hits
  • 17.11.2017 kl. 21:44

Tanker som omfavner meg

Jeg vil gjerne skrive mye, om alt, om meg, om hva jeg gjr og hvor jeg befinner meg. Hvem er jeg egentlig? Alle sprsml som svirrer men som jeg ikke helt klarer svare p. Jeg vil s mye, men hodet mitt sier at jeg kan s lite. Det fles s jvlig. Jeg er min aller strste kritiker, og kan ogs da vre min aller strste sttte, hvis jeg tillater meg det. Jeg synes bare det er s vanskelig tenke over at det er s lett for meg tenke s stygt om meg selv nr jeg ikke burde. 

Et sted i meg bor en srbar 4 ring, et annet sted i meg finner jeg en voksen dame som er klar for livet og ready for fight. Nr man har hatt en trblete oppvekst som jeg har hatt s blir ikke voksenlivet snn man har sett for seg, jeg mistet grepet om meg selv som 22 ring, jeg visste ikke lenger hva jeg mente, hva jeg sto for eller hva jeg egentlig ville. Jeg traff veggen i hundre kilometer i timen. Krasj, boom, bang. S er det opp til meg igjen plukke sammen bitene og bygge de opp igjen til det som n kan bli det beste livet jeg har hatt, det er i alle fall det jeg hper p. Jeg satser alt og holder fingrene krysset bak ryggen s ingen ser. N befinner jeg meg i Sverige, hos pappaen min som jeg heller ikke har ftt hatt srlig kontakt med opp igjennom, fordi moren min ikke tillot det. Fordi hun var s giret p snakke stygt om han til meg da jeg var ung. Jeg vil at dere skal tenke litt over det, dere foreldre som  har barn men som er skilt. Fordi dere skaper ingenting annet enn uttrygghet hos barnet ved kaste dritt p hverandre. Det blir liksom ikke p hverandre heller, men dritt som blir kastet p barnet, via dere. 

Jeg prver gjenskape en relasjon som aldri helt fikk finne sted, og det er heller ikke enkelt, det kan jeg skrive under p. Men det er verdt det, hvert eneste sekund. Vi er alle p leting etter meningen med livet vrt, hva vi skal holde p med. Hva vi skal drive med, hva som driver oss som mennesker. Hva som driver meg vet jeg enda ikke, men jeg vet at jeg har en driv som er grunnen til at jeg er i live. Og den driven tviholder jeg p. 

Men n er det snakk om fremtiden, driven som skal drive meg videre. Og skal jeg vre dnn rlig s skremmer fremtiden meg, mest fordi jeg har brukt hvert eneste minutt p overleve dagen som er, og den som skal komme. Jeg har ikke vget tenke s langt, og n er jeg ndt til tro p meg selv mer enn noe annet. Fordi jeg vil et sted, jeg vet bare ikke hvor. 

 

 

  • 17.11.2017 kl. 09:45

SLITER DU MED SVNPROBLEMER?

Da burde du virkelig sjekke ut dette! Jeg har til tider veldig vanskeligheter med sovne fordi jeg ofte har utrolig mye tankekjr. Og jeg har brukt flere forskjellige avslappings-metoder for kunne sovne. Bde i form av pusteteknikker og meditasjon. Jeg har kommet over en Youtuber som driver med en form av hypnose for hjelpe deg til sove, og jeg m bare si hands down at det fungerer virkelig. Jeg tok den i gr i rundt tte tiden, hahah det er alt for tidlig, men jeg hadde veldig vondt i skulderen og var generelt helt utmattet etter psykologtimen min, s det f en skikkelig god svn var helt gull for meg. Det som ogs er kjempefint med han her er at i tillegg til hjelpe med svn, s hjelper han ogs med angst, depresjon og selvtillit. Alt dette gr p underbevissheten din, akkurat som i terapi. S selv om du ikke fler at du direkte fr med deg alt s snakker han til underbevissheten din, noe som skal hjelpe deg videre i livet. 

Han heter Michael Selay, og dere burde virkelig virkelig sjekke han ut. Ikke bare hvis du sliter med svn med ogs hva som helst annet, negative tanker, selvbilde, komme i bedre kontakt med deg selv, g ned i vekt, ja til og med for prokastinering haha ( denne trenger jeg ).

