• 16.11.2017 kl. 10:35

Psykologen og jeg

06:30 våkner jeg, det er svart ute og jeg har min aller første psykologtime klokken åtte. Jeg aner ikke hva jeg går til og det skremmer meg, jeg vet ikke hvem denne personen er som skal sitte å bedømme meg, dette mennesket jeg skal dele mine sorteste tanker til. Jeg lager meg en kopp te, skimter at det er minusgrader ute. Det er noen som sier at du ikke har en sjans til å kunne vite hvordan andre ser deg som menneske utenfra, og hadde du møtt på deg selv så ville du ikke gjenkjent deg. Jeg vet ikke om den tanken er befriende, eller dritskummel. Om ikke annet så er det i alle fall veldig interessant. Han er ikke som jeg har sett for meg, jeg ante ikke hva jeg så for meg. Kanskje at han skulle være litt strammere, litt gamlere, litt kortere i svarene. Men han er ikke sånn, han er ikke som jeg trodde. Han stiller gode spørsmål, han reagerer på det jeg sier. Han sier at han må ta en pause og la alt jeg sier gå innpå han. Han sitter ikke som hun forrige terapauten min gjorde, han har ikke pokerfjes og tviholder på det profesjonelle i seg. Han ler godt, han har kjempegod karisma og det gjør meg glad inni meg. Men han sier også alvorlig " Uten den driven du har i deg, så hadde du ikke sittet her i dag." Jeg smiler, men jeg tar det til meg. Jeg blir bedt om å respektere traumene jeg har gått gjennom, og ikke hate de. Fordi man skal ha en respekt for det man har gått gjennom. Han sier at jeg har god kontakt med følelsene mine, og at jeg klarer å reflektere godt over det. Det er godt å se sier han, fordi det er ikke ofte jeg opplever det hos pasientene jeg har. 

Jeg har som han sier vanskeligheter for å ta til meg de positive tingene jeg gjør og oppnår, men jeg blir bedt om å ta det til meg. På ordentlig. Jeg føler meg heldig, heldig som har noen som lytter, som får treffe en som kan forstå selvom jeg ikke sier så mye. Jeg må grave i de vondeste sårene som aldri vil leges, derfor er det ekstra viktig at jeg er snill mot meg selv. Det er så utrolig viktig å være snill mot seg selv. 

  • 15.11.2017 kl. 13:52

STORYTIME : MAMMA ELSKET MEG IKKE

På bussholdeplassen ved Torp flyplass sitter en femten år gammel jente og venter på at hun skal bli hentet av mamma. Hun reiser på besøk annenhver helg nå som hun har blitt flyttet i fosterhjem. Det er minusgrader, og frosten står ut av munnen på henne. Det er ingen steder å gå for å varme seg, bensinstasjonen holder stengt på grunn av vedlikehold og oppussing. Har hun glemt meg? Hun visste jo at jeg skulle komme i dag? Jeg har jo ringt flere ganger, dobbeltsjekket.. Jeg ringer en gang til, spør hvor hun blir av. Hun sier at stefaren min er på vei. Og at han reiste for lenge siden. Jeg vet hvor lang tid turen tar, og jeg vet også at de har glemt det. Likevel later jeg som ingenting og gleder meg til å bli hentet likevel. Tærne er frosne, men det gjør ingenting. 

Jeg hadde alltid så høye forventninger til hvordan det ville bli å komme hjem igjen, likevel så stakk det mer og mer i brystet for hver gang jeg innså at det ikke var like gøyalt og fint for mamma som det var for meg. Jeg forsøkte å kommunisere hvor vondt det var for meg, og hun var enig. Det var vondt for henne også. For sånn var det jevnt, det handlet alltid om henne. Hvor synd det var for henne, hvor vondt hun alltid hadde det, hun som levde et tragisk liv men som aldri hadde baller nok til å gjøre noe med det. 

Men ingenting stoppet, hun drakk seg fortsatt dritings, han også. Tilværelsen fortsatte å være kald, alt det hun lovet ble aldri til. Det var liksom som at hun bare sa ting for å tilfredsstille meg der og da, uten å tenke over konsekvensene. Hun glemte meg bort, det var enda enklere etter at hun hadde gitt meg opp og sendt meg i fosterhjem fordi hun ikke orket å ta vare på meg. Noe hun aldri sa til meg, men som jeg ble nødt til å finne ut av i sakspapirene i senere tid. 

