hits
  • 31.10.2017 kl. 21:04

S lett blir du kvitt de psykiske problemene

Hei alle sammen! Jeg har ikke forduftet helt, bare litt. Det gr liksom litt i blger alt dette, skrivelysten kommer og gr. Har rten innlegg i arkivlisten som jeg gjerne nsker dele med dere. Men innen jeg har skrevet det ferdig s er jeg allerede blitt umotivert. Jeg lengter etter fortsette inspirere der ute, og jeg vet at jeg har skrevet mye om hvordan jeg har hatt det, at jeg sliter, og hva jeg sliter med. Men jeg har jo faktisk ikke delt noen ting om hvordan jeg egentlig dealer med alt dette. Fordi selvom det er viktig dele for bekjempe stigma, s er det minst like viktig fortelle noe om hva man gjr p veien for at alt skal bli bedre. Jeg var veldig bestemt da jeg opprettet denne bloggen p at det ikke skulle bli en sutre-plattform, fordi nr alt bare blir negativt s blir jeg det selv ogs. En annen viktig del av grunnen til at jeg ikke har delt s mye har vrt at jeg ikke helt har forsttt det selv, og jeg innser jo at det fortsatt er ting jeg ikke helt vet hvordan jeg skal takle, men med de velsene jeg har s blir det litt lettere for hver dag. 

Hper dere forstr ironien med overskriften, det er p ingen mte lett bli kvitt det man sliter med, og alle er jo forskjellige, noen bruker lang tid, andre kort. Likevel vil jeg dele disse tingene som faktisk hjelper meg til bli et bedre menneske hver dag, og som hjelper meg i mine situasjoner p daglig basis. 

1. Puste.
Pust med magen, bare det bruke riktige pusteteknikker gjr at hodet automatisk stabiliserer seg og det gjr at alt kan g i fra totalt kaos til indre sinnsro. Frst tenkte jeg ; Nei, fuck dette her jeg gidder ikke, har ikke tid, klarer ikke, er for stressa. Men etter at jeg startet fokusere p det s har det blitt s mye lettere for meg holde oversikten over mine egne reaksjoner. Det kan vre nyttig kanskje ha noen nre som minner deg p dette nr alt virker helt hplst, jeg blir i alle fall kjempetakknemlig hver gang jeg er opprrt og de forteller meg at jeg bare m puste fr jeg forteller om noe som helst. Det finnes mange ulike teknikker man kan bruke, men puste dypt ned i magen gjennom nesa og ut igjen med munnen fungerer veldig bra for meg, det gjelder egentlig i hovedsak lytte til kroppen og bringe fokuset tilbake. 

2. Mestring!
Alts jeg har ikke ord for hvor viktig dette er, jeg har alltid hatt et stort problem med selvtillit og eget selvbilde, det har ikke hjulpet at jeg i tillegg har satt meg urealistiske ml som jeg igjen har blitt destruktiv av fordi jeg ikke har klart n dem. Ved sette sm enkle ml om dagen s hjelper det s mye, det kan vre alt i fra g en tur, begynne lre seg et nytt sprk, bare noen ord om gangen, gjre i alle fall en viktig ting som er utfordrende ( Jeg har dette med ringe staten osv, eller til legen for bestille time. Har en sinnsyk telefonskrekk men overkommer den litt og litt for hver dag! ) Jeg spiller Ukulele og merker at jeg blir bedre og bedre for hver gang jeg traller p den, det gir meg s mye, selvom det bare er fem minutter av gangen. kjenne p mestringsflelse er s deilig, og det trenger ikke vre big and hairy for at man skal f kjenne p det. 

2. Gi deg selv en real pep-talk.
Haha, frst s tenkte jeg at dette kanskje virket litt rart, skal jeg virkelig sitte snakke med meg selv? Svaret er absolutt JA. I det jeg syklet p vei hjem i dag s snakket jeg med meg selv, hvor jeg fortalte om alt jeg hadde ftt til, jeg skrt av at jeg er sterk og vakker. Jeg boostet rett og slett meg selv opp i skyene, og det fltes veldig godt. Jeg mener, hvis man skal tillate seg selv snakke nedlatende hele tiden s burde den positive snakken ogs f plass. Selvom det fltes litt rart der og da s gjorde det at jeg kom meg gjennom enda mer enn hva jeg trodde jeg skulle kunne f til i dag.

3. Kognitiv tenking
Dette burde vre et eget tema p skolen, fordi dette med tenke kognitivt er ikke bare nyttig nr man sliter, men det er ogs ufattelig lrerikt. Vi er Homo Sapiens, det at vi evner til tenke kognitive tanker er en av de tingene som gjr at vi er den sterkeste arten. I bunn og grunn s gr det ut p reflektere over de tankene og flelsene man har, jeg har ofte hrt at man alltid skal lytte til de flelsene man har. Og det skal man, men man skal ogs reflektere over de, fordi noen ganger reagerer vi p intuisjon, alts p erfaringer vi har hatt tidligere. Det kan vre for eksempel at jeg har hatt et problem med en mann med skjegg, s hvis jeg da mter en mann med skjegg s fler jeg automatisk en drlig vibe som da kan gjre at jeg misliker denne personen helt uten at jeg egentlig vil det selv. Det var ikke noe prakt-eksempel, men dere skjnner. Jeg har lrt s ufattelig mye om meg selv ved reflektere over flelsene jeg har og hvilke reaksjoner som oppstr i ulike sammenhenger.  

4. Aksepter alle flelser som kommer.
Dette, dere. Dette har nok vrt noe av det vanskeligste og mest utfordrende. Jeg har vrt som veldig mange andre, en person som gjerne gjemmer meg bort fordi jeg har begynt grte. Jeg har aldri helt forsttt meg p mine egne flelser og har vel egentlig bare sett p de som utrolig upassende. Jeg har ofte flt skam over at jeg fler som jeg gjr, og har mer enn ofte nok satt p meg et smil og presset de andre flelsene under teppet fordi det ikke har vrt helt akseptabelt. Jeg har ogs lest om veldig mange som blir sinte og skuffet over at de reagerer, og at mange ogs kjenner p den sterke flelsen med at de er ndt til ta seg sammen. Nei, du trenger ikke ta deg sammen. Du trenger lytte til deg selv, fordi kroppen din prver fortelle deg noe. Det er ikke flaut grte, det er ikke skammelig bli sint, det er en like naturlig del som det vre glad. 

5. Ta vare p deg selv.
 ikke vr redd for gjre det du vil. Slutt si ja til det du innerst inne vil takke nei til, bare lytt til deg selv. Du er verdig, du er en fargeklatt i livets store mesterverk. Br fargene dine med stolthet, ikke kast skygger. Jeg heier p deg. 

 

Dette er de viktigste tingene jeg holder p med at the moment, de mest essensielle i alle fall. Jeg kan gjerne komme med flere tips og rd hvis dere lurer! Ikke nl med ta kontakt heller, livet er skikkelig utfordrende til tider og det trenger ikke vre noe vi legger skam p. 

Ta vare p deg selv, 

Stor klem

 

  • 27.10.2017 kl. 22:06

Livet er n

Det absolutt dummeste jeg har ftt for meg i livet, det er tenke at jeg skal ha kontroll p det som kommer til skje. At jeg kan legge lange detaljerte planer for hvordan livet kommer til bli, at det alltid skal st til mine forventninger. Dette er noe som jeg virkelig har ftt lre p den tffe mten, ting blir aldri snn som man ser det for seg. Derfor finnes det s mange bruder som griner p bryllupsdagen fordi ting gr skeis. Det sto ikke til forventningene. Disse jvla forventningene. For ikke snakke om skuffelsen som flger med. Livet kan man ikke kontrollere, ting skjer, drer lukkes, noen mister jobben plutselig. Andre gjr det slutt i et forhold de trodde kom til vare ut, folk skilles, barn blir revet fra familier fordi de fr det bedre et annet sted. Dette perfekte idealet som man sitter med er like grunnleggende for deg som den absurde drmmen du hadde i gr natt. Jeg har lrt at livet er n, det viktigste vi har er det som skjer akkurat n.Lev i nuet, elsk med hele ditt hjerte og ikke vr redd for ta sjanser. Jeg har levd s utrolig lenge i forventninger av fremtiden, ogs har jeg blitt skuffet hver eneste gang fordi det ikke har blitt som jeg har tenkt, enten at jeg ikke har sttt til egne forventninger, eller andre, eller arbeid jeg har gjort. Jeg har levd i fremtiden, eller i fortiden, og hatt store vanskeligheter med tilpasse meg det som er n. Hvis du virkelig lurer p hvor tiden blir av, eller du fler at alt bare flyr forbi; Ta deg tre minutter til bare observere omstendighetene. Livet er hver eneste klem, livet er si at jeg er glad i deg, at jeg elsker deg. Livet er solnedgangen, og f en ny venn. Livet er le sammen med andre, livet er skuffelser, full av feiltagelser og gode erfaringer. Vi lrer, men vi kan ikke lre eller utvikle oss hvis ikke vi tar oss tid til reflektere over det som er akkurat n. Hvordan er pusten din? Puster du med magen eller brystet? Bruker du det venstre eller hyre nesebor mest nr du trekker pusten? Denne generasjonen byr p helt ekstreme distraksjoner, vi har TV, vi har internett, vi har alle mulige sosiale medier som kan trekke oppmerksomheten vr bort i fra det som er essensielt i livet. Hvis du sitter med alt opp i halsen, hvis du fler at du mister deg selv, eller at du har behovet for et pusterom s er det kanskje fordi det akkurat er det du trenger. Ta en pause, lev. Vr tilstede.

Vi kan ikke kontrollere det som kommer til skje, vi kan ikke forutsi hva som vil finne sted i morgen. Fordi hva som helst kan skje, aksepter dette, og vr her.

Livet er n.

  • 26.10.2017 kl. 14:12

MAKEUP LOOK - RED VELVET


Dette er egentlig helt utenfor mitt interessefelt, og jeg har egentlig ikke peiling p hva jeg driver med. Jeg bare improviserer hele veien, henter ting fra her og der. Hadde dere sett brstene mine og hele sminkebaren min s hadde nok alle tatt blgen med face-palms. UANSETT, det er gy eksperimentere, i alle fall nr man har tid til det. Lepper tror jeg egentlig er det jeg har jobbet mest med gjennom tiden, s om jeg skal si deg sjl er jeg faktisk veldig fornyd med gradienten i dette tilfellet :) Hper dere liker det!

  • 25.10.2017 kl. 21:55

Kanskje

Vi har kanskje sett hverandre fr
Vekslet blikk p trikken
Sttt i samme k p Rema
P et eller annet tidspunkt
Har ditt blikk rukket mte mitt
Og lagt varme lovehearts i magen
Snn at smilet bare blir hengene 
Litt usikkert

Vi har kanskje spist p samme sted
Men p forskjellig tid
Du har satt sm spor i atmosfren
Som en kontrollert flelse

Akustikken i hjertet mitt er ganske god
Et helt orkester kan spille inni der
Mozart, Beethoven , Edvard Grieg
Eller kanskje en lt 
Som finner veien gjennom nakkehrene dine
En som ikke eier noter
Som du ikke helt kan gjenspille
en lt som limer seg til skallen din
men som du ikke helt kan nynne

En lt som ikke er en lt
men som er en ny del av deg
en pen dr
en ny sjanse 
kjrlighet

- Iris Anti

  • 25.10.2017 kl. 13:51

Drapstrusler og Ytringsfrihet gr IKKE hnd i hnd

Det er helt utrolig hva mennesker kan f til i disse dager

Jeg blir redd nr jeg ser hvor mange som blir utsatt for trakassering, det skremmer meg nr jeg tenker p hvor mange som opplever spredning av private bilder, enten via hacking eller videresending. Martine Halvorsen ble for noen dager siden utsatt for noe helt hrreisende; At noen tok bilde av henne imens hun kledde p seg inne i garderoben p Elixia. Mammasom16 opplevde f Iclouden hacket s private bilder ble delt. Det er s mange som blir hengt ut bare fordi de er offentlige personer og vger stikke hodet litt frem. Dette er mennesker som IKKE gjemmer seg bak anonyme kommentarer, men som vger st for den de er og det de gjr. Jeg prver forst hva som foregr oppi hodene til folk som ikke tenker over at dette skaper konsekvenser. Glemmer vi at vi er mennesker med flelser og egne tanker s fort vi entrer internett? Vi kan skrive de styggeste og ekleste tingene i kommentarfelt, det er faktisk ingen grenser for hva som kommer ut av folk hvis man tar seg litt bry med lese. Alle fr det med seg, fordi det skjer over alt. Men nr det kommer til skulle st opp for noen i det virkelige livet, eller hjelpe noen ut av situasjoner, si i fra eller bare snakke hyt DA er det plutselig ikke noens sak? Da skal man ikke legge seg oppi noe som helst, fordi det ikke angr noen.  Men p internett, der er det fritt frem. 

