ressurssterk, Smart , Oppegående og jeg DUGER. Jeg innser når jeg skriver at jeg ikke kan fortsette å ha disse dumme tankene om meg selv, fordi det gjør at selvbildet mitt ikke blir noe bedre. Det jeg må gjøre er å bli mye flinkere på å snakke pent til meg selv, og heller være min egen beste venn fremfor å være min aller største fiende.

Pust.

  • 17.10.2017 kl. 17:10

Clickbait-syndromet

Processed with VSCO with a8 presetDet er helt greit at det å være blogger er jobben din, det er også fullstendig forståelig at du er nødt til å skape oppmerksomhet for og oppnå engasjement. Dette har jeg ingen problem med, jeg vet godt hvordan markedsføring fungerer. Det jeg ikke forstår, det er lureri overskriften som overhodet ikke stemmer overens med innholdet. Å skape falsk interesse bare på måfå.  Clickbait-syndromet. Det gjør meg forbanna, sint og skuffet som leser. Å være en offentlig person og med en omfattende profil sitter man, enten man vil det eller ikke med et form for ansvar. Du trenger ikke å være et forbilde, men det går an å forholde seg profesjonell. Leserene er ditt levebrød, disse som gir deg klikk, som velger å engasjere seg, disse som har bært deg med til toppen, som gjør at pengene strømmer inn på konto. Det er noe som skal bli ivaretatt. Skal man da ta seg retten til å uttrykke seg som offer så fort klagene strømmer inn? 

" Jeg og **** har slått opp.... I et leksikon "

" Jeg kler meg NAKEN!! ... Når jeg dusjer "

" ORKER IKKE MER ... Av denne desserten etter tre-rettersen, er helt stappmett."

Det er klart at det er en vanskelig og utfordrende jobb å skulle kunne finne fengende overskrifter til en hver tid hver eneste dag, men hadde det vært enkelt så ville jo alle klart det med en gang. Because newsflash : Det er dette som er en del av jobben.  Nei jeg kjenner at jeg er veldig skuffet. Det er noen jeg har fulgt over kjempelange perioder som bare har valgt å misbruke clickbait så til de grader, og det sier litt om hvilken respekt som symboliseres fra skribent til leser.  

Hva mener du om dette? Synes du det er helt greit med Clickbait? Har du kanskje ingen formening om det? Jeg vil høre! 

  • 16.10.2017 kl. 21:48

Kunsten å bare være

I dag bestemte jeg meg for å gå en tur, jeg skulle ta et steg om gangen og bare føle på det å være til.

Jeg går videre, mine sorte vans har blitt utrolig møkkete, jeg tar det ene beinet opp og studerer sålen. Jeg kan ikke helt skjønne hvordan, jeg føler at jeg akkurat har kjøpt de. Det er svalt i luften, ikke helt kaldt, men ikke helt varmt heller. Jeg har bare en tynn jakke, det er liksom ikke en ordentlig jakke heller. Jeg føler at cardiganen jeg bærer under har større potensiale som ytterplagg. Det hender ofte at jeg raskt får en følelse av klaustrofobi og at verden lukker seg inn mot meg, jeg får ikke puste, det kan selvfølgelig ha noe å gjøre med at oksygenet jeg trekker inn glemmer og ta turen via magen og heller bare får en liten svipp innom lungene så brystet bare rekker å øke en millimeter. Pust med fuckings magen amigo. Jeg kikker opp på himmelen, går sånn lenge og bare kjenner på at jeg trekker lange drag ut i det store universet. Ironisk nok er det dette som gir meg mest  S p a c e. Jeg går videre, til lekeparken jeg har pleid å ha det så morsomt i da jeg var mindre, some things never change. Den er ikke like sliten som den var. Jeg synes det er fint at sånt blir ivaretatt. Gresset er fortsatt grønt, det kryr av trekløvere. Jeg har aldri funnet en firkløver, men har store ambisjoner om å lykkes med det en vakker dag. Kanskje jeg ikke har oppnådd dette fordi jeg ikke har hatt troen på lykke? Jeg setter kursen mot huskene, jeg vil egentlig bare sitte der, gynge og se om jeg kan få stor nok fart sånn at jeg kanskje flyr ut i det store intet. Himmelen er så vakker.  I det jeg er målrettet på vei mot huskene kommer det noen andre barn som roper høyt at de skal svinge, jeg tar en casual-turn og vender meg mot skogen istedenfor. Jeg går inn blant alle trær og busker, finner små-stier som guider meg til et fremmed sted. Jeg følger, observerer en stor haug som jeg tenker kunne vært gull som akebakke når vinteren kommer, jeg lurer på om jeg føler meg bedre av å stå der oppe og titte ned på alt. Vil det endre noe? Sikkert ikke, jeg går opp. Jeg står der oppe lenge, jeg kan se trærne, de røde, grønne, gule. Jeg kan se barna som leker, jeg hører at de hviner av fryd som når de får litt for rask fart av foreldrene. Vinden suser i ørene mine, jeg lukker øynene og på et tidspunkt bare ER jeg.