Jeg var veldig lojal mot mamma, og jeg elsket henne over alt på jord, som en datter gjør for moren sin. Jeg ønsket så hardt at det forholdet vi hadde skulle være et godt et. Men det ble aldri sånn, det var ikke sånn at hun kunne hjelpe meg med hjemmelekser, eller gi meg gode råd. Hun kunne aldri være der for meg som en mor skulle, fordi det lå ikke i henne. Hun er en av de menneskene som aldri burde fått barn. Det føles helt banalt å si, fordi det er litt som å si at jeg skulle ønske jeg aldri var her. Men hadde det ikke vært for at jeg havnet i et så bra fosterhjem som jeg gjorde, så hadde det nok vært sannheten. 

Alle de årene hos henne har skadet meg, uten tvil. Og jeg er nødt til å jobbe med dette hver eneste dag. Mitt forhold til relasjoner er helt ødelagt og jeg må finne ut av hvordan jeg skal takle det, jeg har så store vanskeligheter med mitt eget selvbilde fordi jeg så lenge har følt meg verdiløs. Verdiløs fordi jeg aldri var noe mer enn et barnebidrag for henne, ekstra spenn i lommeboka, og gjorde jeg det bra så var jeg også en hun kunne skryte av. Hun manipulerte meg i stykker, og så klaget hun over at jeg ikke var hel. Hun satte meg i så mange situasjoner som var utrygt for et barn, hun tok så mange valg som var så lite gjennomtenkte. Hun tenkte bare på seg selv. Jeg vet at jeg får pes for å skrive dette, men det å kunne skrive er en frihet for meg. 

Og alt dette har vært så vondt og sårt vet dere, fordi jeg i tillegg har fått høre fra henne at dette er noe jeg bare finner på selv. Fordi hun selv ikke kan erkjenne noe av det. Og jeg forstår det godt jeg, fordi jeg hadde vel sikkert ikke husket alt selv; Påvirket av ørten glass vin hver eneste kveld. 

Dette forholdet vil aldri kunne fikses, det vil være et åpent sår som lekes med tiden. Det blir noe jeg lærer å leve med fordi jeg ikke har noe annet valg. Det er så merkelig, fordi det er dette som er noe av det verste man kan oppleve. Det skrives bøker om det, det lages filmer om det. Mennesker som har sine issues på grunn av foreldrene. Pappa-problemene, den uendelige søken etter anerkjennelse, plis elsk meg, plis si at du er stolt av meg, la meg være noe for deg.

Så ja, det stikker ekstra i brystet når jeg ser mor og datter ute på kjøpesenteret, det stikker ekstra når vennene mine får gode meldinger av mødrene sine som gjør alt hva de kan for å støtte oppunder. Av og til knekker jeg, jeg gjør jo det. Av og til gråter jeg høyt og synes synd på meg selv fordi jeg skulle ønsket moren min elsket meg som deres mor elsker dem. 

Men, jeg reiser meg også igjen, og tørker mine egne tårer. Jeg legger håret bak ørene også smiler jeg. Fordi jeg er ikke henne. Jeg er meg, og jeg skal et sted. Jeg skal ikke bli værende i grøfta hvor alt er tragisk og sørgelig. Jeg skal ikke være verdiløs som hun har fått meg til å føle meg. Jeg er bedre enn det. Jeg er sterkere enn det.  Hun tok aldri tak i seg selv, eller sine problemer. Disse ble drukket ned og ruset bort.  Jeg har et valg, jeg velger livet. Og jeg velger å gjøre det så bra jeg bare kan. Jeg skal komme meg forbi dette og bli så uendelig mye bedre enn hva jeg har blitt fortalt at jeg er. Fordi det er det som er så fantastisk med å bli voksen, man har dette hele ene og alene ansvaret for at livet og fremtiden skal bli best mulig for seg selv. 

 

  • 12.11.2017 kl. 19:51

Stille savn

Jeg skulle egentlig ta meg tiden til å skrive om dagen min i dag, men jeg vil ikke skrive om sånt. Jeg orker ikke, sikkert fordi jeg ikke føler at jeg gjør noe som er spennende nok til å skulle skrives om. Jeg har egentlig gått rundt å vært relativt irritert store deler av dagen, det verste er at jeg ikke har kunnet sette fingeren på hva det kan være heller. Jeg har kjent på at jeg er trøtt og lei, jeg har snart vært sykemeldt et år, det har vært et av de lengste og tyngste årene i livet mitt. Jeg er flere hundre mil unna kjæresten min, og generelt de jeg er veldig glad i. Jeg har mennesker her også som er glad i meg og som tar godt vare på meg, men jeg tar meg lov til å kjenne på andre savn også. 

Mest av alt så savner jeg å bare ha et ordentlig liv. 