Da jeg var 12 r hadde jeg en Piczo side, der kunne folk skrive i gjesteboken og man kunne fremstille seg som hvem som helst, hele ideen var legge igjen en fin beskjed eller hva man syntes om hele nettsiden jeg hadde brukt timesvis p redigere. En veldig god venn av meg hadde en mamma som jobbet i politiet, han hadde sjekket dette fr jeg hadde sttt opp. Det var noen som hadde skrevet til meg, og jeg fikk beskjed om ikke bli redd, men at jeg mtte se hva som sto der med en eneste gang. Der var det en som hadde utgitt seg for vre en voldtektsmann, det sto skrevet groteske meldinger om at denne personen hadde sett meg tidligere p senteret, at han visste alt om meg og hvor jeg bodde, og hadde konstant oversikten over meg. Han skulle voldta meg og kutte meg opp i biter, med detaljert forklaring, han ville kjenne mitt blod i hendene sine. 

Dette ble anmeldt og vi fant til slutt ut hvem denne personen var, sykt nok viste det seg vre en jente som gikk p samme skole som meg. Hun gikk i klassen under meg og hele greia baserte seg p sjalusi. For henne var dette en egen personlig utblsning, hun ville at jeg skulle knekke.

Det jeg ikke har snakket om er hvordan dette pvirket meg, hvordan jeg i flere uker var livredd for vre hjemme alene, jeg fikk panikkangst og hadde flere anfall daglig. Jeg turte ikke sove alene, og da jeg frst sovnet vknet jeg ofte av ekstreme mareritt. Jeg mtte bli kjrt over alt, jeg husker at jeg bare skulle g fra bilen og inn p bensinstasjonen for handle noe godteri, og selv da var jeg sikker p at jeg kom til bli overfalt. Det er noe av det jvligste jeg har vrt med p, og jeg unner INGEN dette. 

HVOR ER LOGIKKEN?

Hva er det som fr deg der ute til tro at du kan kalle folk hva som helst bare fordi du har muligheten til det? Nett-vettet har forsvunnet for lengst, og grensen mellom p debatt og drittslenging er nrmest ikke-eksisterende. Jeg skjnner ikke hva som er s morsomt med trkke p andre, hvorfor er det s vanskelig bare unne noen gode ting? Jeg merker bare selv hvor fort gjort det er skrive en kommentar fordi flelsene bruser opp, men kan vi ikke ta slutte med det? Det finnes overhodet ingenting saklig med spre nakenbilder, eller krenke andre generelt. Hva faen tenker du med? Hvorfor er det s lett for folk snakke nedlatende til andre p daglig basis, er det makt, blir du ruset av det? Gir det deg en personlig rush nr du tenker p at andre m tle ta i mot alt dette bare fordi man er offentlig? Blir du glad av se andre lide og ha det vondt? I s fall s br du oppske hjelp, det er en telefonsamtale unna. Ta litt tak i deg selv, faen heller. 

  • 24.10.2017 kl. 21:17

Samfunnets grsone

Jeg fler mye, og jeg fler sterkt. Jeg vandrer rundt og grubler og funderer, setter ting inn og ut av perspektiv. Filosoferer s intenst at jeg gr meg bort nr jeg er ute. Det er noe jeg har tenkt p mye den siste tiden. Og det er hvordan samfunnet vrt er i dag. Eller, det riktige si er hvordan samfunnet ser ut i fra mitt perspektiv, du m gjerne dele om du fler det p samme mte. 

Det er ingen tvil om at det er mye vondt som finnes i samfunnet vrt, vi har trakassering, vold, voldtekt, overgrep, mobbing, rasisme, terrorisme av alle mulige slag. Vi har mennesker som ikke blir hrt, vi har barn som ikke er trygge, og et enormt press fra alle kanter. Ettersom jeg har hatt vanskeligheter for st for det jeg mener fordi jeg alltid har vrt en people-pleaser og ikke vget si i mot noen, s har jeg heller valgt observere. 

Jeg fler ofte at veldig mange glemmer at vi faktisk er mennesker alle sammen, vi er homo sapiens, det kloke mennesket. Noen ganger setter jeg et lite sprsmlstegn ved dette, for hva betyr det egentlig n i dag?
Alt annet er s viktig, hus, bil,bt,arbeid,stil,inntekt. Det er s ekstremt viktig hvordan man tar seg ut. Jeg husker jeg ofte hatet hvordan mamma stelte i stand og styrte og ordnet fr vi skulle ha besk fordi hun ikke ville at noen skulle se hvordan vi egentlig hadde det. Det brettes ut p sosiale medier hvordan alt tilsynelatende er s perfekt og urrt, og det eneste det gjr er skape et enda strre press for den som ser. Selvom vi til og med vet hvordan alt fungerer. Men selvflgelig, det er ingen som har ansvar for det. Akkurat som det ikke er noen som har ansvaret for at flere og flere legger seg under kniven for endre p noe de ikke liker med seg selv. Fordi valget ligger selv i vre hender, men dette med elske seg selv og det kunne se det fine blir liksom liggende halvveis under teppet. Litt som at vi later som at vi allerede vet dette, men s er det aldri et aktuelt faktum. Jeg mener helt rlig at flere burde rette fokuset innover p seg selv, og ikke like mye utover. Med dette mener jeg at flere kanskje burde lete etter de gode verdiene i seg selv. S kanskje det blir enklere finne de gode verdiene i andre ogs? For hvis jeg ber deg om fortelle meg 5 gode ting om deg selv, kommer du p noe da? Ber jeg deg ramse opp 5 drlige ting, blir det lettere da?
Det knuser hjertet mitt tenke p s mange som blir intervjuet, eller som fr sprsmlet om hva de liker best med seg selv, ogs svarer de med at de ikke vet. Jeg fr skikkelig vondt inni meg. Jeg fler at det har blitt s lett endre seg selv, at s fort vi gjr noe galt s er vi ndt til forandre oss som mennesker. Bli noen andre enn det vi egentlig er. Og det handler aldri om det, det handler om bygge videre p det gode man har, og heller akseptere det som ikke er s bra, istedenfor fokusere p det. Innsikten snakker vi ikke nok om, og det er innsiden vr som skinner utad. Ingen er feilfrie, og ingen er perfekte. Vi glorifiserer og romantiserer denne ikke-eksisterende perfeksjonismen,noe som er et forferdelig slitsomt jag. Jeg var 22 r da jeg inns at jeg ville vre meg, jeg mistet hele bakkekontakten da jeg plutselig trengte disse grunnleggende svarene ovenfor meg selv. Hva str jeg for? Hva nsker jeg egentlig gjre? Hvilke meninger har jeg egentlig? Hva er det egentlig som er viktig for meg? 

Fordi i bunn og grunn s er det ikke penger, eller hus, eller klr, sminke, bil, bt eller status. Det er kjrlighet, dybde, perspektiv og medmenneskelighet. Alt som man ikke kan betale for, egentlig. 

Jeg har enda ikke funnet helt ut av det, men jeg er p god vei, for det er nemlig snn at hele veien i livet s utvikles man. Man endrer seg etterhvert som livet skjer, man lrer av sine feil og tar nye veier og flere sjanser. Tester personlige grenser, utforsker nye muligheter. Det finnes alltid noe nytt lre om seg selv, hele tiden. Men ogs av andre, hvis man vil. Det gjelder bare vre litt mer oppmerksom.

  • 24.10.2017 kl. 15:10

Nei, du trenger ikke forklare deg

Panikken kommer krypende opp via ryggraden og nakken, det grsser gjennom hele meg i det jeg svinger frem og tilbake i forhold til hva jeg tenker, fler og synes. Jeg har planer, jeg vil ikke ha planer, hvorfor planlegger jeg s langt frem i tid nr alt baserer seg p flelsene jeg har der og da?

Jeg legger planer nr jeg er p topp, og avlyser dem nr dagen kommer fordi dagsformen er underregulert. Jeg vil s gjerne, men blir overstyrt av noe annet. Hvordan skal jeg komme meg ut av dette? Hvordan skal jeg kunne si nei til noen som spr om jeg vil henge, fordi jeg har s lyst, jeg bare klarer ikke. 

 

 

Learn the art of saying "No." Don't lie. Don't make excuses.

Don't over-explain yourself.

Just simply decline.

 

 

Det har tatt meg s mange r og innse at det bare si Nei til noe uten mtte forklare seg er helt greit. Flelsen er der likevel, flelsen av mtte gi en verdig forklaring til hvorfor jeg ikke kan bli med p fest eller p grillings. "Det passer ikke i dag" Er ogs helt i orden skrive, trenger ikke noe mer enn det. 

Hvorfor fler jeg da at det ikke holder? Jeg har alltid blitt fortalt at jeg ikke trenger forklare meg. Men s fler jeg at jeg m likevel, jeg kan ikke fordi jeg.. Jeg sliter. Men det blir liksom ikke det heller, det blir bare pakket inn i en snn banal lang forklaring som egentlig er fullstendig undvendig. Det er ogs spesielt irriterende for de som blir stende og vente p at du skal dukke opp, men du klarer ikke f sagt noe fordi det grunnlaget for at du blir hjemme ikke er solid nok. 
si nei er greit, " Nei, jeg kan ikke i dag" Eller "Nei,det passer ikke" Eller bare nei. Jeg kjenner selv at frykten for at noen skal sprre hvorfor er der, og mange vil sprre hvorfor, hvordan har det seg? Du virket helt fin i gr? Det er faktisk ikke andres business. Du lever et eget liv ogs, og det er ikke alt alle har behov for vite. Eller rettere sagt, det er ikke alt du trenger dele. Poenget er at selv om man fler at man m noe, s er det ikke ndvendigvis snn at man er ndt til det. Hvis du trenger avlyse planer s gjr det. Hvis du ikke vil vre med p festen s si nei, det er helt greit. Vil du ikke ha besk? Helt okei! Du er din egen rder. 

En annen ting som ogs er viktig er at du heller ikke skal fle at du ikke kan vre aktiv p sosiale medier fordi du har sagt nei til planer, tusen ganger har jeg bare flt at jeg nrmest m bli i senga fordi jeg ikke fler at jeg kan gjre noe som helst, skylden kommer snikende og jeg fler at sprsmlet om hvordan jeg kan si nei til bli med ut men at det er greit for meg ha baluba hjemme hos meg selv kan dukke opp nr som helst. Throw it in the fuck-it bucket, dette er ditt liv.

Jeg har fucket opp s mye fordi jeg har flt at jeg har mttet takke ja til s mye jeg egentlig innerst inne har flt at jeg ikke har villet, det er ganske skadelig. Fordi man skal lytte til seg selv, og hva andre mtte tenke og tro om det er ikke din sak. Men vit at det si nei det er helt greit, og du trenger ikke forklare deg. 

