hits
  • 16.11.2017 kl. 10:35

Psykologen og jeg

06:30 vkner jeg, det er svart ute og jeg har min aller frste psykologtime klokken tte. Jeg aner ikke hva jeg gr til og det skremmer meg, jeg vet ikke hvem denne personen er som skal sitte bedmme meg, dette mennesket jeg skal dele mine sorteste tanker til. Jeg lager meg en kopp te, skimter at det er minusgrader ute. Det er noen som sier at du ikke har en sjans til kunne vite hvordan andre ser deg som menneske utenfra, og hadde du mtt p deg selv s ville du ikke gjenkjent deg. Jeg vet ikke om den tanken er befriende, eller dritskummel. Om ikke annet s er det i alle fall veldig interessant. Han er ikke som jeg har sett for meg, jeg ante ikke hva jeg s for meg. Kanskje at han skulle vre litt strammere, litt gamlere, litt kortere i svarene. Men han er ikke snn, han er ikke som jeg trodde. Han stiller gode sprsml, han reagerer p det jeg sier. Han sier at han m ta en pause og la alt jeg sier g innp han. Han sitter ikke som hun forrige terapauten min gjorde, han har ikke pokerfjes og tviholder p det profesjonelle i seg. Han ler godt, han har kjempegod karisma og det gjr meg glad inni meg. Men han sier ogs alvorlig " Uten den driven du har i deg, s hadde du ikke sittet her i dag." Jeg smiler, men jeg tar det til meg. Jeg blir bedt om respektere traumene jeg har gtt gjennom, og ikke hate de. Fordi man skal ha en respekt for det man har gtt gjennom. Han sier at jeg har god kontakt med flelsene mine, og at jeg klarer reflektere godt over det. Det er godt se sier han, fordi det er ikke ofte jeg opplever det hos pasientene jeg har. 

Jeg har som han sier vanskeligheter for ta til meg de positive tingene jeg gjr og oppnr, men jeg blir bedt om ta det til meg. P ordentlig. Jeg fler meg heldig, heldig som har noen som lytter, som fr treffe en som kan forst selvom jeg ikke sier s mye. Jeg m grave i de vondeste srene som aldri vil leges, derfor er det ekstra viktig at jeg er snill mot meg selv. Det er s utrolig viktig vre snill mot seg selv. 

  • 15.11.2017 kl. 13:52

STORYTIME : MAMMA ELSKET MEG IKKE

P bussholdeplassen ved Torp flyplass sitter en femten r gammel jente og venter p at hun skal bli hentet av mamma. Hun reiser p besk annenhver helg n som hun har blitt flyttet i fosterhjem. Det er minusgrader, og frosten str ut av munnen p henne. Det er ingen steder g for varme seg, bensinstasjonen holder stengt p grunn av vedlikehold og oppussing. Har hun glemt meg? Hun visste jo at jeg skulle komme i dag? Jeg har jo ringt flere ganger, dobbeltsjekket.. Jeg ringer en gang til, spr hvor hun blir av. Hun sier at stefaren min er p vei. Og at han reiste for lenge siden. Jeg vet hvor lang tid turen tar, og jeg vet ogs at de har glemt det. Likevel later jeg som ingenting og gleder meg til bli hentet likevel. Trne er frosne, men det gjr ingenting. 

Jeg hadde alltid s hye forventninger til hvordan det ville bli komme hjem igjen, likevel s stakk det mer og mer i brystet for hver gang jeg inns at det ikke var like gyalt og fint for mamma som det var for meg. Jeg forskte kommunisere hvor vondt det var for meg, og hun var enig. Det var vondt for henne ogs. For snn var det jevnt, det handlet alltid om henne. Hvor synd det var for henne, hvor vondt hun alltid hadde det, hun som levde et tragisk liv men som aldri hadde baller nok til gjre noe med det. 

Men ingenting stoppet, hun drakk seg fortsatt dritings, han ogs. Tilvrelsen fortsatte vre kald, alt det hun lovet ble aldri til. Det var liksom som at hun bare sa ting for tilfredsstille meg der og da, uten tenke over konsekvensene. Hun glemte meg bort, det var enda enklere etter at hun hadde gitt meg opp og sendt meg i fosterhjem fordi hun ikke orket ta vare p meg. Noe hun aldri sa til meg, men som jeg ble ndt til finne ut av i sakspapirene i senere tid. 

