hits
  • 23.02.2018 kl. 01:29

Å være slave for det moderne samfunn

Jeg ligger i sengen, vrir meg til høyre, og til venstre. Tar et bein utenfor og kjenner med tærne på den kalde murveggen, vender på meg, legger meg på magen og bytter om på putene. Finner ikke riktig liggestilling, er trøtt men ikke så trøtt likevel, samtidig føler jeg at jeg ikke helt har plass til flere inntrykk i dag. Men det er noe som plager meg, det er noe som gjør at jeg ikke helt føler at jeg klarer å slappe av, noe som setter en stopper for at jeg skal kunne gi meg selv tid til å ta en pust i bakken og sove.

Internett

Elsket og hatet, den moderne eran, i strid med genereasjon prestasjon. Jeg føler jeg går glipp av noe, alt jeg ser og alt jeg får med meg hver dag er helt sinnsykt. Jeg fyller hodet mitt med meningsløse ting og plutselig finner jeg meg inne på en side til en søster av en ukjent og ser på feriebilder fra 2008 med familien. 

Hva er det egentlig som feiler meg?

Jeg klikker, jeg scroller, jeg oppdaterer, jeg følger med. Hvem liker hva, hvem er på g, hvilke debatter som raser, jeg har på et tidspunkt hodet så langt opp i en annens rumpe at jeg føler at vi er kjærester. Vi kunne likegjerne vært det, så mye som deles i dag. 
Jeg føler at jeg går glipp av noe, noe som jeg egentlig bare finner hvis jeg legger alt fra meg. Hvis jeg orker å face det som virkelig bor inni meg fremfor å fokusere utad og på alt som skjer hos alle andre. Eller enda verre, illusjonen jeg har over det livet som andre presenterer for resten av verden. 


Fordi det er en skadelig sirkel, det gjør at jeg tviler mer på meg selv og setter lista enda høyere for meg selv enn hva den trenger å være. Jeg vet at det alltid vil finnes noen der ute som er bedre enn meg, det vil alltid være noen penere, noen som skriver bedre og som designer bedre. Men det vil ikke være noen akkurat som meg, eller som deg. Det vil ikke være noen andre som har de samme øynene du har når du prater om noe du virkelig elsker. Vi er ikke spesielle noen av oss, men vi er likevel unike. 

Jeg elsker internett og at den bærer med seg så mye forskjellig, jeg elsker å inspireres av mennesker der ute, likevel så hjelper internett veldig til å bidra med følelsen av at man har så sjukt dårlig tid. At man føler at man skal rekke med alt sammen, få med seg det salget, rekke den konkurransen. Alt haster hele tiden. På mange måter er det et luksusproblem, men det er likevel noe som jeg går og tenker på. Jeg føler at jeg må, at jeg må oppdateres før jeg utdateres.
Fordi hva nå enn det er jeg søker etter der ute så vil jeg ikke finne det, jeg søker jo etter noe som passer meg og mitt ego. Og når ikke jeg finner det med en gang legger jeg alt fra meg og befinner meg igjen i samme scenario fem minutter senere. 
-
Pust.
Jeg innser at jeg ikke trenger å være så redd for å møte på de tankene jeg går og bærer på, at jeg ikke må distrahere meg selv hele tiden. Jeg innser at det å kjede seg er sunt, og at man er nødt til å lære seg verdien av tålmodighet. Det finnes i dag så mange som ikke makter en gang å stå i kø i 2 minutter uten å lage noen form for scene. Det er egentlig litt morsomt når jeg tenker over det, fordi vi kan bruke tjue minutter ekstra på do med candy crush, men ekstra to minutter i kø på butikken er uaktuelt. 

  • 18.02.2018 kl. 14:55

Den eneste måten for meg å bli akseptert på er hvis jeg får større lepper

Jeg sitter i sengen og føler på hvordan det er å være meg, teller fingre og tær. Tenker over hvor fantastisk det er å egentlig bo i en kropp som er i stand til så utrolig mye forskjellig. Jeg kjenner på huden, den er myk, jeg elsker meg selv.

For noen uker siden så opplevde jeg noe som helt ikke er unormalt, men som virkelig ga meg en reality-check. Jeg befant meg i en situasjon der jeg helt på ekte ønsket å endre på meg selv, utseendemessig. Det var en liten periode der jeg faktisk var på nippet til å booke en time til en klinikk for å ta fillers. Jeg har ikke tenkt på dette helt siden jeg var femten år og ville operere nesa fordi jeg ble mobbet for den, jeg er veldig glad for at jeg ikke gjorde det. 

Men så satt jeg her, tjuetre år og ville fikse på fasaden. Jeg følte at dette var noe som kom til å gjøre at jeg ble lagt merke til, usikkerheten min tok helt overhånd og jeg lot meg rive med.

Jeg ville gi etter, gi etter for dette presset. Dette intense presset som så mange debatterer over, som vi VET er der fordi vi blir eksponert for det over alt. 

