• 15.10.2017 kl. 17:04

VIDEO! - Emosjonell Ustabil Bursdag // NB, sensitivt innhold.

Jeg var usikker på om jeg skulle dele dette, jeg ville fortelle hva jeg føler og hvorfor. Det er vanskelig å ha sånne vonde følelser når dagen egentlig skal være så innmari bra. Jeg har hatt en fantastisk dag så langt, men jeg har også kjent på den tunge steinen i magen som bare ikke ville bort, enten jeg skrev takknemlighets-lister, Lykke-lister eller jogget 20 minutter på tredemøllen. Det er vanskelig når man gjerne vil, men ikke helt klarer å kontrollere det som skjer på innsiden. I det jeg skriver dette føler jeg allerede at humøret og stemningsleiet har stabilisert seg, men dette er sannheten. Ærlig. Ufiltrert. 


 

  • 14.10.2017 kl. 19:41

Du vil aldri være bra nok

Tenker du på å gjøre noe nytt? Våger du å sitte med store drømmer i hjertet? Innerst inne vet du at det aldri kommer til å skje, du våger ikke, du er for feig, du kommer aldri til å klare det. Skal vi ikke heller fokusere litt på det som du ikke har oppnådd enda, ta en runde rundt alle dårlige avgjørelser og reflektere grundig over hvor dum i hodet det faktisk går an å bli. Du vet godt at når du stepper ut den døra så er det ingen som liker deg eller vil ha noe med deg å gjøre, dette står fast i fronten hver gang du skal hilse på noen, holdningen blir klein og du har aldri følt deg mer ukomfortabel i egen kropp. Du trasker nedover gata og kan føle blikkene feste seg, våger ikke se opp, klistrer blikket mot asfalten. En fot foran det andre. Kan du i det hele tatt ha en mening om noe uten at den endres fordi noen sier noe på det? Tenk at alle andre vet bedre enn deg. Du er ikke verdt en dritt. 

Jeg får lyst til å grine når jeg tenker over hvor forferdelig langt nede jeg har vært, men nok av tårer har fått renne nedover mitt kinn i ren usikkerhet. Jeg gikk så lenge uten å forstå hvorfor dette skjedde meg, hvorfor følte jeg meg så bedriten. Hvem var det som sa alle disse tingene til meg, hvordan kunne det ta over livet mitt på den måten? Jeg trodde ærlig talt at dette var meg, at denne ekle sirkelen med mental mobbing var den jeg var. Det er ikke rart jeg hatet meg selv. Jeg var så lei av å føle det sånn, jeg ble så sliten av å føle at jeg var så ille, og at jeg aldri kunne bli ordentlig fornøyd selvom det var det eneste jeg ønsket. Jeg har ønsket bekreftelse og aksept av alle, men uansett hvor mye jeg fikk så lettet det ikke et gram.

Det er sånn det blir når du ikke elsker deg selv,
men gjerne vil at alle andre skal det. 
Det handler ikke lenger om noen andre, det handler om meg og hvordan jeg skal takle livet fra nå av. Det vil alltid komme opp og nedturer, det er uunngåelig. Lykke er et flytende konsept, alt er midlertidig. Kjipt å tenke på når alt er bra, jævlig godt å minnes på når alt er vondt. Det handler mer om å være tilstede i nåtiden og ikke gruble for mye på alt som har vært, en stor del av dette handler om å akseptere situasjonen man sitter i. Og deretter akseptere seg selv, først da kan man ta steget videre. Det er ingen andre som kan være ryggraden din for deg, det er kun deg. Det er nemlig sånn at jeg alltid har vært bra nok, fordi aldri i livet om jeg ser på et bilde av 13 år gamle jeg og repeterer alle disse fæle tankene jeg har hatt om meg selv. Jeg er bra nok som jeg er, og har alltid vært det. Jeg måtte bare minne meg selv på det, og selvom det tok meg så mange år som det gjorde, så tenker jeg bedre sent enn aldri. 