Jeg var veldig lojal mot mamma, og jeg elsket henne over alt p jord, som en datter gjr for moren sin. Jeg nsket s hardt at det forholdet vi hadde skulle vre et godt et. Men det ble aldri snn, det var ikke snn at hun kunne hjelpe meg med hjemmelekser, eller gi meg gode rd. Hun kunne aldri vre der for meg som en mor skulle, fordi det l ikke i henne. Hun er en av de menneskene som aldri burde ftt barn. Det fles helt banalt si, fordi det er litt som si at jeg skulle nske jeg aldri var her. Men hadde det ikke vrt for at jeg havnet i et s bra fosterhjem som jeg gjorde, s hadde det nok vrt sannheten. 

Alle de rene hos henne har skadet meg, uten tvil. Og jeg er ndt til jobbe med dette hver eneste dag. Mitt forhold til relasjoner er helt delagt og jeg m finne ut av hvordan jeg skal takle det, jeg har s store vanskeligheter med mitt eget selvbilde fordi jeg s lenge har flt meg verdils. Verdils fordi jeg aldri var noe mer enn et barnebidrag for henne, ekstra spenn i lommeboka, og gjorde jeg det bra s var jeg ogs en hun kunne skryte av. Hun manipulerte meg i stykker, og s klaget hun over at jeg ikke var hel. Hun satte meg i s mange situasjoner som var utrygt for et barn, hun tok s mange valg som var s lite gjennomtenkte. Hun tenkte bare p seg selv. Jeg vet at jeg fr pes for skrive dette, men det kunne skrive er en frihet for meg. 

Og alt dette har vrt s vondt og srt vet dere, fordi jeg i tillegg har ftt hre fra henne at dette er noe jeg bare finner p selv. Fordi hun selv ikke kan erkjenne noe av det. Og jeg forstr det godt jeg, fordi jeg hadde vel sikkert ikke husket alt selv; Pvirket av rten glass vin hver eneste kveld. 

Dette forholdet vil aldri kunne fikses, det vil vre et pent sr som lekes med tiden. Det blir noe jeg lrer leve med fordi jeg ikke har noe annet valg. Det er s merkelig, fordi det er dette som er noe av det verste man kan oppleve. Det skrives bker om det, det lages filmer om det. Mennesker som har sine issues p grunn av foreldrene. Pappa-problemene, den uendelige sken etter anerkjennelse, plis elsk meg, plis si at du er stolt av meg, la meg vre noe for deg.

S ja, det stikker ekstra i brystet nr jeg ser mor og datter ute p kjpesenteret, det stikker ekstra nr vennene mine fr gode meldinger av mdrene sine som gjr alt hva de kan for sttte oppunder. Av og til knekker jeg, jeg gjr jo det. Av og til grter jeg hyt og synes synd p meg selv fordi jeg skulle nsket moren min elsket meg som deres mor elsker dem. 

Men, jeg reiser meg ogs igjen, og trker mine egne trer. Jeg legger hret bak rene ogs smiler jeg. Fordi jeg er ikke henne. Jeg er meg, og jeg skal et sted. Jeg skal ikke bli vrende i grfta hvor alt er tragisk og srgelig. Jeg skal ikke vre verdils som hun har ftt meg til fle meg. Jeg er bedre enn det. Jeg er sterkere enn det.  Hun tok aldri tak i seg selv, eller sine problemer. Disse ble drukket ned og ruset bort.  Jeg har et valg, jeg velger livet. Og jeg velger gjre det s bra jeg bare kan. Jeg skal komme meg forbi dette og bli s uendelig mye bedre enn hva jeg har blitt fortalt at jeg er. Fordi det er det som er s fantastisk med bli voksen, man har dette hele ene og alene ansvaret for at livet og fremtiden skal bli best mulig for seg selv. 

 

  • 12.11.2017 kl. 19:51

Stille savn

Jeg skulle egentlig ta meg tiden til skrive om dagen min i dag, men jeg vil ikke skrive om snt. Jeg orker ikke, sikkert fordi jeg ikke fler at jeg gjr noe som er spennende nok til skulle skrives om. Jeg har egentlig gtt rundt vrt relativt irritert store deler av dagen, det verste er at jeg ikke har kunnet sette fingeren p hva det kan vre heller. Jeg har kjent p at jeg er trtt og lei, jeg har snart vrt sykemeldt et r, det har vrt et av de lengste og tyngste rene i livet mitt. Jeg er flere hundre mil unna kjresten min, og generelt de jeg er veldig glad i. Jeg har mennesker her ogs som er glad i meg og som tar godt vare p meg, men jeg tar meg lov til kjenne p andre savn ogs. 

Mest av alt s savner jeg bare ha et ordentlig liv. 