 

Tusen takk for alle de fine tilbakemeldingene jeg har fått på videoen jeg la ut, og generelt på bursdagen min. Det er så sinnsykt mange fine mennesker der ute, og jeg er så takknemlig over at så mange fine sjeler tar seg tid til å se og lese hva jeg byr på selvom det ikke alltid gleder hjertet like mye. Tusen takk.

  • 16.10.2017 kl. 14:55

Hello darkness my old friend

Av og til føler jeg meg som verdens største hykler, noen dager får jeg lyst til å kaste hele meg selv i en container og bli skippet til malaysia. Jeg føler at jeg ikke burde sitte sånn som dette når jeg vet så godt hvordan jeg reagerer og har det. Jeg føler jeg har kontroll men så kommer det som et sykt uvær og regner på hele paraden min. Alle de tingene jeg brenner for å gjøre, alt som jeg holder på med, tegning, ukulele, bilder, blogging betyr liksom ikke noe. Jeg ser bare tomt på skjermen og føler ingenting. Jeg lå og vred meg i sengen til morgenen i dag, jeg ville ikke stå opp. For første gang på ekstremt lenge følte jeg  at jeg veide 50 kilo ekstra enn før jeg la meg. Jeg forsøker å tenke kognitivt, jeg gjenkjenner symptomene mine, og jeg reflekterer over det. Er dritt lei. Jeg vil leve, og ikke være så begrenset av min egen psyke. Jeg har så utrolig lyst til å være frisk, være oppegående og kunne få gjort alt som jeg drømmer om. Som jeg får til av og til, men ikke nok til at jeg kan gjøre det til en egen rutine. Det er så tungt. Det er tungt å savne, det er tungt å ha det så vanskelig. Mest av alt så er det så forferdelig hvordan det snur på hælen, hvordan humøret tar en 360 og knocker meg rett ut. Faen. ​
Dette skal snu. Dette skal faen meg vende, og jeg skal ta tilbake kontrollen. Men akkurat i dag, i dag slår jeg meg til ro med at det er en utfordring. Og jeg aksepterer at det ikke er en enkel oppgave å bli frisk, det tar tid. 