 

  • 11.10.2017 kl. 11:16

SELVSKADING

Hei dere, god morgen! Jeg har akkurat fått i meg det viktigste måltidet for dagen og kommer meg sakte men sikkert i gang. I dag er det ikke mye jeg har planlagt å gjøre, men jeg har satt meg noen personlige mål ( Må alltid det ) Ellers så føler jeg ikke at jeg har fortjent å være våken, jeg føler bare at hele dagen har vært klin bortkastet. Dette er selvfølgelig noe jeg er nødt til å trene på, øve på å kjede meg som psykologspesialisten en gang sa til meg. Det får vel bli en milepæl det da, at jeg til slutt skal finne evnen til å gjøre ingenting uten å kjenne på at jeg blir selvdestruktiv. Men tilbake til overskriften, selvskading. Jeg har lenge hatt lyst til å skrive om dette, jeg vet at det kan være triggende, men jeg skal unnlate å ta med bilder. Regner med dere klarer å forstå hva jeg prater om uten at det trengs å dyttes opp i fronten. Jeg trodde leenge at selvskading bare gikk på å fysisk skade seg selv. Men det er altså ikke bare det, det er ikke sånn at det bare er de med arr på armer og bein som skader seg selv. Selvskading finnes i uendelige former, noe som også gjør det ekstra skummelt fordi det blir vanskeligere å innse for de det gjelder. For min del, så skadet jeg meg mentalt. I selvskading så handler det mye om kontroll, om å ta igjen kontrollen over seg selv, om å slippe unna det som gjør vondt. Unnvikelse, kompensasjon. Om å bare kjenne på noe annet enn den ekstreme psykiske smerten. Jeg presset meg selv så hardt, jeg ble aldri fornøyd med meg selv og jeg ville aldri innrømme det. Jeg fortsatte å sette ekstreme forventninger til meg selv, som jeg skulle nå. Og når jeg ikke gjorde det, så kunne jeg fint rakke ned på meg selv og hate meg selv for det. Det ble en så stor mental sort sirkel som jeg ikke så utveien fra. Jeg skadet meg selv mentalt, jeg var overhodet ikke grei med meg selv. Jeg skulle være så mye bedre enn det jeg var. Jeg la så stort press på meg selv hele veien, dette var min måte å ikke deale med det jeg slet med. Jeg druknet meg selv i arbeid, lot heller presset på meg selv være i fokus. Jakten på en høyere følelse av aksept, en illusjon som bare kom av egen ønsketenking. Jeg fattet ikke realiteten før jeg traff veggen. Flink tenkte jeg at jeg var, jeg skadet meg jo ikke fysisk, da hadde jeg jo ikke et problem. Men jeg hadde det, et jævla stort problem. Jeg var ikke god nok for meg selv. Det sier jo seg selv at det er et problem når jeg scorer 98/100 på eksamen, og det eneste jeg klarer å fokusere på er de resterende 2 poengene, og hvorfor jeg ikke klarte å overkomme de. Jeg husker da jeg var syv år pleide jeg å sette hånden på varmeovnen på skolen, jeg lot den være der til jeg kjente det brant. Jeg slapp ikke før det virkelig virkelig ikke gikk mer, da hånden min svei.  Jeg brydde meg ikke, det var godt å kjenne på det. Litt som å klype seg i armen så hardt man kan. Smerteutholdenhet. 

I dag jobber jeg fortsatt med dette, fordi det er et mønster jeg er nødt til å bryte ut fra. Nå skader jeg meg mest ved at jeg river av huden på leppene mine helt til det blør, av og til stopper jeg ikke da heller. Det er så enkelt å fokusere på, og så vanskelig å la være, spesielt når alt blir for mye for meg, når alle tankene svirrer og jeg trenger å komme ut fra det. Ahh, jeg kjenner jeg er veldig lite stolt av å skrive om dette, fordi det gjør at man blir ekstra sårbar på mange måter. Samtidig så er jeg så bevisst på alle disse tingene i dag, og jeg vet hvilke tiltak som må settes i gang, og hvordan jeg skal håndtere det. Jeg er klar over at det ikke går over på en dag, og at det kan ta tid. Men det å ha selvinnsikt, og det å ha et ønske om forandring er to store steg i riktig retning. Jeg er ikke redd for å dele dette, fordi det er så relevant. Det har vært en så stor del av meg, og jeg har lært så mye.