Ting har s lenge vrt turbulent for meg, enten s har det vrt andre som har gjort livet vanskelig og utfordrende for meg, eller s har det vrt jeg som har skapt rabalderet for meg. Kaoset har liksom aldri villet ta slutt. Det er litt som om det har vrt en del av meg. Jeg kjenner at jeg til tider har litt vanskeligheter for puste, eller at jeg kanskje bare vil sette meg p et tog og forsvinne bort i ingenting. Men det hjelper jo ikke det heller, fordi alt ved meg vil bli hos meg med mindre jeg gjr noe med det. Jeg har tatt meg selv i fortrenge flelsene mine den siste uken, det er mye enklere si at det gr bra enn at det ikke gjr det. Jeg vet ikke hva jeg skal si alltid, fordi jeg ikke helt vet hva jeg fler selv. Av og til s er det bare snn det er. 

Pust med magen

Jeg puster og puster, s mye at jeg nesten hyperventilerer. Noen ganger s tar bare flelsene litt overhnd, stemningsleiet senker seg selvom jeg er proppet full av stabiliserende medisiner. Jeg vil jo hyle litt, jeg vil jo det. Men jeg sitter stille, sitter helt i ro og lar blgen skylle over meg, lar den dra med seg dritten tilbake i den mrke sjen. Tilbake der den kom fra. 

Det er ingen tilfeldighet at jeg sitter her jeg sitter i dag, det er ingen selvflge at jeg fortsatt str opp, gr og puster.
Jeg gir aldri opp, uansett hvor drlig alt ser ut i hodet mitt. Bare n dag til tenker jeg nr alt er som verst.
Du klarer faen meg n dag til
. Og dagen etter det, s falmer srene og et nytt kapittel starter. 

 

 

  • 02.11.2017 kl. 17:55

Jeg blir ogs redd

Hei dere! Jeg har brukt halve dagen min p vre p legesentralen her hvor jeg bor at the moment. Det er vanskelig og fremmed, og angsten sitter oppi halsen og gjr at jeg fr boblestemme av hele opplegget. Jeg fler meg alltid s liten nr jeg skal sitte forklare hva jeg sliter med, regner med at flere ogs fler seg snn? Heldigvis har jeg ftt mye god hjelp i dag, jeg kan faen ikke klage et sekund p den psykiske helsehjelpen her i sverige, det kan bare ikke mle seg med ventetiden og kranglingen man m gjennom i Norge. Jeg blir alltid redd, redd og engstelig. Redd for at jeg ikke skal bli trodd, engstelig for at jeg ikke skal f den hjelpen jeg trenger, eller at jeg bare skal bli feid under et teppe. Rett deg opp, ta medisinene dine og hiv deg ut i arbeidslivet er setningen jeg er aller mest redd for mte p. Veldig ofte nr man sliter psykisk s fr man en slags formening om at man er ndt til prestere hos legen, men du har slett ingen ting du trenger bevise. Fordi en lege er et sttteapparat, som skal vre tilgjengelig for deg dersom du trenger hjelp. Det er noe man skal lene seg p, det er ikke et sted hvor man behver holde store foredrag om det som man sliter med. Man trenger ikke ramse opp alle symptomer man har googlet seg frem til heller, dette er legen sin oppgave. Det handler helt enkelt om at man bare skal forklare hva problemet er, og stole p at systemet gjr det riktige. Og nr de ikke gjr det s er det ekstremt viktig si i fra om det. 

Jeg kan egentlig bare ikke f sagt det nok hvor viktig det er be om hjelp hvis du har det vondt, ikke utsett det p grunnlag av at du gruer deg til sitte i stolen p legekontoret, jeg er enig i at det er utfordrende og vanskelig.  Jeg kan love deg at det er tusen ganger verre sitte hjemme og gruble over hva som feiler deg.

Da jeg satt der i dag kom jeg p at alle som sitter p samme rom mest sannsynlig er like usikre og engstelige over besket som det jeg var. 

Det fles skikkelig godt f den hjelpen man trenger, det er i alle fall helt sikkert.

  • 31.10.2017 kl. 21:04

S lett blir du kvitt de psykiske problemene

Hei alle sammen! Jeg har ikke forduftet helt, bare litt. Det gr liksom litt i blger alt dette, skrivelysten kommer og gr. Har rten innlegg i arkivlisten som jeg gjerne nsker dele med dere. Men innen jeg har skrevet det ferdig s er jeg allerede blitt umotivert. Jeg lengter etter fortsette inspirere der ute, og jeg vet at jeg har skrevet mye om hvordan jeg har hatt det, at jeg sliter, og hva jeg sliter med. Men jeg har jo faktisk ikke delt noen ting om hvordan jeg egentlig dealer med alt dette. Fordi selvom det er viktig dele for bekjempe stigma, s er det minst like viktig fortelle noe om hva man gjr p veien for at alt skal bli bedre. Jeg var veldig bestemt da jeg opprettet denne bloggen p at det ikke skulle bli en sutre-plattform, fordi nr alt bare blir negativt s blir jeg det selv ogs. En annen viktig del av grunnen til at jeg ikke har delt s mye har vrt at jeg ikke helt har forsttt det selv, og jeg innser jo at det fortsatt er ting jeg ikke helt vet hvordan jeg skal takle, men med de velsene jeg har s blir det litt lettere for hver dag. 