 

He got it aall. Sjekk ut kanalen hans HER

  • 16.11.2017 kl. 14:33

Jeg ville bare bli elsket

S hyt at jeg glemte elske meg selv

P mange mter s ser jeg p meg selv som en fantastisk jente, jeg fr til mye, jeg har gtt gjennom mye, jeg er sjukt sterk som str her den dag i dag. Jeg har mye kjrlighet vise utad og jeg brer generelt sett p veldig mange gode verdier. Men p et tidspunkt i livet mitt s har jeg vrt s opptatt av alle andre, at jeg har speilet meg ut. Det vil si at handlinger og meninger jeg har hatt og gjort har vrt basert p andre, og ikke meg selv. Jeg har hatt s lyst til bli elsket av andre, og skt s mye bekreftelse hos andre istedenfor elske meg selv. Det er s viktig ta vare p seg selv og elske den personen man er. Fordi det bare gjre det alle andre vil at du skal gjre er deleggende, spesielt i lengden. Jeg har alltid vrt en people-pleaser. En som alltid skal gjre alle til lags, jeg har gjort s mye som jeg innerst inne ikke har nsket gjre bare fordi andre har ment at det har vrt riktig.  Det har bare spist meg opp innvendig.

Men s har jeg ogs lrt at alle meninger som kommer fra andre er basert ut i fra et spekter av informasjon som igjen har blitt fortalt videre, og alle sitter med forskjellige erfaringer og meninger. Det er jo bare sjekke p et forum det, s skjnner du. Det er noe med dette med ikke vre redd for gjre det man selv synes er riktig. Ikke tvile p at man selv ikke mestrer eller har peiling p hva man holder p med. Fordi newsflash: Ingen av oss vet. Alle prver gjre det riktige, men det finnes liksom ikke noen direkte fasit p hvordan vi skal leve livet. Jeg sitter her i senga mi, jeg vet ikke hvor jeg skal eller hva jeg kommer til oppn, men jeg vet inni meg at det jeg definitivt skal gjre: Det er elske meg selv. 

  • 16.11.2017 kl. 10:35

Psykologen og jeg

06:30 vkner jeg, det er svart ute og jeg har min aller frste psykologtime klokken tte. Jeg aner ikke hva jeg gr til og det skremmer meg, jeg vet ikke hvem denne personen er som skal sitte bedmme meg, dette mennesket jeg skal dele mine sorteste tanker til. Jeg lager meg en kopp te, skimter at det er minusgrader ute. Det er noen som sier at du ikke har en sjans til kunne vite hvordan andre ser deg som menneske utenfra, og hadde du mtt p deg selv s ville du ikke gjenkjent deg. Jeg vet ikke om den tanken er befriende, eller dritskummel. Om ikke annet s er det i alle fall veldig interessant. Han er ikke som jeg har sett for meg, jeg ante ikke hva jeg s for meg. Kanskje at han skulle vre litt strammere, litt gamlere, litt kortere i svarene. Men han er ikke snn, han er ikke som jeg trodde. Han stiller gode sprsml, han reagerer p det jeg sier. Han sier at han m ta en pause og la alt jeg sier g innp han. Han sitter ikke som hun forrige terapauten min gjorde, han har ikke pokerfjes og tviholder p det profesjonelle i seg. Han ler godt, han har kjempegod karisma og det gjr meg glad inni meg. Men han sier ogs alvorlig " Uten den driven du har i deg, s hadde du ikke sittet her i dag." Jeg smiler, men jeg tar det til meg. Jeg blir bedt om respektere traumene jeg har gtt gjennom, og ikke hate de. Fordi man skal ha en respekt for det man har gtt gjennom. Han sier at jeg har god kontakt med flelsene mine, og at jeg klarer reflektere godt over det. Det er godt se sier han, fordi det er ikke ofte jeg opplever det hos pasientene jeg har. 

Jeg har som han sier vanskeligheter for ta til meg de positive tingene jeg gjr og oppnr, men jeg blir bedt om ta det til meg. P ordentlig. Jeg fler meg heldig, heldig som har noen som lytter, som fr treffe en som kan forst selvom jeg ikke sier s mye. Jeg m grave i de vondeste srene som aldri vil leges, derfor er det ekstra viktig at jeg er snill mot meg selv. Det er s utrolig viktig vre snill mot seg selv. 

  • 15.11.2017 kl. 17:55

KROPP ER KROPP

Og kroppen den er toppen

Noen er store, noen er sm, noen er lave, andre hye, noen har mange strekkmerker, andre har f, noen har ingen! Noen har former, andre litt mindre. Noen har store pupper, andre har sm, noen er trekantede, andre er runde. Felles for de fleste av oss er at usikkerheten ikke akkurat dempes med rene som gr. Det er alltid meninger ute som florerer, noen liker best fitness, noen mener at man skal og br gjre snn og slik for se best mulig ut. Mennesker finner de beste vinklene og de fineste posene snn at de skal se finest ut, alle "stygge" merker retusjeres bort. Spis annerledes, flg disse triksene. " Snn sminker du nesen smalere" " Her er tipsene som gjr at du endelig kan fle deg selvsikker" HOLD UP, WORLD. Jeg har ftt nok av det. 