Stor klem <3 

  • 10.10.2017 kl. 17:45

Jeg har borderline, jeg er ikke tilbakestående

Søsteren min ringer meg, jeg hører at hun er sint. Jeg har gjort noe som ikke er greit, jeg har unnlatt å ta henne med i beslutningen min, fordi dette er alt for viktig. Hun freser mot meg i telefonen, forklarer opp og ned i mente om at jeg ikke bør tro at jeg er noe. " Vet du at du var sykt spesiell som barn eller? At mamma og de måtte teste deg når du var liten. Du klarte jo ingenting, gråt av ingenting, du kommer aldri til å bli noe verdig."Nei si det, hvordan skulle jeg noen gang få et selvbilde som styrket meg og mine beslutninger i livet? Alltid har jeg følt meg annerledes, at noe har vært galt med meg. Usikkerhet, lavt selvbilde og skiftinger av identitet. Hvem er jeg egentlig? Jeg kan huske spesielt at mange venner av meg reagerte når jeg ble kjent med en ny veninne, hvordan jeg tilpasset meg henne og forandret meg. For det er det som skjer, med borderline så er det ekstremt vanskelig å lokalisere seg selv. Og det er så fort gjort å bli en annen person, et nytt menneske. Enten ved at jeg ser en inspirerende film, eller finner en på instagram jeg synes er helt fantastisk. Jeg kan lese en blogg og ville bli personen som sitter bak, om ikke jeg blir det så vil jeg i alle fall prøve. (Så jeg på Top Model så ville jeg bli modell, skjønner dere?) Og sånn fortsetter det i det uendelige. Jeg har aldri ment å endre meg for noen, men det bare skjer, helt enkelt. 

Det høres helt vanvittig sykt ut, men det er altså sånn hjernen min fungerer. Og det er helt forjævlig. 

Hele livet har jeg også grått mye av ingenting, jeg husker jeg gikk i femteklasse og en kommenterte at han syntes jeg hadde store øreringer. Dette var liksom det værste jeg hadde hørt, og jeg følte meg totalt slått i bakken. Ikke at han sa noe galt en gang, haha. Men alt skjedde så fort i hodet mitt, og følelsene kom så brått. Jeg forsto ikke dette. Hjemme møtte jeg heller aldri forståelse, og jeg ble gjort narr av ofte fordi jeg var så sensitiv som jeg var. Til slutt klarte jeg ikke å ta mine egne følelser på alvor, og jeg følte ikke at jeg kunne vise de mer. Dette sliter jeg med den dag i dag, fordi hver gang jeg føler jeg blir lei meg så skammer jeg meg så intenst. Jeg vil helst gjemme meg vekk til det går over. Borderline gjør at jeg ofte føler meg liten og svak, og det gjør at jeg tviler på om jeg noen gang vil kunne kjenne på dette med å være stor og sterk. Det verste med dette er hvordan det preger mitt forhold til andre, enten det er venner, bekjente, nære og kjære. Jeg kan få for meg at jeg er verdens verste menneske, og at ingen ønsker å ha noe med meg å gjøre. Jeg kan oppriktig føle at mennesker hater meg, og føler avsky for meg sånn at jeg isolerer meg i frykt. Selvom det overhode ikke er saken. Frykten for å bli forlatt er så intens at jeg kan innbille meg at den eneste løsningen på problemet er å rive meg selv bort i fra alle. 

Jeg var også utrolig redd for å ta i mot hjelp i mange år fordi jeg ikke ville bli som familien min sa at jeg var. Jeg ville være normal, uten arr i fra det jævlige jeg hadde gått gjennom. Jeg ville klare meg, og jeg ville gjøre det bra. Å bli syk var et nederlag, jeg følte at de vant. At de kunne sitte hjemme i sofaen og godte seg over at jeg hadde en diagnose, at det stemte, at jeg ikke var normal. Men jeg er så mye mer enn dette, og jeg er enda sterkere. Jeg glemmer aldri ordene til psykologen min da jeg var ferdig med utredningen. " Dette, Iris. Har vi fantastisk hjelp til, du vil bli frisk." Jeg lener meg på hennes ord, drar frem stabeistet i meg, det er klart jeg kommer meg gjennom dette. Jeg har ikke vært spesiell, jeg er fortsatt Iris, men jeg har en personlighetsforstyrrelse som gjør noen ting i hverdagen min LITT mer utfordrende enn hva det vanligvis er for andre.  Og jeg er på god vei, hver dag får jeg litt mer innsikt i meg selv og diagnosen jeg har. Hver dag blir jeg enda bedre kjent med mine egne reaksjoner og følelser. Jeg kommer aldri til å tillate at noen prater til meg på den måten familien har snakket til meg på, og hvis noen der ute har opplevd lignende så ikke finn deg i det du heller. Fordi du er mer enn det, jeg er mer enn det. Jeg er et menneske som skal ha en fantastisk fremtid, og det målet  kan ingen ta fra meg. 