Hper dere forstr ironien med overskriften, det er p ingen mte lett bli kvitt det man sliter med, og alle er jo forskjellige, noen bruker lang tid, andre kort. Likevel vil jeg dele disse tingene som faktisk hjelper meg til bli et bedre menneske hver dag, og som hjelper meg i mine situasjoner p daglig basis. 

1. Puste.
Pust med magen, bare det bruke riktige pusteteknikker gjr at hodet automatisk stabiliserer seg og det gjr at alt kan g i fra totalt kaos til indre sinnsro. Frst tenkte jeg ; Nei, fuck dette her jeg gidder ikke, har ikke tid, klarer ikke, er for stressa. Men etter at jeg startet fokusere p det s har det blitt s mye lettere for meg holde oversikten over mine egne reaksjoner. Det kan vre nyttig kanskje ha noen nre som minner deg p dette nr alt virker helt hplst, jeg blir i alle fall kjempetakknemlig hver gang jeg er opprrt og de forteller meg at jeg bare m puste fr jeg forteller om noe som helst. Det finnes mange ulike teknikker man kan bruke, men puste dypt ned i magen gjennom nesa og ut igjen med munnen fungerer veldig bra for meg, det gjelder egentlig i hovedsak lytte til kroppen og bringe fokuset tilbake. 

2. Mestring!
Alts jeg har ikke ord for hvor viktig dette er, jeg har alltid hatt et stort problem med selvtillit og eget selvbilde, det har ikke hjulpet at jeg i tillegg har satt meg urealistiske ml som jeg igjen har blitt destruktiv av fordi jeg ikke har klart n dem. Ved sette sm enkle ml om dagen s hjelper det s mye, det kan vre alt i fra g en tur, begynne lre seg et nytt sprk, bare noen ord om gangen, gjre i alle fall en viktig ting som er utfordrende ( Jeg har dette med ringe staten osv, eller til legen for bestille time. Har en sinnsyk telefonskrekk men overkommer den litt og litt for hver dag! ) Jeg spiller Ukulele og merker at jeg blir bedre og bedre for hver gang jeg traller p den, det gir meg s mye, selvom det bare er fem minutter av gangen. kjenne p mestringsflelse er s deilig, og det trenger ikke vre big and hairy for at man skal f kjenne p det. 

2. Gi deg selv en real pep-talk.
Haha, frst s tenkte jeg at dette kanskje virket litt rart, skal jeg virkelig sitte snakke med meg selv? Svaret er absolutt JA. I det jeg syklet p vei hjem i dag s snakket jeg med meg selv, hvor jeg fortalte om alt jeg hadde ftt til, jeg skrt av at jeg er sterk og vakker. Jeg boostet rett og slett meg selv opp i skyene, og det fltes veldig godt. Jeg mener, hvis man skal tillate seg selv snakke nedlatende hele tiden s burde den positive snakken ogs f plass. Selvom det fltes litt rart der og da s gjorde det at jeg kom meg gjennom enda mer enn hva jeg trodde jeg skulle kunne f til i dag.

3. Kognitiv tenking
Dette burde vre et eget tema p skolen, fordi dette med tenke kognitivt er ikke bare nyttig nr man sliter, men det er ogs ufattelig lrerikt. Vi er Homo Sapiens, det at vi evner til tenke kognitive tanker er en av de tingene som gjr at vi er den sterkeste arten. I bunn og grunn s gr det ut p reflektere over de tankene og flelsene man har, jeg har ofte hrt at man alltid skal lytte til de flelsene man har. Og det skal man, men man skal ogs reflektere over de, fordi noen ganger reagerer vi p intuisjon, alts p erfaringer vi har hatt tidligere. Det kan vre for eksempel at jeg har hatt et problem med en mann med skjegg, s hvis jeg da mter en mann med skjegg s fler jeg automatisk en drlig vibe som da kan gjre at jeg misliker denne personen helt uten at jeg egentlig vil det selv. Det var ikke noe prakt-eksempel, men dere skjnner. Jeg har lrt s ufattelig mye om meg selv ved reflektere over flelsene jeg har og hvilke reaksjoner som oppstr i ulike sammenhenger.  

