hits
  • 16.09.2017 kl. 12:11

Flelsesls

Jeg sitter i vinduet i dag, solstrlene skinner over knrne mine, snn at jeg blir varm akkurat der stripa er.

Jeg elsker kjenne p varmen innenfra, det er noe spesielt med det. Ute kan jeg se trrne som blser, men jeg kan ikke fle det. Ingen kald bris som rsker liv i ryggraden min. Jeg har drukket n kopp te, lest 30 sider i en ny bok, og hatt nyaktig to mentale sammenbrudd. 

Tankene mine er veldig ofte sort-hvitt som er veldig vanlig med borderline, jeg tenker at livet er jvlig og snn er det. Jeg fler at det for alltid vil vre slik med mindre noen tar ansvar for det asap. Eneste kjipe med det er at den personen som m ta ansvar for det er meg selv. Jeg m klappe meg selv p skuldra og si " Du klarer dette, reis deg og trk trene, du fortjener bedre enn dette.". Jeg grter og ler litt om hverandre, mest fordi jeg synes det er s teit at jeg m krangle med meg selv hele tiden. Og fordi jeg synes det er komisk at jeg kan f et utbrudd bare fordi jeg ikke legger neglelakken riktig. 

N om dagene er jeg bare tom, jeg fler allerede at serotonin lageret mitt er tmt og kastet bort p kleine oppmuntrende ord jeg ikke har kunnet st for en gang.

Jeg trenger pause, alle mennesker trenger pause. Jeg er sliten. Hvor lenge skal jeg vre mtte behve og vre det? 

7 mneder har jeg vrt sykemeldt, jeg har vrt syk i syv mneder og jeg vet ikke hva jeg skal si til de som spr. Om jeg har blitt bedre? Ja har vel det p mange mter. Mye har blitt verre og. Vanskelig svare p, har ikke akkurat journaler heller. Eller jeg har, men de er bare fyllt med tankefulle skriblerier, ord jeg aldri vil dele og tegninger jeg aldri kunne vist til noen. I journalen er jeg mislykket p ekte. I Journalen trenger jeg ikke akseptere meg selv. I jounalen er alt som det er. Ingen forventninger og ingen skuffelser. Ingen som prver dytte p meg egne rd, som har fungert for andre,for noen de kjenner og en i familien. 

Dagene er vanskelige, jeg klarer ikke helt lokalisere egen motivasjon, det er veldig fort gjort scrolle nedover instagram,hvor jeg p 20 sekunder har vrt innom innblikk i 18 forskjellige liv, hvor alle har mange venner og hvor alt ser s fint ut. Sosialt, mennesker som drikker i lag, som koser seg. Som har det fint med hverandre, mennesker som sttter. Mennesker som er trygge i seg selv og som kan vre en solid stemme for andre der ute. 

Alt som jeg nsker vre scroller jeg gjennom. S griner jeg litt over alt jeg ikke har, kaster telefonen og plukker opp en bok. 

Det er tpelig grine over det man ikke har, spesielt nr jeg bor under et tak og har gode ressurser. Jeg har bare ikke troen nok p meg selv til kunne gjre det. Troen p meg selv er der bare av og til. Jeg kan ikke leve bare av og til. 

 

 

  • 13.09.2017 kl. 16:50

Ste drmmer, bitter virkelighet & Borderline

Kaffekopp, ste drmmer og bitre oppvkninger. 
Det frste som skjer nr jeg pner ynene om morgenen og innser at virkeligheten nsker meg reell knockout er IKKE legge meg tilbake igjen, det er skikkelig tvert i mot. Jeg str opp, men jeg str ikke opp p noen fin dag hvor jeg strekker meg og nsker sola god morgen. Innstillingen min nr jeg str opp er litt snn " Ja, da er det bare ta en kaffe og vente p det neste helvete som venter rundt hjrnet. " Jeg fler alltid at noe drlig skal skje. Jeg klarer liksom ikke helt glede meg i mitt eget selskap heller lengre, jeg fler at noe jvlig kommer til skje og derfor kan jeg overhode ikke ha noen god morgen.


Litt snn er det.

Hver dag.

I forrige uke fikk jeg diagnosen Borderline Personlighetsforstyrrelse,noe som har vrt godt for meg, men samtidig ogs veldig vondt. Det er en helt forferdelig diagnose slite med, og det gr ut over alle i min omgangskrets, men spesielt meg selv. Behandlingen er lang og fryktelig tung, og akkurat n fler jeg meg litt lst fast, jeg vet ikke helt hva jeg skal gjre, jeg vet at veien er lang og tung, jeg vet at jeg m vre sterk.

P en annen side s er dette ogs en mulighet til kunne snakke pent om hva jeg gr igjennom, noe som vil vre hovedformlet med denne bloggen.  Jeg tenker at det er bedre f ut tankene et sted, enn sitte ruge p de i tte-hundre r i senga. 

 

  • 09.09.2017 kl. 16:58

Back at it again

rvken, rlig. Hallo her er jeg igjen. Jenta med slurvete struktur og som aldri helt lykkes,  men som aldri helt gir opp forsket heller. Jeg har kanskje ingenting annet ta meg til, jeg har kanskje bare veldig mye p hjertet. Og vanligvis er det gjerne snn at man har noen prate med, men hvis jeg alltid skulle pratet om det jeg nsker prate om s hadde jeg gitt alle rundt meg tinitus. Jeg er litt p toppen, og litt p bunnen, litt hele tiden. 
Iris Anti, jeg ser p verden med skrblikk, nsker vre i sentrum men trives best i skyggen. Ambivalensen river i meg, men heldigvis har jeg en r evne til reflektere og tenke kognitivt. S det har mao ikke klikka helt for meg enda. Hva skal jeg med dette liksom? Hva faen er vitsen med skrive her? Ingenting, absolutt nada hvis jeg bare spr skjermen. Jeg m gi det mening selv. Men jeg har en haug av ambisjoner! Det m jo lede et sted da, ikke sant?

Uansett, velkommen til min dimensjon

Her kan du bla a lese om mitt store ego + mange bilder

alt og ingenting jeg tenker p

KUNST!!

Lyfe ;)


 


 


 

  • Iris Anti

    Hei! Jeg er Iris, 23 r gammel og full av tanker. Livet er vanskelig til tider, og jeg legger ikke skjul p utfordringene det brer med seg. Jeg synes penhet er viktig, og jeg vil dele for bekjempe stigma. Videre er bloggen ogs et fristed for meg dele tankene jeg har, men ogs det fine med at alt blir bedre. Hper du vil flge meg!


    KONTAKT


    irisanti@icloud.com

    Sk

    Bla i bloggen


    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no