• 31.10.2017 kl. 21:04

Så lett blir du kvitt de psykiske problemene

Hei alle sammen! Jeg har ikke forduftet helt, bare litt. Det går liksom litt i bølger alt dette, skrivelysten kommer og går. Har ørten innlegg i arkivlisten som jeg gjerne ønsker å dele med dere. Men innen jeg har skrevet det ferdig så er jeg allerede blitt umotivert. Jeg lengter etter å fortsette å inspirere der ute, og jeg vet at jeg har skrevet mye om hvordan jeg har hatt det, at jeg sliter, og hva jeg sliter med. Men jeg har jo faktisk ikke delt noen ting om hvordan jeg egentlig dealer med alt dette. Fordi selvom det er viktig å dele for å bekjempe stigma, så er det minst like viktig å fortelle noe om hva man gjør på veien for at alt skal bli bedre. Jeg var veldig bestemt da jeg opprettet denne bloggen på at det ikke skulle bli en sutre-plattform, fordi når alt bare blir negativt så blir jeg det selv også. En annen viktig del av grunnen til at jeg ikke har delt så mye har vært at jeg ikke helt har forstått det selv, og jeg innser jo at det fortsatt er ting jeg ikke helt vet hvordan jeg skal takle, men med de øvelsene jeg har så blir det litt lettere for hver dag. 

Håper dere forstår ironien med overskriften, det er på ingen måte lett å bli kvitt det man sliter med, og alle er jo forskjellige, noen bruker lang tid, andre kort. Likevel vil jeg dele disse tingene som faktisk hjelper meg til å bli et bedre menneske hver dag, og som hjelper meg i mine situasjoner på daglig basis. 

1. Puste.
Pust med magen, bare det å bruke riktige pusteteknikker gjør at hodet automatisk stabiliserer seg og det gjør at alt kan gå i fra totalt kaos til indre sinnsro. Først tenkte jeg ; Nei, fuck dette her jeg gidder ikke, har ikke tid, klarer ikke, er for stressa. Men etter at jeg startet å fokusere på det så har det blitt så mye lettere for meg å holde oversikten over mine egne reaksjoner. Det kan være nyttig å kanskje ha noen nære som minner deg på dette når alt virker helt håpløst, jeg blir i alle fall kjempetakknemlig hver gang jeg er opprørt og de forteller meg at jeg bare må puste før jeg forteller om noe som helst. Det finnes mange ulike teknikker man kan bruke, men å puste dypt ned i magen gjennom nesa og ut igjen med munnen fungerer veldig bra for meg, det gjelder egentlig i hovedsak å lytte til kroppen og bringe fokuset tilbake. 

2. Mestring!
Altså jeg har ikke ord for hvor viktig dette er, jeg har alltid hatt et stort problem med selvtillit og eget selvbilde, det har ikke hjulpet at jeg i tillegg har satt meg urealistiske mål som jeg igjen har blitt destruktiv av fordi jeg ikke har klart å nå dem. Ved å sette små enkle mål om dagen så hjelper det såå mye, det kan være alt i fra å gå en tur, begynne å lære seg et nytt språk, bare noen ord om gangen, gjøre i alle fall en viktig ting som er utfordrende ( Jeg har dette med å ringe staten osv, eller til legen for å bestille time. Har en sinnsyk telefonskrekk men overkommer den litt og litt for hver dag! ) Jeg spiller Ukulele og merker at jeg blir bedre og bedre for hver gang jeg traller på den, det gir meg såå mye, selvom det bare er fem minutter av gangen. Å kjenne på mestringsfølelse er så deilig, og det trenger ikke å være big and hairy for at man skal få kjenne på det. 

2. Gi deg selv en real pep-talk.
Haha, først så tenkte jeg at dette kanskje virket litt rart, skal jeg virkelig sitte å snakke med meg selv? Svaret er absolutt JA. I det jeg syklet på vei hjem i dag så snakket jeg med meg selv, hvor jeg fortalte om alt jeg hadde fått til, jeg skrøt av at jeg er sterk og vakker. Jeg boostet rett og slett meg selv opp i skyene, og det føltes veldig godt. Jeg mener, hvis man skal tillate seg selv å snakke nedlatende hele tiden så burde den positive snakken også få plass. Selvom det føltes litt rart der og da så gjorde det at jeg kom meg gjennom enda mer enn hva jeg trodde jeg skulle kunne få til i dag.

3. Kognitiv tenking
Dette burde være et eget tema på skolen, fordi dette med å tenke kognitivt er ikke bare nyttig når man sliter, men det er også ufattelig lærerikt. Vi er Homo Sapiens, det at vi evner til å tenke kognitive tanker er en av de tingene som gjør at vi er den sterkeste arten. I bunn og grunn så går det ut på å reflektere over de tankene og følelsene man har, jeg har ofte hørt at man alltid skal lytte til de følelsene man har. Og det skal man, men man skal også reflektere over de, fordi noen ganger reagerer vi på intuisjon, altså på erfaringer vi har hatt tidligere. Det kan være for eksempel at jeg har hatt et problem med en mann med skjegg, så hvis jeg da møter en mann med skjegg så føler jeg automatisk en dårlig vibe som da kan gjøre at jeg misliker denne personen helt uten at jeg egentlig vil det selv. Det var ikke noe prakt-eksempel, men dere skjønner. Jeg har lært så ufattelig mye om meg selv ved å reflektere over følelsene jeg har og hvilke reaksjoner som oppstår i ulike sammenhenger.  

4. Aksepter alle følelser som kommer.
Dette, dere. Dette har nok vært noe av det vanskeligste og mest utfordrende. Jeg har vært som veldig mange andre, en person som gjerne gjemmer meg bort fordi jeg har begynt å gråte. Jeg har aldri helt forstått meg på mine egne følelser og har vel egentlig bare sett på de som utrolig upassende. Jeg har ofte følt skam over at jeg føler som jeg gjør, og har mer enn ofte nok satt på meg et smil og presset de andre følelsene under teppet fordi det ikke har vært helt akseptabelt. Jeg har også lest om veldig mange som blir sinte og skuffet over at de reagerer, og at mange også kjenner på den sterke følelsen med at de er nødt til å ta seg sammen. Nei, du trenger ikke å ta deg sammen. Du trenger å lytte til deg selv, fordi kroppen din prøver å fortelle deg noe. Det er ikke flaut å gråte, det er ikke skammelig å bli sint, det er en like naturlig del som det å være glad. 

5. Ta vare på deg selv.
 ikke vær redd for å gjøre det du vil. Slutt å si ja til det du innerst inne vil takke nei til, bare lytt til deg selv. Du er verdig, du er en fargeklatt i livets store mesterverk. Bær fargene dine med stolthet, ikke kast skygger. Jeg heier på deg. 

 

Dette er de viktigste tingene jeg holder på med at the moment, de mest essensielle i alle fall. Jeg kan gjerne komme med flere tips og råd hvis dere lurer! Ikke nøl med å ta kontakt heller, livet er skikkelig utfordrende til tider og det trenger ikke å være noe vi legger skam på. 

Ta vare på deg selv, 

Stor klem

 

  • 27.10.2017 kl. 22:06

Livet er nå

Det absolutt dummeste jeg har fått for meg i livet, det er å tenke at jeg skal ha kontroll på det som kommer til å skje. At jeg kan legge lange detaljerte planer for hvordan livet kommer til å bli, at det alltid skal stå til mine forventninger. Dette er noe som jeg virkelig har fått lære på den tøffe måten, ting blir aldri sånn som man ser det for seg. Derfor finnes det så mange bruder som griner på bryllupsdagen fordi ting går skeis. Det sto ikke til forventningene. Disse jævla forventningene. For ikke å snakke om skuffelsen som følger med. Livet kan man ikke kontrollere, ting skjer, dører lukkes, noen mister jobben plutselig. Andre gjør det slutt i et forhold de trodde kom til å vare ut, folk skilles, barn blir revet fra familier fordi de får det bedre et annet sted. Dette perfekte idealet som man sitter med er like grunnleggende for deg som den absurde drømmen du hadde i går natt. Jeg har lært at livet er nå, det viktigste vi har er det som skjer akkurat nå.Lev i nuet, elsk med hele ditt hjerte og ikke vær redd for å ta sjanser. Jeg har levd så utrolig lenge i forventninger av fremtiden, også har jeg blitt skuffet hver eneste gang fordi det ikke har blitt som jeg har tenkt, enten at jeg ikke har stått til egne forventninger, eller andre, eller arbeid jeg har gjort. Jeg har levd i fremtiden, eller i fortiden, og hatt store vanskeligheter med å tilpasse meg det som er nå. Hvis du virkelig lurer på hvor tiden blir av, eller du føler at alt bare flyr forbi; Ta deg tre minutter til å bare observere omstendighetene. Livet er hver eneste klem, livet er å si at jeg er glad i deg, at jeg elsker deg. Livet er solnedgangen, og få en ny venn. Livet er å le sammen med andre, livet er skuffelser, full av feiltagelser og gode erfaringer. Vi lærer, men vi kan ikke lære eller utvikle oss hvis ikke vi tar oss tid til å reflektere over det som er akkurat nå. Hvordan er pusten din? Puster du med magen eller brystet? Bruker du det venstre eller høyre nesebor mest når du trekker pusten? Denne generasjonen byr på helt ekstreme distraksjoner, vi har TV, vi har internett, vi har alle mulige sosiale medier som kan trekke oppmerksomheten vår bort i fra det som er essensielt i livet. Hvis du sitter med alt opp i halsen, hvis du føler at du mister deg selv, eller at du har behovet for et pusterom så er det kanskje fordi det akkurat er det du trenger. Ta en pause, lev. Vær tilstede.

Vi kan ikke kontrollere det som kommer til å skje, vi kan ikke forutsi hva som vil finne sted i morgen. Fordi hva som helst kan skje, aksepter dette, og vær her.

Livet er nå.

  • 26.10.2017 kl. 14:12

MAKEUP LOOK - RED VELVET


Dette er egentlig helt utenfor mitt interessefelt, og jeg har egentlig ikke peiling på hva jeg driver med. Jeg bare improviserer hele veien, henter ting fra her og der. Hadde dere sett børstene mine og hele sminkebaren min så hadde nok alle tatt bølgen med face-palms. UANSETT, det er gøy å eksperimentere, i alle fall når man har tid til det. Lepper tror jeg egentlig er det jeg har jobbet mest med gjennom tiden, så om jeg skal si deg sjæl er jeg faktisk veldig fornøyd med gradienten i dette tilfellet :) Håper dere liker det!

  • 25.10.2017 kl. 21:55

Kanskje

Vi har kanskje sett hverandre før
Vekslet blikk på trikken
Stått i samme kø på Rema
På et eller annet tidspunkt
Har ditt blikk rukket å møte mitt
Og lagt varme lovehearts i magen
Sånn at smilet bare blir hengene 
Litt usikkert

Vi har kanskje spist på samme sted
Men på forskjellig tid
Du har satt små spor i atmosfæren
Som en kontrollert følelse

Akustikken i hjertet mitt er ganske god
Et helt orkester kan spille inni der
Mozart, Beethoven , Edvard Grieg
Eller kanskje en låt 
Som finner veien gjennom nakkehårene dine
En som ikke eier noter
Som du ikke helt kan gjenspille
en låt som limer seg til skallen din
men som du ikke helt kan nynne

En låt som ikke er en låt
men som er en ny del av deg
en åpen dør
en ny sjanse 
kjærlighet

- Iris Anti

  • 25.10.2017 kl. 13:51

Drapstrusler og Ytringsfrihet går IKKE hånd i hånd

Det er helt utrolig hva mennesker kan få til i disse dager

Jeg blir redd når jeg ser hvor mange som blir utsatt for trakassering, det skremmer meg når jeg tenker på hvor mange som opplever spredning av private bilder, enten via hacking eller videresending. Martine Halvorsen ble for noen dager siden utsatt for noe helt hårreisende; At noen tok bilde av henne imens hun kledde på seg inne i garderoben på Elixia. Mammasom16 opplevde å få Iclouden hacket så private bilder ble delt. Det er så mange som blir hengt ut bare fordi de er offentlige personer og våger å stikke hodet litt frem. Dette er mennesker som IKKE gjemmer seg bak anonyme kommentarer, men som våger å stå for den de er og det de gjør. Jeg prøver å forstå hva som foregår oppi hodene til folk som ikke tenker over at dette skaper konsekvenser. Glemmer vi at vi er mennesker med følelser og egne tanker så fort vi entrer internett? Vi kan skrive de styggeste og ekleste tingene i kommentarfelt, det er faktisk ingen grenser for hva som kommer ut av folk hvis man tar seg litt bry med å lese. Alle får det med seg, fordi det skjer over alt. Men når det kommer til å skulle stå opp for noen i det virkelige livet, eller hjelpe noen ut av situasjoner, si i fra eller bare snakke høyt DA er det plutselig ikke noens sak? Da skal man ikke legge seg oppi noe som helst, fordi det ikke angår noen.  Men på internett, der er det fritt frem. 

