• 16.09.2017 kl. 12:11

Følelsesløs

Jeg sitter i vinduet i dag, solstrålene skinner over knærne mine, sånn at jeg blir varm akkurat der stripa er.

Jeg elsker å kjenne på varmen innenfra, det er noe spesielt med det. Ute kan jeg se trærne som blåser, men jeg kan ikke føle det. Ingen kald bris som røsker liv i ryggraden min. Jeg har drukket èn kopp te, lest 30 sider i en ny bok, og hatt nøyaktig to mentale sammenbrudd. 

Tankene mine er veldig ofte sort-hvitt som er veldig vanlig med borderline, jeg tenker at livet er jævlig og sånn er det. Jeg føler at det for alltid vil være slik med mindre noen tar ansvar for det asap. Eneste kjipe med det er at den personen som må ta ansvar for det er meg selv. Jeg må klappe meg selv på skuldra og si " Du klarer dette, reis deg og tørk tårene, du fortjener bedre enn dette.". Jeg gråter og ler litt om hverandre, mest fordi jeg synes det er så teit at jeg må krangle med meg selv hele tiden. Og fordi jeg synes det er komisk at jeg kan få et utbrudd bare fordi jeg ikke legger neglelakken riktig. 

Nå om dagene er jeg bare tom, jeg føler allerede at serotonin lageret mitt er tømt og kastet bort på kleine oppmuntrende ord jeg ikke har kunnet stå for en gang.

Jeg trenger pause, alle mennesker trenger pause. Jeg er sliten. Hvor lenge skal jeg være måtte behøve og være det? 

7 måneder har jeg vært sykemeldt, jeg har vært syk i syv måneder og jeg vet ikke hva jeg skal si til de som spør. Om jeg har blitt bedre? Ja har vel det på mange måter. Mye har blitt verre og. Vanskelig å svare på, har ikke akkurat journaler heller. Eller jeg har, men de er bare fyllt med tankefulle skriblerier, ord jeg aldri vil dele og tegninger jeg aldri kunne vist til noen. I journalen er jeg mislykket på ekte. I Journalen trenger jeg ikke å akseptere meg selv. I jounalen er alt som det er. Ingen forventninger og ingen skuffelser. Ingen som prøver å dytte på meg egne råd, som har fungert for andre,for noen de kjenner og en i familien. 

Dagene er vanskelige, jeg klarer ikke helt å lokalisere egen motivasjon, det er veldig fort gjort å scrolle nedover instagram,hvor jeg på 20 sekunder har vært innom innblikk i 18 forskjellige liv, hvor alle har mange venner og hvor alt ser så fint ut. Sosialt, mennesker som drikker i lag, som koser seg. Som har det fint med hverandre, mennesker som støtter. Mennesker som er trygge i seg selv og som kan være en solid stemme for andre der ute. 

Alt som jeg ønsker å være scroller jeg gjennom. Så griner jeg litt over alt jeg ikke har, kaster telefonen og plukker opp en bok. 

Det er tåpelig å grine over det man ikke har, spesielt når jeg bor under et tak og har gode ressurser. Jeg har bare ikke troen nok på meg selv til å kunne gjøre det. Troen på meg selv er der bare av og til. Jeg kan ikke leve bare av og til. 

 

 

  • 13.09.2017 kl. 16:50

Søte drømmer, bitter virkelighet & Borderline

Kaffekopp, søte drømmer og bitre oppvåkninger. 
Det første som skjer når jeg åpner øynene om morgenen og innser at virkeligheten ønsker meg reell knockout er IKKE å legge meg tilbake igjen, det er skikkelig tvert i mot. Jeg står opp, men jeg står ikke opp på noen fin dag hvor jeg strekker meg og ønsker sola god morgen. Innstillingen min når jeg står opp er litt sånn " Ja, da er det bare å ta en kaffe og vente på det neste helvete som venter rundt hjørnet. " Jeg føler alltid at noe dårlig skal skje. Jeg klarer liksom ikke helt å glede meg i mitt eget selskap heller lengre, jeg føler at noe jævlig kommer til å skje og derfor kan jeg overhode ikke ha noen god morgen.


Litt sånn er det.

Hver dag.

I forrige uke fikk jeg diagnosen Borderline Personlighetsforstyrrelse,noe som har vært godt for meg, men samtidig også veldig vondt. Det er en helt forferdelig diagnose å slite med, og det går ut over alle i min omgangskrets, men spesielt meg selv. Behandlingen er lang og fryktelig tung, og akkurat nå føler jeg meg litt låst fast, jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre, jeg vet at veien er lang og tung, jeg vet at jeg må være sterk.

På en annen side så er dette også en mulighet til å kunne snakke åpent om hva jeg går igjennom, noe som vil være hovedformålet med denne bloggen.  Jeg tenker at det er bedre å få ut tankene et sted, enn å sitte å ruge på de i åtte-hundre år i senga. 

 

  • 09.09.2017 kl. 16:58

Back at it again

Årvåken, ærlig. Hallo her er jeg igjen. Jenta med slurvete struktur og som aldri helt lykkes,  men som aldri helt gir opp forsøket heller. Jeg har kanskje ingenting annet å ta meg til, jeg har kanskje bare veldig mye på hjertet. Og vanligvis er det gjerne sånn at man har noen å prate med, men hvis jeg alltid skulle pratet om det jeg ønsker å prate om så hadde jeg gitt alle rundt meg tinitus. Jeg er litt på toppen, og litt på bunnen, litt hele tiden. 
Iris Anti, jeg ser på verden med skråblikk, ønsker å være i sentrum men trives best i skyggen. Ambivalensen river i meg, men heldigvis har jeg en rå evne til å reflektere og tenke kognitivt. Så det har mao ikke klikka helt for meg enda. Hva skal jeg med dette liksom? Hva faen er vitsen med å skrive her? Ingenting, absolutt nada hvis jeg bare spør skjermen. Jeg må gi det mening selv. Men jeg har en haug av ambisjoner! Det må jo lede et sted da, ikke sant?

Uansett, velkommen til min dimensjon

Her kan du bla a lese om mitt store ego + mange bilder

alt og ingenting jeg tenker på

KUNST!!

Lyfe ;)


 


 


 

  • Iris Anti

    Hei! Jeg er Iris, 23 år gammel og full av tanker. Livet er vanskelig til tider, og jeg legger ikke skjul på utfordringene det bærer med seg. Jeg synes åpenhet er viktig, og jeg vil dele for å bekjempe stigma. Videre er bloggen også et fristed for meg å dele tankene jeg har, men også det fine med at alt blir bedre. Håper du vil følge meg!


    KONTAKT


    irisanti@icloud.com

    Søk

    Bla i bloggen


    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
    hits