hits
  • 23.02.2018 kl. 01:29

Å være slave for det moderne samfunn

Jeg ligger i sengen, vrir meg til høyre, og til venstre. Tar et bein utenfor og kjenner med tærne på den kalde murveggen, vender på meg, legger meg på magen og bytter om på putene. Finner ikke riktig liggestilling, er trøtt men ikke så trøtt likevel, samtidig føler jeg at jeg ikke helt har plass til flere inntrykk i dag. Men det er noe som plager meg, det er noe som gjør at jeg ikke helt føler at jeg klarer å slappe av, noe som setter en stopper for at jeg skal kunne gi meg selv tid til å ta en pust i bakken og sove.

Internett

Elsket og hatet, den moderne eran, i strid med genereasjon prestasjon. Jeg føler jeg går glipp av noe, alt jeg ser og alt jeg får med meg hver dag er helt sinnsykt. Jeg fyller hodet mitt med meningsløse ting og plutselig finner jeg meg inne på en side til en søster av en ukjent og ser på feriebilder fra 2008 med familien. 

Hva er det egentlig som feiler meg?

Jeg klikker, jeg scroller, jeg oppdaterer, jeg følger med. Hvem liker hva, hvem er på g, hvilke debatter som raser, jeg har på et tidspunkt hodet så langt opp i en annens rumpe at jeg føler at vi er kjærester. Vi kunne likegjerne vært det, så mye som deles i dag. 
Jeg føler at jeg går glipp av noe, noe som jeg egentlig bare finner hvis jeg legger alt fra meg. Hvis jeg orker å face det som virkelig bor inni meg fremfor å fokusere utad og på alt som skjer hos alle andre. Eller enda verre, illusjonen jeg har over det livet som andre presenterer for resten av verden. 


Fordi det er en skadelig sirkel, det gjør at jeg tviler mer på meg selv og setter lista enda høyere for meg selv enn hva den trenger å være. Jeg vet at det alltid vil finnes noen der ute som er bedre enn meg, det vil alltid være noen penere, noen som skriver bedre og som designer bedre. Men det vil ikke være noen akkurat som meg, eller som deg. Det vil ikke være noen andre som har de samme øynene du har når du prater om noe du virkelig elsker. Vi er ikke spesielle noen av oss, men vi er likevel unike. 

Jeg elsker internett og at den bærer med seg så mye forskjellig, jeg elsker å inspireres av mennesker der ute, likevel så hjelper internett veldig til å bidra med følelsen av at man har så sjukt dårlig tid. At man føler at man skal rekke med alt sammen, få med seg det salget, rekke den konkurransen. Alt haster hele tiden. På mange måter er det et luksusproblem, men det er likevel noe som jeg går og tenker på. Jeg føler at jeg må, at jeg må oppdateres før jeg utdateres.
Fordi hva nå enn det er jeg søker etter der ute så vil jeg ikke finne det, jeg søker jo etter noe som passer meg og mitt ego. Og når ikke jeg finner det med en gang legger jeg alt fra meg og befinner meg igjen i samme scenario fem minutter senere. 
-
Pust.
Jeg innser at jeg ikke trenger å være så redd for å møte på de tankene jeg går og bærer på, at jeg ikke må distrahere meg selv hele tiden. Jeg innser at det å kjede seg er sunt, og at man er nødt til å lære seg verdien av tålmodighet. Det finnes i dag så mange som ikke makter en gang å stå i kø i 2 minutter uten å lage noen form for scene. Det er egentlig litt morsomt når jeg tenker over det, fordi vi kan bruke tjue minutter ekstra på do med candy crush, men ekstra to minutter i kø på butikken er uaktuelt. 

  • 17.01.2018 kl. 18:37

Når angsten er en venn

I dag var jeg hos psykologen, og for første gang noen sinne hadde jeg med meg noen. Pappa. Berget. Fjellet. Det stødige skjæret. 

Jeg tror at flere mennesker burde gå til psykolog, ikke fordi jeg mener at alle mennesker er korka i bollen. Men fordi man lærer seg selv å kjenne på en helt annen måte. Det åpner opp for flere muligheter, man blir liksom aldri utlært når det kommer til seg selv heller. Og det du tror om deg selv er ikke alltid riktig, ved å stille de riktige spørsmålene og vinkle de viktigste dilemmaene gjør utrolig mye. Psykologen jeg har nå er fantastisk, han skribler og skisser lange linjer og sirkler på ark, peker og forklarer, ler og skildrer. Han er en spøkefugl, med god humor og samtidig så ser han meg. Det synes jeg er så uendelig vakkert i seg selv. 