Ting har så lenge vært turbulent for meg, enten så har det vært andre som har gjort livet vanskelig og utfordrende for meg, eller så har det vært jeg som har skapt rabalderet for meg. Kaoset har liksom aldri villet ta slutt. Det er litt som om det har vært en del av meg. Jeg kjenner at jeg til tider har litt vanskeligheter for å puste, eller at jeg kanskje bare vil sette meg på et tog og forsvinne bort i ingenting. Men det hjelper jo ikke det heller, fordi alt ved meg vil bli hos meg med mindre jeg gjør noe med det. Jeg har tatt meg selv i å fortrenge følelsene mine den siste uken, det er mye enklere å si at det går bra enn at det ikke gjør det. Jeg vet ikke hva jeg skal si alltid, fordi jeg ikke helt vet hva jeg føler selv. Av og til så er det bare sånn det er. 

Pust med magen

Jeg puster og puster, så mye at jeg nesten hyperventilerer. Noen ganger så tar bare følelsene litt overhånd, stemningsleiet senker seg selvom jeg er proppet full av stabiliserende medisiner. Jeg vil jo hyle litt, jeg vil jo det. Men jeg sitter stille, sitter helt i ro og lar bølgen skylle over meg, lar den dra med seg dritten tilbake i den mørke sjøen. Tilbake der den kom fra. 

Det er ingen tilfeldighet at jeg sitter her jeg sitter i dag, det er ingen selvfølge at jeg fortsatt står opp, går og puster.
Jeg gir aldri opp, uansett hvor dårlig alt ser ut i hodet mitt. Bare èn dag til tenker jeg når alt er som verst.
Du klarer faen meg èn dag til
. Og dagen etter det, så falmer sårene og et nytt kapittel starter. 

 

 

  • 02.11.2017 kl. 17:55

Jeg blir også redd

Hei dere! Jeg har brukt halve dagen min på å være på legesentralen her hvor jeg bor at the moment. Det er vanskelig og fremmed, og angsten sitter oppi halsen og gjør at jeg får boblestemme av hele opplegget. Jeg føler meg alltid så liten når jeg skal sitte å forklare hva jeg sliter med, regner med at flere også føler seg sånn? Heldigvis har jeg fått mye god hjelp i dag, jeg kan faen ikke klage et sekund på den psykiske helsehjelpen her i sverige, det kan bare ikke måle seg med ventetiden og kranglingen man må gjennom i Norge. Jeg blir alltid redd, redd og engstelig. Redd for at jeg ikke skal bli trodd, engstelig for at jeg ikke skal få den hjelpen jeg trenger, eller at jeg bare skal bli feid under et teppe. Rett deg opp, ta medisinene dine og hiv deg ut i arbeidslivet er setningen jeg er aller mest redd for å møte på. Veldig ofte når man sliter psykisk så får man en slags formening om at man er nødt til å prestere hos legen, men du har slett ingen ting du trenger å bevise. Fordi en lege er et støtteapparat, som skal være tilgjengelig for deg dersom du trenger hjelp. Det er noe man skal lene seg på, det er ikke et sted hvor man behøver å holde store foredrag om det som man sliter med. Man trenger ikke å ramse opp alle symptomer man har googlet seg frem til heller, dette er legen sin oppgave. Det handler helt enkelt om at man bare skal forklare hva problemet er, og stole på at systemet gjør det riktige. Og når de ikke gjør det så er det ekstremt viktig å si i fra om det. 

Jeg kan egentlig bare ikke få sagt det nok hvor viktig det er å be om hjelp hvis du har det vondt, ikke utsett det på grunnlag av at du gruer deg til å sitte i stolen på legekontoret, jeg er enig i at det er utfordrende og vanskelig.  Jeg kan love deg at det er tusen ganger verre å sitte hjemme og gruble over hva som feiler deg.

Da jeg satt der i dag kom jeg på at alle som sitter på samme rom mest sannsynlig er like usikre og engstelige over besøket som det jeg var. 

Det føles skikkelig godt å få den hjelpen man trenger, det er i alle fall helt sikkert.

  • 31.10.2017 kl. 21:04

Så lett blir du kvitt de psykiske problemene

Hei alle sammen! Jeg har ikke forduftet helt, bare litt. Det går liksom litt i bølger alt dette, skrivelysten kommer og går. Har ørten innlegg i arkivlisten som jeg gjerne ønsker å dele med dere. Men innen jeg har skrevet det ferdig så er jeg allerede blitt umotivert. Jeg lengter etter å fortsette å inspirere der ute, og jeg vet at jeg har skrevet mye om hvordan jeg har hatt det, at jeg sliter, og hva jeg sliter med. Men jeg har jo faktisk ikke delt noen ting om hvordan jeg egentlig dealer med alt dette. Fordi selvom det er viktig å dele for å bekjempe stigma, så er det minst like viktig å fortelle noe om hva man gjør på veien for at alt skal bli bedre. Jeg var veldig bestemt da jeg opprettet denne bloggen på at det ikke skulle bli en sutre-plattform, fordi når alt bare blir negativt så blir jeg det selv også. En annen viktig del av grunnen til at jeg ikke har delt så mye har vært at jeg ikke helt har forstått det selv, og jeg innser jo at det fortsatt er ting jeg ikke helt vet hvordan jeg skal takle, men med de øvelsene jeg har så blir det litt lettere for hver dag. 