Vi lever i en verden i dag der vi nesten ikke har noe annet valg enn mtte endre noe p oss selv for at vi skal bli akseptert som vi er, finnes det noe, om det s er en liten fflekk i ansiktet s blir det med i vurderingen. Rumpa er for flat, for stor, for ujevn. Leppene kan godt bli litt strre, det er s lett finne noe p seg selv som man ikke liker. Og dette er den verste onde sirkelen man kan havne i, det er oppskriften p selvhat. Rynker er en fantastisk ting, det viser hvordan du har levd, det er merkene du fr av at du har smilt mye, eller bekymret deg mye. Alt forteller en historie, historien om deg. Du trenger ikke kjpe den kremen, du trenger ikke fle behovet for bruke pengene p det. akseptere seg selv som man er, det er gratis. Koster ikke en eneste krone faktisk!

Skjnnhetsindustrien tjener fett LOADS med penger p f andre mennesker til fle seg usikre, p f mennesker til fle at de mangler noe, snn at de igjen skal mtte behve kjpe seg lykkelig igjen. 

Jeg er bare s lei over at vi skal vre s redde for ikke vre instaverdig, eller bildeverdig i det hele tatt. Hvorfor er vi s opptatte av n dette syke urealistiske idealet. Vi vet liksom s godt inni oss hva som ikke er riktig i bildet vi tar, men ikke faen om det er like lett se hva som faktisk er bra. Herregud har du glemt barbere leggene dine en dag? Nei fysj s ekkel du er som lar det naturlige hret p kroppen din vokse en millimeter fr du kutter det bort med en kjpt og betalt barberhvel. Det er litt som om noen tror at man blir fdt med hvel i lomma. Liksom hva faen egentlig. Kan vi ikke bare tenke at her er jeg, jeg ser ikke ut som deg og det er greit, vi er annerledes fordi vi er mennesker, vi skal se ulike ut, vi skal kunne inspirere andre. Hvem faen er det egentlig som sitter bestemmer hva som ser bra ut eller ikke? Jeg orker ikke, jeg er s jvla glad jeg ikke har endret p noe som helst hos meg, uansett hvor usikker jeg har flt meg. 

Og det verste med alt dette er at jeg har sett bde youtubere og bloggere som forklarer hvordan de stiller seg frem p bilder for at de skal se "best" mulig ut og at det ikke er snn det er i virkeligheten, litt som at det forsvarer det. Kan du ikke bare vre den du er? Vis hvem du er, jeg vil gjerne se deg. For jeg vil ikke dmme deg, jeg vet allerede at du er vakker som du er. 

Jeg har den siste tiden begynt trene, og jeg trener flere ganger i uken. Ikke fordi jeg fler jeg burde g ned i vekt, ikke fordi jeg vil se bedre ut. Men fordi jeg har en psyke som virkelig trenger det. Jeg sliter ekstremt med tankekjr, at hodet spinner tjuefiresju. Derfor trener jeg, for roe meg selv ned. 

  • 15.11.2017 kl. 13:52

STORYTIME : MAMMA ELSKET MEG IKKE

P bussholdeplassen ved Torp flyplass sitter en femten r gammel jente og venter p at hun skal bli hentet av mamma. Hun reiser p besk annenhver helg n som hun har blitt flyttet i fosterhjem. Det er minusgrader, og frosten str ut av munnen p henne. Det er ingen steder g for varme seg, bensinstasjonen holder stengt p grunn av vedlikehold og oppussing. Har hun glemt meg? Hun visste jo at jeg skulle komme i dag? Jeg har jo ringt flere ganger, dobbeltsjekket.. Jeg ringer en gang til, spr hvor hun blir av. Hun sier at stefaren min er p vei. Og at han reiste for lenge siden. Jeg vet hvor lang tid turen tar, og jeg vet ogs at de har glemt det. Likevel later jeg som ingenting og gleder meg til bli hentet likevel. Trne er frosne, men det gjr ingenting. 

Jeg hadde alltid s hye forventninger til hvordan det ville bli komme hjem igjen, likevel s stakk det mer og mer i brystet for hver gang jeg inns at det ikke var like gyalt og fint for mamma som det var for meg. Jeg forskte kommunisere hvor vondt det var for meg, og hun var enig. Det var vondt for henne ogs. For snn var det jevnt, det handlet alltid om henne. Hvor synd det var for henne, hvor vondt hun alltid hadde det, hun som levde et tragisk liv men som aldri hadde baller nok til gjre noe med det. 

Men ingenting stoppet, hun drakk seg fortsatt dritings, han ogs. Tilvrelsen fortsatte vre kald, alt det hun lovet ble aldri til. Det var liksom som at hun bare sa ting for tilfredsstille meg der og da, uten tenke over konsekvensene. Hun glemte meg bort, det var enda enklere etter at hun hadde gitt meg opp og sendt meg i fosterhjem fordi hun ikke orket ta vare p meg. Noe hun aldri sa til meg, men som jeg ble ndt til finne ut av i sakspapirene i senere tid. 