  • 15.10.2017 kl. 10:18

Jeg er dritt lei av å høre om at du sliter psykisk

Tidligere kom jeg over et avis-innlegg som tok opp dette med ringvirkningene av dette med å snakke åpent om psykisk helse. Hvordan vil dette påvirke personen i fremtiden, hva skjer når man er frisk igjen? Det var en spesiell dame jeg la merke til som skrev følgende kommentar :"Jeg har tenkt mye på hvem som vinner på det når ungdommer «profesjonaliseres» som psykisk syke. Hvem skal de bli etterpå, da, når hele deres identitet henger på å være psykisk syk? Den eks- psykisk syke? Eller alltid psykisk syk?Jeg er ikke sikker på at det er i barnets/ ungdommens interesse å bli eksponert slik vi ser mye av nå, og er ikke sikker på at de ivaretas i stor nok grad. "Det er ingen hemmelighet at folk har sine delte meninger om alt og ingenting, og det kan godt være at mange er lei og trøtte av å lese om det fordi det i dag eksponeres langt mer enn tidligere. Det er kanskje ekstra vanskelig å sette seg inn i når man aldri har slitt med noe, og ikke aner hvordan det føles å få et panikkanfall bare  ved at telefonen ringer. Det aller viktigste med dette er å skille sykdom og person, diagnosen min er IKKE identiteten min, Angsten min er IKKE den jeg er. Jeg ser heller på det som noe som plager meg, kall det  interne mobbere om du vil. Jeg har valgt å være åpen med det jeg sliter med, også fordi jeg vet at jeg ikke er alene om dette. Jeg har opplevd alt for mange tilfeller av kjente og ukjente som har valgt og ende livet sitt uten å ha snakket et eneste ord om hvordan de har hatt det under overflaten. Det ligger mye skam, mye frykt for å ikke bli møtt med forståelse. Det er så mange der ute som sitter med følelsen av at de er helt alene i verden om å føle det sånn som de gjør. Det er viktig å sette lys på det, fordi det skaper håp. Det er mulig å komme seg ut av mørket man sitter i, men for at det skal skje så trenger vi å prate mer om det. Det trenger å bli mindre tabubelagt. Men da krever det også at flere setter seg inn i det, det vil si MINDRE synsing, og mer fakta. Vår psykiske helse er livsviktig, det påvirker oss i så stor grad og må tas på alvor. Hva med alle tilfeller hvor vi ikke blir hørt, hvor alt blir generalisert og satt i bås. Jeg er ikke Borderline-jenta, jeg er ikke hun med den ræva psyken. Jeg er Iris, dette er noe jeg sliter med, men det er ikke den jeg ER.

 

  • 14.10.2017 kl. 14:29

TOPP FAVORITTLÅTER AT THE MOMENT

God morgen! Eller, god dag, ettermiddag, alt etter som. Haha, jeg tar livet helt med knusende ro, det vil si så rolig som det går når tankene ikke spinner avgårde i en helsikkes tornado. Neida, jeg begynner å få teken på mestringsteknikkene mine, det er forsåvidt det eneste jeg kan gjøre for at jeg skal kunne leve et til dels normalt liv uten å la mine psykiske knekker ta totalt overhånd. Dette er så utrolig viktig, det er ikke sånn at man bare kan sitte på ræva og vente på at tiden skal gå og at man skal bli frisk. Jeg kommer meg absolutt ingen vei ved å ignorere eller fortrenge de tankene og følelsene jeg har. Det handler liksom litt om å ta alt ved rota, før var jeg skremmende redd for meg selv og hva jeg egentlig var i stand til, jeg hadde ikke oversikten i det hele tatt. Noe som ikke er så veldig rart, jeg fikk jo angst over å ignorere. Nå er jeg ikke lenger redd for å konfrontere meg selv, det betyr ikke at det er en enkel jobb. Tvert i mot, det er kjempevanskelig. Men det er noe å trene på, du er det viktigste du har. Og jeg kan ikke få sagt det nok hvilken fantastisk følelse det er å kunne opparbeide seg evnen til å kunne være sin egen beste venn. Her kommer noen av mine favorittlåter at the moment, jeg har en helt EKSTREMT variert musikksmak, alt fra Klassisk til Indisk Shpongle og Rap. Men jeg har fått høre at musikksmaken min ikke er ræva, så da får dere noen smakebiter av det jeg digger om dagen. Det er bare å klikke på de så kommer dere direkte inn på webplayer. Enjoy!