Da jeg var 12 år hadde jeg en Piczo side, der kunne folk skrive i gjesteboken og man kunne fremstille seg som hvem som helst, hele ideen var å legge igjen en fin beskjed eller hva man syntes om hele nettsiden jeg hadde brukt timesvis på å redigere. En veldig god venn av meg hadde en mamma som jobbet i politiet, han hadde sjekket dette før jeg hadde stått opp. Det var noen som hadde skrevet til meg, og jeg fikk beskjed om å ikke bli redd, men at jeg måtte se hva som sto der med en eneste gang. Der var det en som hadde utgitt seg for å være en voldtektsmann, det sto skrevet groteske meldinger om at denne personen hadde sett meg tidligere på senteret, at han visste alt om meg og hvor jeg bodde, og hadde konstant oversikten over meg. Han skulle voldta meg og kutte meg opp i biter, med detaljert forklaring, han ville kjenne mitt blod i hendene sine. 

Dette ble anmeldt og vi fant til slutt ut hvem denne personen var, sykt nok viste det seg å være en jente som gikk på samme skole som meg. Hun gikk i klassen under meg og hele greia baserte seg på sjalusi. For henne var dette en egen personlig utblåsning, hun ville at jeg skulle knekke.

Det jeg ikke har snakket om er hvordan dette påvirket meg, hvordan jeg i flere uker var livredd for å være hjemme alene, jeg fikk panikkangst og hadde flere anfall daglig. Jeg turte ikke å sove alene, og da jeg først sovnet våknet jeg ofte av ekstreme mareritt. Jeg måtte bli kjørt over alt, jeg husker at jeg bare skulle gå fra bilen og inn på bensinstasjonen for å handle noe godteri, og selv da var jeg sikker på at jeg kom til å bli overfalt. Det er noe av det jævligste jeg har vært med på, og jeg unner INGEN dette. 

HVOR ER LOGIKKEN?

Hva er det som får deg der ute til å tro at du kan kalle folk hva som helst bare fordi du har muligheten til det? Nett-vettet har forsvunnet for lengst, og grensen mellom på debatt og drittslenging er nærmest ikke-eksisterende. Jeg skjønner ikke hva som er så morsomt med å tråkke på andre, hvorfor er det så vanskelig å bare unne noen gode ting? Jeg merker bare selv hvor fort gjort det er å skrive en kommentar fordi følelsene bruser opp, men kan vi ikke ta å slutte med det? Det finnes overhodet ingenting saklig med å spre nakenbilder, eller å krenke andre generelt. Hva faen tenker du med? Hvorfor er det så lett for folk å snakke nedlatende til andre på daglig basis, er det makt, blir du ruset av det? Gir det deg en personlig rush når du tenker på at andre må tåle å ta i mot alt dette bare fordi man er offentlig? Blir du glad av å se andre lide og ha det vondt? I så fall så bør du oppsøke hjelp, det er en telefonsamtale unna. Ta litt tak i deg selv, faen heller. 

  • 24.10.2017 kl. 21:17

Samfunnets gråsone

Jeg føler mye, og jeg føler sterkt. Jeg vandrer rundt og grubler og funderer, setter ting inn og ut av perspektiv. Filosoferer så intenst at jeg går meg bort når jeg er ute. Det er noe jeg har tenkt på mye den siste tiden. Og det er hvordan samfunnet vårt er i dag. Eller, det riktige å si er hvordan samfunnet ser ut i fra mitt perspektiv, du må gjerne dele om du føler det på samme måte. 

Det er ingen tvil om at det er mye vondt som finnes i samfunnet vårt, vi har trakassering, vold, voldtekt, overgrep, mobbing, rasisme, terrorisme av alle mulige slag. Vi har mennesker som ikke blir hørt, vi har barn som ikke er trygge, og et enormt press fra alle kanter. Ettersom jeg har hatt vanskeligheter for å stå for det jeg mener fordi jeg alltid har vært en people-pleaser og ikke våget å si i mot noen, så har jeg heller valgt å observere. 

Jeg føler ofte at veldig mange glemmer at vi faktisk er mennesker alle sammen, vi er homo sapiens, det kloke mennesket. Noen ganger setter jeg et lite spørsmålstegn ved dette, for hva betyr det egentlig nå i dag?
Alt annet er så viktig, hus, bil,båt,arbeid,stil,inntekt. Det er så ekstremt viktig hvordan man tar seg ut. Jeg husker jeg ofte hatet hvordan mamma stelte i stand og styrte og ordnet før vi skulle ha besøk fordi hun ikke ville at noen skulle se hvordan vi egentlig hadde det. Det brettes ut på sosiale medier hvordan alt tilsynelatende er så perfekt og urørt, og det eneste det gjør er å skape et enda større press for den som ser. Selvom vi til og med vet hvordan alt fungerer. Men selvfølgelig, det er ingen som har ansvar for det. Akkurat som det ikke er noen som har ansvaret for at flere og flere legger seg under kniven for å endre på noe de ikke liker med seg selv. Fordi valget ligger selv i våre hender, men dette med å elske seg selv og det å kunne se det fine blir liksom liggende halvveis under teppet. Litt som at vi later som at vi allerede vet dette, men så er det aldri et aktuelt faktum. Jeg mener helt ærlig at flere burde rette fokuset innover på seg selv, og ikke like mye utover. Med dette mener jeg at flere kanskje burde lete etter de gode verdiene i seg selv. Så kanskje det blir enklere å finne de gode verdiene i andre også? For hvis jeg ber deg om å fortelle meg 5 gode ting om deg selv, kommer du på noe da? Ber jeg deg ramse opp 5 dårlige ting, blir det lettere da?
Det knuser hjertet mitt å tenke på så mange som blir intervjuet, eller som får spørsmålet om hva de liker best med seg selv, også svarer de med at de ikke vet. Jeg får skikkelig vondt inni meg. Jeg føler at det har blitt så lett å endre seg selv, at så fort vi gjør noe galt så er vi nødt til å forandre oss som mennesker. Bli noen andre enn det vi egentlig er. Og det handler aldri om det, det handler om å bygge videre på det gode man har, og heller akseptere det som ikke er så bra, istedenfor å fokusere på det. Innsikten snakker vi ikke nok om, og det er innsiden vår som skinner utad. Ingen er feilfrie, og ingen er perfekte. Vi glorifiserer og romantiserer denne ikke-eksisterende perfeksjonismen,noe som er et forferdelig slitsomt jag. Jeg var 22 år da jeg innså at jeg ville være meg, jeg mistet hele bakkekontakten da jeg plutselig trengte disse grunnleggende svarene ovenfor meg selv. Hva står jeg for? Hva ønsker jeg egentlig å gjøre? Hvilke meninger har jeg egentlig? Hva er det egentlig som er viktig for meg? 

Fordi i bunn og grunn så er det ikke penger, eller hus, eller klær, sminke, bil, båt eller status. Det er kjærlighet, dybde, perspektiv og medmenneskelighet. Alt som man ikke kan betale for, egentlig. 

Jeg har enda ikke funnet helt ut av det, men jeg er på god vei, for det er nemlig sånn at hele veien i livet så utvikles man. Man endrer seg etterhvert som livet skjer, man lærer av sine feil og tar nye veier og flere sjanser. Tester personlige grenser, utforsker nye muligheter. Det finnes alltid noe nytt å lære om seg selv, hele tiden. Men også av andre, hvis man vil. Det gjelder bare å være litt mer oppmerksom.

  • 24.10.2017 kl. 15:10

Nei, du trenger ikke å forklare deg

Panikken kommer krypende opp via ryggraden og nakken, det grøsser gjennom hele meg i det jeg svinger frem og tilbake i forhold til hva jeg tenker, føler og synes. Jeg har planer, jeg vil ikke ha planer, hvorfor planlegger jeg så langt frem i tid når alt baserer seg på følelsene jeg har der og da?

Jeg legger planer når jeg er på topp, og avlyser dem når dagen kommer fordi dagsformen er underregulert. Jeg vil så gjerne, men blir overstyrt av noe annet. Hvordan skal jeg komme meg ut av dette? Hvordan skal jeg kunne si nei til noen som spør om jeg vil henge, fordi jeg har så lyst, jeg bare klarer ikke. 

 

 

Learn the art of saying "No." Don't lie. Don't make excuses.

Don't over-explain yourself.

Just simply decline.

 

 

Det har tatt meg så mange år og innse at det å bare si Nei til noe uten å måtte forklare seg er helt greit. Følelsen er der likevel, følelsen av å måtte gi en verdig forklaring til hvorfor jeg ikke kan bli med på fest eller på grillings. "Det passer ikke i dag" Er også helt i orden å skrive, trenger ikke noe mer enn det. 

Hvorfor føler jeg da at det ikke holder? Jeg har alltid blitt fortalt at jeg ikke trenger å forklare meg. Men så føler jeg at jeg må likevel, jeg kan ikke fordi jeg.. Jeg sliter. Men det blir liksom ikke det heller, det blir bare pakket inn i en sånn banal lang forklaring som egentlig er fullstendig unødvendig. Det er også spesielt irriterende for de som blir stående og vente på at du skal dukke opp, men du klarer ikke å få sagt noe fordi det grunnlaget for at du blir hjemme ikke er solid nok. 
Å si nei er greit, " Nei, jeg kan ikke i dag" Eller "Nei,det passer ikke" Eller bare nei. Jeg kjenner selv at frykten for at noen skal spørre hvorfor er der, og mange vil spørre hvorfor, hvordan har det seg? Du virket helt fin i går? Det er faktisk ikke andres business. Du lever et eget liv også, og det er ikke alt alle har behov for å vite. Eller rettere sagt, det er ikke alt du trenger å dele. Poenget er at selv om man føler at man må noe, så er det ikke nødvendigvis sånn at man er nødt til det. Hvis du trenger å avlyse planer så gjør det. Hvis du ikke vil være med på festen så si nei, det er helt greit. Vil du ikke ha besøk? Helt okei! Du er din egen råder. 

En annen ting som også er viktig er at du heller ikke skal føle at du ikke kan være aktiv på sosiale medier fordi du har sagt nei til planer, tusen ganger har jeg bare følt at jeg nærmest må bli i senga fordi jeg ikke føler at jeg kan gjøre noe som helst, skylden kommer snikende og jeg føler at spørsmålet om hvordan jeg kan si nei til å bli med ut men at det er greit for meg å ha baluba hjemme hos meg selv kan dukke opp når som helst. Throw it in the fuck-it bucket, dette er ditt liv.

Jeg har fucket opp så mye fordi jeg har følt at jeg har måttet takke ja til så mye jeg egentlig innerst inne har følt at jeg ikke har villet, det er ganske skadelig. Fordi man skal lytte til seg selv, og hva andre måtte tenke og tro om det er ikke din sak. Men vit at det å si nei det er helt greit, og du trenger ikke å forklare deg. 