  • 21.10.2017 kl. 21:36

Vi er alle vinnere


Med dagens press fra alle kanter og generasjon prestasjon som hviler p vre skuldre er det alt for lett falle ned i det miserable hullet, det er s lett tenke at man har tapt. At det ikke er noe vits, det er vanskelig skulle feie veien videre fordi mlene er s store, drmmene s sterke og kravene s j v l i g hye. 

Hvis jeg ikke hadde eid perspektiv p livet s hadde jeg nok ikke sttt her hvor jeg er i dag. Jeg hadde absolutt ikke skrevet disse ordene i dette sekund, jeg hadde nok heller ligget six-feet under. Jeg har alltid stilt unaturlige hye krav til meg selv fordi jeg har vrt s livredd for feile, for falle, for ta i mot hjelp. Redd for at det skulle endre synet p meg, at jeg skulle bli en som ikke fikk til noe, som bare gikk rundt og rundt meg selv. Perspektiv har lrt meg at i det store og hele bildet s er problemer ubetydelige, alt jeg gjr og bekymrer meg over blir s smtt nr jeg tenker over hvor stort universet er. Jeg blir en liten prikk i forhold, ikke det en gang. 

Hvorfor er det s mye lettere akseptere at man er en taper, fremfor en vinner? 

Hvorfor er det s enkelt klandre seg selv som tidenes idiot nr man gjr noe s lite som sle, miste telefonen i bakken, eller noe annet som bare er en helt vanlig menneskelig feil? Hvorfor er det s lett si at man er fl, utilstrekkelig og stygg, imens det skulle skryte og gi seg en real klapp p skulderen er noe som m jobbes iherdig med? Hvordan har det seg at det skal s lite til for bryte et menneske ned, og s enormt mye for bygge det samme mennesket opp igjen?

Vi er alle vinnere.

Hvis du leser dette, vit at du er en vinner. Og jeg skal fortelle deg nyaktig hvorfor. 

Du kjemper, alle kjemper, noen mot psyken, andre mot rettferdighet, noen kjemper daglig mot trakassering, andre kjemper mot kreft. Noen kjemper for komme seg opp av sengen, noen for komme seg ut av et voldelig forhold. Noen kjemper mot rusen, andre mot mobbere. Noen kjemper med sitt eget speilbilde, og sin egen aksept. Noen fighter hver eneste dag, bare for fle seg vel med seg selv. Vi har alle vr kamp kjempe, det er vanskelig og til tider helt uholdbart. Men det aller viktigste er finne det i seg hver dag man vkner, og hver gang man legger seg, at man er en vinner i seg selv. Du er en vinner som orker st opp, du er en vinner som puster og mestrer g inn i den neste timen som kommer. Jeg heier p dere, jeg heier p deg som har glemt hvordan du heier p deg selv.  Det er ingen som har sagt at livet er enkelt leve, det er fullt av utfordringer og nok av opplevelser og situasjoner som kan tre og sl pusten ut av en. Men her str du, lever ut enda en dag, det som kanskje virket helt umulig gjennomfre, ble en mestring i seg selv. Og jeg er s himla stolt p dine vegne.

 

 

  • 19.10.2017 kl. 21:11

Poesi p si


 

Relasjoner, dissosiasjoner

Kvernede drmmer

Hullet jeg har i brystet vil ingen dose

antidepressiva fylle

Jeg tenker at det m sys sammen

Men da er jeg redd jeg blir

like liten som jeg fler meg

- Iris Anti

  • 19.10.2017 kl. 12:37

Styggen p ryggen er meg selv

Jeg lurer egentlig p hvor det gikk s nedover. Det er s enkelt skyve alt p situasjonene som har vrt og de dramatiske tingene som har skjedd. Det er s lett vinkle alle problemene utad, som om jeg er speilet og alle andre refleksjonene.
Jeg var arbeidsnyttig, eide stpvilje og ga meg aldri. Jeg tok utfordringer p strak arm og var aldeles s nyskjerrig av natur. Hvor tok jeg veien? Hva var det egentlig som gjorde at jeg begynte tvile snn p meg selv? Nr var det jeg slo meg til ro med at jeg ikke fikk til noe lengre? Nr ble dette et faktum, og en reell begrensning for meg?

Styggen p ryggen er meg selv

Hver gang jeg forteller meg selv at jeg ikke fr til noe s tror jeg p det litt mer, hver gang jeg sier at jeg ikke kan noe, s klarer jeg det ikke. Og av en eller annen grunn s blir jeg skuffet nr jeg da gir det et halvhjertet forsk. Skal dette liksom vre nok til sl pusten ut av meg? 

Hvor lenge skal jeg fortsette vre min egen verste fiende? Frykten jeg sitter med og tankene p forhnd er alltid jvligere enn situasjonen som kommer. 
Jeg innser at den eneste som kan fortelle meg noe om hva jeg kan og ikke kan, hva jeg fr til og ikke, er meg selv. Jeg kan ikke drive lene meg p andres bekreftelser og fortsette den usikre tankegangen mot meg selv. Alt trenger ikke vre en snn himla utfordring for meg, det eneste jeg trenger gjre er bare stole litt mer p meg selv. For hvem sitter egentlig med fasiten p livet? Vi lever,feiler,lrer,utvikler,seirer.  Mange kan kanskje sitte i godstolen sin og tenke at de har all verdens peiling, men egentlig er det ingen som vet hva de holder p med. Alle forsker gjre de riktige tingene. Og noen ganger gr det ikke helt veien.

Men det er da det er ekstra viktig ikke bli liggene i sla man tryner i, og heller reise seg igjen og fortsette maratonet. Finne troen, samle motivasjonen og gi en god solid midtfinger til sin egen usikkerhet. 

  • 18.10.2017 kl. 18:15

Refleksjoner med gode intensjoner

 

Heisann Peisann! HERREFRED s fin hsten er. Jeg fler at jeg fr nyte den mer og mer for hvert r som gr, det er s viktig for meg f kjent p de forskjellige rstidene. Blir s utrolig skuffet nr jeg ikke rekker  f det med meg, ja dere vet nr vinteren bestemmer seg for komme 3 oktober. Jeg finner meg bare ikke i det haha. I dag tok jeg meg faktisk tiden til g en lang tur ut, jeg synes det er s deilig bare vandre rundt p ukjente trakter. Finne nye gater, observere spesielle hus. Jeg tar inn over meg alle de vakre hagene, hvor mange som enda har roser voksende oppover husveggen. Det er en nydelig mix i forbindelse med hstfargene. Nr jeg ikke bruker tiden p skrive, s reflekterer jeg mye. Observerer og filosoferer meg selv bort, det er noe av det fineste jeg vet gjre.
(Lue - Adidas, Jakke fra innsiden av skapet en plass.. En av mine tusen bomber jakker lol, Kjole - Cheap Monday , Cardigan-Selected og sko fra Vans)
Jeg har egentlig aldri vrt en super jente-jente. Aldri har jeg hatt lange negler, jeg har hatt akryl EN gang og det var alts rett og slett en gang for mye. Skjnner ikke hva jeg tenkte med, det ser kanskje fint ut men det blir med det haha, det er ikke verdt de svimlende summene man m ut med spr du meg. Komfortabel har vrt nkkelen hos meg, jeg er en av de som synes det ER akseptabelt g med joggebukse offentlig. Alt handler jo litt om hvordan man brer tyet mener jeg. Vil du se ut som en slask s kan du det, vil du se sporty ut s kan du det ogs. Men man kan ogs se ut som man bare er en casual human som bare vil vre komfortabel og fin. Jeg har innsett at jeg ikke kan kjre joggis hver dag til en hver anledning, derfor er strmpebukser og lange kjoler, skjrt og oversized t-skjorter redningen for meg. Sitter jeg hjemme er jeg helst buksels, grunnen er ganske simpel: Hvorfor ikke? 

( Ringer - Vettafanden, sikkert fra Wish ellernoe)

En annen ting som er litt gy er at jeg faktisk nesten ikke bruker accessories, jeg er mer av typen less is more. Men synes det bde er gy og essensielt med sm detaljer. Jeg pleier ofte bli relativt kvalt av bruke halskjeder, fr nesten litt klaus av det for vre rlig. S de eneste gangene jeg tar det i bruk er hvis det er gaver, som bruker vre ganske sm og sjenerte. Ringer derimot elsker jeg, med de ekstra lange fingrene jeg har s finnes det nok av plass dekorere. 


Jeg har store planer om bruke resten av dagen p Netflix! Har dere forresten sjekket ut den nye serien Mindhunter? Utrolig spennende! Jeg er s fan av psykologi-serier, hvor man gr i dybden av personligheter og menneskets atferd. Hva skal du i dag? ♥

  • 18.10.2017 kl. 11:51

Jeg ble beflt av en mann p bussen

15 r gammel satt jeg p ekspressbussen p vei til Oslo. Det var ettermiddag, jeg skulle dra rett etter skoletid. Bussene er alltid s fulle p denne tiden det er bare noen f plasser igjen, Fredag, alle skal hjem til sitt og seg. Jeg har tatt denne bussen flere ganger fr, det har alltid gtt fint. Det er et ledig sete foran meg,og ved siden av meg. To stykker kommer p, en dame og en mann, kanskje i 30 rene begge to. Jeg smiler til begge og nikker, jeg synes alltid det er viktig gi folk jeg mter p et smil. Du vet aldri hva folk gr gjennom, et smil kan gjre s utrolig mye. Han spr om det er greit at han kan sitte med meg, jeg sier at det er selvsagt helt i orden. Jeg setter reproppene tilbake i rene mine, og fortsetter spillelisten min. Etter et kvarter merker jeg at han forsker f kontakt med meg, han spr hvor jeg skal. Hvor jeg bor og hva jeg skal ta meg til. Jeg svarer kort, viser til at jeg egentlig ikke har noen stor interesse av fortsette samtalen. Plutselig tar han hnden sin p lret mitt og jeg skvetter til, jeg spr hva det er han holder p med. Han svarer meg stille: " You like?" Jeg stivner til, det gr kaldt nedover ryggen min og jeg har p dette tidspunktet ingen steder vende meg. Skal jeg rope? Skal jeg si noe til de ved siden av meg? Dette skjer p en fullstappet buss og jeg fler meg lammet. Nei, sier jeg tydelig. Han gir seg ikke med dette, og jeg forsker forklare at jeg bare er 15 r og at dette overhodet ikke er passende. Han forklarer at han bare er et par r eldre enn meg, s han sier at det ikke gjr noe. Jeg kan klart se at han er mye eldre enn dette, han er en voksen mann som sitter og tar p meg. Jeg ber han stoppe. Han gir seg ikke fr jeg sier i fra at dersom han ikke gir seg s kommer jeg til si i fra til bussjfren. Desverre ble jeg ndt til sitte ved siden av denne mannen i 2,5 timer. Jeg ante ikke at jeg hadde gitt s gale signaler, skulle jeg aldri gitt et smil? Han nsket sitte ved meg. Det var hyggelig. Etter dette har jeg hatt vanskeligheter med kunne smile til menn, jeg vil ikke at de skal oppfatte det som noe annet enn medmenneskelig vennlighet. Fordi det er ikke greit, det er ikke greit bare forsyne seg. Det er ikke greit befle bare fordi fristelsen er der. Tenk om alle skulle gjort det? Hva faen sier det om menneskeheten? Det er ikke greit ta jenter eller gutter p rumpa , puppene eller i skrittet p byen bare fordi muligheten er der, bare fordi det er mye folk, bare fordi ikke alle flger med, det er krenkende. Det er ikke greit rope hore, jeg synes ikke det er hyggelig g forbi en gjeng og ikke kunne gi et nikk en gang utenom at det blir "Hola sexy mama come over here for sexytime". Det er heller faen ikke greit oppfre seg som en massiv Dick bare fordi DU blir avvist, det er ikke greit at det bare er du som er med p dette. Et seksuelt behov skal ikke delegge en annen persons liv. 

Dette skal vre noe fint. Det skal symbolisere kjrlighet, mhet, omsorg, nrhet. Ikke skam,undertrykkelse,deleggelse og mishandling. ​
STILL NOT ASKING FOR IT.