Jeg kom også over en reklame for silikon der budskapet direkte var " Kom til oss så skal vi fikse deg så du blir fin, vi hjelper deg sånn at du kan elske deg selv."  Jeg blir så sint at jeg får lyst til å grine. Fordi løsningen ligger ikke i dette. Jeg kan forstå at Sophie Elise har operert seg så mye som hun har, jeg kan forstå at Isabel Raad har villet endre på utseendet. Jeg forstår alle dere som sparer opp penger til å endelig kunne få større pupper fordi dere ønsker det. Jeg skjønner det så godt, fordi jeg selv har vært der.

Likevel har jeg hatt en indre satan i meg som har tenkt at jeg aldri skal endre på meg selv for at noen andre skal bli fornøyd med meg, fordi det har vært det jeg alltid har hatt i mente når jeg har latt meg rive med. " Jeg gjør dette for meg selv, sånn at jeg kan være fornøyd med at andre liker det " 

Jeg forstår at mange gjør det, men jeg velger likevel å ikke akseptere det. Jeg tror ikke at du er et dårlig menneske bare fordi du velger å operere deg. Det jeg har et problem med er budskapet dette sender. Fordi enten man liker det eller ikke så får det konsekvenser. Det har blitt en kosmetisk epidemi, og bransjen tjener millioner på det. DE tjener penger på din usikkerhet, og det topper kransekaka over grådighet mener jeg.
Jeg er så glad for at jeg fikk hodet ut av min egen rumpe og klarte å dra meg selv ut av det lille insnevrete egosentriske universet jeg befant meg i. Fordi jeg skjønte at dette vil ikke ha noe å si, jeg kan ikke drive å ri den overfladiske bølgen for så å mene at det viktigste er å elske seg selv. Fordi jeg mener helhjertet at vi skal akseptere oss selv akkurat sånn som vi er født, akkurat sånn vi er. Fordi vi er ulike og det finnes ikke noe perfekt ideal, dette er en illusjon som er skapt i ditt hode og hvis du streber etter noe som er urealistisk så bør du gjøre deg selv en tjeneste og ta noen personlige grep. 

Her er noen tips:
1) Avfølg mennesker på instagram som gjør at du får et stikk i magen og som gjør at du føler deg dårlig. Samme om det er en veninne eller en kompis av deg, det er deg du skal fokusere på. Får de deg til å føle deg dårlig av det de legger ut så avfølg. Ikke la deg eksponeres av ting som gjør at du føler deg utilstrekkelig. Det er ingen skam i det. 

2.) Gå i deg selv og fortell deg selv hver dag at du er vakker og tilstrekkelig, og at ingen tall kan gjøre noe med dette. Fordi du ER bra nok og du ER verdig. Det er et helt fucka simpelt råd å komme med men det vil fungere. På lik linje med at du føler deg som et ræva menneske hvis du forteller deg selv det hele tiden, kan like gjerne snu den flisa til noe positivt. 

3.) Slutt å les om mennesker som fronter kosmetiske inngrep, som mener at " du kan gjøre som du vil og ingen skal legge seg i det" Jeg synes det er helt riktig i og for seg, men når mennesker som når ut til så mange og som påvirker fullstendig fraskriver seg noe som helst ansvar så er det en gifig innflytelse etter min mening. 

4.) Innse at mennesker er ulike, det er vanlig å sitte med usikkerhet over eget utseende, men det er ikke dette som gjør deg til et godt menneske, det er valgene du tar og det krever at du går i deg selv. Ulikhet er vakkert. 

5.) Skriv ned fem fine ting om deg selv hver dag, dette vil hjelpe deg å bli trygg på deg selv og videre på veien mot å elske deg selv. 

6.) INGEN andre skal definere om du er bra nok eller ikke, ingen likes, ingen anntall kommentarer eller oppmerksomhet på sosiale medier skal definere hvor vakker du er eller hvor bra du er. Dette er DIN jobb, så gjør den grundig. 

7.) Hvordan vil du forklare til din fremtidige datter at du har operert deg utseendemessig? Hva skjer når hun får samme nese som du alltid har hatet, eller leppene som ikke var gode nok for deg? Hvordan takler du dette?


Det er vanskelig å leve i et samfunn der folk blir krenket over en lav sko, det er vanskelig å skulle prate om dette når det virker som at det riktige å gjøre er å justere det overfladiske. Og selvom det ER sånn, så trenger det ikke å forbli sånn. 

 

Følg meg på instagram @ Antipsych

  • 13.02.2018 kl. 10:47

Kan vi holde kjeft om Abort nå?

I høst gikk jeg gjennom noe jeg aldri hadde sett for meg at jeg skulle gjøre. Mest fordi jeg naivt nok trodde at jeg ikke var i stand til det, men også fordi jeg på dette tidspunktet ikke så for meg at det var noe som kom til  å skje meg. Selvfølgelig. Dette sier vi alltid, også skjer det. 

I høst tok jeg abort. 