  • 21.10.2017 kl. 21:36

Vi er alle vinnere


Med dagens press fra alle kanter og generasjon prestasjon som hviler på våre skuldre er det alt for lett å falle ned i det miserable hullet, det er så lett å tenke at man har tapt. At det ikke er noe vits, det er vanskelig å skulle feie veien videre fordi målene er så store, drømmene så sterke og kravene så j æ v l i g høye. 

Hvis jeg ikke hadde eid perspektiv på livet så hadde jeg nok ikke stått her hvor jeg er i dag. Jeg hadde absolutt ikke skrevet disse ordene i dette sekund, jeg hadde nok heller ligget six-feet under. Jeg har alltid stilt unaturlige høye krav til meg selv fordi jeg har vært så livredd for å feile, for å falle, for å ta i mot hjelp. Redd for at det skulle endre synet på meg, at jeg skulle bli en som ikke fikk til noe, som bare gikk rundt og rundt meg selv. Perspektiv har lært meg at i det store og hele bildet så er problemer ubetydelige, alt jeg gjør og bekymrer meg over blir så smått når jeg tenker over hvor stort universet er. Jeg blir en liten prikk i forhold, ikke det en gang. 

Hvorfor er det så mye lettere å akseptere at man er en taper, fremfor en vinner? 

Hvorfor er det så enkelt å klandre seg selv som tidenes idiot når man gjør noe så lite som å søle, miste telefonen i bakken, eller noe annet som bare er en helt vanlig menneskelig feil? Hvorfor er det så lett å si at man er fæl, utilstrekkelig og stygg, imens det å skulle skryte og gi seg en real klapp på skulderen er noe som må jobbes iherdig med? Hvordan har det seg at det skal så lite til for å bryte et menneske ned, og så enormt mye for å bygge det samme mennesket opp igjen?

Vi er alle vinnere.

Hvis du leser dette, vit at du er en vinner. Og jeg skal fortelle deg nøyaktig hvorfor. 

Du kjemper, alle kjemper, noen mot psyken, andre mot rettferdighet, noen kjemper daglig mot trakassering, andre kjemper mot kreft. Noen kjemper for å komme seg opp av sengen, noen for å komme seg ut av et voldelig forhold. Noen kjemper mot rusen, andre mot mobbere. Noen kjemper med sitt eget speilbilde, og sin egen aksept. Noen fighter hver eneste dag, bare for å føle seg vel med seg selv. Vi har alle vår kamp å kjempe, det er vanskelig og til tider helt uholdbart. Men det aller viktigste er å finne det i seg hver dag man våkner, og hver gang man legger seg, at man er en vinner i seg selv. Du er en vinner som orker å stå opp, du er en vinner som puster og mestrer å gå inn i den neste timen som kommer. Jeg heier på dere, jeg heier på deg som har glemt hvordan du heier på deg selv.  Det er ingen som har sagt at livet er enkelt å leve, det er fullt av utfordringer og nok av opplevelser og situasjoner som kan tære og slå pusten ut av en. Men her står du, lever ut enda en dag, det som kanskje virket helt umulig å gjennomføre, ble en mestring i seg selv. Og jeg er så himla stolt på dine vegne.

 

 

  • 19.10.2017 kl. 21:11

Poesi på si


 

Relasjoner, dissosiasjoner

Kvernede drømmer

Hullet jeg har i brystet vil ingen dose

antidepressiva fylle

Jeg tenker at det må sys sammen

Men da er jeg redd jeg blir

like liten som jeg føler meg

- Iris Anti

  • 19.10.2017 kl. 12:37

Styggen på ryggen er meg selv

Jeg lurer egentlig på hvor det gikk så nedover. Det er så enkelt å skyve alt på situasjonene som har vært og de dramatiske tingene som har skjedd. Det er så lett å vinkle alle problemene utad, som om jeg er speilet og alle andre refleksjonene.
Jeg var arbeidsnyttig, eide ståpåvilje og ga meg aldri. Jeg tok utfordringer på strak arm og var aldeles så nyskjerrig av natur. Hvor tok jeg veien? Hva var det egentlig som gjorde at jeg begynte å tvile sånn på meg selv? Når var det jeg slo meg til ro med at jeg ikke fikk til noe lengre? Når ble dette et faktum, og en reell begrensning for meg?

Styggen på ryggen er meg selv

Hver gang jeg forteller meg selv at jeg ikke får til noe så tror jeg på det litt mer, hver gang jeg sier at jeg ikke kan noe, så klarer jeg det ikke. Og av en eller annen grunn så blir jeg skuffet når jeg da gir det et halvhjertet forsøk. Skal dette liksom være nok til å slå pusten ut av meg? 

Hvor lenge skal jeg fortsette å være min egen verste fiende? Frykten jeg sitter med og tankene på forhånd er alltid jævligere enn situasjonen som kommer. 
Jeg innser at den eneste som kan fortelle meg noe om hva jeg kan og ikke kan, hva jeg får til og ikke, er meg selv. Jeg kan ikke drive å lene meg på andres bekreftelser og fortsette den usikre tankegangen mot meg selv. Alt trenger ikke å være en sånn himla utfordring for meg, det eneste jeg trenger å gjøre er bare å stole litt mer på meg selv. For hvem sitter egentlig med fasiten på livet? Vi lever,feiler,lærer,utvikler,seirer.  Mange kan kanskje sitte i godstolen sin og tenke at de har all verdens peiling, men egentlig er det ingen som vet hva de holder på med. Alle forsøker å gjøre de riktige tingene. Og noen ganger går det ikke helt veien.

Men det er da det er ekstra viktig å ikke bli liggene i søla man tryner i, og heller reise seg igjen og fortsette maratonet. Finne troen, samle motivasjonen og gi en god solid midtfinger til sin egen usikkerhet. 

  • 18.10.2017 kl. 18:15

Refleksjoner med gode intensjoner

 

Heisann Peisann! HERREFRED så fin høsten er. Jeg føler at jeg får nyte den mer og mer for hvert år som går, det er så viktig for meg å få kjent på de forskjellige årstidene. Blir så utrolig skuffet når jeg ikke rekker å få det med meg, ja dere vet når vinteren bestemmer seg for å komme 3 oktober. Jeg finner meg bare ikke i det haha. I dag tok jeg meg faktisk tiden til å gå en lang tur ut, jeg synes det er så deilig å bare vandre rundt på ukjente trakter. Finne nye gater, observere spesielle hus. Jeg tar inn over meg alle de vakre hagene, hvor mange som enda har roser voksende oppover husveggen. Det er en nydelig mix i forbindelse med høstfargene. Når jeg ikke bruker tiden på å skrive, så reflekterer jeg mye. Observerer og filosoferer meg selv bort, det er noe av det fineste jeg vet å gjøre.
(Lue - Adidas, Jakke fra innsiden av skapet en plass.. En av mine tusen bomber jakker lol, Kjole - Cheap Monday , Cardigan-Selected og sko fra Vans)
Jeg har egentlig aldri vært en super jente-jente. Aldri har jeg hatt lange negler, jeg har hatt akryl EN gang og det var altså rett og slett en gang for mye. Skjønner ikke hva jeg tenkte med, det ser kanskje fint ut men det blir med det haha, det er ikke verdt de svimlende summene man må ut med spør du meg. Komfortabel har vært nøkkelen hos meg, jeg er en av de som synes det ER akseptabelt å gå med joggebukse offentlig. Alt handler jo litt om hvordan man bærer tøyet mener jeg. Vil du se ut som en slask så kan du det, vil du se sporty ut så kan du det også. Men man kan også se ut som man bare er en casual human som bare vil være komfortabel og fin. Jeg har innsett at jeg ikke kan kjøre joggis hver dag til en hver anledning, derfor er strømpebukser og lange kjoler, skjørt og oversized t-skjorter redningen for meg. Sitter jeg hjemme er jeg helst bukseløs, grunnen er ganske simpel: Hvorfor ikke? 

( Ringer - Vettafanden, sikkert fra Wish ellernoe)

En annen ting som er litt gøy er at jeg faktisk nesten ikke bruker accessories, jeg er mer av typen less is more. Men synes det både er gøy og essensielt med små detaljer. Jeg pleier ofte å bli relativt kvalt av å bruke halskjeder, får nesten litt klaus av det for å være ærlig. Så de eneste gangene jeg tar det i bruk er hvis det er gaver, som bruker å være ganske små og sjenerte. Ringer derimot elsker jeg, med de ekstra lange fingrene jeg har så finnes det nok av plass å dekorere. 


Jeg har store planer om å bruke resten av dagen på Netflix! Har dere forresten sjekket ut den nye serien Mindhunter? Utrolig spennende! Jeg er så fan av psykologi-serier, hvor man går i dybden av personligheter og menneskets atferd. Hva skal du i dag? ♥

  • 18.10.2017 kl. 11:51

Jeg ble befølt av en mann på bussen

15 år gammel satt jeg på ekspressbussen på vei til Oslo. Det var ettermiddag, jeg skulle dra rett etter skoletid. Bussene er alltid så fulle på denne tiden det er bare noen få plasser igjen, Fredag, alle skal hjem til sitt og seg. Jeg har tatt denne bussen flere ganger før, det har alltid gått fint. Det er et ledig sete foran meg,og ved siden av meg. To stykker kommer på, en dame og en mann, kanskje i 30 årene begge to. Jeg smiler til begge og nikker, jeg synes alltid det er viktig å gi folk jeg møter på et smil. Du vet aldri hva folk går gjennom, et smil kan gjøre så utrolig mye. Han spør om det er greit at han kan sitte med meg, jeg sier at det er selvsagt helt i orden. Jeg setter øreproppene tilbake i ørene mine, og fortsetter spillelisten min. Etter et kvarter merker jeg at han forsøker å få kontakt med meg, han spør hvor jeg skal. Hvor jeg bor og hva jeg skal ta meg til. Jeg svarer kort, viser til at jeg egentlig ikke har noen stor interesse av å fortsette samtalen. Plutselig tar han hånden sin på låret mitt og jeg skvetter til, jeg spør hva det er han holder på med. Han svarer meg stille: " You like?" Jeg stivner til, det går kaldt nedover ryggen min og jeg har på dette tidspunktet ingen steder å vende meg. Skal jeg rope? Skal jeg si noe til de ved siden av meg? Dette skjer på en fullstappet buss og jeg føler meg lammet. Nei, sier jeg tydelig. Han gir seg ikke med dette, og jeg forsøker å forklare at jeg bare er 15 år og at dette overhodet ikke er passende. Han forklarer at han bare er et par år eldre enn meg, så han sier at det ikke gjør noe. Jeg kan klart se at han er mye eldre enn dette, han er en voksen mann som sitter og tar på meg. Jeg ber han stoppe. Han gir seg ikke før jeg sier i fra at dersom han ikke gir seg så kommer jeg til å si i fra til bussjåføren. Desverre ble jeg nødt til å sitte ved siden av denne mannen i 2,5 timer. Jeg ante ikke at jeg hadde gitt så gale signaler, skulle jeg aldri gitt et smil? Han ønsket å sitte ved meg. Det var hyggelig. Etter dette har jeg hatt vanskeligheter med å kunne smile til menn, jeg vil ikke at de skal oppfatte det som noe annet enn medmenneskelig vennlighet. Fordi det er ikke greit, det er ikke greit å bare forsyne seg. Det er ikke greit å beføle bare fordi fristelsen er der. Tenk om alle skulle gjort det? Hva faen sier det om menneskeheten? Det er ikke greit å ta jenter eller gutter på rumpa , puppene eller i skrittet på byen bare fordi muligheten er der, bare fordi det er mye folk, bare fordi ikke alle følger med, det er krenkende. Det er ikke greit å rope hore, jeg synes ikke det er hyggelig å gå forbi en gjeng og ikke kunne gi et nikk en gang utenom at det blir "Hola sexy mama come over here for sexytime". Det er heller faen ikke greit å oppføre seg som en massiv Dick bare fordi DU blir avvist, det er ikke greit at det bare er du som er med på dette. Et seksuelt behov skal ikke ødelegge en annen persons liv. 

Dette skal være noe fint. Det skal symbolisere kjærlighet, ømhet, omsorg, nærhet. Ikke skam,undertrykkelse,ødeleggelse og mishandling. ​
STILL NOT ASKING FOR IT.