4. Aksepter alle flelser som kommer.
Dette, dere. Dette har nok vrt noe av det vanskeligste og mest utfordrende. Jeg har vrt som veldig mange andre, en person som gjerne gjemmer meg bort fordi jeg har begynt grte. Jeg har aldri helt forsttt meg p mine egne flelser og har vel egentlig bare sett p de som utrolig upassende. Jeg har ofte flt skam over at jeg fler som jeg gjr, og har mer enn ofte nok satt p meg et smil og presset de andre flelsene under teppet fordi det ikke har vrt helt akseptabelt. Jeg har ogs lest om veldig mange som blir sinte og skuffet over at de reagerer, og at mange ogs kjenner p den sterke flelsen med at de er ndt til ta seg sammen. Nei, du trenger ikke ta deg sammen. Du trenger lytte til deg selv, fordi kroppen din prver fortelle deg noe. Det er ikke flaut grte, det er ikke skammelig bli sint, det er en like naturlig del som det vre glad. 

5. Ta vare p deg selv.
 ikke vr redd for gjre det du vil. Slutt si ja til det du innerst inne vil takke nei til, bare lytt til deg selv. Du er verdig, du er en fargeklatt i livets store mesterverk. Br fargene dine med stolthet, ikke kast skygger. Jeg heier p deg. 

 

Dette er de viktigste tingene jeg holder p med at the moment, de mest essensielle i alle fall. Jeg kan gjerne komme med flere tips og rd hvis dere lurer! Ikke nl med ta kontakt heller, livet er skikkelig utfordrende til tider og det trenger ikke vre noe vi legger skam p. 

Ta vare p deg selv, 

Stor klem

 

  • 15.10.2017 kl. 17:04

VIDEO! - Emosjonell Ustabil Bursdag // NB, sensitivt innhold.

Jeg var usikker p om jeg skulle dele dette, jeg ville fortelle hva jeg fler og hvorfor. Det er vanskelig ha snne vonde flelser nr dagen egentlig skal vre s innmari bra. Jeg har hatt en fantastisk dag s langt, men jeg har ogs kjent p den tunge steinen i magen som bare ikke ville bort, enten jeg skrev takknemlighets-lister, Lykke-lister eller jogget 20 minutter p tredemllen. Det er vanskelig nr man gjerne vil, men ikke helt klarer kontrollere det som skjer p innsiden. I det jeg skriver dette fler jeg allerede at humret og stemningsleiet har stabilisert seg, men dette er sannheten. rlig. Ufiltrert. 


 

  • 14.10.2017 kl. 19:41

Du vil aldri vre bra nok

Tenker du p gjre noe nytt? Vger du sitte med store drmmer i hjertet? Innerst inne vet du at det aldri kommer til skje, du vger ikke, du er for feig, du kommer aldri til klare det. Skal vi ikke heller fokusere litt p det som du ikke har oppndd enda, ta en runde rundt alle drlige avgjrelser og reflektere grundig over hvor dum i hodet det faktisk gr an bli. Du vet godt at nr du stepper ut den dra s er det ingen som liker deg eller vil ha noe med deg gjre, dette str fast i fronten hver gang du skal hilse p noen, holdningen blir klein og du har aldri flt deg mer ukomfortabel i egen kropp. Du trasker nedover gata og kan fle blikkene feste seg, vger ikke se opp, klistrer blikket mot asfalten. En fot foran det andre. Kan du i det hele tatt ha en mening om noe uten at den endres fordi noen sier noe p det? Tenk at alle andre vet bedre enn deg. Du er ikke verdt en dritt. 

Jeg fr lyst til grine nr jeg tenker over hvor forferdelig langt nede jeg har vrt, men nok av trer har ftt renne nedover mitt kinn i ren usikkerhet. Jeg gikk s lenge uten forst hvorfor dette skjedde meg, hvorfor flte jeg meg s bedriten. Hvem var det som sa alle disse tingene til meg, hvordan kunne det ta over livet mitt p den mten? Jeg trodde rlig talt at dette var meg, at denne ekle sirkelen med mental mobbing var den jeg var. Det er ikke rart jeg hatet meg selv. Jeg var s lei av fle det snn, jeg ble s sliten av fle at jeg var s ille, og at jeg aldri kunne bli ordentlig fornyd selvom det var det eneste jeg nsket. Jeg har nsket bekreftelse og aksept av alle, men uansett hvor mye jeg fikk s lettet det ikke et gram.