Håper dere forstår ironien med overskriften, det er på ingen måte lett å bli kvitt det man sliter med, og alle er jo forskjellige, noen bruker lang tid, andre kort. Likevel vil jeg dele disse tingene som faktisk hjelper meg til å bli et bedre menneske hver dag, og som hjelper meg i mine situasjoner på daglig basis. 

1. Puste.
Pust med magen, bare det å bruke riktige pusteteknikker gjør at hodet automatisk stabiliserer seg og det gjør at alt kan gå i fra totalt kaos til indre sinnsro. Først tenkte jeg ; Nei, fuck dette her jeg gidder ikke, har ikke tid, klarer ikke, er for stressa. Men etter at jeg startet å fokusere på det så har det blitt så mye lettere for meg å holde oversikten over mine egne reaksjoner. Det kan være nyttig å kanskje ha noen nære som minner deg på dette når alt virker helt håpløst, jeg blir i alle fall kjempetakknemlig hver gang jeg er opprørt og de forteller meg at jeg bare må puste før jeg forteller om noe som helst. Det finnes mange ulike teknikker man kan bruke, men å puste dypt ned i magen gjennom nesa og ut igjen med munnen fungerer veldig bra for meg, det gjelder egentlig i hovedsak å lytte til kroppen og bringe fokuset tilbake. 

2. Mestring!
Altså jeg har ikke ord for hvor viktig dette er, jeg har alltid hatt et stort problem med selvtillit og eget selvbilde, det har ikke hjulpet at jeg i tillegg har satt meg urealistiske mål som jeg igjen har blitt destruktiv av fordi jeg ikke har klart å nå dem. Ved å sette små enkle mål om dagen så hjelper det såå mye, det kan være alt i fra å gå en tur, begynne å lære seg et nytt språk, bare noen ord om gangen, gjøre i alle fall en viktig ting som er utfordrende ( Jeg har dette med å ringe staten osv, eller til legen for å bestille time. Har en sinnsyk telefonskrekk men overkommer den litt og litt for hver dag! ) Jeg spiller Ukulele og merker at jeg blir bedre og bedre for hver gang jeg traller på den, det gir meg såå mye, selvom det bare er fem minutter av gangen. Å kjenne på mestringsfølelse er så deilig, og det trenger ikke å være big and hairy for at man skal få kjenne på det. 

2. Gi deg selv en real pep-talk.
Haha, først så tenkte jeg at dette kanskje virket litt rart, skal jeg virkelig sitte å snakke med meg selv? Svaret er absolutt JA. I det jeg syklet på vei hjem i dag så snakket jeg med meg selv, hvor jeg fortalte om alt jeg hadde fått til, jeg skrøt av at jeg er sterk og vakker. Jeg boostet rett og slett meg selv opp i skyene, og det føltes veldig godt. Jeg mener, hvis man skal tillate seg selv å snakke nedlatende hele tiden så burde den positive snakken også få plass. Selvom det føltes litt rart der og da så gjorde det at jeg kom meg gjennom enda mer enn hva jeg trodde jeg skulle kunne få til i dag.

3. Kognitiv tenking
Dette burde være et eget tema på skolen, fordi dette med å tenke kognitivt er ikke bare nyttig når man sliter, men det er også ufattelig lærerikt. Vi er Homo Sapiens, det at vi evner til å tenke kognitive tanker er en av de tingene som gjør at vi er den sterkeste arten. I bunn og grunn så går det ut på å reflektere over de tankene og følelsene man har, jeg har ofte hørt at man alltid skal lytte til de følelsene man har. Og det skal man, men man skal også reflektere over de, fordi noen ganger reagerer vi på intuisjon, altså på erfaringer vi har hatt tidligere. Det kan være for eksempel at jeg har hatt et problem med en mann med skjegg, så hvis jeg da møter en mann med skjegg så føler jeg automatisk en dårlig vibe som da kan gjøre at jeg misliker denne personen helt uten at jeg egentlig vil det selv. Det var ikke noe prakt-eksempel, men dere skjønner. Jeg har lært så ufattelig mye om meg selv ved å reflektere over følelsene jeg har og hvilke reaksjoner som oppstår i ulike sammenhenger.  