Jeg var veldig lojal mot mamma, og jeg elsket henne over alt p jord, som en datter gjr for moren sin. Jeg nsket s hardt at det forholdet vi hadde skulle vre et godt et. Men det ble aldri snn, det var ikke snn at hun kunne hjelpe meg med hjemmelekser, eller gi meg gode rd. Hun kunne aldri vre der for meg som en mor skulle, fordi det l ikke i henne. Hun er en av de menneskene som aldri burde ftt barn. Det fles helt banalt si, fordi det er litt som si at jeg skulle nske jeg aldri var her. Men hadde det ikke vrt for at jeg havnet i et s bra fosterhjem som jeg gjorde, s hadde det nok vrt sannheten. 

Alle de rene hos henne har skadet meg, uten tvil. Og jeg er ndt til jobbe med dette hver eneste dag. Mitt forhold til relasjoner er helt delagt og jeg m finne ut av hvordan jeg skal takle det, jeg har s store vanskeligheter med mitt eget selvbilde fordi jeg s lenge har flt meg verdils. Verdils fordi jeg aldri var noe mer enn et barnebidrag for henne, ekstra spenn i lommeboka, og gjorde jeg det bra s var jeg ogs en hun kunne skryte av. Hun manipulerte meg i stykker, og s klaget hun over at jeg ikke var hel. Hun satte meg i s mange situasjoner som var utrygt for et barn, hun tok s mange valg som var s lite gjennomtenkte. Hun tenkte bare p seg selv. Jeg vet at jeg fr pes for skrive dette, men det kunne skrive er en frihet for meg. 

Og alt dette har vrt s vondt og srt vet dere, fordi jeg i tillegg har ftt hre fra henne at dette er noe jeg bare finner p selv. Fordi hun selv ikke kan erkjenne noe av det. Og jeg forstr det godt jeg, fordi jeg hadde vel sikkert ikke husket alt selv; Pvirket av rten glass vin hver eneste kveld. 

Dette forholdet vil aldri kunne fikses, det vil vre et pent sr som lekes med tiden. Det blir noe jeg lrer leve med fordi jeg ikke har noe annet valg. Det er s merkelig, fordi det er dette som er noe av det verste man kan oppleve. Det skrives bker om det, det lages filmer om det. Mennesker som har sine issues p grunn av foreldrene. Pappa-problemene, den uendelige sken etter anerkjennelse, plis elsk meg, plis si at du er stolt av meg, la meg vre noe for deg.

S ja, det stikker ekstra i brystet nr jeg ser mor og datter ute p kjpesenteret, det stikker ekstra nr vennene mine fr gode meldinger av mdrene sine som gjr alt hva de kan for sttte oppunder. Av og til knekker jeg, jeg gjr jo det. Av og til grter jeg hyt og synes synd p meg selv fordi jeg skulle nsket moren min elsket meg som deres mor elsker dem. 

Men, jeg reiser meg ogs igjen, og trker mine egne trer. Jeg legger hret bak rene ogs smiler jeg. Fordi jeg er ikke henne. Jeg er meg, og jeg skal et sted. Jeg skal ikke bli vrende i grfta hvor alt er tragisk og srgelig. Jeg skal ikke vre verdils som hun har ftt meg til fle meg. Jeg er bedre enn det. Jeg er sterkere enn det.  Hun tok aldri tak i seg selv, eller sine problemer. Disse ble drukket ned og ruset bort.  Jeg har et valg, jeg velger livet. Og jeg velger gjre det s bra jeg bare kan. Jeg skal komme meg forbi dette og bli s uendelig mye bedre enn hva jeg har blitt fortalt at jeg er. Fordi det er det som er s fantastisk med bli voksen, man har dette hele ene og alene ansvaret for at livet og fremtiden skal bli best mulig for seg selv. 

 

  • 13.11.2017 kl. 09:44

Jeg var sikker p at du var en bitch

Hei dere! Jeg har startet dagen alt for tidlig med at jeg syklet hele veien til legekontoret for ordne enda flere ting som skal fikses i det lille livet mitt, n trenger jeg en pause snart kjenner jeg. Selvom jeg fler jeg tar mange pauser rett som det er, s har ikke ro til sitte stille uansett. Jeg kunne kjenne kulda bre seg over meg som et teppe i det jeg fly bortover veien om kapp med alle som skulle rekke jobben. Snudde jeg meg kunne jeg skimte sola som var p vei opp over alle hus. Fint. Overskriften min i dag handler jo om frsteinntrykk, dette skal visstnok vre spesielt avgjrende for hvordan man kommer overens med en person. Og la meg bare fortelle, dere aner ikke hvor mange ganger jeg har ftt fortalt at jeg er mye snillere og stere enn hva jeg ser ut som. " Du ser ut som en bitch " "Jeg trodde egentlig du var utrolig frekk " " En drittkjerring ser du ut som, men du er jo ikke snn i det hele tatt" HEHE TAKK. 