Det er snn det blir nr du ikke elsker deg selv,
men gjerne vil at alle andre skal det. 
Det handler ikke lenger om noen andre, det handler om meg og hvordan jeg skal takle livet fra n av. Det vil alltid komme opp og nedturer, det er uunngelig. Lykke er et flytende konsept, alt er midlertidig. Kjipt tenke p nr alt er bra, jvlig godt minnes p nr alt er vondt. Det handler mer om vre tilstede i ntiden og ikke gruble for mye p alt som har vrt, en stor del av dette handler om akseptere situasjonen man sitter i. Og deretter akseptere seg selv, frst da kan man ta steget videre. Det er ingen andre som kan vre ryggraden din for deg, det er kun deg. Det er nemlig snn at jeg alltid har vrt bra nok, fordi aldri i livet om jeg ser p et bilde av 13 r gamle jeg og repeterer alle disse fle tankene jeg har hatt om meg selv. Jeg er bra nok som jeg er, og har alltid vrt det. Jeg mtte bare minne meg selv p det, og selvom det tok meg s mange r som det gjorde, s tenker jeg bedre sent enn aldri. 

 

  • 11.10.2017 kl. 11:16

SELVSKADING

Hei dere, god morgen! Jeg har akkurat ftt i meg det viktigste mltidet for dagen og kommer meg sakte men sikkert i gang. I dag er det ikke mye jeg har planlagt gjre, men jeg har satt meg noen personlige ml ( M alltid det ) Ellers s fler jeg ikke at jeg har fortjent vre vken, jeg fler bare at hele dagen har vrt klin bortkastet. Dette er selvflgelig noe jeg er ndt til trene p, ve p kjede meg som psykologspesialisten en gang sa til meg. Det fr vel bli en milepl det da, at jeg til slutt skal finne evnen til gjre ingenting uten kjenne p at jeg blir selvdestruktiv. Men tilbake til overskriften, selvskading. Jeg har lenge hatt lyst til skrive om dette, jeg vet at det kan vre triggende, men jeg skal unnlate ta med bilder. Regner med dere klarer forst hva jeg prater om uten at det trengs dyttes opp i fronten. Jeg trodde leenge at selvskading bare gikk p fysisk skade seg selv. Men det er alts ikke bare det, det er ikke snn at det bare er de med arr p armer og bein som skader seg selv. Selvskading finnes i uendelige former, noe som ogs gjr det ekstra skummelt fordi det blir vanskeligere innse for de det gjelder. For min del, s skadet jeg meg mentalt. I selvskading s handler det mye om kontroll, om ta igjen kontrollen over seg selv, om slippe unna det som gjr vondt. Unnvikelse, kompensasjon. Om bare kjenne p noe annet enn den ekstreme psykiske smerten. Jeg presset meg selv s hardt, jeg ble aldri fornyd med meg selv og jeg ville aldri innrmme det. Jeg fortsatte sette ekstreme forventninger til meg selv, som jeg skulle n. Og nr jeg ikke gjorde det, s kunne jeg fint rakke ned p meg selv og hate meg selv for det. Det ble en s stor mental sort sirkel som jeg ikke s utveien fra. Jeg skadet meg selv mentalt, jeg var overhodet ikke grei med meg selv. Jeg skulle vre s mye bedre enn det jeg var. Jeg la s stort press p meg selv hele veien, dette var min mte ikke deale med det jeg slet med. Jeg druknet meg selv i arbeid, lot heller presset p meg selv vre i fokus. Jakten p en hyere flelse av aksept, en illusjon som bare kom av egen nsketenking. Jeg fattet ikke realiteten fr jeg traff veggen. Flink tenkte jeg at jeg var, jeg skadet meg jo ikke fysisk, da hadde jeg jo ikke et problem. Men jeg hadde det, et jvla stort problem. Jeg var ikke god nok for meg selv. Det sier jo seg selv at det er et problem nr jeg scorer 98/100 p eksamen, og det eneste jeg klarer fokusere p er de resterende 2 poengene, og hvorfor jeg ikke klarte overkomme de. Jeg husker da jeg var syv r pleide jeg sette hnden p varmeovnen p skolen, jeg lot den vre der til jeg kjente det brant. Jeg slapp ikke fr det virkelig virkelig ikke gikk mer, da hnden min svei.  Jeg brydde meg ikke, det var godt kjenne p det. Litt som klype seg i armen s hardt man kan. Smerteutholdenhet. 

