hits
  • 06.04.2018 kl. 22:05

Personlig peptalk

De siste mnedene har jeg brukt tiden min p selvrealisering, jeg har tatt avstand fra alt jeg har hatt nrt, kjrt og jeg har for frste gang p veldig veldig lenge klart se ting p en klarere mte enn hva jeg gjorde tidligere. 2017 var et vanskelig r, det var rett og slett et bedritent r. Et r som skulle minne meg p hvor skjrt livet er, men samtidig minne meg p hvilken utrolig styrke som finnes i meg. Jeg har mtt veggen, p alle plan. Jeg har falt og jeg har virkelig fundert p om det er verdt fortsette hele kampen, om ikke jeg bare skulle gitt opp alt sammen og gi etter. Men det har ikke skjedd, fordi uansett hvor mrkt livet har vrt for meg s har det alltid vrt noe i meg som har skt etter noe mer, det m finnes mer. Hver og en av oss har p et eller annet tidspunkt stilt oss selv sprsmlet om hva som egentlig er meningen med livet. Jeg har kommet frem til at det ske etter en mening, det er .. Meningslst. Fordi det finnes ikke noen mening, det finnes bare det vi er akkurat n. Meningen er vre, leve. 

Det vil aldri komme et peak point i livet hvor alt er perfekt, slutt strev etter det. Ting vil stadig g opp, ogs vil det dale ned igjen. Livets syklus, med mindre du er s heldig og oppleve Nirvana. Det hres kanskje veldig brutalt ut, ogs tenker du kanskje at " Hva er vitsen da?". Det kan jeg ikke svare p egentlig, det er jo du som lever ditt eget selvstendige liv, jeg bare prver formidle at ved vre forberedt p at livet byr p en haug av tragiske situasjoner s blir det kanskje med tiden enklere takle. Livet gr ikke i grus hvis ikke du tillater det selv. 

I vinter hadde jeg en s brutal depresjon hvor jeg ikke orket noen ting, jeg var tappet for energi og jeg ante ikke hva jeg ville med livet, hvor jeg ville eller hva jeg skulle gjre. Alt var bare tomt hos meg. Det som er s fantastisk med kroppen, hjernen vr og livet selv er at man alltid er i en prosess. Det gr alltid fremover, og hvis du virkelig vil komme deg ut av det sorte hullet s kommer du ogs til klare det. For min del var det et valg, og jeg vet at det hres helt surrealistisk ut. Men p et tidspunkt satt jeg p sengekanten og inns at snn som dette ville jeg ikke ha det lengre. Det hjelper meg ikke fremover sitte dyrke p alt det vonde, det hjelper meg ikke fremover la meg selv forfalle til det ugjenkjennelige. Jeg har i mange r hatt en slags formening om at mine lidelser skulle kunne bli kurert av noen andre. At noen skulle f meg til fle meg bra igjen, glemme alt som har vrt snn at jeg kunne f muligheten til vre lykkelig. Jeg har vrt skuffet nr folk ikke har kunnet vre der for meg snn som jeg har nsket, og p en mte ubevisst lagt et undvendig ansvar p andres skuldre s jeg skulle slippe sitte med det selv (the ego is a bitch). Jeg har ventet p at noen andre skulle hjelpe meg, s jeg har bedt alle andre om hjelp.. Bortsett fra meg selv. Og jeg skulle gjort det for lenge siden, vrt der for meg selv. For det er kun du, bare du som kan dra deg selv opp fra grfta. Det er bare du som kan dytte deg selv den ekstra mila, det er ingen andre som kan gjre det for deg. Andre kan komme med sine rd fra sine erfaringer, men det vil ikke vre det samme. Det kan hjelpe til en viss grad, men arbeidet m du gjre selv. Du m eie en viljestyrke, og jeg tror p mange mter at det er viktig vre sta. Det er ingen som forventer at du skal klare holde maska hele tiden, det er bare urealistisk. Bryt sammen om du m, ta deg en pause hvis du trenger det. Men ikke gi deg, fordi uansett hvor mrkt og innsnevret alt virker, s finnes det mer der ute for deg. Det gjr alltid det. 

Det har krevd alt jeg har, og jeg har mttet ta s mange vanskelige valg for kunne komme hit jeg er akkurat n. Jeg har mttet lytte til meg selv og virkelig kjenne etter hva jeg er ndt til gjre for at jeg skal kunne f det bra med meg selv. Og det gir resultater, fordi for hver dag som kommer s blir alt litt lettere. Noe jeg aldri hadde trodd eller sett for meg, jeg dro meg selv ut av depresjonen bokstavlig talt. Og jeg har bestemt meg for at det som har vrt det skal ikke definere den jeg ER. Vi er alle et work in progress, og vi slutter aldri utvikle oss. Og hva du enn gr gjennom akkurat n, vit at det er midlertidig. Alt er midlertidig. 