#metoo

  • 17.10.2017 kl. 21:49

Det går ikke til helvete før det gjør det

Huden min er tørr, jeg ser på meg selv i speilet og studerer ansiktet mitt. Rynker pannen, smiler skjevt, gliser, surmuler. Jeg går nærmere, drar av noen flak med tørr hud fra T-sona, TØRR-SONA. Vinterhuden velkommen hjem. Sikkert fordi jeg absolutt ikke har peiling på hvordan jeg ivaretar huden min, bryr meg heller egentlig ikke. Drikker mer vann, men ikke nok. Burde drikke mer, er det forresten mulig uten å bli helt Wasser-ekstremist?Jeg blir som regel alltid trigget av at jeg blir usikker, tankene mine flyter over og jeg tar den kjappe, enkle utveien ved å tenke at nå. Nå går alt rett til helvete, det er ingen vits i å fortsette, fordi ingenting vil ordne seg for meg. Det er så lett å bare gi seg, og alt for mange ganger har jeg følt på det og gjort nettopp det. Jeg har slått meg til ro med at det ikke kommer til å fikse seg, også har jeg bitt ned neglene mine og vært total-stresset. Men det går jo alltid i orden før eller siden uansett, jeg kjenner jeg er så utrolig lei av å vandre i dette samme mønsteret. Jeg blir frustrert over at jeg alltid må dra meg selv så langt ned i dritten før jeg innser at jeg ikke behøver det. Jeg føler jeg holder på å drukne på grunna, finner du egentlig noe mer ødeleggende og meningsløst?

Det går ikke til helvete før det gjør det

Det gjør altså ikke det, og det er viktig. Fordi om jeg skal gå og bruke hver eneste dag å tenke på at alt raser så bruker jeg all energien min og tid på negative onde sirkler. Også har du meg igjen, hvor jeg da reflekterer over min egen situasjon ; Og skammer meg over egne reaksjoner. Det hjelper meg heller ikke å tenke at jeg er udugelig som har disse reaksjonene, fordi det er helt naturlig. Jeg er ikke udugelig, jeg er ikke ubrukelig, jeg er ikke svak. Jeg er Ressurssterk, Smart , Oppegående og jeg DUGER. Jeg innser når jeg skriver at jeg ikke kan fortsette å ha disse dumme tankene om meg selv, fordi det gjør at selvbildet mitt ikke blir noe bedre. Det jeg må gjøre er å bli mye flinkere på å snakke pent til meg selv, og heller være min egen beste venn fremfor å være min aller største fiende.

Pust.

  • 17.10.2017 kl. 17:10

Clickbait-syndromet

Processed with VSCO with a8 presetDet er helt greit at det å være blogger er jobben din, det er også fullstendig forståelig at du er nødt til å skape oppmerksomhet for og oppnå engasjement. Dette har jeg ingen problem med, jeg vet godt hvordan markedsføring fungerer. Det jeg ikke forstår, det er lureri overskriften som overhodet ikke stemmer overens med innholdet. Å skape falsk interesse bare på måfå.  Clickbait-syndromet. Det gjør meg forbanna, sint og skuffet som leser. Å være en offentlig person og med en omfattende profil sitter man, enten man vil det eller ikke med et form for ansvar. Du trenger ikke å være et forbilde, men det går an å forholde seg profesjonell. Leserene er ditt levebrød, disse som gir deg klikk, som velger å engasjere seg, disse som har bært deg med til toppen, som gjør at pengene strømmer inn på konto. Det er noe som skal bli ivaretatt. Skal man da ta seg retten til å uttrykke seg som offer så fort klagene strømmer inn? 

" Jeg og **** har slått opp.... I et leksikon "

" Jeg kler meg NAKEN!! ... Når jeg dusjer "

" ORKER IKKE MER ... Av denne desserten etter tre-rettersen, er helt stappmett."

Det er klart at det er en vanskelig og utfordrende jobb å skulle kunne finne fengende overskrifter til en hver tid hver eneste dag, men hadde det vært enkelt så ville jo alle klart det med en gang. Because newsflash : Det er dette som er en del av jobben.  Nei jeg kjenner at jeg er veldig skuffet. Det er noen jeg har fulgt over kjempelange perioder som bare har valgt å misbruke clickbait så til de grader, og det sier litt om hvilken respekt som symboliseres fra skribent til leser.  

Hva mener du om dette? Synes du det er helt greit med Clickbait? Har du kanskje ingen formening om det? Jeg vil høre! 

  • 16.10.2017 kl. 21:48

Kunsten å bare være

I dag bestemte jeg meg for å gå en tur, jeg skulle ta et steg om gangen og bare føle på det å være til.

Jeg går videre, mine sorte vans har blitt utrolig møkkete, jeg tar det ene beinet opp og studerer sålen. Jeg kan ikke helt skjønne hvordan, jeg føler at jeg akkurat har kjøpt de. Det er svalt i luften, ikke helt kaldt, men ikke helt varmt heller. Jeg har bare en tynn jakke, det er liksom ikke en ordentlig jakke heller. Jeg føler at cardiganen jeg bærer under har større potensiale som ytterplagg. Det hender ofte at jeg raskt får en følelse av klaustrofobi og at verden lukker seg inn mot meg, jeg får ikke puste, det kan selvfølgelig ha noe å gjøre med at oksygenet jeg trekker inn glemmer og ta turen via magen og heller bare får en liten svipp innom lungene så brystet bare rekker å øke en millimeter. Pust med fuckings magen amigo. Jeg kikker opp på himmelen, går sånn lenge og bare kjenner på at jeg trekker lange drag ut i det store universet. Ironisk nok er det dette som gir meg mest  S p a c e. Jeg går videre, til lekeparken jeg har pleid å ha det så morsomt i da jeg var mindre, some things never change. Den er ikke like sliten som den var. Jeg synes det er fint at sånt blir ivaretatt. Gresset er fortsatt grønt, det kryr av trekløvere. Jeg har aldri funnet en firkløver, men har store ambisjoner om å lykkes med det en vakker dag. Kanskje jeg ikke har oppnådd dette fordi jeg ikke har hatt troen på lykke? Jeg setter kursen mot huskene, jeg vil egentlig bare sitte der, gynge og se om jeg kan få stor nok fart sånn at jeg kanskje flyr ut i det store intet. Himmelen er så vakker.  I det jeg er målrettet på vei mot huskene kommer det noen andre barn som roper høyt at de skal svinge, jeg tar en casual-turn og vender meg mot skogen istedenfor. Jeg går inn blant alle trær og busker, finner små-stier som guider meg til et fremmed sted. Jeg følger, observerer en stor haug som jeg tenker kunne vært gull som akebakke når vinteren kommer, jeg lurer på om jeg føler meg bedre av å stå der oppe og titte ned på alt. Vil det endre noe? Sikkert ikke, jeg går opp. Jeg står der oppe lenge, jeg kan se trærne, de røde, grønne, gule. Jeg kan se barna som leker, jeg hører at de hviner av fryd som når de får litt for rask fart av foreldrene. Vinden suser i ørene mine, jeg lukker øynene og på et tidspunkt bare ER jeg.

 

Tusen takk for alle de fine tilbakemeldingene jeg har fått på videoen jeg la ut, og generelt på bursdagen min. Det er så sinnsykt mange fine mennesker der ute, og jeg er så takknemlig over at så mange fine sjeler tar seg tid til å se og lese hva jeg byr på selvom det ikke alltid gleder hjertet like mye. Tusen takk.

  • 16.10.2017 kl. 14:55

Hello darkness my old friend

Av og til føler jeg meg som verdens største hykler, noen dager får jeg lyst til å kaste hele meg selv i en container og bli skippet til malaysia. Jeg føler at jeg ikke burde sitte sånn som dette når jeg vet så godt hvordan jeg reagerer og har det. Jeg føler jeg har kontroll men så kommer det som et sykt uvær og regner på hele paraden min. Alle de tingene jeg brenner for å gjøre, alt som jeg holder på med, tegning, ukulele, bilder, blogging betyr liksom ikke noe. Jeg ser bare tomt på skjermen og føler ingenting. Jeg lå og vred meg i sengen til morgenen i dag, jeg ville ikke stå opp. For første gang på ekstremt lenge følte jeg  at jeg veide 50 kilo ekstra enn før jeg la meg. Jeg forsøker å tenke kognitivt, jeg gjenkjenner symptomene mine, og jeg reflekterer over det. Er dritt lei. Jeg vil leve, og ikke være så begrenset av min egen psyke. Jeg har så utrolig lyst til å være frisk, være oppegående og kunne få gjort alt som jeg drømmer om. Som jeg får til av og til, men ikke nok til at jeg kan gjøre det til en egen rutine. Det er så tungt. Det er tungt å savne, det er tungt å ha det så vanskelig. Mest av alt så er det så forferdelig hvordan det snur på hælen, hvordan humøret tar en 360 og knocker meg rett ut. Faen. ​
Dette skal snu. Dette skal faen meg vende, og jeg skal ta tilbake kontrollen. Men akkurat i dag, i dag slår jeg meg til ro med at det er en utfordring. Og jeg aksepterer at det ikke er en enkel oppgave å bli frisk, det tar tid. 

  • 15.10.2017 kl. 17:04

VIDEO! - Emosjonell Ustabil Bursdag // NB, sensitivt innhold.

Jeg var usikker på om jeg skulle dele dette, jeg ville fortelle hva jeg føler og hvorfor. Det er vanskelig å ha sånne vonde følelser når dagen egentlig skal være så innmari bra. Jeg har hatt en fantastisk dag så langt, men jeg har også kjent på den tunge steinen i magen som bare ikke ville bort, enten jeg skrev takknemlighets-lister, Lykke-lister eller jogget 20 minutter på tredemøllen. Det er vanskelig når man gjerne vil, men ikke helt klarer å kontrollere det som skjer på innsiden. I det jeg skriver dette føler jeg allerede at humøret og stemningsleiet har stabilisert seg, men dette er sannheten. Ærlig. Ufiltrert. 


 

  • 15.10.2017 kl. 10:18

Jeg er dritt lei av å høre om at du sliter psykisk

Tidligere kom jeg over et avis-innlegg som tok opp dette med ringvirkningene av dette med å snakke åpent om psykisk helse. Hvordan vil dette påvirke personen i fremtiden, hva skjer når man er frisk igjen? Det var en spesiell dame jeg la merke til som skrev følgende kommentar :"Jeg har tenkt mye på hvem som vinner på det når ungdommer «profesjonaliseres» som psykisk syke. Hvem skal de bli etterpå, da, når hele deres identitet henger på å være psykisk syk? Den eks- psykisk syke? Eller alltid psykisk syk?Jeg er ikke sikker på at det er i barnets/ ungdommens interesse å bli eksponert slik vi ser mye av nå, og er ikke sikker på at de ivaretas i stor nok grad. "Det er ingen hemmelighet at folk har sine delte meninger om alt og ingenting, og det kan godt være at mange er lei og trøtte av å lese om det fordi det i dag eksponeres langt mer enn tidligere. Det er kanskje ekstra vanskelig å sette seg inn i når man aldri har slitt med noe, og ikke aner hvordan det føles å få et panikkanfall bare  ved at telefonen ringer. Det aller viktigste med dette er å skille sykdom og person, diagnosen min er IKKE identiteten min, Angsten min er IKKE den jeg er. Jeg ser heller på det som noe som plager meg, kall det  interne mobbere om du vil. Jeg har valgt å være åpen med det jeg sliter med, også fordi jeg vet at jeg ikke er alene om dette. Jeg har opplevd alt for mange tilfeller av kjente og ukjente som har valgt og ende livet sitt uten å ha snakket et eneste ord om hvordan de har hatt det under overflaten. Det ligger mye skam, mye frykt for å ikke bli møtt med forståelse. Det er så mange der ute som sitter med følelsen av at de er helt alene i verden om å føle det sånn som de gjør. Det er viktig å sette lys på det, fordi det skaper håp. Det er mulig å komme seg ut av mørket man sitter i, men for at det skal skje så trenger vi å prate mer om det. Det trenger å bli mindre tabubelagt. Men da krever det også at flere setter seg inn i det, det vil si MINDRE synsing, og mer fakta. Vår psykiske helse er livsviktig, det påvirker oss i så stor grad og må tas på alvor. Hva med alle tilfeller hvor vi ikke blir hørt, hvor alt blir generalisert og satt i bås. Jeg er ikke Borderline-jenta, jeg er ikke hun med den ræva psyken. Jeg er Iris, dette er noe jeg sliter med, men det er ikke den jeg ER.