#metoo

  • 17.10.2017 kl. 21:49

Det gr ikke til helvete fr det gjr det

Huden min er trr, jeg ser p meg selv i speilet og studerer ansiktet mitt. Rynker pannen, smiler skjevt, gliser, surmuler. Jeg gr nrmere, drar av noen flak med trr hud fra T-sona, TRR-SONA. Vinterhuden velkommen hjem. Sikkert fordi jeg absolutt ikke har peiling p hvordan jeg ivaretar huden min, bryr meg heller egentlig ikke. Drikker mer vann, men ikke nok. Burde drikke mer, er det forresten mulig uten bli helt Wasser-ekstremist?Jeg blir som regel alltid trigget av at jeg blir usikker, tankene mine flyter over og jeg tar den kjappe, enkle utveien ved tenke at n. N gr alt rett til helvete, det er ingen vits i fortsette, fordi ingenting vil ordne seg for meg. Det er s lett bare gi seg, og alt for mange ganger har jeg flt p det og gjort nettopp det. Jeg har sltt meg til ro med at det ikke kommer til fikse seg, ogs har jeg bitt ned neglene mine og vrt total-stresset. Men det gr jo alltid i orden fr eller siden uansett, jeg kjenner jeg er s utrolig lei av vandre i dette samme mnsteret. Jeg blir frustrert over at jeg alltid m dra meg selv s langt ned i dritten fr jeg innser at jeg ikke behver det. Jeg fler jeg holder p drukne p grunna, finner du egentlig noe mer deleggende og meningslst?

Det gr ikke til helvete fr det gjr det

Det gjr alts ikke det, og det er viktig. Fordi om jeg skal g og bruke hver eneste dag tenke p at alt raser s bruker jeg all energien min og tid p negative onde sirkler. Ogs har du meg igjen, hvor jeg da reflekterer over min egen situasjon ; Og skammer meg over egne reaksjoner. Det hjelper meg heller ikke tenke at jeg er udugelig som har disse reaksjonene, fordi det er helt naturlig. Jeg er ikke udugelig, jeg er ikke ubrukelig, jeg er ikke svak. Jeg er Ressurssterk, Smart , Oppegende og jeg DUGER. Jeg innser nr jeg skriver at jeg ikke kan fortsette ha disse dumme tankene om meg selv, fordi det gjr at selvbildet mitt ikke blir noe bedre. Det jeg m gjre er bli mye flinkere p snakke pent til meg selv, og heller vre min egen beste venn fremfor vre min aller strste fiende.

Pust.

  • 17.10.2017 kl. 17:10

Clickbait-syndromet

Processed with VSCO with a8 presetDet er helt greit at det vre blogger er jobben din, det er ogs fullstendig forstelig at du er ndt til skape oppmerksomhet for og oppn engasjement. Dette har jeg ingen problem med, jeg vet godt hvordan markedsfring fungerer. Det jeg ikke forstr, det er lureri overskriften som overhodet ikke stemmer overens med innholdet. skape falsk interesse bare p mf.  Clickbait-syndromet. Det gjr meg forbanna, sint og skuffet som leser. vre en offentlig person og med en omfattende profil sitter man, enten man vil det eller ikke med et form for ansvar. Du trenger ikke vre et forbilde, men det gr an forholde seg profesjonell. Leserene er ditt levebrd, disse som gir deg klikk, som velger engasjere seg, disse som har brt deg med til toppen, som gjr at pengene strmmer inn p konto. Det er noe som skal bli ivaretatt. Skal man da ta seg retten til uttrykke seg som offer s fort klagene strmmer inn? 

" Jeg og **** har sltt opp.... I et leksikon "

" Jeg kler meg NAKEN!! ... Nr jeg dusjer "

" ORKER IKKE MER ... Av denne desserten etter tre-rettersen, er helt stappmett."

Det er klart at det er en vanskelig og utfordrende jobb skulle kunne finne fengende overskrifter til en hver tid hver eneste dag, men hadde det vrt enkelt s ville jo alle klart det med en gang. Because newsflash : Det er dette som er en del av jobben.  Nei jeg kjenner at jeg er veldig skuffet. Det er noen jeg har fulgt over kjempelange perioder som bare har valgt misbruke clickbait s til de grader, og det sier litt om hvilken respekt som symboliseres fra skribent til leser.  

Hva mener du om dette? Synes du det er helt greit med Clickbait? Har du kanskje ingen formening om det? Jeg vil hre! 

  • 16.10.2017 kl. 21:48

Kunsten bare vre

I dag bestemte jeg meg for g en tur, jeg skulle ta et steg om gangen og bare fle p det vre til.

Jeg gr videre, mine sorte vans har blitt utrolig mkkete, jeg tar det ene beinet opp og studerer slen. Jeg kan ikke helt skjnne hvordan, jeg fler at jeg akkurat har kjpt de. Det er svalt i luften, ikke helt kaldt, men ikke helt varmt heller. Jeg har bare en tynn jakke, det er liksom ikke en ordentlig jakke heller. Jeg fler at cardiganen jeg brer under har strre potensiale som ytterplagg. Det hender ofte at jeg raskt fr en flelse av klaustrofobi og at verden lukker seg inn mot meg, jeg fr ikke puste, det kan selvflgelig ha noe gjre med at oksygenet jeg trekker inn glemmer og ta turen via magen og heller bare fr en liten svipp innom lungene s brystet bare rekker ke en millimeter. Pust med fuckings magen amigo. Jeg kikker opp p himmelen, gr snn lenge og bare kjenner p at jeg trekker lange drag ut i det store universet. Ironisk nok er det dette som gir meg mest  S p a c e. Jeg gr videre, til lekeparken jeg har pleid ha det s morsomt i da jeg var mindre, some things never change. Den er ikke like sliten som den var. Jeg synes det er fint at snt blir ivaretatt. Gresset er fortsatt grnt, det kryr av treklvere. Jeg har aldri funnet en firklver, men har store ambisjoner om lykkes med det en vakker dag. Kanskje jeg ikke har oppndd dette fordi jeg ikke har hatt troen p lykke? Jeg setter kursen mot huskene, jeg vil egentlig bare sitte der, gynge og se om jeg kan f stor nok fart snn at jeg kanskje flyr ut i det store intet. Himmelen er s vakker.  I det jeg er mlrettet p vei mot huskene kommer det noen andre barn som roper hyt at de skal svinge, jeg tar en casual-turn og vender meg mot skogen istedenfor. Jeg gr inn blant alle trr og busker, finner sm-stier som guider meg til et fremmed sted. Jeg flger, observerer en stor haug som jeg tenker kunne vrt gull som akebakke nr vinteren kommer, jeg lurer p om jeg fler meg bedre av st der oppe og titte ned p alt. Vil det endre noe? Sikkert ikke, jeg gr opp. Jeg str der oppe lenge, jeg kan se trrne, de rde, grnne, gule. Jeg kan se barna som leker, jeg hrer at de hviner av fryd som nr de fr litt for rask fart av foreldrene. Vinden suser i rene mine, jeg lukker ynene og p et tidspunkt bare ER jeg.

 

Tusen takk for alle de fine tilbakemeldingene jeg har ftt p videoen jeg la ut, og generelt p bursdagen min. Det er s sinnsykt mange fine mennesker der ute, og jeg er s takknemlig over at s mange fine sjeler tar seg tid til se og lese hva jeg byr p selvom det ikke alltid gleder hjertet like mye. Tusen takk.

  • 16.10.2017 kl. 14:55

Hello darkness my old friend

Av og til fler jeg meg som verdens strste hykler, noen dager fr jeg lyst til kaste hele meg selv i en container og bli skippet til malaysia. Jeg fler at jeg ikke burde sitte snn som dette nr jeg vet s godt hvordan jeg reagerer og har det. Jeg fler jeg har kontroll men s kommer det som et sykt uvr og regner p hele paraden min. Alle de tingene jeg brenner for gjre, alt som jeg holder p med, tegning, ukulele, bilder, blogging betyr liksom ikke noe. Jeg ser bare tomt p skjermen og fler ingenting. Jeg l og vred meg i sengen til morgenen i dag, jeg ville ikke st opp. For frste gang p ekstremt lenge flte jeg  at jeg veide 50 kilo ekstra enn fr jeg la meg. Jeg forsker tenke kognitivt, jeg gjenkjenner symptomene mine, og jeg reflekterer over det. Er dritt lei. Jeg vil leve, og ikke vre s begrenset av min egen psyke. Jeg har s utrolig lyst til vre frisk, vre oppegende og kunne f gjort alt som jeg drmmer om. Som jeg fr til av og til, men ikke nok til at jeg kan gjre det til en egen rutine. Det er s tungt. Det er tungt savne, det er tungt ha det s vanskelig. Mest av alt s er det s forferdelig hvordan det snur p hlen, hvordan humret tar en 360 og knocker meg rett ut. Faen. ​
Dette skal snu. Dette skal faen meg vende, og jeg skal ta tilbake kontrollen. Men akkurat i dag, i dag slr jeg meg til ro med at det er en utfordring. Og jeg aksepterer at det ikke er en enkel oppgave bli frisk, det tar tid. 

  • 15.10.2017 kl. 17:04

VIDEO! - Emosjonell Ustabil Bursdag // NB, sensitivt innhold.

Jeg var usikker p om jeg skulle dele dette, jeg ville fortelle hva jeg fler og hvorfor. Det er vanskelig ha snne vonde flelser nr dagen egentlig skal vre s innmari bra. Jeg har hatt en fantastisk dag s langt, men jeg har ogs kjent p den tunge steinen i magen som bare ikke ville bort, enten jeg skrev takknemlighets-lister, Lykke-lister eller jogget 20 minutter p tredemllen. Det er vanskelig nr man gjerne vil, men ikke helt klarer kontrollere det som skjer p innsiden. I det jeg skriver dette fler jeg allerede at humret og stemningsleiet har stabilisert seg, men dette er sannheten. rlig. Ufiltrert. 


 

  • 15.10.2017 kl. 10:18

Jeg er dritt lei av hre om at du sliter psykisk

Tidligere kom jeg over et avis-innlegg som tok opp dette med ringvirkningene av dette med snakke pent om psykisk helse. Hvordan vil dette pvirke personen i fremtiden, hva skjer nr man er frisk igjen? Det var en spesiell dame jeg la merke til som skrev flgende kommentar :"Jeg har tenkt mye p hvem som vinner p det nr ungdommer profesjonaliseres som psykisk syke. Hvem skal de bli etterp, da, nr hele deres identitet henger p vre psykisk syk? Den eks- psykisk syke? Eller alltid psykisk syk?Jeg er ikke sikker p at det er i barnets/ ungdommens interesse bli eksponert slik vi ser mye av n, og er ikke sikker p at de ivaretas i stor nok grad. "Det er ingen hemmelighet at folk har sine delte meninger om alt og ingenting, og det kan godt vre at mange er lei og trtte av lese om det fordi det i dag eksponeres langt mer enn tidligere. Det er kanskje ekstra vanskelig sette seg inn i nr man aldri har slitt med noe, og ikke aner hvordan det fles f et panikkanfall bare  ved at telefonen ringer. Det aller viktigste med dette er skille sykdom og person, diagnosen min er IKKE identiteten min, Angsten min er IKKE den jeg er. Jeg ser heller p det som noe som plager meg, kall det  interne mobbere om du vil. Jeg har valgt vre pen med det jeg sliter med, ogs fordi jeg vet at jeg ikke er alene om dette. Jeg har opplevd alt for mange tilfeller av kjente og ukjente som har valgt og ende livet sitt uten ha snakket et eneste ord om hvordan de har hatt det under overflaten. Det ligger mye skam, mye frykt for ikke bli mtt med forstelse. Det er s mange der ute som sitter med flelsen av at de er helt alene i verden om fle det snn som de gjr. Det er viktig sette lys p det, fordi det skaper hp. Det er mulig komme seg ut av mrket man sitter i, men for at det skal skje s trenger vi prate mer om det. Det trenger bli mindre tabubelagt. Men da krever det ogs at flere setter seg inn i det, det vil si MINDRE synsing, og mer fakta. Vr psykiske helse er livsviktig, det pvirker oss i s stor grad og m tas p alvor. Hva med alle tilfeller hvor vi ikke blir hrt, hvor alt blir generalisert og satt i bs. Jeg er ikke Borderline-jenta, jeg er ikke hun med den rva psyken. Jeg er Iris, dette er noe jeg sliter med, men det er ikke den jeg ER.