4. Aksepter alle følelser som kommer.
Dette, dere. Dette har nok vært noe av det vanskeligste og mest utfordrende. Jeg har vært som veldig mange andre, en person som gjerne gjemmer meg bort fordi jeg har begynt å gråte. Jeg har aldri helt forstått meg på mine egne følelser og har vel egentlig bare sett på de som utrolig upassende. Jeg har ofte følt skam over at jeg føler som jeg gjør, og har mer enn ofte nok satt på meg et smil og presset de andre følelsene under teppet fordi det ikke har vært helt akseptabelt. Jeg har også lest om veldig mange som blir sinte og skuffet over at de reagerer, og at mange også kjenner på den sterke følelsen med at de er nødt til å ta seg sammen. Nei, du trenger ikke å ta deg sammen. Du trenger å lytte til deg selv, fordi kroppen din prøver å fortelle deg noe. Det er ikke flaut å gråte, det er ikke skammelig å bli sint, det er en like naturlig del som det å være glad. 

5. Ta vare på deg selv.
 ikke vær redd for å gjøre det du vil. Slutt å si ja til det du innerst inne vil takke nei til, bare lytt til deg selv. Du er verdig, du er en fargeklatt i livets store mesterverk. Bær fargene dine med stolthet, ikke kast skygger. Jeg heier på deg. 

 

Dette er de viktigste tingene jeg holder på med at the moment, de mest essensielle i alle fall. Jeg kan gjerne komme med flere tips og råd hvis dere lurer! Ikke nøl med å ta kontakt heller, livet er skikkelig utfordrende til tider og det trenger ikke å være noe vi legger skam på. 

Ta vare på deg selv, 

Stor klem

 

  • 15.10.2017 kl. 17:04

VIDEO! - Emosjonell Ustabil Bursdag // NB, sensitivt innhold.

Jeg var usikker på om jeg skulle dele dette, jeg ville fortelle hva jeg føler og hvorfor. Det er vanskelig å ha sånne vonde følelser når dagen egentlig skal være så innmari bra. Jeg har hatt en fantastisk dag så langt, men jeg har også kjent på den tunge steinen i magen som bare ikke ville bort, enten jeg skrev takknemlighets-lister, Lykke-lister eller jogget 20 minutter på tredemøllen. Det er vanskelig når man gjerne vil, men ikke helt klarer å kontrollere det som skjer på innsiden. I det jeg skriver dette føler jeg allerede at humøret og stemningsleiet har stabilisert seg, men dette er sannheten. Ærlig. Ufiltrert. 


 

  • 14.10.2017 kl. 19:41

Du vil aldri være bra nok

Tenker du på å gjøre noe nytt? Våger du å sitte med store drømmer i hjertet? Innerst inne vet du at det aldri kommer til å skje, du våger ikke, du er for feig, du kommer aldri til å klare det. Skal vi ikke heller fokusere litt på det som du ikke har oppnådd enda, ta en runde rundt alle dårlige avgjørelser og reflektere grundig over hvor dum i hodet det faktisk går an å bli. Du vet godt at når du stepper ut den døra så er det ingen som liker deg eller vil ha noe med deg å gjøre, dette står fast i fronten hver gang du skal hilse på noen, holdningen blir klein og du har aldri følt deg mer ukomfortabel i egen kropp. Du trasker nedover gata og kan føle blikkene feste seg, våger ikke se opp, klistrer blikket mot asfalten. En fot foran det andre. Kan du i det hele tatt ha en mening om noe uten at den endres fordi noen sier noe på det? Tenk at alle andre vet bedre enn deg. Du er ikke verdt en dritt. 

Jeg får lyst til å grine når jeg tenker over hvor forferdelig langt nede jeg har vært, men nok av tårer har fått renne nedover mitt kinn i ren usikkerhet. Jeg gikk så lenge uten å forstå hvorfor dette skjedde meg, hvorfor følte jeg meg så bedriten. Hvem var det som sa alle disse tingene til meg, hvordan kunne det ta over livet mitt på den måten? Jeg trodde ærlig talt at dette var meg, at denne ekle sirkelen med mental mobbing var den jeg var. Det er ikke rart jeg hatet meg selv. Jeg var så lei av å føle det sånn, jeg ble så sliten av å føle at jeg var så ille, og at jeg aldri kunne bli ordentlig fornøyd selvom det var det eneste jeg ønsket. Jeg har ønsket bekreftelse og aksept av alle, men uansett hvor mye jeg fikk så lettet det ikke et gram.