Nei men hva sier man egentlig til det? Stakkars alle som har et resting bitch face, det gjr jo at mange ikke vger nrme seg innp deg fordi de er redde for hva som vil mte dem. Det er egentlig helt sykt hvor mange som bare trekker konklusjoner ut fra hvordan man ser ut. Jeg har hatt veldig vanskeligheter med f jentevenner opp igjennom p grunn av dette, jeg har ogs blitt mobbet for hvordan jeg ser ut. Det vil jo liksom ingen ende ta.

Jeg skulle nske vi ble venner med ynene lukket.

Hadde det bare vrt s enkelt, jeg har lrt mye av dette. Jeg dmmer aldri noen ut i fra utseende eller hvordan de ser ut. Hell, jeg kan ikke en gang uttale meg om noen andre hvis ikke jeg kjenner dem. Det er klart at man kan danne seg et bilde ut i fra egne meninger og tanker, men det vil jo absolutt ikke reflektere virkeligheten? Hvor kjapp er du til dmme noen ut i fra det du ser? Hvor mye skal det egentlig til for at du slr deg til ro med at du ikke liker noen? Er det blikket? Er det auraen? Er det ansiktet? Klesstilen? Et menneske har s mye mer by p, hva med revurdere de tankene som kommer med en gang du mter noen nye, for det du ser samsvarer ikke alltid med det som er. Tenk litt p det. 

  • 12.11.2017 kl. 19:51

Stille savn

Jeg skulle egentlig ta meg tiden til skrive om dagen min i dag, men jeg vil ikke skrive om snt. Jeg orker ikke, sikkert fordi jeg ikke fler at jeg gjr noe som er spennende nok til skulle skrives om. Jeg har egentlig gtt rundt vrt relativt irritert store deler av dagen, det verste er at jeg ikke har kunnet sette fingeren p hva det kan vre heller. Jeg har kjent p at jeg er trtt og lei, jeg har snart vrt sykemeldt et r, det har vrt et av de lengste og tyngste rene i livet mitt. Jeg er flere hundre mil unna kjresten min, og generelt de jeg er veldig glad i. Jeg har mennesker her ogs som er glad i meg og som tar godt vare p meg, men jeg tar meg lov til kjenne p andre savn ogs. 

Mest av alt s savner jeg bare ha et ordentlig liv. 

Ting har s lenge vrt turbulent for meg, enten s har det vrt andre som har gjort livet vanskelig og utfordrende for meg, eller s har det vrt jeg som har skapt rabalderet for meg. Kaoset har liksom aldri villet ta slutt. Det er litt som om det har vrt en del av meg. Jeg kjenner at jeg til tider har litt vanskeligheter for puste, eller at jeg kanskje bare vil sette meg p et tog og forsvinne bort i ingenting. Men det hjelper jo ikke det heller, fordi alt ved meg vil bli hos meg med mindre jeg gjr noe med det. Jeg har tatt meg selv i fortrenge flelsene mine den siste uken, det er mye enklere si at det gr bra enn at det ikke gjr det. Jeg vet ikke hva jeg skal si alltid, fordi jeg ikke helt vet hva jeg fler selv. Av og til s er det bare snn det er. 

Pust med magen

Jeg puster og puster, s mye at jeg nesten hyperventilerer. Noen ganger s tar bare flelsene litt overhnd, stemningsleiet senker seg selvom jeg er proppet full av stabiliserende medisiner. Jeg vil jo hyle litt, jeg vil jo det. Men jeg sitter stille, sitter helt i ro og lar blgen skylle over meg, lar den dra med seg dritten tilbake i den mrke sjen. Tilbake der den kom fra. 

Det er ingen tilfeldighet at jeg sitter her jeg sitter i dag, det er ingen selvflge at jeg fortsatt str opp, gr og puster.
Jeg gir aldri opp, uansett hvor drlig alt ser ut i hodet mitt. Bare n dag til tenker jeg nr alt er som verst.
Du klarer faen meg n dag til
. Og dagen etter det, s falmer srene og et nytt kapittel starter. 

 

 

  • 12.11.2017 kl. 12:56

leve er et privilegium

Jeg stepper ut i Novemberluften, den er trr, kald og frisk. Litt som en god champagne.