 

  • 14.10.2017 kl. 19:41

Du vil aldri være bra nok

Tenker du på å gjøre noe nytt? Våger du å sitte med store drømmer i hjertet? Innerst inne vet du at det aldri kommer til å skje, du våger ikke, du er for feig, du kommer aldri til å klare det. Skal vi ikke heller fokusere litt på det som du ikke har oppnådd enda, ta en runde rundt alle dårlige avgjørelser og reflektere grundig over hvor dum i hodet det faktisk går an å bli. Du vet godt at når du stepper ut den døra så er det ingen som liker deg eller vil ha noe med deg å gjøre, dette står fast i fronten hver gang du skal hilse på noen, holdningen blir klein og du har aldri følt deg mer ukomfortabel i egen kropp. Du trasker nedover gata og kan føle blikkene feste seg, våger ikke se opp, klistrer blikket mot asfalten. En fot foran det andre. Kan du i det hele tatt ha en mening om noe uten at den endres fordi noen sier noe på det? Tenk at alle andre vet bedre enn deg. Du er ikke verdt en dritt. 

Jeg får lyst til å grine når jeg tenker over hvor forferdelig langt nede jeg har vært, men nok av tårer har fått renne nedover mitt kinn i ren usikkerhet. Jeg gikk så lenge uten å forstå hvorfor dette skjedde meg, hvorfor følte jeg meg så bedriten. Hvem var det som sa alle disse tingene til meg, hvordan kunne det ta over livet mitt på den måten? Jeg trodde ærlig talt at dette var meg, at denne ekle sirkelen med mental mobbing var den jeg var. Det er ikke rart jeg hatet meg selv. Jeg var så lei av å føle det sånn, jeg ble så sliten av å føle at jeg var så ille, og at jeg aldri kunne bli ordentlig fornøyd selvom det var det eneste jeg ønsket. Jeg har ønsket bekreftelse og aksept av alle, men uansett hvor mye jeg fikk så lettet det ikke et gram.

Det er sånn det blir når du ikke elsker deg selv,
men gjerne vil at alle andre skal det. 
Det handler ikke lenger om noen andre, det handler om meg og hvordan jeg skal takle livet fra nå av. Det vil alltid komme opp og nedturer, det er uunngåelig. Lykke er et flytende konsept, alt er midlertidig. Kjipt å tenke på når alt er bra, jævlig godt å minnes på når alt er vondt. Det handler mer om å være tilstede i nåtiden og ikke gruble for mye på alt som har vært, en stor del av dette handler om å akseptere situasjonen man sitter i. Og deretter akseptere seg selv, først da kan man ta steget videre. Det er ingen andre som kan være ryggraden din for deg, det er kun deg. Det er nemlig sånn at jeg alltid har vært bra nok, fordi aldri i livet om jeg ser på et bilde av 13 år gamle jeg og repeterer alle disse fæle tankene jeg har hatt om meg selv. Jeg er bra nok som jeg er, og har alltid vært det. Jeg måtte bare minne meg selv på det, og selvom det tok meg så mange år som det gjorde, så tenker jeg bedre sent enn aldri. 

 

  • 14.10.2017 kl. 14:29

TOPP FAVORITTLÅTER AT THE MOMENT

God morgen! Eller, god dag, ettermiddag, alt etter som. Haha, jeg tar livet helt med knusende ro, det vil si så rolig som det går når tankene ikke spinner avgårde i en helsikkes tornado. Neida, jeg begynner å få teken på mestringsteknikkene mine, det er forsåvidt det eneste jeg kan gjøre for at jeg skal kunne leve et til dels normalt liv uten å la mine psykiske knekker ta totalt overhånd. Dette er så utrolig viktig, det er ikke sånn at man bare kan sitte på ræva og vente på at tiden skal gå og at man skal bli frisk. Jeg kommer meg absolutt ingen vei ved å ignorere eller fortrenge de tankene og følelsene jeg har. Det handler liksom litt om å ta alt ved rota, før var jeg skremmende redd for meg selv og hva jeg egentlig var i stand til, jeg hadde ikke oversikten i det hele tatt. Noe som ikke er så veldig rart, jeg fikk jo angst over å ignorere. Nå er jeg ikke lenger redd for å konfrontere meg selv, det betyr ikke at det er en enkel jobb. Tvert i mot, det er kjempevanskelig. Men det er noe å trene på, du er det viktigste du har. Og jeg kan ikke få sagt det nok hvilken fantastisk følelse det er å kunne opparbeide seg evnen til å kunne være sin egen beste venn. Her kommer noen av mine favorittlåter at the moment, jeg har en helt EKSTREMT variert musikksmak, alt fra Klassisk til Indisk Shpongle og Rap. Men jeg har fått høre at musikksmaken min ikke er ræva, så da får dere noen smakebiter av det jeg digger om dagen. Det er bare å klikke på de så kommer dere direkte inn på webplayer. Enjoy!

Kenton Slash Demon - Harpe

Weval - Gimme Some

Son Lux - Easy

Eazy Mac - Tortured Genius

Tame Impala - The less i know the better

Tampe Impala - Elephant

Degiheugi - Betty

BØRNS - Electric love

Lil Dicky, Snoop dogg - Professional Rapper

Cage the Elephant - Cigarette Daydreams

Rae Sremmurd - No type

Kendrick Lamar - PRIDE

  • 13.10.2017 kl. 21:24

Jeg hatet mennesker

Til deg som sitter deg, som ikke skal ut en Fredagskveld, du som kanskje gjerne ønsker og vil. Du med store drømmer, men med enda større angst for verden. Til deg som sitter med det sorte slukende hullet i brystet. Det er så utrolig lett å gi seg ende over, man sitter der og kjenner på den tilstedeværende melankolien. Mørket smyger seg innpå og jeg klarer bare ikke å stoppe det. Åpner instagram, scroller nedover feeden, 50, 100 brukere. Alle ser så glade ut. Alle har et fantastisk liv. Alle har det mye bedre enn meg. Flere venner, bedre utseende, finere klær,bedre sminke, alt på stell. Alle andre har alt i orden, fordi det er sånn det fremstilles. Klær,penger,livsstil, sosiale vinnere. Mørket prikker meg på skulderen, demonene hvisker i øret for å minne meg på alt jeg enda ikke har oppnådd, tvilen setter seg og jeg lurer på om jeg noen gang vil kunne våge å leve ordentlig. Jeg vil vri meg ut av det, men jo hardere jeg forsøker jo lenger inn i håpløsheten blir jeg dratt. Jeg mister troen, lukker laptopen og vurderer sterkt å pensjonere meg fra livet. Det er da det skriker en liten faen i meg som sier at du er deg, og du er del av noe mye større enn dette. For selvom det er enkelt å falle inn i det mørke dypet av alt man ikke har og det man ikke får til så finnes det flere herlige perspektiv å ha. I løpet av perioden hvor jeg har isolert meg har jeg til og med hatet på mennesker, tenkt at verden er stygg og fæl, og at folk er dumme i hodet. Jeg grøsser når jeg tenker på det nå, fordi det er et så utrolig innsnevret syn å ha på livet. Men også en forferdelig lett mental grøft å havne i.  Man blir en real pessimist av å ha sånne tanker. Alt blir til slutt negativt, og mennesker blir irriterende på en daglig basis, noe som gjør at livet til slutt blir en lidelse. Hadde det bare fantes ett svar på ting så ville livet vært umulig å leve, vi er enten vi liker det eller ikke ; Avhengig av hverandre og våre forskjeller for å kunne kommunisere og hente inspirasjon, vi trenger hverandre for å lære. Hele verden vil aldri bli enig på grunn av våre store forskjeller, men så må vi heller ikke glemme hvor like vi er og hvor mye vi faktisk har til felles. Det brukes mye energi på å pirke og påpeke andres feil og ujevnheter, det er så mange bedrevitere. Hvis man skal generalisere menneskeheten ut fra kommentarfeltet i VG og på diverse forum på internett så er menneskeheten dømt til å feile. Det vil se mørkt ut. Håpet i det store er at det finnes en hel verden der ute, uendelig med mennesker som bærer på så mye godt og verdig. Du, hvem du nå enn er som leser dette er en del av dette store bildet vi i dag kaller verden, du er med på å skape dette fargerike bildet. Verden trenger deg. Jeg sitter inne i kveld alene, og det føles godt. Jeg kjenner ikke på noe press, og jeg gleder meg over alle som har det bra. Alle er så vakre tenker jeg, uten at jeg trenger å dra meg selv ned. Jeg er vakker og bra nok, noe du også er. Bare ved å være til. 

 

  • 13.10.2017 kl. 15:11

10 Fakta du ikke visste om meg!

1) Jeg samler på steiner, dette er egentlig veldig merkelig og jeg har blitt stoppet noen ganger fordi folk har lurt på hva i alle dager jeg holder på med. Jeg vet ikke eksakt hvorfor jeg gjør det. Jeg har bare en ekstremt stor respekt og kjærlighet for naturen og det den er i stand til å skape. Så da tar jeg med meg noen souvenirer nå og da. 

2) Jeg har 14 tattoveringer, og en av de har jeg designet selv! Dette er en av de viktigste tattoveringene jeg eier, fordi det symboliserer hvor godt jeg har klart meg alene, og at jeg virkelig får til det jeg vil når jeg går inn for det. Jeg er en fighter, og det er noe verdig å minnes.

 

3) Jeg spiller Ukulele, men våger enda ikke helt å dele når jeg spiller fordi jeg ikke føler meg helt trygg på det, er veldig perfeksjonist når det kommer til å skulle lære meg noe nytt, og jeg setter kanskje baren alt for høyt men skitt au! Det morsomste med dette er at jeg aldri trodde jeg kunne lære meg noe som helst musikalsk, men da jeg fikk meg en kjæreste som brenner for musikk så ble jeg bitt av basillen etterhvert jeg også.  ( Det finnes ingen bedre følelse enn å kunne dele musikk med kjæresten sin, og å sitte en lørdagskveld å jamme i lag. ) 

Processed with VSCO with q3 preset

4) Jeg har en Siberian Husky som heter Navajo, vi er ikke sammen akkurat nå på grunn av situasjonen, men han er altså den største gullklumpen i verden, han har gitt meg et helt nytt syn på morskjærlighet.  Og jeg gleder meg til å kunne gi han tidenes kos! <3 

Processed with VSCO with 5 preset

5) Jeg og kjæresten min deler samme etternavn, vi byttet faktisk navn samtidig og ble enige om å ha det samme. Vi er ikke gift, men er veldig trygge i oss selv på at vi ønsker å dele livet med hverandre, dermed ble det ikke et særlig vanskelig valg. Det er mange som tenker at vi er gift og som regner med det, så vi pleier egentlig bare å spille på det haha. 

Processed with VSCO with a9 preset

6) Jeg tok førerkortet på fire måneder helt uten hjelp fra noen, jeg hadde på den tiden ingen jeg kunne øvelseskjøre med, så jeg ble nødt til å ha to dobbelttimer i uken. Og jeg jobbet alt jeg kunne på Pizzabakeren for å kunne finansiere dette. Ettermiddagene brukte jeg på å se for meg aktuelle situasjoner i trafikken, og å lese teoretisk. Jeg besto begge prøvene på første forsøk, dette er noe jeg er ekstremt stolt av. Funfact: Kjørelæreren min trodde IKKE at jeg kom til å bestå, i guess i proved that bitch wrong! Haha beste følelsen. 