 

  • 14.10.2017 kl. 19:41

Du vil aldri vre bra nok

Tenker du p gjre noe nytt? Vger du sitte med store drmmer i hjertet? Innerst inne vet du at det aldri kommer til skje, du vger ikke, du er for feig, du kommer aldri til klare det. Skal vi ikke heller fokusere litt p det som du ikke har oppndd enda, ta en runde rundt alle drlige avgjrelser og reflektere grundig over hvor dum i hodet det faktisk gr an bli. Du vet godt at nr du stepper ut den dra s er det ingen som liker deg eller vil ha noe med deg gjre, dette str fast i fronten hver gang du skal hilse p noen, holdningen blir klein og du har aldri flt deg mer ukomfortabel i egen kropp. Du trasker nedover gata og kan fle blikkene feste seg, vger ikke se opp, klistrer blikket mot asfalten. En fot foran det andre. Kan du i det hele tatt ha en mening om noe uten at den endres fordi noen sier noe p det? Tenk at alle andre vet bedre enn deg. Du er ikke verdt en dritt. 

Jeg fr lyst til grine nr jeg tenker over hvor forferdelig langt nede jeg har vrt, men nok av trer har ftt renne nedover mitt kinn i ren usikkerhet. Jeg gikk s lenge uten forst hvorfor dette skjedde meg, hvorfor flte jeg meg s bedriten. Hvem var det som sa alle disse tingene til meg, hvordan kunne det ta over livet mitt p den mten? Jeg trodde rlig talt at dette var meg, at denne ekle sirkelen med mental mobbing var den jeg var. Det er ikke rart jeg hatet meg selv. Jeg var s lei av fle det snn, jeg ble s sliten av fle at jeg var s ille, og at jeg aldri kunne bli ordentlig fornyd selvom det var det eneste jeg nsket. Jeg har nsket bekreftelse og aksept av alle, men uansett hvor mye jeg fikk s lettet det ikke et gram.

Det er snn det blir nr du ikke elsker deg selv,
men gjerne vil at alle andre skal det. 
Det handler ikke lenger om noen andre, det handler om meg og hvordan jeg skal takle livet fra n av. Det vil alltid komme opp og nedturer, det er uunngelig. Lykke er et flytende konsept, alt er midlertidig. Kjipt tenke p nr alt er bra, jvlig godt minnes p nr alt er vondt. Det handler mer om vre tilstede i ntiden og ikke gruble for mye p alt som har vrt, en stor del av dette handler om akseptere situasjonen man sitter i. Og deretter akseptere seg selv, frst da kan man ta steget videre. Det er ingen andre som kan vre ryggraden din for deg, det er kun deg. Det er nemlig snn at jeg alltid har vrt bra nok, fordi aldri i livet om jeg ser p et bilde av 13 r gamle jeg og repeterer alle disse fle tankene jeg har hatt om meg selv. Jeg er bra nok som jeg er, og har alltid vrt det. Jeg mtte bare minne meg selv p det, og selvom det tok meg s mange r som det gjorde, s tenker jeg bedre sent enn aldri. 

 

  • 14.10.2017 kl. 14:29

TOPP FAVORITTLTER AT THE MOMENT

God morgen! Eller, god dag, ettermiddag, alt etter som. Haha, jeg tar livet helt med knusende ro, det vil si s rolig som det gr nr tankene ikke spinner avgrde i en helsikkes tornado. Neida, jeg begynner f teken p mestringsteknikkene mine, det er forsvidt det eneste jeg kan gjre for at jeg skal kunne leve et til dels normalt liv uten la mine psykiske knekker ta totalt overhnd. Dette er s utrolig viktig, det er ikke snn at man bare kan sitte p rva og vente p at tiden skal g og at man skal bli frisk. Jeg kommer meg absolutt ingen vei ved ignorere eller fortrenge de tankene og flelsene jeg har. Det handler liksom litt om ta alt ved rota, fr var jeg skremmende redd for meg selv og hva jeg egentlig var i stand til, jeg hadde ikke oversikten i det hele tatt. Noe som ikke er s veldig rart, jeg fikk jo angst over ignorere. N er jeg ikke lenger redd for konfrontere meg selv, det betyr ikke at det er en enkel jobb. Tvert i mot, det er kjempevanskelig. Men det er noe trene p, du er det viktigste du har. Og jeg kan ikke f sagt det nok hvilken fantastisk flelse det er kunne opparbeide seg evnen til kunne vre sin egen beste venn. Her kommer noen av mine favorittlter at the moment, jeg har en helt EKSTREMT variert musikksmak, alt fra Klassisk til Indisk Shpongle og Rap. Men jeg har ftt hre at musikksmaken min ikke er rva, s da fr dere noen smakebiter av det jeg digger om dagen. Det er bare klikke p de s kommer dere direkte inn p webplayer. Enjoy!

Kenton Slash Demon - Harpe

Weval - Gimme Some

Son Lux - Easy

Eazy Mac - Tortured Genius

Tame Impala - The less i know the better

Tampe Impala - Elephant

Degiheugi - Betty

BRNS - Electric love

Lil Dicky, Snoop dogg - Professional Rapper

Cage the Elephant - Cigarette Daydreams

Rae Sremmurd - No type

Kendrick Lamar - PRIDE

  • 13.10.2017 kl. 21:24

Jeg hatet mennesker

Til deg som sitter deg, som ikke skal ut en Fredagskveld, du som kanskje gjerne nsker og vil. Du med store drmmer, men med enda strre angst for verden. Til deg som sitter med det sorte slukende hullet i brystet. Det er s utrolig lett gi seg ende over, man sitter der og kjenner p den tilstedevrende melankolien. Mrket smyger seg innp og jeg klarer bare ikke stoppe det. pner instagram, scroller nedover feeden, 50, 100 brukere. Alle ser s glade ut. Alle har et fantastisk liv. Alle har det mye bedre enn meg. Flere venner, bedre utseende, finere klr,bedre sminke, alt p stell. Alle andre har alt i orden, fordi det er snn det fremstilles. Klr,penger,livsstil, sosiale vinnere. Mrket prikker meg p skulderen, demonene hvisker i ret for minne meg p alt jeg enda ikke har oppndd, tvilen setter seg og jeg lurer p om jeg noen gang vil kunne vge leve ordentlig. Jeg vil vri meg ut av det, men jo hardere jeg forsker jo lenger inn i hplsheten blir jeg dratt. Jeg mister troen, lukker laptopen og vurderer sterkt pensjonere meg fra livet. Det er da det skriker en liten faen i meg som sier at du er deg, og du er del av noe mye strre enn dette. For selvom det er enkelt falle inn i det mrke dypet av alt man ikke har og det man ikke fr til s finnes det flere herlige perspektiv ha. I lpet av perioden hvor jeg har isolert meg har jeg til og med hatet p mennesker, tenkt at verden er stygg og fl, og at folk er dumme i hodet. Jeg grsser nr jeg tenker p det n, fordi det er et s utrolig innsnevret syn ha p livet. Men ogs en forferdelig lett mental grft havne i.  Man blir en real pessimist av ha snne tanker. Alt blir til slutt negativt, og mennesker blir irriterende p en daglig basis, noe som gjr at livet til slutt blir en lidelse. Hadde det bare fantes ett svar p ting s ville livet vrt umulig leve, vi er enten vi liker det eller ikke ; Avhengig av hverandre og vre forskjeller for kunne kommunisere og hente inspirasjon, vi trenger hverandre for lre. Hele verden vil aldri bli enig p grunn av vre store forskjeller, men s m vi heller ikke glemme hvor like vi er og hvor mye vi faktisk har til felles. Det brukes mye energi p pirke og ppeke andres feil og ujevnheter, det er s mange bedrevitere. Hvis man skal generalisere menneskeheten ut fra kommentarfeltet i VG og p diverse forum p internett s er menneskeheten dmt til feile. Det vil se mrkt ut. Hpet i det store er at det finnes en hel verden der ute, uendelig med mennesker som brer p s mye godt og verdig. Du, hvem du n enn er som leser dette er en del av dette store bildet vi i dag kaller verden, du er med p skape dette fargerike bildet. Verden trenger deg. Jeg sitter inne i kveld alene, og det fles godt. Jeg kjenner ikke p noe press, og jeg gleder meg over alle som har det bra. Alle er s vakre tenker jeg, uten at jeg trenger dra meg selv ned. Jeg er vakker og bra nok, noe du ogs er. Bare ved vre til. 

 

  • 13.10.2017 kl. 15:11

10 Fakta du ikke visste om meg!

1) Jeg samler p steiner, dette er egentlig veldig merkelig og jeg har blitt stoppet noen ganger fordi folk har lurt p hva i alle dager jeg holder p med. Jeg vet ikke eksakt hvorfor jeg gjr det. Jeg har bare en ekstremt stor respekt og kjrlighet for naturen og det den er i stand til skape. S da tar jeg med meg noen souvenirer n og da. 

2) Jeg har 14 tattoveringer, og en av de har jeg designet selv! Dette er en av de viktigste tattoveringene jeg eier, fordi det symboliserer hvor godt jeg har klart meg alene, og at jeg virkelig fr til det jeg vil nr jeg gr inn for det. Jeg er en fighter, og det er noe verdig minnes.

 

3) Jeg spiller Ukulele, men vger enda ikke helt dele nr jeg spiller fordi jeg ikke fler meg helt trygg p det, er veldig perfeksjonist nr det kommer til skulle lre meg noe nytt, og jeg setter kanskje baren alt for hyt men skitt au! Det morsomste med dette er at jeg aldri trodde jeg kunne lre meg noe som helst musikalsk, men da jeg fikk meg en kjreste som brenner for musikk s ble jeg bitt av basillen etterhvert jeg ogs.  ( Det finnes ingen bedre flelse enn kunne dele musikk med kjresten sin, og sitte en lrdagskveld jamme i lag. ) 

Processed with VSCO with q3 preset

4) Jeg har en Siberian Husky som heter Navajo, vi er ikke sammen akkurat n p grunn av situasjonen, men han er alts den strste gullklumpen i verden, han har gitt meg et helt nytt syn p morskjrlighet.  Og jeg gleder meg til kunne gi han tidenes kos! <3 

Processed with VSCO with 5 preset

5) Jeg og kjresten min deler samme etternavn, vi byttet faktisk navn samtidig og ble enige om ha det samme. Vi er ikke gift, men er veldig trygge i oss selv p at vi nsker dele livet med hverandre, dermed ble det ikke et srlig vanskelig valg. Det er mange som tenker at vi er gift og som regner med det, s vi pleier egentlig bare spille p det haha. 

Processed with VSCO with a9 preset

6) Jeg tok frerkortet p fire mneder helt uten hjelp fra noen, jeg hadde p den tiden ingen jeg kunne velseskjre med, s jeg ble ndt til ha to dobbelttimer i uken. Og jeg jobbet alt jeg kunne p Pizzabakeren for kunne finansiere dette. Ettermiddagene brukte jeg p se for meg aktuelle situasjoner i trafikken, og lese teoretisk. Jeg besto begge prvene p frste forsk, dette er noe jeg er ekstremt stolt av. Funfact: Kjrelreren min trodde IKKE at jeg kom til best, i guess i proved that bitch wrong! Haha beste flelsen. 