Jeg er klar for begynne leve igjen, og jeg har ikke flt meg s bra p veldig, veldig lenge. 

 

  • 23.02.2018 kl. 01:29

vre slave for det moderne samfunn

Jeg ligger i sengen, vrir meg til hyre, og til venstre. Tar et bein utenfor og kjenner med trne p den kalde murveggen, vender p meg, legger meg p magen og bytter om p putene. Finner ikke riktig liggestilling, er trtt men ikke s trtt likevel, samtidig fler jeg at jeg ikke helt har plass til flere inntrykk i dag. Men det er noe som plager meg, det er noe som gjr at jeg ikke helt fler at jeg klarer slappe av, noe som setter en stopper for at jeg skal kunne gi meg selv tid til ta en pust i bakken og sove.

Internett

Elsket og hatet, den moderne eran, i strid med genereasjon prestasjon. Jeg fler jeg gr glipp av noe, alt jeg ser og alt jeg fr med meg hver dag er helt sinnsykt. Jeg fyller hodet mitt med meningslse ting og plutselig finner jeg meg inne p en side til en sster av en ukjent og ser p feriebilder fra 2008 med familien. 

Hva er det egentlig som feiler meg?

Jeg klikker, jeg scroller, jeg oppdaterer, jeg flger med. Hvem liker hva, hvem er p g, hvilke debatter som raser, jeg har p et tidspunkt hodet s langt opp i en annens rumpe at jeg fler at vi er kjrester. Vi kunne likegjerne vrt det, s mye som deles i dag. 
Jeg fler at jeg gr glipp av noe, noe som jeg egentlig bare finner hvis jeg legger alt fra meg. Hvis jeg orker face det som virkelig bor inni meg fremfor fokusere utad og p alt som skjer hos alle andre. Eller enda verre, illusjonen jeg har over det livet som andre presenterer for resten av verden. 


Fordi det er en skadelig sirkel, det gjr at jeg tviler mer p meg selv og setter lista enda hyere for meg selv enn hva den trenger vre. Jeg vet at det alltid vil finnes noen der ute som er bedre enn meg, det vil alltid vre noen penere, noen som skriver bedre og som designer bedre. Men det vil ikke vre noen akkurat som meg, eller som deg. Det vil ikke vre noen andre som har de samme ynene du har nr du prater om noe du virkelig elsker. Vi er ikke spesielle noen av oss, men vi er likevel unike. 

Jeg elsker internett og at den brer med seg s mye forskjellig, jeg elsker inspireres av mennesker der ute, likevel s hjelper internett veldig til bidra med flelsen av at man har s sjukt drlig tid. At man fler at man skal rekke med alt sammen, f med seg det salget, rekke den konkurransen. Alt haster hele tiden. P mange mter er det et luksusproblem, men det er likevel noe som jeg gr og tenker p. Jeg fler at jeg m, at jeg m oppdateres fr jeg utdateres.
Fordi hva n enn det er jeg sker etter der ute s vil jeg ikke finne det, jeg sker jo etter noe som passer meg og mitt ego. Og nr ikke jeg finner det med en gang legger jeg alt fra meg og befinner meg igjen i samme scenario fem minutter senere. 
-
Pust.
Jeg innser at jeg ikke trenger vre s redd for mte p de tankene jeg gr og brer p, at jeg ikke m distrahere meg selv hele tiden. Jeg innser at det kjede seg er sunt, og at man er ndt til lre seg verdien av tlmodighet. Det finnes i dag s mange som ikke makter en gang st i k i 2 minutter uten lage noen form for scene. Det er egentlig litt morsomt nr jeg tenker over det, fordi vi kan bruke tjue minutter ekstra p do med candy crush, men ekstra to minutter i k p butikken er uaktuelt. 

  • 17.01.2018 kl. 18:37

Nr angsten er en venn

I dag var jeg hos psykologen, og for frste gang noen sinne hadde jeg med meg noen. Pappa. Berget. Fjellet. Det stdige skjret. 

Jeg tror at flere mennesker burde g til psykolog, ikke fordi jeg mener at alle mennesker er korka i bollen. Men fordi man lrer seg selv kjenne p en helt annen mte. Det pner opp for flere muligheter, man blir liksom aldri utlrt nr det kommer til seg selv heller. Og det du tror om deg selv er ikke alltid riktig, ved stille de riktige sprsmlene og vinkle de viktigste dilemmaene gjr utrolig mye. Psykologen jeg har n er fantastisk, han skribler og skisser lange linjer og sirkler p ark, peker og forklarer, ler og skildrer. Han er en spkefugl, med god humor og samtidig s ser han meg. Det synes jeg er s uendelig vakkert i seg selv. 