7) jeg HATER egentlig å gå med jeans, dette er mest fordi jeg ikke takler highwaist, jeg føler det er en type bukse man bare kan stå oppreist med haha. Fordi når jeg sitter føler jeg at alle innvollene mine skriker om hjelp. Noen som vet hvor de selger vanlige gode jeans som ikke tar kvelertak på livmoren?

8) Jeg droppet ut av ungdomsskolen, men gikk ut av høyskolen med toppkarakterer. 

9) Morsmålet mitt er faktisk Bergensk, men jeg har lagt om til bokmål fordi da vi flyttet fra vest til øst ble jeg nødt til å gjenta meg så mye for at folk skulle forstå meg, så jeg la relativt kjapt om da jeg startet på ny skole. Jeg angrer på dette den dag i dag, fordi jeg elsker dialekter. Men hver gang jeg prater med broren min så er det dialekt som gjelder, dere kan tro jeg har gitt en hver hakeslepp når jeg tar telefonen og plutselig legger om til skarre R. 

10) Pappaen min er svensk, og bor i sverige. Jeg kommuniserer med han på svensk og har alltid gjort det, selvom vi ikke har hatt jevnlig kontakt oppgjennom. Det ligger i blodet mitt og jeg har ingen problem med å forstå, likt som å prate. 

Det var 10 fakta om meeeg:-) Si gjerne fra om dere ønsker flere innlegg som dette, det er nok av rare ting å fortelle om i alle fall haha!

  • 12.10.2017 kl. 19:00

Mobbet ut av egen identitet

 

Alt virker så surrealistisk, av og til så lurer jeg på hvordan jeg har kommet meg hit jeg er i dag. Som om kroppen plutselig stopper opp i et minutt og jeg kjenner bølgen av livet skylle inn over meg. Jeg tenker på hvor mange ganger jeg har steppet inn i en rolle som ikke har vært meg, men heller en annen som jeg har ansett som mer respektabel. Det å bare være meg har aldri vært bra nok. Tenk om jeg hadde visst litt tidligere at det handler om å bygge på det gode man allerede har, ville jeg da ha kunnet stå opp for meg selv? Det har vært så lett for meg å gli inn i en annen rolle, fordi jeg i meg selv har følt meg så ukomfortabel og usikker.  Jeg er så vanvittig stolt over meg selv over at jeg aldri endret noe på meg da jeg ble krenket som verst. Jeg er stolt over at jeg aldri endret på nesa mi fordi dere mente den var for stor og stygg. Jeg er stolt over at jeg aldri ga meg da dere sa jeg burde. Jeg har overlevd drapstrusler, voldtektstrusler, mobbing, jeg har flere ganger blitt truet med å bli banket opp bare fordi jeg er den jeg er og ser ut som jeg gjør. Jeg har opplevd å kjenne på at jeg har krenket andre bare ved å være til. Det finnes ingen verre følelse. Men jeg har fortsatt å være meg, og jeg har ikke endret på noe og det kommer jeg heller ikke til å gjøre. Det var viktig for meg tidlig å kartlegge hvorfor hvis jeg eventuelt skulle fikse på utseendet mitt. Det vil si at jeg skulle aldri under noen omstendigheter endre på utseendet bare fordi noen sa noe på det. Skulle jeg la de som krenket meg vinne? Hva ville da skje? Hvordan ville det da gå videre? Det ville aldri tatt slutt. Og siden det bor en liten satan i meg så ble det.. Aldri. Nå er jeg eldre, og jeg kjenner meg selv litt bedre nå enn hva jeg gjorde da jeg var yngre. Likevel så er det mye som sitter igjen, mange spørsmål jeg kanskje aldri vil få svar på. Jeg forstår at jeg var et lett bytte for mange, jeg var mye, jeg var hit og dit, overalt. Det er mange som ikke en gang takler å være med meg fordi jeg kan være så ekstrem i reaksjonene mine, jeg er ofte litt "mye". Men det er sånn det er når man er emosjonell ustabil, reaksjonene mine kan virke falske og overfladiske, når det egentlig bare er sånn jeg føler det. Jeg føler bare på en mye sterkere skala enn de fleste andre gjør. Og det er helt OKEI, jeg aksepterer det, og det er det aller viktigste. Før så tenkte jeg ofte at det å være annerledes var en dum ting, da ble man lagt merke til og det skulle man absolutt ikke.

Tenk om noen sa noe, tenk om noen syntes noe om meg? Ja tenk det, folk synser og mener noe om alt i dag. Jeg har lært at mobbingen handlet ikke om meg, men om de som hadde noe å si. De som følte at den eneste måten å rense seg selv på var å kaste dritten sin på meg. Jeg har lært at det kanskje er like greit, jeg tørker det av meg og starter forfra, men de kan aldri ta tilbake ordene de sa, de skitne meningene som de helte over meg, alle gangene de lo og pekte. Det vil sitte hos de for alltid, og jeg håper at den dagen livet flasher forbi i film at dere får med dere dette ; Og alle andre dere har gjort livet til et helvete for. Takk for erfaringen, jeg har aldri følt meg rikere.  

Jeg har kanskje lavt selvbilde, men jeg har høy selvrespekt, og det kommer jeg aldri til å ta for gitt. 

Follow my blog with Bloglovin
  • 12.10.2017 kl. 11:17

Just fucking do it

Jeg kan ligge i sengen i flere timer og vri meg, tankene snurrer og elsker med tvilen og mitt lave selvbilde. Det er så mye jeg vil gjøre, men før jeg rekker å tenke på om jeg får det til så er styggen på ryggen på plass og forteller meg at det ikke er noen vits i å forsøke. Som at jeg er dømt til å feile uansett hva jeg gjør. Før var jeg livredd for å gjøre feil, tenk om jeg driter meg ut, tenk om hele verden hater meg. Det er nesten litt kvalmt å tenke på hvor selvsentrerende man blir av å være psykisk syk. Fikk jeg en krone hver gang noen fortalte meg at verden ikke dreier seg rundt meg så hadde jeg vel kanskje kunne kjøpt et hus. Alt ligger der foran deg, verden er ved dine føtter. Vi har alle noe å lære av Nike, fordi det handler om å bare ta sats å gjøre det. Jeg er jo slett ikke synsk, hvordan i alle dager har jeg gitt meg selv retten til å skulle avgjøre hvordan mine valg skal ende? Jeg blir nesten litt sint når jeg tenker over hvor mange sjanser jeg har veket unna fordi jeg har vært for feig, fordi jeg har vært for redd, fordi jeg ikke har hatt troen på meg selv. Hvis jeg skulle fortsatt å høre på denne stemmen like sterkt i dag så hadde jeg aldri startet denne bloggen. Jeg har forsøkt mange ganger tidligere, men da har jeg alltid gitt meg fordi stemmene i hodet har ment noe annet enn drømmene mine. intuisjon folkens, for noe dritt. Jeg har mange dårlige erfaringer fra mye forskjellig, likevel så er det sånn at jeg ikke kan fortsette å leve livet mitt og tenke at alt kommer til å gå ad undas bare fordi jeg føler det. Jeg har hatt dårlige erfaring med bussjåfører og butikkansatte, men det er jo ikke sånn at jeg kan tenke at alle er lik? Da ville jeg jo hatt et forferdelig tragisk og innsnevret syn på verden. Det viktigste jeg kan gjøre det er å skape et verdig liv for meg selv, skape nye minner og nye erfaringer som jeg kan lene meg på. Jeg tar med meg det vonde og lærer av det. Men jeg kan ikke drive å tenke at jeg ikke får til noe som helst. Vil du skrive en sang? Do it. Vil du lære deg å tegne? Ikke tenk på hvor lang tid det tar, bare sett deg ned å begynn. Just fucking do it. Alt du vil, kan du få til. Det ligger noe i det, alle mål jeg har satt meg har jeg klart og nå, likevel så har jeg lyttet alt for lenge til tvilen i meg. Jeg kan ikke akseptere det lengre, det er på tide å bryte ut av det. Og jeg må bare gjøre det. 

  • 11.10.2017 kl. 17:29

22 år, på tide med anti aging?


Jeg rusler gjennom H&M sin skjønnhetsavdeling, hundrevis av forskjellige produkter som ligger rundt om. Alle disse produktene som man trenger for å se så bra ut som mulig. Disse produktene som skaper en slags sosial aksept, disse produktene som skal gjøre underverker for deg. Som skal løse alle dine problemer. Som skal gjøre deg vakker. For ikke så lenge siden så var jeg innom The body Shop for å skaffe meg en rens, hun som jobbet der forsøkte å selge meg alt annet enn det jeg egentlig var ute etter. Det siste hun gjorde var å prøve å prakke på meg en ANTI-AGING krem, jeg, altså lille meg på 22 år. WTF. " Nei du sa jeg, dette har jeg overhode ikke tid til." Jeg er 22 år gammel, er ikke en gang ferdig i puberteten hahaha. Jeg fikk bare til svar at det er viktig å starte tidlig. HVEM PRØVER Å SELGE ANTI AGING TIL EN 22 ÅRING? Dette har fått meg til å tenke, om ikke annet. Fordi det sier litt om hvordan ting ligger an i samfunnet vårt i dag. Jeg rekker såvidt å komme meg ut av ungdomsårene før jeg skal drive å bekymre meg over rynkene jeg kommer til å få? Det er totalt meningsløst. Dessuten så forstår jeg heller ikke poenget med å skulle skjule at man blir eldre, rynkene du har er en del av deg og din historie. Det er så vakkert. Det minner om alle uttrykk og opplevelser du har vært gjennom, det setter spor i deg, akkurat som at man får strekkmerker. Jeg har også strekkmerker! Store på hoftene, fantastiske tigerstriper som jeg ELSKER og ikke ville vært foruten. 


For meg så kan ikke skjønnhet kjøpes for penger, jeg kommer aldri til å definere det via produkter, inngrep eller behandlinger. For meg så er skjønnhet noe som ligger i deg, skjønnhet er hvordan du lyser opp når du smiler, skjønnhet er å være naken, skjønnhet reflekteres i sårbarhet og kjærlighet. Jeg ser ikke på deg som vakker fordi du har alle produkter på stell, og jeg gir langt faen i akrylneglene dine. 

  • 11.10.2017 kl. 11:16

SELVSKADING

Hei dere, god morgen! Jeg har akkurat fått i meg det viktigste måltidet for dagen og kommer meg sakte men sikkert i gang. I dag er det ikke mye jeg har planlagt å gjøre, men jeg har satt meg noen personlige mål ( Må alltid det ) Ellers så føler jeg ikke at jeg har fortjent å være våken, jeg føler bare at hele dagen har vært klin bortkastet. Dette er selvfølgelig noe jeg er nødt til å trene på, øve på å kjede meg som psykologspesialisten en gang sa til meg. Det får vel bli en milepæl det da, at jeg til slutt skal finne evnen til å gjøre ingenting uten å kjenne på at jeg blir selvdestruktiv. Men tilbake til overskriften, selvskading. Jeg har lenge hatt lyst til å skrive om dette, jeg vet at det kan være triggende, men jeg skal unnlate å ta med bilder. Regner med dere klarer å forstå hva jeg prater om uten at det trengs å dyttes opp i fronten. Jeg trodde leenge at selvskading bare gikk på å fysisk skade seg selv. Men det er altså ikke bare det, det er ikke sånn at det bare er de med arr på armer og bein som skader seg selv. Selvskading finnes i uendelige former, noe som også gjør det ekstra skummelt fordi det blir vanskeligere å innse for de det gjelder. For min del, så skadet jeg meg mentalt. I selvskading så handler det mye om kontroll, om å ta igjen kontrollen over seg selv, om å slippe unna det som gjør vondt. Unnvikelse, kompensasjon. Om å bare kjenne på noe annet enn den ekstreme psykiske smerten. Jeg presset meg selv så hardt, jeg ble aldri fornøyd med meg selv og jeg ville aldri innrømme det. Jeg fortsatte å sette ekstreme forventninger til meg selv, som jeg skulle nå. Og når jeg ikke gjorde det, så kunne jeg fint rakke ned på meg selv og hate meg selv for det. Det ble en så stor mental sort sirkel som jeg ikke så utveien fra. Jeg skadet meg selv mentalt, jeg var overhodet ikke grei med meg selv. Jeg skulle være så mye bedre enn det jeg var. Jeg la så stort press på meg selv hele veien, dette var min måte å ikke deale med det jeg slet med. Jeg druknet meg selv i arbeid, lot heller presset på meg selv være i fokus. Jakten på en høyere følelse av aksept, en illusjon som bare kom av egen ønsketenking. Jeg fattet ikke realiteten før jeg traff veggen. Flink tenkte jeg at jeg var, jeg skadet meg jo ikke fysisk, da hadde jeg jo ikke et problem. Men jeg hadde det, et jævla stort problem. Jeg var ikke god nok for meg selv. Det sier jo seg selv at det er et problem når jeg scorer 98/100 på eksamen, og det eneste jeg klarer å fokusere på er de resterende 2 poengene, og hvorfor jeg ikke klarte å overkomme de. Jeg husker da jeg var syv år pleide jeg å sette hånden på varmeovnen på skolen, jeg lot den være der til jeg kjente det brant. Jeg slapp ikke før det virkelig virkelig ikke gikk mer, da hånden min svei.  Jeg brydde meg ikke, det var godt å kjenne på det. Litt som å klype seg i armen så hardt man kan. Smerteutholdenhet. 