7) jeg HATER egentlig g med jeans, dette er mest fordi jeg ikke takler highwaist, jeg fler det er en type bukse man bare kan st oppreist med haha. Fordi nr jeg sitter fler jeg at alle innvollene mine skriker om hjelp. Noen som vet hvor de selger vanlige gode jeans som ikke tar kvelertak p livmoren?

8) Jeg droppet ut av ungdomsskolen, men gikk ut av hyskolen med toppkarakterer. 

9) Morsmlet mitt er faktisk Bergensk, men jeg har lagt om til bokml fordi da vi flyttet fra vest til st ble jeg ndt til gjenta meg s mye for at folk skulle forst meg, s jeg la relativt kjapt om da jeg startet p ny skole. Jeg angrer p dette den dag i dag, fordi jeg elsker dialekter. Men hver gang jeg prater med broren min s er det dialekt som gjelder, dere kan tro jeg har gitt en hver hakeslepp nr jeg tar telefonen og plutselig legger om til skarre R. 

10) Pappaen min er svensk, og bor i sverige. Jeg kommuniserer med han p svensk og har alltid gjort det, selvom vi ikke har hatt jevnlig kontakt oppgjennom. Det ligger i blodet mitt og jeg har ingen problem med forst, likt som prate. 

Det var 10 fakta om meeeg:-) Si gjerne fra om dere nsker flere innlegg som dette, det er nok av rare ting fortelle om i alle fall haha!

  • 12.10.2017 kl. 19:00

Mobbet ut av egen identitet

 

Alt virker s surrealistisk, av og til s lurer jeg p hvordan jeg har kommet meg hit jeg er i dag. Som om kroppen plutselig stopper opp i et minutt og jeg kjenner blgen av livet skylle inn over meg. Jeg tenker p hvor mange ganger jeg har steppet inn i en rolle som ikke har vrt meg, men heller en annen som jeg har ansett som mer respektabel. Det bare vre meg har aldri vrt bra nok. Tenk om jeg hadde visst litt tidligere at det handler om bygge p det gode man allerede har, ville jeg da ha kunnet st opp for meg selv? Det har vrt s lett for meg gli inn i en annen rolle, fordi jeg i meg selv har flt meg s ukomfortabel og usikker.  Jeg er s vanvittig stolt over meg selv over at jeg aldri endret noe p meg da jeg ble krenket som verst. Jeg er stolt over at jeg aldri endret p nesa mi fordi dere mente den var for stor og stygg. Jeg er stolt over at jeg aldri ga meg da dere sa jeg burde. Jeg har overlevd drapstrusler, voldtektstrusler, mobbing, jeg har flere ganger blitt truet med bli banket opp bare fordi jeg er den jeg er og ser ut som jeg gjr. Jeg har opplevd kjenne p at jeg har krenket andre bare ved vre til. Det finnes ingen verre flelse. Men jeg har fortsatt vre meg, og jeg har ikke endret p noe og det kommer jeg heller ikke til gjre. Det var viktig for meg tidlig kartlegge hvorfor hvis jeg eventuelt skulle fikse p utseendet mitt. Det vil si at jeg skulle aldri under noen omstendigheter endre p utseendet bare fordi noen sa noe p det. Skulle jeg la de som krenket meg vinne? Hva ville da skje? Hvordan ville det da g videre? Det ville aldri tatt slutt. Og siden det bor en liten satan i meg s ble det.. Aldri. N er jeg eldre, og jeg kjenner meg selv litt bedre n enn hva jeg gjorde da jeg var yngre. Likevel s er det mye som sitter igjen, mange sprsml jeg kanskje aldri vil f svar p. Jeg forstr at jeg var et lett bytte for mange, jeg var mye, jeg var hit og dit, overalt. Det er mange som ikke en gang takler vre med meg fordi jeg kan vre s ekstrem i reaksjonene mine, jeg er ofte litt "mye". Men det er snn det er nr man er emosjonell ustabil, reaksjonene mine kan virke falske og overfladiske, nr det egentlig bare er snn jeg fler det. Jeg fler bare p en mye sterkere skala enn de fleste andre gjr. Og det er helt OKEI, jeg aksepterer det, og det er det aller viktigste. Fr s tenkte jeg ofte at det vre annerledes var en dum ting, da ble man lagt merke til og det skulle man absolutt ikke.

Tenk om noen sa noe, tenk om noen syntes noe om meg? Ja tenk det, folk synser og mener noe om alt i dag. Jeg har lrt at mobbingen handlet ikke om meg, men om de som hadde noe si. De som flte at den eneste mten rense seg selv p var kaste dritten sin p meg. Jeg har lrt at det kanskje er like greit, jeg trker det av meg og starter forfra, men de kan aldri ta tilbake ordene de sa, de skitne meningene som de helte over meg, alle gangene de lo og pekte. Det vil sitte hos de for alltid, og jeg hper at den dagen livet flasher forbi i film at dere fr med dere dette ; Og alle andre dere har gjort livet til et helvete for. Takk for erfaringen, jeg har aldri flt meg rikere.  

Jeg har kanskje lavt selvbilde, men jeg har hy selvrespekt, og det kommer jeg aldri til ta for gitt. 

Follow my blog with Bloglovin
  • 12.10.2017 kl. 11:17

Just fucking do it

Jeg kan ligge i sengen i flere timer og vri meg, tankene snurrer og elsker med tvilen og mitt lave selvbilde. Det er s mye jeg vil gjre, men fr jeg rekker tenke p om jeg fr det til s er styggen p ryggen p plass og forteller meg at det ikke er noen vits i forske. Som at jeg er dmt til feile uansett hva jeg gjr. Fr var jeg livredd for gjre feil, tenk om jeg driter meg ut, tenk om hele verden hater meg. Det er nesten litt kvalmt tenke p hvor selvsentrerende man blir av vre psykisk syk. Fikk jeg en krone hver gang noen fortalte meg at verden ikke dreier seg rundt meg s hadde jeg vel kanskje kunne kjpt et hus. Alt ligger der foran deg, verden er ved dine ftter. Vi har alle noe lre av Nike, fordi det handler om bare ta sats gjre det. Jeg er jo slett ikke synsk, hvordan i alle dager har jeg gitt meg selv retten til skulle avgjre hvordan mine valg skal ende? Jeg blir nesten litt sint nr jeg tenker over hvor mange sjanser jeg har veket unna fordi jeg har vrt for feig, fordi jeg har vrt for redd, fordi jeg ikke har hatt troen p meg selv. Hvis jeg skulle fortsatt hre p denne stemmen like sterkt i dag s hadde jeg aldri startet denne bloggen. Jeg har forskt mange ganger tidligere, men da har jeg alltid gitt meg fordi stemmene i hodet har ment noe annet enn drmmene mine. intuisjon folkens, for noe dritt. Jeg har mange drlige erfaringer fra mye forskjellig, likevel s er det snn at jeg ikke kan fortsette leve livet mitt og tenke at alt kommer til g ad undas bare fordi jeg fler det. Jeg har hatt drlige erfaring med bussjfrer og butikkansatte, men det er jo ikke snn at jeg kan tenke at alle er lik? Da ville jeg jo hatt et forferdelig tragisk og innsnevret syn p verden. Det viktigste jeg kan gjre det er skape et verdig liv for meg selv, skape nye minner og nye erfaringer som jeg kan lene meg p. Jeg tar med meg det vonde og lrer av det. Men jeg kan ikke drive tenke at jeg ikke fr til noe som helst. Vil du skrive en sang? Do it. Vil du lre deg tegne? Ikke tenk p hvor lang tid det tar, bare sett deg ned begynn. Just fucking do it. Alt du vil, kan du f til. Det ligger noe i det, alle ml jeg har satt meg har jeg klart og n, likevel s har jeg lyttet alt for lenge til tvilen i meg. Jeg kan ikke akseptere det lengre, det er p tide bryte ut av det. Og jeg m bare gjre det. 

  • 11.10.2017 kl. 17:29

22 r, p tide med anti aging?


Jeg rusler gjennom H&M sin skjnnhetsavdeling, hundrevis av forskjellige produkter som ligger rundt om. Alle disse produktene som man trenger for se s bra ut som mulig. Disse produktene som skaper en slags sosial aksept, disse produktene som skal gjre underverker for deg. Som skal lse alle dine problemer. Som skal gjre deg vakker. For ikke s lenge siden s var jeg innom The body Shop for skaffe meg en rens, hun som jobbet der forskte selge meg alt annet enn det jeg egentlig var ute etter. Det siste hun gjorde var prve prakke p meg en ANTI-AGING krem, jeg, alts lille meg p 22 r. WTF. " Nei du sa jeg, dette har jeg overhode ikke tid til." Jeg er 22 r gammel, er ikke en gang ferdig i puberteten hahaha. Jeg fikk bare til svar at det er viktig starte tidlig. HVEM PRVER SELGE ANTI AGING TIL EN 22 RING? Dette har ftt meg til tenke, om ikke annet. Fordi det sier litt om hvordan ting ligger an i samfunnet vrt i dag. Jeg rekker svidt komme meg ut av ungdomsrene fr jeg skal drive bekymre meg over rynkene jeg kommer til f? Det er totalt meningslst. Dessuten s forstr jeg heller ikke poenget med skulle skjule at man blir eldre, rynkene du har er en del av deg og din historie. Det er s vakkert. Det minner om alle uttrykk og opplevelser du har vrt gjennom, det setter spor i deg, akkurat som at man fr strekkmerker. Jeg har ogs strekkmerker! Store p hoftene, fantastiske tigerstriper som jeg ELSKER og ikke ville vrt foruten. 


For meg s kan ikke skjnnhet kjpes for penger, jeg kommer aldri til definere det via produkter, inngrep eller behandlinger. For meg s er skjnnhet noe som ligger i deg, skjnnhet er hvordan du lyser opp nr du smiler, skjnnhet er vre naken, skjnnhet reflekteres i srbarhet og kjrlighet. Jeg ser ikke p deg som vakker fordi du har alle produkter p stell, og jeg gir langt faen i akrylneglene dine. 

  • 11.10.2017 kl. 11:16

SELVSKADING

Hei dere, god morgen! Jeg har akkurat ftt i meg det viktigste mltidet for dagen og kommer meg sakte men sikkert i gang. I dag er det ikke mye jeg har planlagt gjre, men jeg har satt meg noen personlige ml ( M alltid det ) Ellers s fler jeg ikke at jeg har fortjent vre vken, jeg fler bare at hele dagen har vrt klin bortkastet. Dette er selvflgelig noe jeg er ndt til trene p, ve p kjede meg som psykologspesialisten en gang sa til meg. Det fr vel bli en milepl det da, at jeg til slutt skal finne evnen til gjre ingenting uten kjenne p at jeg blir selvdestruktiv. Men tilbake til overskriften, selvskading. Jeg har lenge hatt lyst til skrive om dette, jeg vet at det kan vre triggende, men jeg skal unnlate ta med bilder. Regner med dere klarer forst hva jeg prater om uten at det trengs dyttes opp i fronten. Jeg trodde leenge at selvskading bare gikk p fysisk skade seg selv. Men det er alts ikke bare det, det er ikke snn at det bare er de med arr p armer og bein som skader seg selv. Selvskading finnes i uendelige former, noe som ogs gjr det ekstra skummelt fordi det blir vanskeligere innse for de det gjelder. For min del, s skadet jeg meg mentalt. I selvskading s handler det mye om kontroll, om ta igjen kontrollen over seg selv, om slippe unna det som gjr vondt. Unnvikelse, kompensasjon. Om bare kjenne p noe annet enn den ekstreme psykiske smerten. Jeg presset meg selv s hardt, jeg ble aldri fornyd med meg selv og jeg ville aldri innrmme det. Jeg fortsatte sette ekstreme forventninger til meg selv, som jeg skulle n. Og nr jeg ikke gjorde det, s kunne jeg fint rakke ned p meg selv og hate meg selv for det. Det ble en s stor mental sort sirkel som jeg ikke s utveien fra. Jeg skadet meg selv mentalt, jeg var overhodet ikke grei med meg selv. Jeg skulle vre s mye bedre enn det jeg var. Jeg la s stort press p meg selv hele veien, dette var min mte ikke deale med det jeg slet med. Jeg druknet meg selv i arbeid, lot heller presset p meg selv vre i fokus. Jakten p en hyere flelse av aksept, en illusjon som bare kom av egen nsketenking. Jeg fattet ikke realiteten fr jeg traff veggen. Flink tenkte jeg at jeg var, jeg skadet meg jo ikke fysisk, da hadde jeg jo ikke et problem. Men jeg hadde det, et jvla stort problem. Jeg var ikke god nok for meg selv. Det sier jo seg selv at det er et problem nr jeg scorer 98/100 p eksamen, og det eneste jeg klarer fokusere p er de resterende 2 poengene, og hvorfor jeg ikke klarte overkomme de. Jeg husker da jeg var syv r pleide jeg sette hnden p varmeovnen p skolen, jeg lot den vre der til jeg kjente det brant. Jeg slapp ikke fr det virkelig virkelig ikke gikk mer, da hnden min svei.  Jeg brydde meg ikke, det var godt kjenne p det. Litt som klype seg i armen s hardt man kan. Smerteutholdenhet. 