 

  • 10.10.2017 kl. 13:19

Livet er tøft, men jeg er tøffere

Jeg er så lei av å la meg selv stanse av mine egne giftige tanker, redd for å ringe, redd for å reise, redd for å gå i butikken, redd for å møte på mennesker. Nå er jeg snart 23 år og jeg er så lei av å la meg selv begrense av de tankene jeg har. Jeg orker det ikke mer, det tar så stor plass i livet mitt. Det gjør at jeg ikke får leve livet til det fulle. Jeg må ta tak i det, og jeg må gjøre det som skremmer meg for å overkomme det. 

Så i dag skal jeg ta bussen, jeg er livredd, livredd og steintøff. 

 

  • 08.10.2017 kl. 22:53

"Jeg fatter ikke at du fortsatt står her"


Veldig mange ganger har jeg opplevd å få høre fra andre som kjenner historien min at de ikke forstår hvordan jeg har klart meg, de skjærer grimaser og veiver med armene. Fatter det bare ikke. Hadde det vært meg så hadde jeg strøket med for lengst, sier noen. Jeg pleier bare å le litt, nikke med hodet og så snakker vi ikke noe særlig mer om det. Annet enn at jeg er sterk da, fryktelig sterk. Av og til så får jeg lyst til å fike til de som presterer å overdrevent snakke om hvor utrolig utholdenhet og styrke som finnes i meg. 

Jeg har ikke vært sterk hele tiden, jeg har bare ikke hatt noe annet valg enn å stå i det. Jeg har vært sta, sta som faen. Det er absolutt ingen selvfølge at jeg står her i dag, jeg har hatt ti tusen grunner til å gi meg. Til å ende livet. Men det er så mye mer der ute, det er så sjukt mye å oppleve, så mye jeg ikke har sett enda. Så mange mennesker jeg har igjen å møte, så mange som skal få inspirere meg videre i livet. 

Jeg har blitt fortalt at jeg ikke skal se meg tilbake, at jeg bare skal tenke fremover. Jeg er ikke enig i dette, det finnes grunner til at man skal se seg tilbake i livet. Lærdom er èn av dem. Dette er så vesentlig viktig og jeg får ikke snakket nok om det, man blir aldri utlært. Det er alltid noe nytt man kan lære av seg selv og av erfaringene man har. Så jeg har tatt med meg mye, det finnes hundre år med erfaring i sekken min. Og tusen til som venter på å bli lagt der. 

Når det skal sies så har jeg også gitt opp, herlighet det har hendt at jeg har vært så nedbrutt at jeg har tenkt at jeg ikke har orket mer. Jeg har lagt meg i senga og bare " NÅ GIR JEG MEG."  Det har selvfølgelig bare blitt med det, tankene. Så har dagene gått videre, fordi det er nemlig det som skjer. Livet går videre. Dagene blir lysere, situasjonene bedrer seg. At det kommer bedre dager er et reellt faktum jeg har lent meg på for alt det er verdt. Så du som sitter der ute og tenker at livet er mørkt, og du ikke ser noe lys i enden.. Det kommer bedre dager, bare aldri gi deg. Vær sta. Ta livet med hornene, vis hvem som er sjefen. Fordi det er du, du verdifulle, fantastiske, unike menneske. ♥

  • Iris Anti

    Hei! Jeg er Iris, 23 år gammel og full av tanker. Livet er vanskelig til tider, og jeg legger ikke skjul på utfordringene det bærer med seg. Jeg synes åpenhet er viktig, og jeg vil dele for å bekjempe stigma. Videre er bloggen også et fristed for meg å dele tankene jeg har, men også det fine med at alt blir bedre. Håper du vil følge meg!


    KONTAKT


    irisanti@icloud.com

    Søk

    Bla i bloggen


    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
    hits