Jeg ble gravid, og jeg trodde ikke jeg kunne bli det. På denne tiden var livet mitt et endevendt kaos, og det kunne ikke vært et verre tidspunkt for at dette skulle skje. Jeg har tenkt mye frem og tilbake på om jeg skulle skrive om dette eller ikke, men jeg velger å gjøre det fordi jeg har hatt så mange tanker rundt det. Det har også vært mye i ettertid jeg ikke så for meg at jeg skulle slite med på grunn av det, som også gjør at jeg nå befinner meg i en situasjon villig til å prate høyt om det. I Norge er vi veldig heldige og har et ganske godt støtteapparat for dette, man får god veiledning og oppfølging. I norge har vi rett til å ta abort, denne retten finnes ikke alle steder i verden. Tenk dere det, det er ulovlig å avbryte svangerskap på Malta, i Irland kan man bare gjennomføre dette dersom moren er i livstruende fare. Selv ikke voldtekt er god nok grunn til å kunne få gjennomført en abort. Jeg merker at bare det gjør at blodet bruser inni meg. 

Selv nå i 2018 er det fortsatt flere konservative motstandere til Abort, i Norge også. Jeg hadde tidligere skrevet et innlegg hvor det var noen som anså meg som en barnemorder fordi jeg valgte å ta abort i høst. Og for meg så handler det om så veldig mye mer enn det. 

For meg handler det om å sette et liv til verden som kanskje ikke får de ressursene som kreves for å ha en trygg og stabil oppvekst, det handler om at et menneske skal føle seg velkommen og ivaretatt på best mulig måte. Jeg mener ikke at man noen gang egentlig er klar for å få barn. Men det finnes bedre tidspunkter enn akkurat der jeg var i fjor høst. Veldig mange sitter på sin pidestall og krever at dersom man har hatt ubeskyttet sex og havnet i den situasjonen så bør man standhaftig stå inne for det og kjøre løpet helt ut. Fordi det ordner seg alltid, og det er klart at man finner sine løsninger. Men for meg så var ikke dette aktuelt. 

Jeg har opplevd å bli satt til verden og ikke blitt sett som jeg burde, jeg har hatt en utrolig vanskelig og traumatiserende oppvekst som jeg ikke unner noen. Det er en del ting jeg er nødt til å jobbe med selv før jeg anser meg som "klar" for å skulle bli mor. Den dagen vil komme, bare ikke enda.

Jeg kan bare ikke forstå hvorfor denne retten skal diskuteres, hvorfor er det fortsatt et faktum? Hvorfor skal vi sitte å vurdere om kvinner skal få eie retten over sin egen kropp eller ikke? Jeg kunne ikke tenkt meg noe mer hjerteskjerende enn å bli tvunget til å sette et barn til verden jeg visste jeg ikke var i stand til å ta vare på. Det som også plager meg er at det å ta abort blir sett på som en enkel greie, det er et kjapt inngrep. Ferdig med saken, ute av verden. 

Jeg hadde ikke denne oppfatningen i det hele tatt, for det første så hadde jeg bare noen dager på meg til å finne ut av hva jeg skulle gjøre, og både gjennomførelsen av det og tiden etterpå er noe av det mest turbulente jeg har vært med på rent emosjonelt. Det er ikke ENKELT. Det er ikke BARE å gjøre det, jeg trodde jeg hadde sett for meg den situasjonen så mange ganger at jeg var i stand til å takle det uten problem når det først kom til stykket. Men jeg tok så jævlig feil, fordi når det først skjer så er det så mye som går gjennom kroppen, så mange følelser. Selvom jeg sitter og er klar på at dette var det riktige å gjøre for min del så ble det ikke noe enklere av den grunn, det er og forblir en av de vanskeligste tingene jeg har gjort i livet. Og jeg har lovet meg selv at jeg kommer aldri til å gjøre det igjen. 

Tiden etterpå er også vanskelig, det å se andre barn er vondt, og se venner og bekjente bli gravide og vente barn er vondt, det er vondt å gå i gjennom barneavdelingen i klesbutikker, det stikker i hjertet hver gang jeg ser små barnesokker og sko. Det sitter fast i meg enda, sammen med flere ting.

Men jeg angrer ikke.

Fordi jeg vet hvordan det føles å ikke være ønsket, jeg vet hvordan omsorgssvikt tærer på en, jeg vet hvor verdifull en god oppvekst er for et menneske.

Det er klart at man bør ta ansvar for sine handlinger, og det mener jeg at jeg gjorde. Jeg tok et ansvar ved å ikke sette et liv til verden, og det var vanskelig. 

Kvinner bør få holde på denne retten, vi har allerede så mange barn og unge som trenger fosterhjem og som sliter fordi det er så ufattelig mange foreldre der ute som absolutt ikke egner seg til rollen. Det er alt for mange som ikke burde fått gleden av å få et barn, det er så alt for mange som misbruker denne gaven.

  • Iris Anti

    Hei! Jeg er Iris, 23 år gammel og full av tanker. Livet er vanskelig til tider, og jeg legger ikke skjul på utfordringene det bærer med seg. Jeg synes åpenhet er viktig, og jeg vil dele for å bekjempe stigma. Videre er bloggen også et fristed for meg å dele tankene jeg har, men også det fine med at alt blir bedre. Håper du vil følge meg!


    KONTAKT


    irisanti@icloud.com

    Søk

    Bla i bloggen


    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no