I dag jobber jeg fortsatt med dette, fordi det er et mnster jeg er ndt til bryte ut fra. N skader jeg meg mest ved at jeg river av huden p leppene mine helt til det blr, av og til stopper jeg ikke da heller. Det er s enkelt fokusere p, og s vanskelig la vre, spesielt nr alt blir for mye for meg, nr alle tankene svirrer og jeg trenger komme ut fra det. Ahh, jeg kjenner jeg er veldig lite stolt av skrive om dette, fordi det gjr at man blir ekstra srbar p mange mter. Samtidig s er jeg s bevisst p alle disse tingene i dag, og jeg vet hvilke tiltak som m settes i gang, og hvordan jeg skal hndtere det. Jeg er klar over at det ikke gr over p en dag, og at det kan ta tid. Men det ha selvinnsikt, og det ha et nske om forandring er to store steg i riktig retning. Jeg er ikke redd for dele dette, fordi det er s relevant. Det har vrt en s stor del av meg, og jeg har lrt s mye.

Stor klem <3 

  • 10.10.2017 kl. 17:45

Jeg har borderline, jeg er ikke tilbakestende

Ssteren min ringer meg, jeg hrer at hun er sint. Jeg har gjort noe som ikke er greit, jeg har unnlatt ta henne med i beslutningen min, fordi dette er alt for viktig. Hun freser mot meg i telefonen, forklarer opp og ned i mente om at jeg ikke br tro at jeg er noe. " Vet du at du var sykt spesiell som barn eller? At mamma og de mtte teste deg nr du var liten. Du klarte jo ingenting, grt av ingenting, du kommer aldri til bli noe verdig."Nei si det, hvordan skulle jeg noen gang f et selvbilde som styrket meg og mine beslutninger i livet? Alltid har jeg flt meg annerledes, at noe har vrt galt med meg. Usikkerhet, lavt selvbilde og skiftinger av identitet. Hvem er jeg egentlig? Jeg kan huske spesielt at mange venner av meg reagerte nr jeg ble kjent med en ny veninne, hvordan jeg tilpasset meg henne og forandret meg. For det er det som skjer, med borderline s er det ekstremt vanskelig lokalisere seg selv. Og det er s fort gjort bli en annen person, et nytt menneske. Enten ved at jeg ser en inspirerende film, eller finner en p instagram jeg synes er helt fantastisk. Jeg kan lese en blogg og ville bli personen som sitter bak, om ikke jeg blir det s vil jeg i alle fall prve. (S jeg p Top Model s ville jeg bli modell, skjnner dere?) Og snn fortsetter det i det uendelige. Jeg har aldri ment endre meg for noen, men det bare skjer, helt enkelt. 

Det hres helt vanvittig sykt ut, men det er alts snn hjernen min fungerer. Og det er helt forjvlig. 

Hele livet har jeg ogs grtt mye av ingenting, jeg husker jeg gikk i femteklasse og en kommenterte at han syntes jeg hadde store reringer. Dette var liksom det vrste jeg hadde hrt, og jeg flte meg totalt sltt i bakken. Ikke at han sa noe galt en gang, haha. Men alt skjedde s fort i hodet mitt, og flelsene kom s brtt. Jeg forsto ikke dette. Hjemme mtte jeg heller aldri forstelse, og jeg ble gjort narr av ofte fordi jeg var s sensitiv som jeg var. Til slutt klarte jeg ikke ta mine egne flelser p alvor, og jeg flte ikke at jeg kunne vise de mer. Dette sliter jeg med den dag i dag, fordi hver gang jeg fler jeg blir lei meg s skammer jeg meg s intenst. Jeg vil helst gjemme meg vekk til det gr over. Borderline gjr at jeg ofte fler meg liten og svak, og det gjr at jeg tviler p om jeg noen gang vil kunne kjenne p dette med vre stor og sterk. Det verste med dette er hvordan det preger mitt forhold til andre, enten det er venner, bekjente, nre og kjre. Jeg kan f for meg at jeg er verdens verste menneske, og at ingen nsker ha noe med meg gjre. Jeg kan oppriktig fle at mennesker hater meg, og fler avsky for meg snn at jeg isolerer meg i frykt. Selvom det overhode ikke er saken. Frykten for bli forlatt er s intens at jeg kan innbille meg at den eneste lsningen p problemet er rive meg selv bort i fra alle. 

Jeg var ogs utrolig redd for ta i mot hjelp i mange r fordi jeg ikke ville bli som familien min sa at jeg var. Jeg ville vre normal, uten arr i fra det jvlige jeg hadde gtt gjennom. Jeg ville klare meg, og jeg ville gjre det bra. bli syk var et nederlag, jeg flte at de vant. At de kunne sitte hjemme i sofaen og godte seg over at jeg hadde en diagnose, at det stemte, at jeg ikke var normal. Men jeg er s mye mer enn dette, og jeg er enda sterkere. Jeg glemmer aldri ordene til psykologen min da jeg var ferdig med utredningen. " Dette, Iris. Har vi fantastisk hjelp til, du vil bli frisk." Jeg lener meg p hennes ord, drar frem stabeistet i meg, det er klart jeg kommer meg gjennom dette. Jeg har ikke vrt spesiell, jeg er fortsatt Iris, men jeg har en personlighetsforstyrrelse som gjr noen ting i hverdagen min LITT mer utfordrende enn hva det vanligvis er for andre.  Og jeg er p god vei, hver dag fr jeg litt mer innsikt i meg selv og diagnosen jeg har. Hver dag blir jeg enda bedre kjent med mine egne reaksjoner og flelser. Jeg kommer aldri til tillate at noen prater til meg p den mten familien har snakket til meg p, og hvis noen der ute har opplevd lignende s ikke finn deg i det du heller. Fordi du er mer enn det, jeg er mer enn det. Jeg er et menneske som skal ha en fantastisk fremtid, og det mlet  kan ingen ta fra meg. 

 

  • 10.10.2017 kl. 13:19

Livet er tft, men jeg er tffere

Jeg er s lei av la meg selv stanse av mine egne giftige tanker, redd for ringe, redd for reise, redd for g i butikken, redd for mte p mennesker. N er jeg snart 23 r og jeg er s lei av la meg selv begrense av de tankene jeg har. Jeg orker det ikke mer, det tar s stor plass i livet mitt. Det gjr at jeg ikke fr leve livet til det fulle. Jeg m ta tak i det, og jeg m gjre det som skremmer meg for overkomme det. 

S i dag skal jeg ta bussen, jeg er livredd, livredd og steintff. 

 

  • 08.10.2017 kl. 22:53

"Jeg fatter ikke at du fortsatt str her"


Veldig mange ganger har jeg opplevd f hre fra andre som kjenner historien min at de ikke forstr hvordan jeg har klart meg, de skjrer grimaser og veiver med armene. Fatter det bare ikke. Hadde det vrt meg s hadde jeg strket med for lengst, sier noen. Jeg pleier bare le litt, nikke med hodet og s snakker vi ikke noe srlig mer om det. Annet enn at jeg er sterk da, fryktelig sterk. Av og til s fr jeg lyst til fike til de som presterer overdrevent snakke om hvor utrolig utholdenhet og styrke som finnes i meg. 

Jeg har ikke vrt sterk hele tiden, jeg har bare ikke hatt noe annet valg enn st i det. Jeg har vrt sta, sta som faen. Det er absolutt ingen selvflge at jeg str her i dag, jeg har hatt ti tusen grunner til gi meg. Til ende livet. Men det er s mye mer der ute, det er s sjukt mye oppleve, s mye jeg ikke har sett enda. S mange mennesker jeg har igjen mte, s mange som skal f inspirere meg videre i livet. 

Jeg har blitt fortalt at jeg ikke skal se meg tilbake, at jeg bare skal tenke fremover. Jeg er ikke enig i dette, det finnes grunner til at man skal se seg tilbake i livet. Lrdom er n av dem. Dette er s vesentlig viktig og jeg fr ikke snakket nok om det, man blir aldri utlrt. Det er alltid noe nytt man kan lre av seg selv og av erfaringene man har. S jeg har tatt med meg mye, det finnes hundre r med erfaring i sekken min. Og tusen til som venter p bli lagt der. 

Nr det skal sies s har jeg ogs gitt opp, herlighet det har hendt at jeg har vrt s nedbrutt at jeg har tenkt at jeg ikke har orket mer. Jeg har lagt meg i senga og bare " N GIR JEG MEG."  Det har selvflgelig bare blitt med det, tankene. S har dagene gtt videre, fordi det er nemlig det som skjer. Livet gr videre. Dagene blir lysere, situasjonene bedrer seg. At det kommer bedre dager er et reellt faktum jeg har lent meg p for alt det er verdt. S du som sitter der ute og tenker at livet er mrkt, og du ikke ser noe lys i enden.. Det kommer bedre dager, bare aldri gi deg. Vr sta. Ta livet med hornene, vis hvem som er sjefen. Fordi det er du, du verdifulle, fantastiske, unike menneske. ♥

  • 07.10.2017 kl. 23:40

Mangelen p trygghet

Trygghet er en essensiell del av livet vrt, vi trenger det for overleve. Vi trenger grobunn, tilhrighet, trygghet, rammer, omsorg og kjrlighet. 

Dessverre er det snn i virkeligheten at det er veldig mange barn i dag som opplever ikke f dette, det er s mange barn som blir fdt inn i familier av noen som slett ikke burde hatt barn. Rammene blir ikke satt, kjrligheten fr ikke gro, og tryggheten flyter ut og blir det stikk motsatte. Dette skjer, det skal ikke skje, og det burde ikke finne sted. Men det gjr det. Uttrygghet er farlig, det ikke fle at man hrer til noe sted er farlig, og fle at man er skikkelig skikkelig verdils i egen eksistens er farlig. 

Jeg er et barn som ble vokst opp p et sted jeg ikke burde vrt vokst opp, mine rammer fikk aldri bli til. Og jeg fikk ikke vokse til og bli trygg i meg selv snn som jeg skulle ha blitt. Mangel p bekreftelse og anerkjennelse. Det er vondt, dritt, og det gjr livet forferdelig mye vanskeligere enn hva det trenger vre. For meg har veien vrt laang og kronglete. Jeg har ikke klart be om hjelp, jeg har ikke vget be om hjelp. Jeg har tenkt at jeg skal vre voksen, og jeg skal klare alt selv. Jeg satte meg ml, sykelige ml med urealistiske forventninger. Og nr jeg ikke klarte n disse absurde mlene jeg hadde satt for meg selv, da var jeg mislykket. Jeg har vrt s streng med med selv, og jeg har aldri blitt fornyd uansett hvor bra jeg har gjort det. Jeg var i en konstant jakt p en hy som skulle ta meg ut av dritten og gjre at jeg fikk et fantastisk liv. S enkelt er det bare ikke. Det har seg nemlig snn at gr man gjennom traumatiske ting s M det bearbeides, hvis ikke s tar det deg igjen fr eller siden. Og med meg, s kom det som en frontkollisjon i fjellveggen i 200km/t. Oppveksten min gjorde meg utrygg, jeg har blitt psykisk mishandlet, manipulert og utsatt for ekstrem alkoholisme og vold i hjemmet. 