Det er sånn det blir når du ikke elsker deg selv,
men gjerne vil at alle andre skal det. 
Det handler ikke lenger om noen andre, det handler om meg og hvordan jeg skal takle livet fra nå av. Det vil alltid komme opp og nedturer, det er uunngåelig. Lykke er et flytende konsept, alt er midlertidig. Kjipt å tenke på når alt er bra, jævlig godt å minnes på når alt er vondt. Det handler mer om å være tilstede i nåtiden og ikke gruble for mye på alt som har vært, en stor del av dette handler om å akseptere situasjonen man sitter i. Og deretter akseptere seg selv, først da kan man ta steget videre. Det er ingen andre som kan være ryggraden din for deg, det er kun deg. Det er nemlig sånn at jeg alltid har vært bra nok, fordi aldri i livet om jeg ser på et bilde av 13 år gamle jeg og repeterer alle disse fæle tankene jeg har hatt om meg selv. Jeg er bra nok som jeg er, og har alltid vært det. Jeg måtte bare minne meg selv på det, og selvom det tok meg så mange år som det gjorde, så tenker jeg bedre sent enn aldri. 

 

  • 11.10.2017 kl. 11:16

SELVSKADING

Hei dere, god morgen! Jeg har akkurat fått i meg det viktigste måltidet for dagen og kommer meg sakte men sikkert i gang. I dag er det ikke mye jeg har planlagt å gjøre, men jeg har satt meg noen personlige mål ( Må alltid det ) Ellers så føler jeg ikke at jeg har fortjent å være våken, jeg føler bare at hele dagen har vært klin bortkastet. Dette er selvfølgelig noe jeg er nødt til å trene på, øve på å kjede meg som psykologspesialisten en gang sa til meg. Det får vel bli en milepæl det da, at jeg til slutt skal finne evnen til å gjøre ingenting uten å kjenne på at jeg blir selvdestruktiv. Men tilbake til overskriften, selvskading. Jeg har lenge hatt lyst til å skrive om dette, jeg vet at det kan være triggende, men jeg skal unnlate å ta med bilder. Regner med dere klarer å forstå hva jeg prater om uten at det trengs å dyttes opp i fronten. Jeg trodde leenge at selvskading bare gikk på å fysisk skade seg selv. Men det er altså ikke bare det, det er ikke sånn at det bare er de med arr på armer og bein som skader seg selv. Selvskading finnes i uendelige former, noe som også gjør det ekstra skummelt fordi det blir vanskeligere å innse for de det gjelder. For min del, så skadet jeg meg mentalt. I selvskading så handler det mye om kontroll, om å ta igjen kontrollen over seg selv, om å slippe unna det som gjør vondt. Unnvikelse, kompensasjon. Om å bare kjenne på noe annet enn den ekstreme psykiske smerten. Jeg presset meg selv så hardt, jeg ble aldri fornøyd med meg selv og jeg ville aldri innrømme det. Jeg fortsatte å sette ekstreme forventninger til meg selv, som jeg skulle nå. Og når jeg ikke gjorde det, så kunne jeg fint rakke ned på meg selv og hate meg selv for det. Det ble en så stor mental sort sirkel som jeg ikke så utveien fra. Jeg skadet meg selv mentalt, jeg var overhodet ikke grei med meg selv. Jeg skulle være så mye bedre enn det jeg var. Jeg la så stort press på meg selv hele veien, dette var min måte å ikke deale med det jeg slet med. Jeg druknet meg selv i arbeid, lot heller presset på meg selv være i fokus. Jakten på en høyere følelse av aksept, en illusjon som bare kom av egen ønsketenking. Jeg fattet ikke realiteten før jeg traff veggen. Flink tenkte jeg at jeg var, jeg skadet meg jo ikke fysisk, da hadde jeg jo ikke et problem. Men jeg hadde det, et jævla stort problem. Jeg var ikke god nok for meg selv. Det sier jo seg selv at det er et problem når jeg scorer 98/100 på eksamen, og det eneste jeg klarer å fokusere på er de resterende 2 poengene, og hvorfor jeg ikke klarte å overkomme de. Jeg husker da jeg var syv år pleide jeg å sette hånden på varmeovnen på skolen, jeg lot den være der til jeg kjente det brant. Jeg slapp ikke før det virkelig virkelig ikke gikk mer, da hånden min svei.  Jeg brydde meg ikke, det var godt å kjenne på det. Litt som å klype seg i armen så hardt man kan. Smerteutholdenhet. 