Jeg tvang meg selv til ha en treningsfri dag, en hviledag. Jeg vet med meg selv at jeg er s rastls, og at min indre PTSD ikke klarer tillate meg ligge i sengen hele dagen. S jeg m alltid gjre NOE, men det kan vre hva som helst. Jeg pleier vanligvis lpe fra tankene mine, lper gjennom flelsene mine p treningsmlla, helt til jeg ikke orker mer. Helt til jeg ikke har krefter til tenke, da hviler jeg. Men selvom jeg er mester p springe fra alt s er det ogs viktig at jeg stopper opp for kjenne p det som er. Jeg m fr eller siden mte meg selv, jeg kan ikke for alltid leke gjemsel med mitt indre jeg. 

Den siste tiden har jeg hatt veldig mye angst, den har for aller frste gang ikke vrt trigget, det er med andre ord ingenting som har utlst det. Det knyter seg i brystet nr jeg skriver dette, og jeg har ikke peiling p hvorfor. Psykologen min sier at dette er en god ting, pappa lurte veldig p hva han/jeg kan gjre for at det skal bli bedre? Han var veldig st da han svarte " Til slutt blir man venn med den ". Jeg? Venn med min egen angst? Har det klikka for deg? Men det er faktisk helt sant. Det jeg har vrt igjennom vil for alltid sitte i meg, jeg vil aldri kunne ignorere det.  Jeg vil aldri kunne leve et helt normalt liv, uten mrke tanker. Men akseptere det er et steg i riktig retning. Jeg skal knytte vennskap med det som knyter i brystet mitt. Venn for livet. Jeg klarer ikke helt smake p det uten fle litt bitterhet  over det. Det er faktisk snn at den forteller meg noe, og jeg m lytte. 

 

  • 16.01.2018 kl. 16:21

Jeg velger meg

"Det gr bra"

Nonchalante meg har universiell gullmedalje i spe alle personlige problemer under teppet. Alt annet er viktigere, flge med p andre, vre en venn, en kjreste, en datter. Jeg nsker aldri vre til bry, det er det verste jeg vet. Men etter alt som skjedde n i hst, s gr det ikke lengre an g p dette teppet. Det er farlig, jeg faller bare pladask hver gang jeg prver trampe over det.

( Wish you were beer )

Jeg tror at det prioritere meg selv, helt p ordentlig har vrt en av de strste og vanskeligste tingene jeg noen gang har gjort for meg selv. Fr s trodde jeg at jeg alltid ville bli lykkelig hvis jeg bare hadde gjort det litt bedre p jobben, mestret litt bedre p skolen. Jeg har ofte flt meg som verdens strste hykler fordi jeg har vrt s god p gi rd, jeg har sett alt jeg har slitt med s klart, men likevel s har jeg valgt ignorere. Alt for mange ganger har jeg sagt ja til ting jeg egentlig har hatt lyst til takke nei til. Alt for mange ganger har jeg gitt blanke i den drlige mageflelsen, ogs har jeg gtt helt i klikk fordi jeg visste at jeg hadde rett. Skuffet meg selv, over at jeg har latt meg overkjre s mye som jeg har nr jeg egentlig ikke har hatt behov for det. Skuffet over at jeg ikke har klart se meg selv tydelig nok, ogs skuffet over at jeg er s utrolig dyktig til lete etter drlige sider med meg selv. Jeg har alltid valgt se p meg selv som et drlig menneske fordi moren min har sett s ned p meg i alle r, det gjr meg s frustert, forbannet og lei meg at jeg har mttet arve hennes drlige innflytelser. Men som pappa sa " Du har hele livet foran deg, det har ikke hun ", og selvom det er skarpt hre s er det faktisk sant. Jeg lener meg s veldig p friheten over at jeg har muligheten til leve mitt liv. Jeg kan gjre hva jeg vil, s lenge jeg tror nok p meg selv.  

P et eller annet tidspunkt s sa det stopp i meg, jeg vet ikke om det var fordi psykologen min s hp i meg og at han har vrt s utrolig flink til se meg, eller det at jeg for  frste gang klarer se mulighetene jeg har. Kanskje en blanding, jeg fr s mange fine tilbakemeldinger og det er min plikt lytte til det. 