For meg s var det uaktuelt skulle be om hjelp, jeg skulle klare det selv, og uansett om jeg s flte at jeg trengte hjelp s ville jeg aldri ta i mot det. Rett og slett fordi jeg ikke flte at jeg fortjente det. For s lavt selvbilde har jeg nemlig hatt. Jeg falt ned i en grft og kom meg ikke opp igjen, jeg fikset det ikke selv ; Og jeg var s skuffet. 

Men n, etter at jeg endelig gjorde det. Etter at jeg trosset mine egne skitne tanker om hvor verdils jeg var s ble ikke fremtiden s skummel lengre, jeg blir ivaretatt n. Jeg fr den omsorgen jeg trenger. Det er aldri flaut fle at man trenger bli tatt vare p. Jeg har lrt at uansett alder s vil vi alltid trenge det p et eller annet tidspunkt. Mennesker trenger mennesker, og familie trenger familie. Jeg trenger ikke lengre fle at jeg m prestere, eller at jeg fler at jeg m vre bedre enn det jeg er. Fordi jeg, jeg er god nok i massevis. Og det er du ogs. 

 

  • 05.10.2017 kl. 12:45

VM i Isolasjon

Jeg krker meg sammen, tar hendene til ansiktet og hiver etter pusten. Pulsen min ker og jeg kjenner at panikken driver meg fra 0-100 p no time. Jeg har en veninne som kommer over, jeg har selv avtalt dette. 10 minutter igjen og kvalmen stiger. Nei. Det gr ikke. Jeg stenger meg inne p badet og drar knrne under haka. Jeg sitter snn i noe som fles som hundre r, jeg vil bare forsvinne fra overflaten. Det ringer p dren, mange ganger. For hver gang dunker hjertet enda hardere, jeg klarer ikke dette tenker jeg.  

Jeg skrur av mobilen og bestemmer meg for late som jeg ikke er hjemme, selvom hun vet at jeg er hjemme. Hun vet at vi har avtale og hun banker p lenge. Jeg zooner ut og lurer p hvordan i alle dager jeg skal kunne forklare denne situasjonen. Jeg klarer ikke det heller, det faller bare bort i en teit unnskyldning. Jeg skammer meg s hardt og s lenge etterp, for s og bli uendelig fortvilet over hvorfor jeg ikke klarer oppfre meg som et normalt menneske. 

Dette, mine damer og herrer er et klassisk utdrag fra livet mitt. Verdensmester i isolering, skulle hatt medalje. Jeg har funnet det vanskelig vre til bry, og dersom jeg har hatt et problem eller slitt med noe s har det vrt enklere for meg lukke meg inn i meg selv fremfor snakke om det. Det virker helt umulig skulle lette brystet, det er som om noen str og tramper p det. Best bare holde seg for seg selv. Bort fra alle andre, s jeg slipper delegge for noen, s jeg slipper mtte vre til bry.  Dette synes jeg er s flaut, s mange ganger har jeg feiget ut fordi jeg har sttt der i full panikk og ikke visst hvor jeg skulle tatt veien. Jeg har frosset fast i bakken og blitt tom i blikket, slitt med vre pen med meg selv. Jeg skjnte ingenting, jeg forsto ikke mine egne reaksjoner og det eneste jeg kunne tenke det var at jeg var annerledes. Ville jeg noen gang kunne klare ha et normalt forhold til noen som helst? Helt sikkert ikke, men tenker jeg meg om s er ikke normal mitt ideal.  

Angst er ingen spk, og lenge gikk jeg rundt og handlet ut i fra panikk og jeg var ikke i stand til forst hva som var galt med meg. Hva feilte det meg, hvorfor kunne jeg ikke bare g ut som andre, hvorfor var det s vanskelig mte venner som jeg var s himla glad i. Hvorfor var det s vanskelig ringe og si at jeg hadde det vanskelig? 

Sannheten er jo at jeg gjerne nsket fikse alt selv, jeg ville glemme fortiden og traumene, jeg ville trosse alt dette og vise at jeg kunne fungere selv om jeg har vrt gjennom s mye traumer. Jeg ville ikke at dette skulle pvirke meg fordi jeg ville leve et godt og selvstendig liv. Problemet var at jeg visste ikke hvordan. Nr man sitter der midt i dritten s fler man ogs at alle andre takler livet eksepsjonelt mye bedre enn seg selv. Jeg flte meg som en total failure, noe som heller ikke gjorde selvbildet mitt srlig bedre. 

N i ettertid ser jeg at jeg kunne gjort mye annerledes, og jeg har lrt stort av de feilene jeg har gjort og fra alle jeg har dyttet bort. Samtidig kjenner jeg p hvor viktig det har vrt for meg akseptere meg selv og de flelsene jeg har, tidligere har jeg fortrengt de. Men det er frst nr jeg pner meg opp for meg selv, at muligheten for forandring finnes. 

  • 04.10.2017 kl. 15:39

Hvorfor jeg byttet navn

Jeg har byttet navn, hele navnet mitt. Dette er et ganske stort valg som jeg har tatt, men ogs et av de viktigste jeg har gjort som en del av utviklingen min videre til bli det selvstendige mennesket jeg er.  komme p ideen med bytte navn ble aktuelt da jeg og kjresten min begynte drfte det, jeg hadde aldri tenkt tanken p at dette var noe jeg kunne gjre for meg selv. Men tanken p kunne starte blankt et sted ga meg noe. En ny gld, et nytt hp. Nye muligheter. Det har vrt noen som har reagert p det og vrt tydelige p meg at jeg ikke vil kunne rmme fra den jeg er, jeg tror heller ikke at jeg bare blir en ny person bare fordi jeg har et nytt navn. Men det handler heller ikke om det. Jeg vil fortsatt alltid vre meg uavhengig av hvilket navn jeg brer. 

Tidligere het jeg Malin. Malin er et vakkert navn, jeg elsker det navnet. Bare ikke til meg. Dette er mest fordi jeg gjennom oppveksten og vanskelige barndom alltid har flt meg som lille Malin. Lille svake Malin. Malin som griner av ingenting. Malin som ikke klarer st opp for seg selv, som alltid fyer seg. 

Malin Jonsson - Iris Anti

Det ble s viktig for meg bryte ut fra dette, bryte ut av denne vanskelige flelsen som hele tiden hang over meg. Som hver gang noen sa navnet mitt s kunne jeg ogs hre den klingende nedlatende tonen fra min egen familie. Jeg har et viktig ansvar for meg selv og for livet mitt videre, og da fltes det veldig riktig for meg ta valget om navnebytte. Jeg flte jeg fortsatt vasset i fortiden min, og jeg har strre ambisjoner om en bedre fremtid.

Til gjengjeld s er navnebytte noe man m tenke seg godt gjennom fr man gjr, fordi det er en totalforandring. Og prosessen er ganske lang bde for deg selv og alle rundt deg, men det er utrolig befriende p mange andre mter ogs.  Det er viktig at man tenker det er et valg som man tar for seg selv, og ingen andre skal legge seg i denne prosessen, med mindre du nsker det selv da. Det kan vre utfordrende tenke p hva andre mtte synes om det, men det er ingenting som skal spille en avgjrende rolle, folk mener s mangt om alt mulig likevel. 

  • 04.10.2017 kl. 08:47

Et minutt i sentrum

Det er lenge siden jeg har vrt i Kristiansand n
Det fles i alle fall som en evighet
Jeg trkker av bussen og tar et skritt tilbake i meg selv
Fler p flelsen av by , kaffeos og yr i lufta.

Jeg puster frisk Hstluft

Voksenparfymer draperer rundt meg, lavender, rose.
Lunch fra Le Monde siver fra restauranten
Asko har varelevering, jeg tenker at det sikkert er paprika, brd og melk for et mannskap i den varebilen. Jeg kunne sttt slik i sentrum i evigheter og bare kjent p alt. P det varme, p det kalde. P det gode og fine, bitre og sure. Inni meg drikker jeg kakao og blir varm i brystet.

  • 03.10.2017 kl. 19:51

Hvis du bare sker lykken vil du finne store skuffelser

penbaringer, 

I veldig veldig lang tid s har jeg vrt s ekstremt langt nede i depresjon. Dette ret her har bydd p alt det verste det kan by p, og hadde jeg vrt meg selv for seks mneder siden ville det kanskje falt meg inn skrive om hvor vondt jeg har det, fordi det er det jeg gjr nr ting er vanskelig. Og det er viktig, det er viktig tenke p flelsene man har, det er viktig drfte tanker og indre dialoger med seg selv. 

For seks mneder siden ville jeg hatt et eksponeringsbehov uten like, men uansett hvor mye jeg hadde delt  s ville jeg aldri ftt frem det jeg egentlig hadde hatt p hjertet. Flelser som egentlig ligger der. I store deler av denne syke perioden min har jeg vrt s innstilt p bli lykkelig,

jeg finner meg p sengekanten med knrne trukket opp til brystet. " Jeg vil bare ha det bra, jeg".

Og jeg har blitt s uendelig skuffet over ikke kunne vre i stand til  fokusere p det som er s fint og bra, hvorfor har det vrt s vanskelig?

Alt hadde vrt s utrolig mye enklere dersom man bare kunne unng alt som er vondt og flt for alltid. 

Jeg tror jeg har levd litt i den oppfatningen av at siden jeg har vrt gjennom s mye vanskelig s har jeg p en mte etterhvert fyllt opp livskvota for smerte jeg trenger g gjennom ila et liv. Og at jeg da senere i livet ikke vil ha det srlig vanskelig, jeg ser jo n som jeg skriver dette ned at det hres helt latterlig naivt ut, men det er jo veldig mye som folk gjr hver dag som ikke gir helt mening. 

 

Tingen er den at man kan ikke, det fungerer bare ikke snn. N er ting annerledes, jeg er takknemlig. Lykke for meg er en like essensiell del av livet som det vre Trist, vondt p godt, trist p glad, regn og sol, jin og yang. FOR at jeg skal kunne vre glad og ha det fint s krever det ikke at jeg fokuserer bare p de gode tingene som jeg ofte har blitt fortalt. Det krever at jeg aksepterer alle flelsene jeg har, og med det gir jeg meg selv annerkjennelsen jeg trenger. Enten har jeg fokusert for mye p alt som har vrt vondt, eller s har jeg forskt fortrenge det vonde og legge all vekten p det positive. N kjenner jeg p alt. 

Jeg er takknemlig fordi traumatiske episoder har vrt med p sette livet mitt i uendelige former av perspektiv, jeg er glad fordi jeg er voksen og for at jeg er s heldig som har et liv jeg kan leve. Jeg har lenge vrt s nedgravd i alt som har skjedd med meg at jeg helt har glemt hvilke muligheter som finnes. Veien dit er jo ikke enkel, men hvem vil ta en enkel vei uansett? I was born for challenges. 

Grab life by the Pu$$Y.

  • Iris Anti

    Hei! Jeg er Iris, 23 r gammel og full av tanker. Livet er vanskelig til tider, og jeg legger ikke skjul p utfordringene det brer med seg. Jeg synes penhet er viktig, og jeg vil dele for bekjempe stigma. Videre er bloggen ogs et fristed for meg dele tankene jeg har, men ogs det fine med at alt blir bedre. Hper du vil flge meg!


    KONTAKT


    irisanti@icloud.com

    Sk

    Bla i bloggen


    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no