I dag jobber jeg fortsatt med dette, fordi det er et mnster jeg er ndt til bryte ut fra. N skader jeg meg mest ved at jeg river av huden p leppene mine helt til det blr, av og til stopper jeg ikke da heller. Det er s enkelt fokusere p, og s vanskelig la vre, spesielt nr alt blir for mye for meg, nr alle tankene svirrer og jeg trenger komme ut fra det. Ahh, jeg kjenner jeg er veldig lite stolt av skrive om dette, fordi det gjr at man blir ekstra srbar p mange mter. Samtidig s er jeg s bevisst p alle disse tingene i dag, og jeg vet hvilke tiltak som m settes i gang, og hvordan jeg skal hndtere det. Jeg er klar over at det ikke gr over p en dag, og at det kan ta tid. Men det ha selvinnsikt, og det ha et nske om forandring er to store steg i riktig retning. Jeg er ikke redd for dele dette, fordi det er s relevant. Det har vrt en s stor del av meg, og jeg har lrt s mye.

Stor klem <3 

  • 10.10.2017 kl. 17:45

Jeg har borderline, jeg er ikke tilbakestende

Ssteren min ringer meg, jeg hrer at hun er sint. Jeg har gjort noe som ikke er greit, jeg har unnlatt ta henne med i beslutningen min, fordi dette er alt for viktig. Hun freser mot meg i telefonen, forklarer opp og ned i mente om at jeg ikke br tro at jeg er noe. " Vet du at du var sykt spesiell som barn eller? At mamma og de mtte teste deg nr du var liten. Du klarte jo ingenting, grt av ingenting, du kommer aldri til bli noe verdig."Nei si det, hvordan skulle jeg noen gang f et selvbilde som styrket meg og mine beslutninger i livet? Alltid har jeg flt meg annerledes, at noe har vrt galt med meg. Usikkerhet, lavt selvbilde og skiftinger av identitet. Hvem er jeg egentlig? Jeg kan huske spesielt at mange venner av meg reagerte nr jeg ble kjent med en ny veninne, hvordan jeg tilpasset meg henne og forandret meg. For det er det som skjer, med borderline s er det ekstremt vanskelig lokalisere seg selv. Og det er s fort gjort bli en annen person, et nytt menneske. Enten ved at jeg ser en inspirerende film, eller finner en p instagram jeg synes er helt fantastisk. Jeg kan lese en blogg og ville bli personen som sitter bak, om ikke jeg blir det s vil jeg i alle fall prve. (S jeg p Top Model s ville jeg bli modell, skjnner dere?) Og snn fortsetter det i det uendelige. Jeg har aldri ment endre meg for noen, men det bare skjer, helt enkelt. 

Det hres helt vanvittig sykt ut, men det er alts snn hjernen min fungerer. Og det er helt forjvlig. 

Hele livet har jeg ogs grtt mye av ingenting, jeg husker jeg gikk i femteklasse og en kommenterte at han syntes jeg hadde store reringer. Dette var liksom det vrste jeg hadde hrt, og jeg flte meg totalt sltt i bakken. Ikke at han sa noe galt en gang, haha. Men alt skjedde s fort i hodet mitt, og flelsene kom s brtt. Jeg forsto ikke dette. Hjemme mtte jeg heller aldri forstelse, og jeg ble gjort narr av ofte fordi jeg var s sensitiv som jeg var. Til slutt klarte jeg ikke ta mine egne flelser p alvor, og jeg flte ikke at jeg kunne vise de mer. Dette sliter jeg med den dag i dag, fordi hver gang jeg fler jeg blir lei meg s skammer jeg meg s intenst. Jeg vil helst gjemme meg vekk til det gr over. Borderline gjr at jeg ofte fler meg liten og svak, og det gjr at jeg tviler p om jeg noen gang vil kunne kjenne p dette med vre stor og sterk. Det verste med dette er hvordan det preger mitt forhold til andre, enten det er venner, bekjente, nre og kjre. Jeg kan f for meg at jeg er verdens verste menneske, og at ingen nsker ha noe med meg gjre. Jeg kan oppriktig fle at mennesker hater meg, og fler avsky for meg snn at jeg isolerer meg i frykt. Selvom det overhode ikke er saken. Frykten for bli forlatt er s intens at jeg kan innbille meg at den eneste lsningen p problemet er rive meg selv bort i fra alle. 