I dag jobber jeg fortsatt med dette, fordi det er et mønster jeg er nødt til å bryte ut fra. Nå skader jeg meg mest ved at jeg river av huden på leppene mine helt til det blør, av og til stopper jeg ikke da heller. Det er så enkelt å fokusere på, og så vanskelig å la være, spesielt når alt blir for mye for meg, når alle tankene svirrer og jeg trenger å komme ut fra det. Ahh, jeg kjenner jeg er veldig lite stolt av å skrive om dette, fordi det gjør at man blir ekstra sårbar på mange måter. Samtidig så er jeg så bevisst på alle disse tingene i dag, og jeg vet hvilke tiltak som må settes i gang, og hvordan jeg skal håndtere det. Jeg er klar over at det ikke går over på en dag, og at det kan ta tid. Men det å ha selvinnsikt, og det å ha et ønske om forandring er to store steg i riktig retning. Jeg er ikke redd for å dele dette, fordi det er så relevant. Det har vært en så stor del av meg, og jeg har lært så mye.

Stor klem <3 

  • 10.10.2017 kl. 17:45

Jeg har borderline, jeg er ikke tilbakestående

Søsteren min ringer meg, jeg hører at hun er sint. Jeg har gjort noe som ikke er greit, jeg har unnlatt å ta henne med i beslutningen min, fordi dette er alt for viktig. Hun freser mot meg i telefonen, forklarer opp og ned i mente om at jeg ikke bør tro at jeg er noe. " Vet du at du var sykt spesiell som barn eller? At mamma og de måtte teste deg når du var liten. Du klarte jo ingenting, gråt av ingenting, du kommer aldri til å bli noe verdig."Nei si det, hvordan skulle jeg noen gang få et selvbilde som styrket meg og mine beslutninger i livet? Alltid har jeg følt meg annerledes, at noe har vært galt med meg. Usikkerhet, lavt selvbilde og skiftinger av identitet. Hvem er jeg egentlig? Jeg kan huske spesielt at mange venner av meg reagerte når jeg ble kjent med en ny veninne, hvordan jeg tilpasset meg henne og forandret meg. For det er det som skjer, med borderline så er det ekstremt vanskelig å lokalisere seg selv. Og det er så fort gjort å bli en annen person, et nytt menneske. Enten ved at jeg ser en inspirerende film, eller finner en på instagram jeg synes er helt fantastisk. Jeg kan lese en blogg og ville bli personen som sitter bak, om ikke jeg blir det så vil jeg i alle fall prøve. (Så jeg på Top Model så ville jeg bli modell, skjønner dere?) Og sånn fortsetter det i det uendelige. Jeg har aldri ment å endre meg for noen, men det bare skjer, helt enkelt. 

Det høres helt vanvittig sykt ut, men det er altså sånn hjernen min fungerer. Og det er helt forjævlig. 

Hele livet har jeg også grått mye av ingenting, jeg husker jeg gikk i femteklasse og en kommenterte at han syntes jeg hadde store øreringer. Dette var liksom det værste jeg hadde hørt, og jeg følte meg totalt slått i bakken. Ikke at han sa noe galt en gang, haha. Men alt skjedde så fort i hodet mitt, og følelsene kom så brått. Jeg forsto ikke dette. Hjemme møtte jeg heller aldri forståelse, og jeg ble gjort narr av ofte fordi jeg var så sensitiv som jeg var. Til slutt klarte jeg ikke å ta mine egne følelser på alvor, og jeg følte ikke at jeg kunne vise de mer. Dette sliter jeg med den dag i dag, fordi hver gang jeg føler jeg blir lei meg så skammer jeg meg så intenst. Jeg vil helst gjemme meg vekk til det går over. Borderline gjør at jeg ofte føler meg liten og svak, og det gjør at jeg tviler på om jeg noen gang vil kunne kjenne på dette med å være stor og sterk. Det verste med dette er hvordan det preger mitt forhold til andre, enten det er venner, bekjente, nære og kjære. Jeg kan få for meg at jeg er verdens verste menneske, og at ingen ønsker å ha noe med meg å gjøre. Jeg kan oppriktig føle at mennesker hater meg, og føler avsky for meg sånn at jeg isolerer meg i frykt. Selvom det overhode ikke er saken. Frykten for å bli forlatt er så intens at jeg kan innbille meg at den eneste løsningen på problemet er å rive meg selv bort i fra alle. 