Jeg tvang meg selv til å ha en treningsfri dag, en hviledag. Jeg vet med meg selv at jeg er så rastløs, og at min indre PTSD ikke klarer å tillate meg å ligge i sengen hele dagen. Så jeg må alltid gjøre NOE, men det kan være hva som helst. Jeg pleier vanligvis å løpe fra tankene mine, løper gjennom følelsene mine på treningsmølla, helt til jeg ikke orker mer. Helt til jeg ikke har krefter til å tenke, da hviler jeg. Men selvom jeg er mester på å springe fra alt så er det også viktig at jeg stopper opp for å kjenne på det som er. Jeg må før eller siden møte meg selv, jeg kan ikke for alltid leke gjemsel med mitt indre jeg. 

Den siste tiden har jeg hatt veldig mye angst, den har for aller første gang ikke vært trigget, det er med andre ord ingenting som har utløst det. Det knyter seg i brystet når jeg skriver dette, og jeg har ikke peiling på hvorfor. Psykologen min sier at dette er en god ting, pappa lurte veldig på hva han/jeg kan gjøre for at det skal bli bedre? Han var veldig søt da han svarte " Til slutt blir man venn med den ". Jeg? Venn med min egen angst? Har det klikka for deg? Men det er faktisk helt sant. Det jeg har vært igjennom vil for alltid sitte i meg, jeg vil aldri kunne ignorere det.  Jeg vil aldri kunne leve et helt normalt liv, uten mørke tanker. Men å akseptere det er et steg i riktig retning. Jeg skal knytte vennskap med det som knyter i brystet mitt. Venn for livet. Jeg klarer ikke helt å smake på det uten å føle litt bitterhet  over det. Det er faktisk sånn at den forteller meg noe, og jeg må lytte. 

 

  • 16.01.2018 kl. 16:21

Jeg velger meg

"Det går bra"

Nonchalante meg har universiell gullmedalje i å spe alle personlige problemer under teppet. Alt annet er viktigere, å følge med på andre, å være en venn, en kjæreste, en datter. Jeg ønsker aldri å være til bry, det er det verste jeg vet. Men etter alt som skjedde nå i høst, så går det ikke lengre an å gå på dette teppet. Det er farlig, jeg faller bare pladask hver gang jeg prøver å trampe over det.

( Wish you were beer )

Jeg tror at det å prioritere meg selv, helt på ordentlig har vært en av de største og vanskeligste tingene jeg noen gang har gjort for meg selv. Før så trodde jeg at jeg alltid ville bli lykkelig hvis jeg bare hadde gjort det litt bedre på jobben, mestret litt bedre på skolen. Jeg har ofte følt meg som verdens største hykler fordi jeg har vært så god på å gi råd, jeg har sett alt jeg har slitt med så klart, men likevel så har jeg valgt å ignorere. Alt for mange ganger har jeg sagt ja til ting jeg egentlig har hatt lyst til å takke nei til. Alt for mange ganger har jeg gitt blanke i den dårlige magefølelsen, også har jeg gått helt i klikk fordi jeg visste at jeg hadde rett. Skuffet meg selv, over at jeg har latt meg overkjøre så mye som jeg har når jeg egentlig ikke har hatt behov for det. Skuffet over at jeg ikke har klart å se meg selv tydelig nok, også skuffet over at jeg er så utrolig dyktig til å lete etter dårlige sider med meg selv. Jeg har alltid valgt å se på meg selv som et dårlig menneske fordi moren min har sett så ned på meg i alle år, det gjør meg så frustert, forbannet og lei meg at jeg har måttet arve hennes dårlige innflytelser. Men som pappa sa " Du har hele livet foran deg, det har ikke hun ", og selvom det er skarpt å høre så er det faktisk sant. Jeg lener meg så veldig på friheten over at jeg har muligheten til å leve mitt liv. Jeg kan gjøre hva jeg vil, så lenge jeg tror nok på meg selv.  

På et eller annet tidspunkt så sa det stopp i meg, jeg vet ikke om det var fordi psykologen min så håp i meg og at han har vært så utrolig flink til å se meg, eller det at jeg for  første gang klarer å se mulighetene jeg har. Kanskje en blanding, jeg får så mange fine tilbakemeldinger og det er min plikt å lytte til det. 

Jeg er ikke et perfekt menneske, jeg har gjort så mye dumt og dyttet fra meg så mange, jeg har virkelig såret folk og jeg har skuffet så mange. Men samtidig så er jeg i en prosess, som vi alle er. Prosessen som heter selve livet, dette evigvarende pensumet som man feiler på helt til man seirer. 