Kenton Slash Demon - Harpe

Weval - Gimme Some

Son Lux - Easy

Eazy Mac - Tortured Genius

Tame Impala - The less i know the better

Tampe Impala - Elephant

Degiheugi - Betty

BØRNS - Electric love

Lil Dicky, Snoop dogg - Professional Rapper

Cage the Elephant - Cigarette Daydreams

Rae Sremmurd - No type

Kendrick Lamar - PRIDE

  • 13.10.2017 kl. 21:24

Jeg hatet mennesker

Til deg som sitter deg, som ikke skal ut en Fredagskveld, du som kanskje gjerne ønsker og vil. Du med store drømmer, men med enda større angst for verden. Til deg som sitter med det sorte slukende hullet i brystet. Det er så utrolig lett å gi seg ende over, man sitter der og kjenner på den tilstedeværende melankolien. Mørket smyger seg innpå og jeg klarer bare ikke å stoppe det. Åpner instagram, scroller nedover feeden, 50, 100 brukere. Alle ser så glade ut. Alle har et fantastisk liv. Alle har det mye bedre enn meg. Flere venner, bedre utseende, finere klær,bedre sminke, alt på stell. Alle andre har alt i orden, fordi det er sånn det fremstilles. Klær,penger,livsstil, sosiale vinnere. Mørket prikker meg på skulderen, demonene hvisker i øret for å minne meg på alt jeg enda ikke har oppnådd, tvilen setter seg og jeg lurer på om jeg noen gang vil kunne våge å leve ordentlig. Jeg vil vri meg ut av det, men jo hardere jeg forsøker jo lenger inn i håpløsheten blir jeg dratt. Jeg mister troen, lukker laptopen og vurderer sterkt å pensjonere meg fra livet. Det er da det skriker en liten faen i meg som sier at du er deg, og du er del av noe mye større enn dette. For selvom det er enkelt å falle inn i det mørke dypet av alt man ikke har og det man ikke får til så finnes det flere herlige perspektiv å ha. I løpet av perioden hvor jeg har isolert meg har jeg til og med hatet på mennesker, tenkt at verden er stygg og fæl, og at folk er dumme i hodet. Jeg grøsser når jeg tenker på det nå, fordi det er et så utrolig innsnevret syn å ha på livet. Men også en forferdelig lett mental grøft å havne i.  Man blir en real pessimist av å ha sånne tanker. Alt blir til slutt negativt, og mennesker blir irriterende på en daglig basis, noe som gjør at livet til slutt blir en lidelse. Hadde det bare fantes ett svar på ting så ville livet vært umulig å leve, vi er enten vi liker det eller ikke ; Avhengig av hverandre og våre forskjeller for å kunne kommunisere og hente inspirasjon, vi trenger hverandre for å lære. Hele verden vil aldri bli enig på grunn av våre store forskjeller, men så må vi heller ikke glemme hvor like vi er og hvor mye vi faktisk har til felles. Det brukes mye energi på å pirke og påpeke andres feil og ujevnheter, det er så mange bedrevitere. Hvis man skal generalisere menneskeheten ut fra kommentarfeltet i VG og på diverse forum på internett så er menneskeheten dømt til å feile. Det vil se mørkt ut. Håpet i det store er at det finnes en hel verden der ute, uendelig med mennesker som bærer på så mye godt og verdig. Du, hvem du nå enn er som leser dette er en del av dette store bildet vi i dag kaller verden, du er med på å skape dette fargerike bildet. Verden trenger deg. Jeg sitter inne i kveld alene, og det føles godt. Jeg kjenner ikke på noe press, og jeg gleder meg over alle som har det bra. Alle er så vakre tenker jeg, uten at jeg trenger å dra meg selv ned. Jeg er vakker og bra nok, noe du også er. Bare ved å være til. 

 

  • 12.10.2017 kl. 19:00

Mobbet ut av egen identitet

 