Jeg er ikke et perfekt menneske, jeg har gjort s mye dumt og dyttet fra meg s mange, jeg har virkelig sret folk og jeg har skuffet s mange. Men samtidig s er jeg i en prosess, som vi alle er. Prosessen som heter selve livet, dette evigvarende pensumet som man feiler p helt til man seirer. 

Jeg har ingen planer om gi opp, selvom noen dager kan vre mrke s vet jeg at det ikke varer. Ingenting varer, snen forsvinner og vren kommer, s er det sommer, hst og det blir vinter igjen. 

  • 14.01.2018 kl. 16:26

Tanker om dden

Frst og fremst : Hallo!! Hper alle koser seg vel inne i et nytt r, mange er sikkert tilbake i gamle rutiner og i gang med nye nyttrsforsett. Jeg personlig tror ikke p snt, kjenner meg selv godt nok til at et nytt r ikke gjr at jeg p magisk vis kommer til bli et ordensmenneske, selvom det er lov leve i hpet. Istedenfor har jeg heller mange nyttrs-nsker. Kan dele mer om dette siden. 

 

Ofte s har jeg tanker om d, bare forsvinne, ofte tenker jeg p hvorfor jeg egentlig orker fortsette st p snn som jeg gjr. Det krever s sykt mye mot st opp til en ny dag og face virkeligheten som den er. Fordi den er og forblir vanvittig vanskelig. Og veldig mange dager virker alt bare s sykt.. Meningslst?  Men likevel s er dette bare tanker, jeg tenker mye, men den siste tiden har dden vrt et jvla aktuelt faktum for meg. Men det handler ikke om at jeg ikke vil leve lengre, det handler om at jeg nsker ha et ordentlig liv. Det handler om kontroll, og uansett hvor banalt fucka det mtte hres ut s fler jeg meg mest i live nr jeg tenker p d. Jeg velger leve. Jeg velger ta tilbake livet. Dette kontrollerer jeg, dette er meg.

Ytterst p stupet fler jeg vinden i hret og jeg er millimeter i fra kanten, jeg fler at en eneste grad kan vre avgjrende for hele mitt liv. Og jeg velger steppe tilbake, blodet bruser og adrenalinet pumper. Jeg fler det, i kropp og sinn. Jeg er virkelig i live. Mange lar seg nok skremme av dette, men for meg s er dette s naturlig, og dden er like aktuelt som livet selv. Det er jo ingenting man skal frykte, jeg tenker p mange mter at dden er fint. Men s er jeg ogs en av de som finner sorg og sorte tanker utrolig vakkert. S jeg kan vel egentlig bare snakke for meg selv.

Fjord-ret var intet annet enn grusomt for meg, rlig talt. N m det faktisk g oppover. Men det har dog(!) ogs gitt meg s mye erfaring. Jeg lurer mye p hva jeg skal med all denne bagasjen, jeg lurer ogs p hvor i all verden jeg finner styrken til bre den. hvor skal jeg hen. Hvor vil jeg? Det er vanskelig si, frst og fremst skal jeg bli frisk. Jeg har ikke skrevet her p en stund, jeg har bare holdt meg til skrive lst og fast p dokumenter jeg s gjerne vil skal bli til en bok en gang, aller frst m jeg vippe frem troen p at jeg klarer det. 

i mellomtiden har jeg drukket mye vin, skrevet mye poesi og hatt store tanker om livet. Jeg har vrt skikkelig deprimert og jeg har virkelig lurt p hvorfor jeg orker fortsette dette lpet. Men s str jeg jo opp hver dag og gir ikke opp, og jeg liker tro at det vil komme noe godt ut av det til slutt. Historien min skal ikke slutte her, ikke snn.  Ikke fr jeg har ftt leve det livet jeg skal leve. Jeg nekter gi meg bare fordi livet ikke har vrt s snill med meg de rene jeg har eksistert. Det er n jeg sitter med friheten og muligheten til virkeliggjre de drmmene jeg mtte sitte p, og det i seg selv er en jvla gave. 

Uansett, her er jeg igjen; Takk for at du tar deg tlmodigheten til lese. Du er ytterst verdsatt. 

Klem,Iris

 

 

 

  • Iris Anti

    Hei! Jeg er Iris, 23 r gammel og full av tanker. Livet er vanskelig til tider, og jeg legger ikke skjul p utfordringene det brer med seg. Jeg synes penhet er viktig, og jeg vil dele for bekjempe stigma. Videre er bloggen ogs et fristed for meg dele tankene jeg har, men ogs det fine med at alt blir bedre. Hper du vil flge meg!


    KONTAKT


    irisanti@icloud.com

    Sk

    Bla i bloggen


    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no