Jeg var også utrolig redd for å ta i mot hjelp i mange år fordi jeg ikke ville bli som familien min sa at jeg var. Jeg ville være normal, uten arr i fra det jævlige jeg hadde gått gjennom. Jeg ville klare meg, og jeg ville gjøre det bra. Å bli syk var et nederlag, jeg følte at de vant. At de kunne sitte hjemme i sofaen og godte seg over at jeg hadde en diagnose, at det stemte, at jeg ikke var normal. Men jeg er så mye mer enn dette, og jeg er enda sterkere. Jeg glemmer aldri ordene til psykologen min da jeg var ferdig med utredningen. " Dette, Iris. Har vi fantastisk hjelp til, du vil bli frisk." Jeg lener meg på hennes ord, drar frem stabeistet i meg, det er klart jeg kommer meg gjennom dette. Jeg har ikke vært spesiell, jeg er fortsatt Iris, men jeg har en personlighetsforstyrrelse som gjør noen ting i hverdagen min LITT mer utfordrende enn hva det vanligvis er for andre.  Og jeg er på god vei, hver dag får jeg litt mer innsikt i meg selv og diagnosen jeg har. Hver dag blir jeg enda bedre kjent med mine egne reaksjoner og følelser. Jeg kommer aldri til å tillate at noen prater til meg på den måten familien har snakket til meg på, og hvis noen der ute har opplevd lignende så ikke finn deg i det du heller. Fordi du er mer enn det, jeg er mer enn det. Jeg er et menneske som skal ha en fantastisk fremtid, og det målet  kan ingen ta fra meg. 

 

  • 10.10.2017 kl. 13:19

Livet er tøft, men jeg er tøffere

Jeg er så lei av å la meg selv stanse av mine egne giftige tanker, redd for å ringe, redd for å reise, redd for å gå i butikken, redd for å møte på mennesker. Nå er jeg snart 23 år og jeg er så lei av å la meg selv begrense av de tankene jeg har. Jeg orker det ikke mer, det tar så stor plass i livet mitt. Det gjør at jeg ikke får leve livet til det fulle. Jeg må ta tak i det, og jeg må gjøre det som skremmer meg for å overkomme det. 

Så i dag skal jeg ta bussen, jeg er livredd, livredd og steintøff. 

 

  • 08.10.2017 kl. 22:53

"Jeg fatter ikke at du fortsatt står her"


Veldig mange ganger har jeg opplevd å få høre fra andre som kjenner historien min at de ikke forstår hvordan jeg har klart meg, de skjærer grimaser og veiver med armene. Fatter det bare ikke. Hadde det vært meg så hadde jeg strøket med for lengst, sier noen. Jeg pleier bare å le litt, nikke med hodet og så snakker vi ikke noe særlig mer om det. Annet enn at jeg er sterk da, fryktelig sterk. Av og til så får jeg lyst til å fike til de som presterer å overdrevent snakke om hvor utrolig utholdenhet og styrke som finnes i meg. 

Jeg har ikke vært sterk hele tiden, jeg har bare ikke hatt noe annet valg enn å stå i det. Jeg har vært sta, sta som faen. Det er absolutt ingen selvfølge at jeg står her i dag, jeg har hatt ti tusen grunner til å gi meg. Til å ende livet. Men det er så mye mer der ute, det er så sjukt mye å oppleve, så mye jeg ikke har sett enda. Så mange mennesker jeg har igjen å møte, så mange som skal få inspirere meg videre i livet. 

Jeg har blitt fortalt at jeg ikke skal se meg tilbake, at jeg bare skal tenke fremover. Jeg er ikke enig i dette, det finnes grunner til at man skal se seg tilbake i livet. Lærdom er èn av dem. Dette er så vesentlig viktig og jeg får ikke snakket nok om det, man blir aldri utlært. Det er alltid noe nytt man kan lære av seg selv og av erfaringene man har. Så jeg har tatt med meg mye, det finnes hundre år med erfaring i sekken min. Og tusen til som venter på å bli lagt der. 

Når det skal sies så har jeg også gitt opp, herlighet det har hendt at jeg har vært så nedbrutt at jeg har tenkt at jeg ikke har orket mer. Jeg har lagt meg i senga og bare " NÅ GIR JEG MEG."  Det har selvfølgelig bare blitt med det, tankene. Så har dagene gått videre, fordi det er nemlig det som skjer. Livet går videre. Dagene blir lysere, situasjonene bedrer seg. At det kommer bedre dager er et reellt faktum jeg har lent meg på for alt det er verdt. Så du som sitter der ute og tenker at livet er mørkt, og du ikke ser noe lys i enden.. Det kommer bedre dager, bare aldri gi deg. Vær sta. Ta livet med hornene, vis hvem som er sjefen. Fordi det er du, du verdifulle, fantastiske, unike menneske. ♥

  • Iris Anti

    Hei! Jeg er Iris, 23 år gammel og full av tanker. Livet er vanskelig til tider, og jeg legger ikke skjul på utfordringene det bærer med seg. Jeg synes åpenhet er viktig, og jeg vil dele for å bekjempe stigma. Videre er bloggen også et fristed for meg å dele tankene jeg har, men også det fine med at alt blir bedre. Håper du vil følge meg!


    KONTAKT


    irisanti@icloud.com

    Søk

    Bla i bloggen


    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
    hits