Tenk at en dag blir det ikke like lett for meg ta p meg skoene og g rett ut, nr jeg vil. En dag vil beina kanskje svikte helt, og det vil kreve s mye av meg bare for skulle hente posten. En dag vil jeg vre gammel og skrpelig, en dag kommer det kanskje en ulykke som hemmer meg. Det kunne leve ordentlig er et privilegium, det kunne bre seg selv p to bein er aldri noe vi br ta for gitt. Likevel har jeg selv gjort det, s alt for mange ganger. Friheten ligger i oss selv. Jeg tenker tilbake p den verste depressive episoden hos meg og grsser, og p alle gangene jeg har himlet med ynene over alle rd jeg har ftt om ta meg en tur ut. For hva skulle det liksom vre godt for? Men det er s godt for alt mulig rart, for sinnet, for tankene, det letter litt p alt. Det er skummelt ligge i sengen og bli vrende der i mange dager bare fordi hodet sier stopp og motivasjonen har reist p ferie. Det er s lett bare bli liggende, og s lure p hvor tiden ble av. Det er alltid s lett vre etterpklok, men hva med vre litt fre var? Jeg elsker puste den friske luften, jeg elsker se at det glitrer p bakken, jeg elsker trampe p isen over slepyttene og jeg elsker kunne strekke p meg i det sola varmer ansiktet mitt. Livet er s lett ta for gitt fordi det ikke vil samsvare med forventningene vi setter oss. Det er s lett bli skuffet over det som ikke er, fremfor elske og akseptere det som er, akkurat n. Og, jeg mener det er ikke alltid at jeg orker selv n. Men jeg forsker i alle fall sette meg et ml om dagen som gjr at jeg fr ut fingeren og gjr noe med livet mitt, om det s bare er en tur rundt blokka. En dag vil jeg kanskje ikke f muligheten til det, og da vil det vre det eneste jeg nsker gjre. 

 

  • 11.11.2017 kl. 21:07

Varm i jakka, kald i hjertet

Vi kjrer bil, det er kveld og jeg sitter i baksetet. Pappa spr om jeg har god nok plass til beina, jeg ljuger og sier at det har jeg. Bryr meg ikke. Lener hodet inn mot ruta og puster s det kommer dogg p vinduet. Vil skrive noe, men tenker fort at det er nok litt fjortis. Kommer vel ikke p noe annet enn " You&Me " skrevet inn i et hjerte. Hva vil jeg egentlig med livet mitt? Jeg spr meg om det hver eneste dag,det har nok blitt en essensiell filosofi for meg. Hvordan kan jeg eie s store drmmer, og samtidig sitte med s liten tro p meg selv? Det henger jo faktisk ikke p greip.

Nr er man egentlig tilfreds med livet sitt? Er det nr man har ftt den annerkjennelsen man tror man trenger av andre, eller er det nr man virkelig kjenner at man har mestret selv? Liksom ordentlig inni seg. 

Nr kan man virkelig klappe seg selv p skulderen? 
Er det nr man har ftt tusen likes? Er det nr flgerene p instagram gr fra 900 til 1000? 

Er det nr man klipper ny frisyre og den personen man bryr seg mest om i hele verden liker bildet du nettopp la ut?

Vi vet jo rlig talt ikke, men kanskje det heller ikke er s viktig. Kanskje vi bare skal fokusere p noe helt annet, jeg vil gjre noe som er viktig for meg, og jeg vil gjre en forandring. Jeg vil prate hyt og jeg vil ikke vre s redd for gjre en forskjell. Ute er det minusgrader og jeg er varm i jakka, men kald i hjertet. 

  • 11.11.2017 kl. 10:59

Alle er jo litt usikre

Hei dere! Jeg har hatt en liten pause i skrivingen fordi jeg riktig nok har hatt andre viktige prioriteringer, blant annet dette med jobbe med psyken min og utfordre meg selv p flere ulike plan. Men n er jeg her igjen, plutselig. Skrivelysten kommer og gr, som med alt annet. Jeg har ofte ikke klart publisere noen innlegg fordi jeg har vrt s redd for at det ikke skal holde ml med alt annet som florerer. Redd for at det ikke skal vre interessant nok for de som leser. Likevel s fr jeg s himla mange gode tilbakemeldinger, og det varmer hjertet mitt s sykt mye. 