Alt virker så surrealistisk, av og til så lurer jeg på hvordan jeg har kommet meg hit jeg er i dag. Som om kroppen plutselig stopper opp i et minutt og jeg kjenner bølgen av livet skylle inn over meg. Jeg tenker på hvor mange ganger jeg har steppet inn i en rolle som ikke har vært meg, men heller en annen som jeg har ansett som mer respektabel. Det å bare være meg har aldri vært bra nok. Tenk om jeg hadde visst litt tidligere at det handler om å bygge på det gode man allerede har, ville jeg da ha kunnet stå opp for meg selv? Det har vært så lett for meg å gli inn i en annen rolle, fordi jeg i meg selv har følt meg så ukomfortabel og usikker.  Jeg er så vanvittig stolt over meg selv over at jeg aldri endret noe på meg da jeg ble krenket som verst. Jeg er stolt over at jeg aldri endret på nesa mi fordi dere mente den var for stor og stygg. Jeg er stolt over at jeg aldri ga meg da dere sa jeg burde. Jeg har overlevd drapstrusler, voldtektstrusler, mobbing, jeg har flere ganger blitt truet med å bli banket opp bare fordi jeg er den jeg er og ser ut som jeg gjør. Jeg har opplevd å kjenne på at jeg har krenket andre bare ved å være til. Det finnes ingen verre følelse. Men jeg har fortsatt å være meg, og jeg har ikke endret på noe og det kommer jeg heller ikke til å gjøre. Det var viktig for meg tidlig å kartlegge hvorfor hvis jeg eventuelt skulle fikse på utseendet mitt. Det vil si at jeg skulle aldri under noen omstendigheter endre på utseendet bare fordi noen sa noe på det. Skulle jeg la de som krenket meg vinne? Hva ville da skje? Hvordan ville det da gå videre? Det ville aldri tatt slutt. Og siden det bor en liten satan i meg så ble det.. Aldri. Nå er jeg eldre, og jeg kjenner meg selv litt bedre nå enn hva jeg gjorde da jeg var yngre. Likevel så er det mye som sitter igjen, mange spørsmål jeg kanskje aldri vil få svar på. Jeg forstår at jeg var et lett bytte for mange, jeg var mye, jeg var hit og dit, overalt. Det er mange som ikke en gang takler å være med meg fordi jeg kan være så ekstrem i reaksjonene mine, jeg er ofte litt "mye". Men det er sånn det er når man er emosjonell ustabil, reaksjonene mine kan virke falske og overfladiske, når det egentlig bare er sånn jeg føler det. Jeg føler bare på en mye sterkere skala enn de fleste andre gjør. Og det er helt OKEI, jeg aksepterer det, og det er det aller viktigste. Før så tenkte jeg ofte at det å være annerledes var en dum ting, da ble man lagt merke til og det skulle man absolutt ikke.

Tenk om noen sa noe, tenk om noen syntes noe om meg? Ja tenk det, folk synser og mener noe om alt i dag. Jeg har lært at mobbingen handlet ikke om meg, men om de som hadde noe å si. De som følte at den eneste måten å rense seg selv på var å kaste dritten sin på meg. Jeg har lært at det kanskje er like greit, jeg tørker det av meg og starter forfra, men de kan aldri ta tilbake ordene de sa, de skitne meningene som de helte over meg, alle gangene de lo og pekte. Det vil sitte hos de for alltid, og jeg håper at den dagen livet flasher forbi i film at dere får med dere dette ; Og alle andre dere har gjort livet til et helvete for. Takk for erfaringen, jeg har aldri følt meg rikere.  

Jeg har kanskje lavt selvbilde, men jeg har høy selvrespekt, og det kommer jeg aldri til å ta for gitt. 

Follow my blog with Bloglovin
  • 12.10.2017 kl. 11:17

Just fucking do it

Jeg kan ligge i sengen i flere timer og vri meg, tankene snurrer og elsker med tvilen og mitt lave selvbilde. Det er så mye jeg vil gjøre, men før jeg rekker å tenke på om jeg får det til så er styggen på ryggen på plass og forteller meg at det ikke er noen vits i å forsøke. Som at jeg er dømt til å feile uansett hva jeg gjør. Før var jeg livredd for å gjøre feil, tenk om jeg driter meg ut, tenk om hele verden hater meg. Det er nesten litt kvalmt å tenke på hvor selvsentrerende man blir av å være psykisk syk. Fikk jeg en krone hver gang noen fortalte meg at verden ikke dreier seg rundt meg så hadde jeg vel kanskje kunne kjøpt et hus. Alt ligger der foran deg, verden er ved dine føtter. Vi har alle noe å lære av Nike, fordi det handler om å bare ta sats å gjøre det. Jeg er jo slett ikke synsk, hvordan i alle dager har jeg gitt meg selv retten til å skulle avgjøre hvordan mine valg skal ende? Jeg blir nesten litt sint når jeg tenker over hvor mange sjanser jeg har veket unna fordi jeg har vært for feig, fordi jeg har vært for redd, fordi jeg ikke har hatt troen på meg selv. Hvis jeg skulle fortsatt å høre på denne stemmen like sterkt i dag så hadde jeg aldri startet denne bloggen. Jeg har forsøkt mange ganger tidligere, men da har jeg alltid gitt meg fordi stemmene i hodet har ment noe annet enn drømmene mine. intuisjon folkens, for noe dritt. Jeg har mange dårlige erfaringer fra mye forskjellig, likevel så er det sånn at jeg ikke kan fortsette å leve livet mitt og tenke at alt kommer til å gå ad undas bare fordi jeg føler det. Jeg har hatt dårlige erfaring med bussjåfører og butikkansatte, men det er jo ikke sånn at jeg kan tenke at alle er lik? Da ville jeg jo hatt et forferdelig tragisk og innsnevret syn på verden. Det viktigste jeg kan gjøre det er å skape et verdig liv for meg selv, skape nye minner og nye erfaringer som jeg kan lene meg på. Jeg tar med meg det vonde og lærer av det. Men jeg kan ikke drive å tenke at jeg ikke får til noe som helst. Vil du skrive en sang? Do it. Vil du lære deg å tegne? Ikke tenk på hvor lang tid det tar, bare sett deg ned å begynn. Just fucking do it. Alt du vil, kan du få til. Det ligger noe i det, alle mål jeg har satt meg har jeg klart og nå, likevel så har jeg lyttet alt for lenge til tvilen i meg. Jeg kan ikke akseptere det lengre, det er på tide å bryte ut av det. Og jeg må bare gjøre det. 