Jeg var ogs utrolig redd for ta i mot hjelp i mange r fordi jeg ikke ville bli som familien min sa at jeg var. Jeg ville vre normal, uten arr i fra det jvlige jeg hadde gtt gjennom. Jeg ville klare meg, og jeg ville gjre det bra. bli syk var et nederlag, jeg flte at de vant. At de kunne sitte hjemme i sofaen og godte seg over at jeg hadde en diagnose, at det stemte, at jeg ikke var normal. Men jeg er s mye mer enn dette, og jeg er enda sterkere. Jeg glemmer aldri ordene til psykologen min da jeg var ferdig med utredningen. " Dette, Iris. Har vi fantastisk hjelp til, du vil bli frisk." Jeg lener meg p hennes ord, drar frem stabeistet i meg, det er klart jeg kommer meg gjennom dette. Jeg har ikke vrt spesiell, jeg er fortsatt Iris, men jeg har en personlighetsforstyrrelse som gjr noen ting i hverdagen min LITT mer utfordrende enn hva det vanligvis er for andre.  Og jeg er p god vei, hver dag fr jeg litt mer innsikt i meg selv og diagnosen jeg har. Hver dag blir jeg enda bedre kjent med mine egne reaksjoner og flelser. Jeg kommer aldri til tillate at noen prater til meg p den mten familien har snakket til meg p, og hvis noen der ute har opplevd lignende s ikke finn deg i det du heller. Fordi du er mer enn det, jeg er mer enn det. Jeg er et menneske som skal ha en fantastisk fremtid, og det mlet  kan ingen ta fra meg. 

 

  • 10.10.2017 kl. 13:19

Livet er tft, men jeg er tffere

Jeg er s lei av la meg selv stanse av mine egne giftige tanker, redd for ringe, redd for reise, redd for g i butikken, redd for mte p mennesker. N er jeg snart 23 r og jeg er s lei av la meg selv begrense av de tankene jeg har. Jeg orker det ikke mer, det tar s stor plass i livet mitt. Det gjr at jeg ikke fr leve livet til det fulle. Jeg m ta tak i det, og jeg m gjre det som skremmer meg for overkomme det. 

S i dag skal jeg ta bussen, jeg er livredd, livredd og steintff. 

 

  • 08.10.2017 kl. 22:53

"Jeg fatter ikke at du fortsatt str her"


Veldig mange ganger har jeg opplevd f hre fra andre som kjenner historien min at de ikke forstr hvordan jeg har klart meg, de skjrer grimaser og veiver med armene. Fatter det bare ikke. Hadde det vrt meg s hadde jeg strket med for lengst, sier noen. Jeg pleier bare le litt, nikke med hodet og s snakker vi ikke noe srlig mer om det. Annet enn at jeg er sterk da, fryktelig sterk. Av og til s fr jeg lyst til fike til de som presterer overdrevent snakke om hvor utrolig utholdenhet og styrke som finnes i meg. 

Jeg har ikke vrt sterk hele tiden, jeg har bare ikke hatt noe annet valg enn st i det. Jeg har vrt sta, sta som faen. Det er absolutt ingen selvflge at jeg str her i dag, jeg har hatt ti tusen grunner til gi meg. Til ende livet. Men det er s mye mer der ute, det er s sjukt mye oppleve, s mye jeg ikke har sett enda. S mange mennesker jeg har igjen mte, s mange som skal f inspirere meg videre i livet. 

Jeg har blitt fortalt at jeg ikke skal se meg tilbake, at jeg bare skal tenke fremover. Jeg er ikke enig i dette, det finnes grunner til at man skal se seg tilbake i livet. Lrdom er n av dem. Dette er s vesentlig viktig og jeg fr ikke snakket nok om det, man blir aldri utlrt. Det er alltid noe nytt man kan lre av seg selv og av erfaringene man har. S jeg har tatt med meg mye, det finnes hundre r med erfaring i sekken min. Og tusen til som venter p bli lagt der. 

Nr det skal sies s har jeg ogs gitt opp, herlighet det har hendt at jeg har vrt s nedbrutt at jeg har tenkt at jeg ikke har orket mer. Jeg har lagt meg i senga og bare " N GIR JEG MEG."  Det har selvflgelig bare blitt med det, tankene. S har dagene gtt videre, fordi det er nemlig det som skjer. Livet gr videre. Dagene blir lysere, situasjonene bedrer seg. At det kommer bedre dager er et reellt faktum jeg har lent meg p for alt det er verdt. S du som sitter der ute og tenker at livet er mrkt, og du ikke ser noe lys i enden.. Det kommer bedre dager, bare aldri gi deg. Vr sta. Ta livet med hornene, vis hvem som er sjefen. Fordi det er du, du verdifulle, fantastiske, unike menneske. ♥

  • Iris Anti

    Hei! Jeg er Iris, 23 r gammel og full av tanker. Livet er vanskelig til tider, og jeg legger ikke skjul p utfordringene det brer med seg. Jeg synes penhet er viktig, og jeg vil dele for bekjempe stigma. Videre er bloggen ogs et fristed for meg dele tankene jeg har, men ogs det fine med at alt blir bedre. Hper du vil flge meg!


    KONTAKT


    irisanti@icloud.com

    Sk

    Bla i bloggen


    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no