Jeg har lengtet snn etter  finne den ambisise meg, full av liv, glede og motivasjon. Denne siden av meg har vist seg litt frem, litt og litt. Tingen er jo den at jeg ikke har vget gripe tak i den, fordi jeg har vrt s vant med vre trist, lei og usikker. Gr det alts an snu dette? Ja, det gjr visst det!Tidligere har jeg jo flt at absolutt alle andre i verden har hatt ting mer p stell en hva jeg har hatt, alle har vrt smartere, klokere, og visst bedre enn meg. Jeg har flt at jeg ikke har hatt noe si, jeg har mumlet sm ord nr jeg egentlig har hatt lyst til rope hyt. Jeg har mye godt by p, og jeg vil ikke legge det under teppet. Jeg har innsett at vi alle prver finne vr vei her i verden, alle prver, feiler og utforsker. Alle er jo usikre nr de gjr noe som de ikke har gjort fr. Jeg satt p legekontoret her om dagen og var s stresset, fttene trippet og jeg kjente uroen boble i meg som nypnet prosecco. S slo det meg: Alle som sitter her er jo urolige de ogs, jeg skimtet folk som ikke visste hvor de skulle henvise seg, folk som spurte om hjelp og veiledning. Det er jo ikke bare jeg som sitter og fler meg engstelig. Og p en mte gjorde dette alt mye enklere, jeg kunne senke skuldrene og fokusere p at her er jeg for be om hjelp. Ikke for prestere. 

Jeg fler meg ganske ferdig med dytte meg selv vekk, fordi hvis ikke jeg str opp for meg selv og sier hyt at jeg fortjener ha det bra s vil det ikke komme noen endring. Jeg kan ikke fortsette ske bekreftelse hos andre hvis ikke jeg tillater det hos meg selv. Da er jeg tilbake i den samme onde sirkelen, fordi alle andre kan si de fineste tingene til meg, om alt jeg fr til, har mestret og hvor bra jeg er. Men hvis ikke jeg tror p det selv s vil ikke mitt eget selvbilde stige. 

Ingen kan bygge deg selv opp for deg, det ligger helt og holdent i dine egne hender. 

  • 03.11.2017 kl. 15:33

Operert til suksess

Da jeg for aller frste gang fikk en kommentar om utseendet mitt, s gjaldt det at jeg hadde et langt ansikt. Da gikk jeg i fjerde klasse og vi hadde hemmelig venn, det var en som skulle beskrive hvem han hadde ftt, og da det ble meg s sa han nettopp dette. Okei, tenkte jeg. Har jeg det? Nei, han visste bare ikke hva annet han skulle si fordi komplimenter ikke var hans sterkeste side. 

Videre gikk tiden, og jeg fikk hre mye rart. Jeg var for lang, for slank, for spinkel, jeg husker jeg ikke kunne bruke gensere i min egen strrelse fordi armene aldri var lange nok. Spiser du ikke nok? Fikk jeg ogs hre, men jeg hadde aldri et problem med mat, snarere tvert i mot. 

Nettby, husker dere den nettsiden? Jeg tror aldri det har vrt et nettsted hvor det har florert s mye ekkel mobbing som der, facebook har mye. Men n er det ogs lettere banne folk, enn hva det var p den tiden. Det fantes liksom  ikke tusentalls av administratorer som holdt ye og som sjekket opp i ting som ble slengt rundt. 

For meg ble nettby et sted hvor jeg ble ekstremt utsatt, her kunne folk skrive alt de ville til meg, om meg og f med alle p blgen. 

Jeg ble bedt om ta livet av meg, jeg ble bedt om operere det stygge trynet mitt s folk slapp se p meg. Nesa di er s stor og ekkel, at ikke du fr selvmordstanker av se deg selv i speilet?

Det gikk alt for langt, og jeg klarte ikke helt forst omfanget av det fr det har skadet meg mentalt i ettertid. 
Fordi det har seg nemlig snn at et drlig selvbilde kan ikke opereres bort, det m jobbes med.

Jeg blir lei meg nr jeg ser hvor mange som legger seg under kniven, bare for endre p alt som de ikke er fornyd med. Fordi plastiske operasjoner blir mer og mer normalisert, barn helt ned i 12 rs alderen sparer lommepenger til nye pupper fr de i det hele tatt har utviklet egne. Det er spennende lese om at andre gjr det og har gjort det, se p det fantastiske resultatet alle sammen! Jeg skulle nske at det elske seg selv, og det st for den man er var mer aktuelt enn research p hvilke klinikker som utfrer best jobb, gjr deg selv en tjeneste og sk etter en psykolog istedenfor, verdt hver eneste krone. I dag er det se annerledes ut en drlig ting, enten er man for tjukk,eller s er man for tynn, eller s har man for stor nese, for stor panne, for sm pupper, for store bryster. Faen meg i annen s har man heller ikke fyldig nok rumpe. Cellulitter er drlig, rynker er flt, gr hr er jo helt krise, og gud forby om noen har en valk eller to p magen. Jeg blir stein gal av alt dette. Jeg VET at det er mange der ute som mener at " folk fr gjre som de vil og det skal ikke vi legge oss i" Og det er HELT greit, folk gjr som de vil uansett. Men sitte med flere tusen jenter som lytter til alt du har si, og spe ut om plastiske operasjoner for s og fraskrive seg alt ansvar om vre et forbilde er for meg bare naivt. Nei du er ikke noe forbilde, men som med alle mennesker her i verden s har alle valg vi tar som pvirker resten av folket. Det er bare snn det fungerer. Det er INGEN som sier at det jobbe med seg selv og det indre er en enkel jobb, det er drit forbanna vanskelig og det krever intenst fokus. Hvis du er s usikker p deg selv at du ikke klarer leve med den kroppen du har s har du et problem, et veldig alvorlig problem som er ndt til jobbes med. Tenk gjennom de valgene du tar, fr du gjennomfrer de. Still hundre sprsml til deg selv om hvorfor du gjr akkurat dette. 