  • 11.10.2017 kl. 17:29

22 år, på tide med anti aging?


Jeg rusler gjennom H&M sin skjønnhetsavdeling, hundrevis av forskjellige produkter som ligger rundt om. Alle disse produktene som man trenger for å se så bra ut som mulig. Disse produktene som skaper en slags sosial aksept, disse produktene som skal gjøre underverker for deg. Som skal løse alle dine problemer. Som skal gjøre deg vakker. For ikke så lenge siden så var jeg innom The body Shop for å skaffe meg en rens, hun som jobbet der forsøkte å selge meg alt annet enn det jeg egentlig var ute etter. Det siste hun gjorde var å prøve å prakke på meg en ANTI-AGING krem, jeg, altså lille meg på 22 år. WTF. " Nei du sa jeg, dette har jeg overhode ikke tid til." Jeg er 22 år gammel, er ikke en gang ferdig i puberteten hahaha. Jeg fikk bare til svar at det er viktig å starte tidlig. HVEM PRØVER Å SELGE ANTI AGING TIL EN 22 ÅRING? Dette har fått meg til å tenke, om ikke annet. Fordi det sier litt om hvordan ting ligger an i samfunnet vårt i dag. Jeg rekker såvidt å komme meg ut av ungdomsårene før jeg skal drive å bekymre meg over rynkene jeg kommer til å få? Det er totalt meningsløst. Dessuten så forstår jeg heller ikke poenget med å skulle skjule at man blir eldre, rynkene du har er en del av deg og din historie. Det er så vakkert. Det minner om alle uttrykk og opplevelser du har vært gjennom, det setter spor i deg, akkurat som at man får strekkmerker. Jeg har også strekkmerker! Store på hoftene, fantastiske tigerstriper som jeg ELSKER og ikke ville vært foruten. 


For meg så kan ikke skjønnhet kjøpes for penger, jeg kommer aldri til å definere det via produkter, inngrep eller behandlinger. For meg så er skjønnhet noe som ligger i deg, skjønnhet er hvordan du lyser opp når du smiler, skjønnhet er å være naken, skjønnhet reflekteres i sårbarhet og kjærlighet. Jeg ser ikke på deg som vakker fordi du har alle produkter på stell, og jeg gir langt faen i akrylneglene dine. 

  • Iris Anti

    Hei! Jeg er Iris, 23 år gammel og full av tanker. Livet er vanskelig til tider, og jeg legger ikke skjul på utfordringene det bærer med seg. Jeg synes åpenhet er viktig, og jeg vil dele for å bekjempe stigma. Videre er bloggen også et fristed for meg å dele tankene jeg har, men også det fine med at alt blir bedre. Håper du vil følge meg!


    KONTAKT


    irisanti@icloud.com

    Søk

    Bla i bloggen


    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no