Jeg har ingen planer om å gi opp, selvom noen dager kan være mørke så vet jeg at det ikke varer. Ingenting varer, snøen forsvinner og våren kommer, så er det sommer, høst og det blir vinter igjen. 

  • 14.01.2018 kl. 16:26

Tanker om døden

Først og fremst : Hallo!! Håper alle koser seg vel inne i et nytt år, mange er sikkert tilbake i gamle rutiner og i gang med nye nyttårsforsett. Jeg personlig tror ikke på sånt, kjenner meg selv godt nok til at et nytt år ikke gjør at jeg på magisk vis kommer til å bli et ordensmenneske, selvom det er lov å leve i håpet. Istedenfor har jeg heller mange nyttårs-ønsker. Kan dele mer om dette siden. 

 

Ofte så har jeg tanker om å dø, bare forsvinne, ofte tenker jeg på hvorfor jeg egentlig orker å fortsette å stå på sånn som jeg gjør. Det krever så sykt mye mot å stå opp til en ny dag og face virkeligheten som den er. Fordi den er og forblir vanvittig vanskelig. Og veldig mange dager virker alt bare så sykt.. Meningsløst?  Men likevel så er dette bare tanker, jeg tenker mye, men den siste tiden har døden vært et jævla aktuelt faktum for meg. Men det handler ikke om at jeg ikke vil leve lengre, det handler om at jeg ønsker å ha et ordentlig liv. Det handler om kontroll, og uansett hvor banalt fucka det måtte høres ut så føler jeg meg mest i live når jeg tenker på å dø. Jeg velger å leve. Jeg velger å ta tilbake livet. Dette kontrollerer jeg, dette er meg.

Ytterst på stupet føler jeg vinden i håret og jeg er millimeter i fra kanten, jeg føler at en eneste grad kan være avgjørende for hele mitt liv. Og jeg velger å steppe tilbake, blodet bruser og adrenalinet pumper. Jeg føler det, i kropp og sinn. Jeg er virkelig i live. Mange lar seg nok skremme av dette, men for meg så er dette så naturlig, og døden er like aktuelt som livet selv. Det er jo ingenting man skal frykte, jeg tenker på mange måter at døden er fint. Men så er jeg også en av de som finner sorg og sorte tanker utrolig vakkert. Så jeg kan vel egentlig bare snakke for meg selv.

Fjord-året var intet annet enn grusomt for meg, ærlig talt. Nå må det faktisk gå oppover. Men det har dog(!) også gitt meg så mye erfaring. Jeg lurer mye på hva jeg skal med all denne bagasjen, jeg lurer også på hvor i all verden jeg finner styrken til å bære den. hvor skal jeg hen. Hvor vil jeg? Det er vanskelig å si, først og fremst skal jeg bli frisk. Jeg har ikke skrevet her på en stund, jeg har bare holdt meg til å skrive løst og fast på dokumenter jeg så gjerne vil skal bli til en bok en gang, aller først må jeg vippe frem troen på at jeg klarer det. 

i mellomtiden har jeg drukket mye vin, skrevet mye poesi og hatt store tanker om livet. Jeg har vært skikkelig deprimert og jeg har virkelig lurt på hvorfor jeg orker å fortsette dette løpet. Men så står jeg jo opp hver dag og gir ikke opp, og jeg liker å tro at det vil komme noe godt ut av det til slutt. Historien min skal ikke slutte her, ikke sånn.  Ikke før jeg har fått leve det livet jeg skal leve. Jeg nekter å gi meg bare fordi livet ikke har vært så snill med meg de årene jeg har eksistert. Det er nå jeg sitter med friheten og muligheten til å virkeliggjøre de drømmene jeg måtte sitte på, og det i seg selv er en jævla gave. 

Uansett, her er jeg igjen; Takk for at du tar deg tålmodigheten til å lese. Du er ytterst verdsatt. 

Klem,Iris

 

 

 

  • Iris Anti

    Hei! Jeg er Iris, 23 år gammel og full av tanker. Livet er vanskelig til tider, og jeg legger ikke skjul på utfordringene det bærer med seg. Jeg synes åpenhet er viktig, og jeg vil dele for å bekjempe stigma. Videre er bloggen også et fristed for meg å dele tankene jeg har, men også det fine med at alt blir bedre. Håper du vil følge meg!


    KONTAKT


    irisanti@icloud.com

    Søk

    Bla i bloggen


    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no