Det dummeste jeg ser det er de som vil operere seg eller fylle i leppene, men som vil ha et "naturlig" resultat, de vil se operert naturlig ut. Haha, samme gjelder sminke ogs, det skal vre naturlig, men helst ikke naturlig. Vi vil jo ikke gi andre mennesker et syn p hvordan vi egentlig ser ut, nei det er jo bare skammelig. 

Jeg lurer ofte p det jeg, nr jeg legger lag p lag med concealer under ynene mine s ikke de mrke ringene skal synes. En gang var det ei som spurte meg om jeg hadde blitt sltt ned, nei jeg har bare ringer jeg. Som flere hundre tusen andre mennesker ogs. Det er ingen big deal.

Jeg er bare s ufattelig lei det store presset, og det overfladiske preiket, fordi jeg bryr meg ikke bare om meg selv. Jeg bryr meg ogs om alle andre der ute som sitter og kanskje fler seg usikre og stressa over det samfunnet som er i dag. Jeg bryr meg fordi jeg vet hvor mye fint som bor i mennesker, og jeg elsker nr jeg mter p de som skiller seg ut og som tr og by p seg selv. 

Og rlig talt, vi m slutte kalle vr naturlige look for " hobo-looken" Fordi det er ikke et bra utgangspunkt.

Takk for meg.

  • 02.11.2017 kl. 17:55

Jeg blir ogs redd

Hei dere! Jeg har brukt halve dagen min p vre p legesentralen her hvor jeg bor at the moment. Det er vanskelig og fremmed, og angsten sitter oppi halsen og gjr at jeg fr boblestemme av hele opplegget. Jeg fler meg alltid s liten nr jeg skal sitte forklare hva jeg sliter med, regner med at flere ogs fler seg snn? Heldigvis har jeg ftt mye god hjelp i dag, jeg kan faen ikke klage et sekund p den psykiske helsehjelpen her i sverige, det kan bare ikke mle seg med ventetiden og kranglingen man m gjennom i Norge. Jeg blir alltid redd, redd og engstelig. Redd for at jeg ikke skal bli trodd, engstelig for at jeg ikke skal f den hjelpen jeg trenger, eller at jeg bare skal bli feid under et teppe. Rett deg opp, ta medisinene dine og hiv deg ut i arbeidslivet er setningen jeg er aller mest redd for mte p. Veldig ofte nr man sliter psykisk s fr man en slags formening om at man er ndt til prestere hos legen, men du har slett ingen ting du trenger bevise. Fordi en lege er et sttteapparat, som skal vre tilgjengelig for deg dersom du trenger hjelp. Det er noe man skal lene seg p, det er ikke et sted hvor man behver holde store foredrag om det som man sliter med. Man trenger ikke ramse opp alle symptomer man har googlet seg frem til heller, dette er legen sin oppgave. Det handler helt enkelt om at man bare skal forklare hva problemet er, og stole p at systemet gjr det riktige. Og nr de ikke gjr det s er det ekstremt viktig si i fra om det. 

Jeg kan egentlig bare ikke f sagt det nok hvor viktig det er be om hjelp hvis du har det vondt, ikke utsett det p grunnlag av at du gruer deg til sitte i stolen p legekontoret, jeg er enig i at det er utfordrende og vanskelig.  Jeg kan love deg at det er tusen ganger verre sitte hjemme og gruble over hva som feiler deg.

Da jeg satt der i dag kom jeg p at alle som sitter p samme rom mest sannsynlig er like usikre og engstelige over besket som det jeg var. 

Det fles skikkelig godt f den hjelpen man trenger, det er i alle fall helt sikkert.

  • Iris Anti

    Hei! Jeg er Iris, 23 r gammel og full av tanker. Livet er vanskelig til tider, og jeg legger ikke skjul p utfordringene det brer med seg. Jeg synes penhet er viktig, og jeg vil dele for bekjempe stigma. Videre er bloggen ogs et fristed for meg dele tankene jeg har, men ogs det fine med at alt blir bedre. Hper du vil flge meg!


    KONTAKT


    irisanti@icloud.com

    Sk

    Bla i bloggen


    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no