I dag jobber jeg fortsatt med dette, fordi det er et mønster jeg er nødt til å bryte ut fra. Nå skader jeg meg mest ved at jeg river av huden på leppene mine helt til det blør, av og til stopper jeg ikke da heller. Det er så enkelt å fokusere på, og så vanskelig å la være, spesielt når alt blir for mye for meg, når alle tankene svirrer og jeg trenger å komme ut fra det. Ahh, jeg kjenner jeg er veldig lite stolt av å skrive om dette, fordi det gjør at man blir ekstra sårbar på mange måter. Samtidig så er jeg så bevisst på alle disse tingene i dag, og jeg vet hvilke tiltak som må settes i gang, og hvordan jeg skal håndtere det. Jeg er klar over at det ikke går over på en dag, og at det kan ta tid. Men det å ha selvinnsikt, og det å ha et ønske om forandring er to store steg i riktig retning. Jeg er ikke redd for å dele dette, fordi det er så relevant. Det har vært en så stor del av meg, og jeg har lært så mye.

Stor klem <3 

  • 10.10.2017 kl. 17:45

Jeg har borderline, jeg er ikke tilbakestående

Søsteren min ringer meg, jeg hører at hun er sint. Jeg har gjort noe som ikke er greit, jeg har unnlatt å ta henne med i beslutningen min, fordi dette er alt for viktig. Hun freser mot meg i telefonen, forklarer opp og ned i mente om at jeg ikke bør tro at jeg er noe. " Vet du at du var sykt spesiell som barn eller? At mamma og de måtte teste deg når du var liten. Du klarte jo ingenting, gråt av ingenting, du kommer aldri til å bli noe verdig."Nei si det, hvordan skulle jeg noen gang få et selvbilde som styrket meg og mine beslutninger i livet? Alltid har jeg følt meg annerledes, at noe har vært galt med meg. Usikkerhet, lavt selvbilde og skiftinger av identitet. Hvem er jeg egentlig? Jeg kan huske spesielt at mange venner av meg reagerte når jeg ble kjent med en ny veninne, hvordan jeg tilpasset meg henne og forandret meg. For det er det som skjer, med borderline så er det ekstremt vanskelig å lokalisere seg selv. Og det er så fort gjort å bli en annen person, et nytt menneske. Enten ved at jeg ser en inspirerende film, eller finner en på instagram jeg synes er helt fantastisk. Jeg kan lese en blogg og ville bli personen som sitter bak, om ikke jeg blir det så vil jeg i alle fall prøve. (Så jeg på Top Model så ville jeg bli modell, skjønner dere?) Og sånn fortsetter det i det uendelige. Jeg har aldri ment å endre meg for noen, men det bare skjer, helt enkelt. 

Det høres helt vanvittig sykt ut, men det er altså sånn hjernen min fungerer. Og det er helt forjævlig. 

Hele livet har jeg også grått mye av ingenting, jeg husker jeg gikk i femteklasse og en kommenterte at han syntes jeg hadde store øreringer. Dette var liksom det værste jeg hadde hørt, og jeg følte meg totalt slått i bakken. Ikke at han sa noe galt en gang, haha. Men alt skjedde så fort i hodet mitt, og følelsene kom så brått. Jeg forsto ikke dette. Hjemme møtte jeg heller aldri forståelse, og jeg ble gjort narr av ofte fordi jeg var så sensitiv som jeg var. Til slutt klarte jeg ikke å ta mine egne følelser på alvor, og jeg følte ikke at jeg kunne vise de mer. Dette sliter jeg med den dag i dag, fordi hver gang jeg føler jeg blir lei meg så skammer jeg meg så intenst. Jeg vil helst gjemme meg vekk til det går over. Borderline gjør at jeg ofte føler meg liten og svak, og det gjør at jeg tviler på om jeg noen gang vil kunne kjenne på dette med å være stor og sterk. Det verste med dette er hvordan det preger mitt forhold til andre, enten det er venner, bekjente, nære og kjære. Jeg kan få for meg at jeg er verdens verste menneske, og at ingen ønsker å ha noe med meg å gjøre. Jeg kan oppriktig føle at mennesker hater meg, og føler avsky for meg sånn at jeg isolerer meg i frykt. Selvom det overhode ikke er saken. Frykten for å bli forlatt er så intens at jeg kan innbille meg at den eneste løsningen på problemet er å rive meg selv bort i fra alle. 

Jeg var også utrolig redd for å ta i mot hjelp i mange år fordi jeg ikke ville bli som familien min sa at jeg var. Jeg ville være normal, uten arr i fra det jævlige jeg hadde gått gjennom. Jeg ville klare meg, og jeg ville gjøre det bra. Å bli syk var et nederlag, jeg følte at de vant. At de kunne sitte hjemme i sofaen og godte seg over at jeg hadde en diagnose, at det stemte, at jeg ikke var normal. Men jeg er så mye mer enn dette, og jeg er enda sterkere. Jeg glemmer aldri ordene til psykologen min da jeg var ferdig med utredningen. " Dette, Iris. Har vi fantastisk hjelp til, du vil bli frisk." Jeg lener meg på hennes ord, drar frem stabeistet i meg, det er klart jeg kommer meg gjennom dette. Jeg har ikke vært spesiell, jeg er fortsatt Iris, men jeg har en personlighetsforstyrrelse som gjør noen ting i hverdagen min LITT mer utfordrende enn hva det vanligvis er for andre.  Og jeg er på god vei, hver dag får jeg litt mer innsikt i meg selv og diagnosen jeg har. Hver dag blir jeg enda bedre kjent med mine egne reaksjoner og følelser. Jeg kommer aldri til å tillate at noen prater til meg på den måten familien har snakket til meg på, og hvis noen der ute har opplevd lignende så ikke finn deg i det du heller. Fordi du er mer enn det, jeg er mer enn det. Jeg er et menneske som skal ha en fantastisk fremtid, og det målet  kan ingen ta fra meg. 

 

  • 10.10.2017 kl. 13:19

Livet er tøft, men jeg er tøffere

Jeg er så lei av å la meg selv stanse av mine egne giftige tanker, redd for å ringe, redd for å reise, redd for å gå i butikken, redd for å møte på mennesker. Nå er jeg snart 23 år og jeg er så lei av å la meg selv begrense av de tankene jeg har. Jeg orker det ikke mer, det tar så stor plass i livet mitt. Det gjør at jeg ikke får leve livet til det fulle. Jeg må ta tak i det, og jeg må gjøre det som skremmer meg for å overkomme det. 

Så i dag skal jeg ta bussen, jeg er livredd, livredd og steintøff. 

 

  • 08.10.2017 kl. 22:53

"Jeg fatter ikke at du fortsatt står her"


Veldig mange ganger har jeg opplevd å få høre fra andre som kjenner historien min at de ikke forstår hvordan jeg har klart meg, de skjærer grimaser og veiver med armene. Fatter det bare ikke. Hadde det vært meg så hadde jeg strøket med for lengst, sier noen. Jeg pleier bare å le litt, nikke med hodet og så snakker vi ikke noe særlig mer om det. Annet enn at jeg er sterk da, fryktelig sterk. Av og til så får jeg lyst til å fike til de som presterer å overdrevent snakke om hvor utrolig utholdenhet og styrke som finnes i meg. 

Jeg har ikke vært sterk hele tiden, jeg har bare ikke hatt noe annet valg enn å stå i det. Jeg har vært sta, sta som faen. Det er absolutt ingen selvfølge at jeg står her i dag, jeg har hatt ti tusen grunner til å gi meg. Til å ende livet. Men det er så mye mer der ute, det er så sjukt mye å oppleve, så mye jeg ikke har sett enda. Så mange mennesker jeg har igjen å møte, så mange som skal få inspirere meg videre i livet. 

Jeg har blitt fortalt at jeg ikke skal se meg tilbake, at jeg bare skal tenke fremover. Jeg er ikke enig i dette, det finnes grunner til at man skal se seg tilbake i livet. Lærdom er èn av dem. Dette er så vesentlig viktig og jeg får ikke snakket nok om det, man blir aldri utlært. Det er alltid noe nytt man kan lære av seg selv og av erfaringene man har. Så jeg har tatt med meg mye, det finnes hundre år med erfaring i sekken min. Og tusen til som venter på å bli lagt der. 

Når det skal sies så har jeg også gitt opp, herlighet det har hendt at jeg har vært så nedbrutt at jeg har tenkt at jeg ikke har orket mer. Jeg har lagt meg i senga og bare " NÅ GIR JEG MEG."  Det har selvfølgelig bare blitt med det, tankene. Så har dagene gått videre, fordi det er nemlig det som skjer. Livet går videre. Dagene blir lysere, situasjonene bedrer seg. At det kommer bedre dager er et reellt faktum jeg har lent meg på for alt det er verdt. Så du som sitter der ute og tenker at livet er mørkt, og du ikke ser noe lys i enden.. Det kommer bedre dager, bare aldri gi deg. Vær sta. Ta livet med hornene, vis hvem som er sjefen. Fordi det er du, du verdifulle, fantastiske, unike menneske. ♥

  • 07.10.2017 kl. 23:40

Mangelen på trygghet

Trygghet er en essensiell del av livet vårt, vi trenger det for å overleve. Vi trenger grobunn, tilhørighet, trygghet, rammer, omsorg og kjærlighet. 

Dessverre er det sånn i virkeligheten at det er veldig mange barn i dag som opplever å ikke få dette, det er så mange barn som blir født inn i familier av noen som slett ikke burde hatt barn. Rammene blir ikke satt, kjærligheten får ikke gro, og tryggheten flyter ut og blir det stikk motsatte. Dette skjer, det skal ikke skje, og det burde ikke finne sted. Men det gjør det. Uttrygghet er farlig, det å ikke føle at man hører til noe sted er farlig, og å føle at man er skikkelig skikkelig verdiløs i egen eksistens er farlig. 

Jeg er et barn som ble vokst opp på et sted jeg ikke burde vært vokst opp, mine rammer fikk aldri bli til. Og jeg fikk ikke vokse til og bli trygg i meg selv sånn som jeg skulle ha blitt. Mangel på bekreftelse og anerkjennelse. Det er vondt, dritt, og det gjør livet forferdelig mye vanskeligere enn hva det trenger å være. For meg har veien vært laang og kronglete. Jeg har ikke klart å be om hjelp, jeg har ikke våget å be om hjelp. Jeg har tenkt at jeg skal være voksen, og jeg skal klare alt selv. Jeg satte meg mål, sykelige mål med urealistiske forventninger. Og når jeg ikke klarte å nå disse absurde målene jeg hadde satt for meg selv, da var jeg mislykket. Jeg har vært så streng med med selv, og jeg har aldri blitt fornøyd uansett hvor bra jeg har gjort det. Jeg var i en konstant jakt på en høy som skulle ta meg ut av dritten og gjøre at jeg fikk et fantastisk liv. Så enkelt er det bare ikke. Det har seg nemlig sånn at går man gjennom traumatiske ting så MÅ det bearbeides, hvis ikke så tar det deg igjen før eller siden. Og med meg, så kom det som en frontkollisjon i fjellveggen i 200km/t. Oppveksten min gjorde meg utrygg, jeg har blitt psykisk mishandlet, manipulert og utsatt for ekstrem alkoholisme og vold i hjemmet. 

For meg så var det uaktuelt å skulle be om hjelp, jeg skulle klare det selv, og uansett om jeg så følte at jeg trengte hjelp så ville jeg aldri ta i mot det. Rett og slett fordi jeg ikke følte at jeg fortjente det. For så lavt selvbilde har jeg nemlig hatt. Jeg falt ned i en grøft og kom meg ikke opp igjen, jeg fikset det ikke selv ; Og jeg var så skuffet. 

Men nå, etter at jeg endelig gjorde det. Etter at jeg trosset mine egne skitne tanker om hvor verdiløs jeg var så ble ikke fremtiden så skummel lengre, jeg blir ivaretatt nå. Jeg får den omsorgen jeg trenger. Det er aldri flaut å føle at man trenger å bli tatt vare på. Jeg har lært at uansett alder så vil vi alltid trenge det på et eller annet tidspunkt. Mennesker trenger mennesker, og familie trenger familie. Jeg trenger ikke lengre å føle at jeg må prestere, eller at jeg føler at jeg må være bedre enn det jeg er. Fordi jeg, jeg er god nok i massevis. Og det er du også. 

 

  • 05.10.2017 kl. 12:45

VM i Isolasjon

Jeg krøker meg sammen, tar hendene til ansiktet og hiver etter pusten. Pulsen min øker og jeg kjenner at panikken driver meg fra 0-100 på no time. Jeg har en veninne som kommer over, jeg har selv avtalt dette. 10 minutter igjen og kvalmen stiger. Nei. Det går ikke. Jeg stenger meg inne på badet og drar knærne under haka. Jeg sitter sånn i noe som føles som hundre år, jeg vil bare forsvinne fra overflaten. Det ringer på døren, mange ganger. For hver gang dunker hjertet enda hardere, jeg klarer ikke dette tenker jeg.  

Jeg skrur av mobilen og bestemmer meg for å late som jeg ikke er hjemme, selvom hun vet at jeg er hjemme. Hun vet at vi har avtale og hun banker på lenge. Jeg zooner ut og lurer på hvordan i alle dager jeg skal kunne forklare denne situasjonen. Jeg klarer ikke det heller, det faller bare bort i en teit unnskyldning. Jeg skammer meg så hardt og så lenge etterpå, for så og bli uendelig fortvilet over hvorfor jeg ikke klarer å oppføre meg som et normalt menneske. 

Dette, mine damer og herrer er et klassisk utdrag fra livet mitt. Verdensmester i isolering, skulle hatt medalje. Jeg har funnet det vanskelig å være til bry, og dersom jeg har hatt et problem eller slitt med noe så har det vært enklere for meg å lukke meg inn i meg selv fremfor å snakke om det. Det virker helt umulig å skulle lette brystet, det er som om noen står og tramper på det. Best å bare holde seg for seg selv. Bort fra alle andre, så jeg slipper å ødelegge for noen, så jeg slipper å måtte være til bry.  Dette synes jeg er så flaut, så mange ganger har jeg feiget ut fordi jeg har stått der i full panikk og ikke visst hvor jeg skulle tatt veien. Jeg har frosset fast i bakken og blitt tom i blikket, slitt med å være åpen med meg selv. Jeg skjønte ingenting, jeg forsto ikke mine egne reaksjoner og det eneste jeg kunne tenke det var at jeg var annerledes. Ville jeg noen gang kunne klare å ha et normalt forhold til noen som helst? Helt sikkert ikke, men tenker jeg meg om så er ikke normal mitt ideal.  

Angst er ingen spøk, og lenge gikk jeg rundt og handlet ut i fra panikk og jeg var ikke i stand til å forstå hva som var galt med meg. Hva feilte det meg, hvorfor kunne jeg ikke bare gå ut som andre, hvorfor var det så vanskelig å møte venner som jeg var så himla glad i. Hvorfor var det så vanskelig å ringe og si at jeg hadde det vanskelig? 

Sannheten er jo at jeg gjerne ønsket å fikse alt selv, jeg ville glemme fortiden og traumene, jeg ville trosse alt dette og vise at jeg kunne fungere selv om jeg har vært gjennom så mye traumer. Jeg ville ikke at dette skulle påvirke meg fordi jeg ville leve et godt og selvstendig liv. Problemet var at jeg visste ikke hvordan. Når man sitter der midt i dritten så føler man også at alle andre takler livet eksepsjonelt mye bedre enn seg selv. Jeg følte meg som en total failure, noe som heller ikke gjorde selvbildet mitt særlig bedre. 

Nå i ettertid ser jeg at jeg kunne gjort mye annerledes, og jeg har lært stort av de feilene jeg har gjort og fra alle jeg har dyttet bort. Samtidig kjenner jeg på hvor viktig det har vært for meg å akseptere meg selv og de følelsene jeg har, tidligere har jeg fortrengt de. Men det er først når jeg åpner meg opp for meg selv, at muligheten for forandring finnes. 

  • 04.10.2017 kl. 15:39

Hvorfor jeg byttet navn

Jeg har byttet navn, hele navnet mitt. Dette er et ganske stort valg som jeg har tatt, men også et av de viktigste jeg har gjort som en del av utviklingen min videre til å bli det selvstendige mennesket jeg er. Å komme på ideen med å bytte navn ble aktuelt da jeg og kjæresten min begynte å drøfte det, jeg hadde aldri tenkt tanken på at dette var noe jeg kunne gjøre for meg selv. Men tanken på å kunne starte blankt et sted ga meg noe. En ny glød, et nytt håp. Nye muligheter. Det har vært noen som har reagert på det og vært tydelige på meg at jeg ikke vil kunne rømme fra den jeg er, jeg tror heller ikke at jeg bare blir en ny person bare fordi jeg har et nytt navn. Men det handler heller ikke om det. Jeg vil fortsatt alltid være meg uavhengig av hvilket navn jeg bærer. 

Tidligere het jeg Malin. Malin er et vakkert navn, jeg elsker det navnet. Bare ikke til meg. Dette er mest fordi jeg gjennom oppveksten og vanskelige barndom alltid har følt meg som lille Malin. Lille svake Malin. Malin som griner av ingenting. Malin som ikke klarer å stå opp for seg selv, som alltid føyer seg. 

Malin Jonsson - Iris Anti

Det ble så viktig for meg å bryte ut fra dette, bryte ut av denne vanskelige følelsen som hele tiden hang over meg. Som hver gang noen sa navnet mitt så kunne jeg også høre den klingende nedlatende tonen fra min egen familie. Jeg har et viktig ansvar for meg selv og for livet mitt videre, og da føltes det veldig riktig for meg å ta valget om navnebytte. Jeg følte jeg fortsatt vasset i fortiden min, og jeg har større ambisjoner om en bedre fremtid.

Til gjengjeld så er navnebytte noe man må tenke seg godt gjennom før man gjør, fordi det er en totalforandring. Og prosessen er ganske lang både for deg selv og alle rundt deg, men det er utrolig befriende på mange andre måter også.  Det er viktig at man tenker det er et valg som man tar for seg selv, og ingen andre skal legge seg i denne prosessen, med mindre du ønsker det selv da. Det kan være utfordrende å tenke på hva andre måtte synes om det, men det er ingenting som skal spille en avgjørende rolle, folk mener så mangt om alt mulig likevel. 

  • 04.10.2017 kl. 08:47

Et minutt i sentrum

Det er lenge siden jeg har vært i Kristiansand nå
Det føles i alle fall som en evighet
Jeg tråkker av bussen og tar et skritt tilbake i meg selv
Føler på følelsen av by , kaffeos og yr i lufta.

Jeg puster frisk Høstluft

Voksenparfymer draperer rundt meg, lavender, rose.
Lunch fra Le Monde siver fra restauranten
Asko har varelevering, jeg tenker at det sikkert er paprika, brød og melk for et mannskap i den varebilen. Jeg kunne stått slik i sentrum i evigheter og bare kjent på alt. På det varme, på det kalde. På det gode og fine, bitre og sure. Inni meg drikker jeg kakao og blir varm i brystet.

  • 03.10.2017 kl. 19:51

Hvis du bare søker lykken vil du finne store skuffelser

Åpenbaringer, 

I veldig veldig lang tid så har jeg vært så ekstremt langt nede i depresjon. Dette året her har bydd på alt det verste det kan by på, og hadde jeg vært meg selv for seks måneder siden ville det kanskje falt meg inn å skrive om hvor vondt jeg har det, fordi det er det jeg gjør når ting er vanskelig. Og det er viktig, det er viktig å tenke på følelsene man har, det er viktig å drøfte tanker og indre dialoger med seg selv. 

For seks måneder siden ville jeg hatt et eksponeringsbehov uten like, men uansett hvor mye jeg hadde delt  så ville jeg aldri fått frem det jeg egentlig hadde hatt på hjertet. Følelser som egentlig ligger der. I store deler av denne syke perioden min har jeg vært så innstilt på å bli lykkelig,

jeg finner meg på sengekanten med knærne trukket opp til brystet. " Jeg vil bare ha det bra, jeg".

Og jeg har blitt så uendelig skuffet over å ikke kunne være i stand til å fokusere på det som er så fint og bra, hvorfor har det vært så vanskelig?

Alt hadde vært så utrolig mye enklere dersom man bare kunne unngå alt som er vondt og fælt for alltid. 

Jeg tror jeg har levd litt i den oppfatningen av at siden jeg har vært gjennom så mye vanskelig så har jeg på en måte etterhvert fyllt opp livskvota for smerte jeg trenger å gå gjennom ila et liv. Og at jeg da senere i livet ikke vil ha det særlig vanskelig, jeg ser jo nå som jeg skriver dette ned at det høres helt latterlig naivt ut, men det er jo veldig mye som folk gjør hver dag som ikke gir helt mening. 

 

Tingen er den at man kan ikke, det fungerer bare ikke sånn. Nå er ting annerledes, jeg er takknemlig. Lykke for meg er en like essensiell del av livet som det å være Trist, vondt på godt, trist på glad, regn og sol, jin og yang. FOR at jeg skal kunne være glad og ha det fint så krever det ikke at jeg fokuserer bare på de gode tingene som jeg ofte har blitt fortalt. Det krever at jeg aksepterer alle følelsene jeg har, og med det gir jeg meg selv annerkjennelsen jeg trenger. Enten har jeg fokusert for mye på alt som har vært vondt, eller så har jeg forsøkt å fortrenge det vonde og legge all vekten på det positive. Nå kjenner jeg på alt. 

Jeg er takknemlig fordi traumatiske episoder har vært med på å sette livet mitt i uendelige former av perspektiv, jeg er glad fordi jeg er voksen og for at jeg er så heldig som har et liv jeg kan leve. Jeg har lenge vært så nedgravd i alt som har skjedd med meg at jeg helt har glemt hvilke muligheter som finnes. Veien dit er jo ikke enkel, men hvem vil ta en enkel vei uansett? I was born for challenges. 

Grab life by the Pu$$Y.

  • Iris Anti

    Hei! Jeg er Iris, 23 år gammel og full av tanker. Livet er vanskelig til tider, og jeg legger ikke skjul på utfordringene det bærer med seg. Jeg synes åpenhet er viktig, og jeg vil dele for å bekjempe stigma. Videre er bloggen også et fristed for meg å dele tankene jeg har, men også det fine med at alt blir bedre. Håper du vil følge meg!


    KONTAKT


    irisanti@icloud.com

    Søk

    Bla i bloggen


    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
    hits